Wikipedia

Portal:Andre verdenskrig

(Omdirigert fra «Portal:Den andre verdenskrig»)
Andre verdenskrig ble utkjempet i årene 1939–1945. De fleste av verdens nasjoner deltok, ved to allianser, de allierte og aksemaktene. I total krig ga de stridende alle økonomiske, industrielle og vitenskapelige ressurser tilgjengelig for krigsinnsatsen. Massedød av sivile i holocaust, strategisk bombing, og det eneste tilfellet av atombomber brukt i krig preget konflikten. Over 100 millioner soldater deltok, og mellom 50 til 70 millioner sivile og militære ble drept, i den dødeligste konflikten i menneskehetens historie.  Les mer…
  • Aftenposten fakta er tidligere publiserte artikler som er tematisk organisert og strukturert…
  • Krigstrykksamlingen skal samle dokumenter og bilder med tilknytning til krigen i Norge 1940-1945…
  • NorgesLexi har som hovedprioriteringsområder 2. verdenskrig, særlig i Norge og i forbindelse med Norge…
  • Okkupasjonshistorisk arkiv ved Porsgrunn bibliotek har omfattende omtale fra distriktiet…
  • Commons er et medielager for Wikimedia-prosjekter, strukturert i gallerier og kategorier…
Nazi-Tyskland blir brukt som kortform for «det nasjonalsosialistiske Tyskland», og beskriver perioden av Tysklands historie, fra Hitlers maktovertagelse i januar 1933 til avslutningen av andre verdenskrig i 1945. Etter maktovertakelsen ble andre partier snart forbudt. Forfølgelsene av landets jødiske minoritet ble trappet opp fra 1935 og kulminerte med drap på omkring 6 millioner jøder i okkuperte områder. Denne perioden er også kjent under betegnelsen Det tredje riket.  Les mer…
Utmerket artikkel Utmerkede artikler   Andre verdenskrig
Slag Angrepet på Pearl Harbor
Personer Adolf Hitler · Mao Zedong · Jan Smuts · Josef Stalin
Annet Nortraship · Wolfsschanze
Anbefalt artikkel Anbefalte artikler Slag Angrepet på Danmark i 1940 · Ardenneroffensiven · Felttoget i Polen i 1939 · Slaget om Frankrike · Slaget om Moskva · Slaget om Stalingrad · Slaget om Storbritannia · Slaget ved Kursk · Slaget ved Midway · Vinterkrigen
Personer Robert Brasillach · Winston Churchill · Nordahl Grieg · Gustav V av Sverige · Ingeborg Refling Hagen · Heinrich Himmler · Johan Bernhard Hjort · Per Imerslund · Haakon Lie · Carl Gustaf Mannerheim · Otto von Habsburg · Sverre Riisnæs · Claus von Stauffenberg · Julius Streicher
Annet Amerikas forente staters historie (1918–1945) · Berghof · De hvite bussene · Nasjonalsosialisme ·  Norge under andre verdenskrig · Tysklands historie (1933–1945) · Østfronten
Aksemaktene (tysk: Achsenmächte; japansk: 枢軸国 Sūjikukoku; italiensk: Potenze dell'Asse) betegner de nasjoner som drev krig i den andre verdenskrig mot de allierte styrkene. Aksemaktene var en allianse mellom fascistiske Italia; nazistiske Tyskland, og keiserriket Japan. De tre medlemmene av alliansen refererte til den som «Roma-Berlin-Tokyo-aksen», og inngikk en tremaktspakt 27. september 1940, men de samkjørte ikke sine aktiviteter.  Les mer…
Kampene langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres var kamper under tyskernes fremrykking i forbindelse med angrepet på Norge i april 1940 hvor Valdresgruppen som bestod av Landvernbataljonen i Vestoppland infanteriregiment nr. 6 og senere det meste av 4. brigade som kom i kamp med Gruppe Adlhoch som bestod av fire bataljoner og spesialtropper. Gruppe Adlhoch startet fremmarsj med Bergen som mål, og rykket først frem mot Hønefoss. Styrkene på Vestlandet ble først planlagt brukt for å gjenerobre Bergen. For å sikre mot et tysk angrep fra Østlandet via veiene i Numedal og Hallingdal, og Bergensbanen, ble kaptein Brun og et kompani sendt til Numedal og kaptein Hauge sendt til Hallingdal med hvert sitt kompani.  Les mer…
Atombombene over Hiroshima og Nagasaki ble sluppet av USA den 6. og 9. august 1945 over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki. De to atombombene drepte mellom 150 000 og 246 000 mennesker. I tillegg har de som overlevde bombene og etterkommerne deres, slitt med senskader som kreft og misdanninger.  Les mer…
Operasjon under andre verdenskrig
Nore kraftstasjon var en av flere kraftstasjoner som skulle beskyttes
Dato oktober 1944–mai 1945
Sted Norges flagg Rjukan, Notodden og Nore

Operation Sunshine var en militær operasjon i det tysk-okkuperte Norge fra oktober 1944 til mai 1945. Formålet var å beskytte viktige industrianlegg mot ødeleggelse i tiden frem mot frigjøringen.

Bakgrunn

Operasjonen var planlagt av norsk militært personell i Storbritannia i samarbeid med det britiske militære. Operasjonen gikk ut på å beskytte viktige industripunkter i Norge fra tyskernes «brent jords taktikk». Spesielt viktig var kraftforsyningene, og operasjonen skulle dekke 60 prosent av kraftforsyningen for østre del av Norge. Det var kraftstasjonene på Rjukan, Notodden og Nore som skulle beskyttes.

Operasjonen

Den 5. oktober 1944 ble SOE-agenter fra Kompani Linge sluppet i fallskjerm over Ugleflott i øvre Telemark. Leder var major Leif Tronstad og nestleder var Jens-Anton Poulsson. Også Gunnar Syverstad var med i det partiet som kom fra Storbritannia. Einar Skinnarland sluttet seg til gruppen som telegrafist. Poulsson overtok som leder da Tronstad ble drept i mars 1945. Området operasjonen skulle dekke ble separert ut som Milorg distrikt 16 (D-16), og ble delt opp i tre underdeler med kodenavn «Starlight», «Moonlight» og «Lamplight». Agentene skulle jobbe med Milorg-grupper som allerede var opprettet i området, og forsyne dem med våpen og instruksjoner.

Drapene

11. mars 1945 hadde gruppen tatt lensmannen til fange da de fryktet at gruppen kunne ha blitt avslørt. Under avhør av lensmannen i en hytte på Syrebekkstølen kom broren til lensmannen og skjøt lensmannen fri. Både Tronstad og Gunnar Syverstad ble drept i oppgjøret. Broren til lensmannen hadde funnet frem ved å følge sporene til hytta, og da han kom frem var det ikke vakthold der.[1] Motstandsmannen Jon Landsverk og Einar Skinnarland gjemte likene i et vann like ved, men de ble funnet av tyskerne og ble fotografert og brent dagen etter.

Lensmannen ble i 1947 dømt til fem års fengsel for drapsforsøk, og broren fikk ti års fengsel for drap. En bauta til minne om agentene ble reist på Syrebekkstølen etter krigen.

I Sandvika sentrum ligger Leif Tronstads plass. Den 8. mai 1973 avduket kong Olav V en bauta på plassen. Både Rjukan og Trondheim har oppkalt en vei etter Leif Tronstad.

Deltakere i operasjonen

Litteratur

  • Erling Jensen, Per Ratvik, Ragnar Ulstein: Kompani Linge – bind 2. (1948) ISBN 8244500573
  • Berg, John: Soldaten som ikke ville gi seg. (1986) Metope. ISBN 8240300022.
  • Poulsson, Jens-Anton: Tungtvannssabotasjen, kampen om atombomben 1942-1944, antisabotasje 1944-1945 ISBN 8245808032
  • Nygaard, Herluf (1982): Tortur, flukt og gisler til tross : hemmelige operasjoner på Møre, i Trøndelag og Telemark under krigen 1940-45[1]

Referanser

  1. ^ a b Nygaard, Herluf (1982). Tortur, flukt og gisler til tross : hemmelige operasjoner på Møre, i Trøndelag og Telemark under krigen 1940-45. H. Nygaard. ISBN 8299091209. 
Autoritetsdata
  Les mer…
Andre verdenskrig

Josef Rudolf Mengele (1911–1979) var en tysk nasjonalsosialist og lege tilknyttet SS. Under andre verdenskrig utførte Mengele ekstreme og umenneskelige eksperimenter på fanger i konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Han klarte å flykte etter krigens slutt og bosatte seg i Sør-Amerika. Han ble aldri dømt for krigsforbrytelsene som han var anklaget for.

Bakgrunn, tidlig karriere

Josef var den eldste av tre sønner av den velstående bayerske industrialisten Karl Mengele. Han studerte medisin og antropologi ved universitetene i München, Wien og Bonn. I München fikk han doktorgrad i antropologi med en disputas i 1935 om de rasemessige forskjellene i underkjeven. Etter eksamen reiste han til Frankfurt for å jobbe med Otmar Freiherr von Verschuer, som var en viden kjent «rasebiolog».

I nasjonalsosialismens tjeneste

I 1933 ble han medlem av NSDAP og i 1938 av SS. Her fikk han rekruttutdannelse ved et SS-regiment. Deretter tjenestegjorde han i tre år i Waffen-SS frem til han ble såret på Østfronten, og erklært uskikket til strid. 24. mai 1943 ble Mengele lege ved den såkalte «sigøyner-leiren» i Auschwitz. I august 1944 ble den delen av leiren stengt, og han ble sjef på sykestua i hovedleiren. Under sitt opphold i Auschwitz fikk Mengele tilnavnet «dødsengelen» siden han, sammen med andre leger, bestemte hvilke fanger som skulle sendes umiddelbart til gasskammeret, og hvilke som skulle utnyttes til slavearbeid eller eksperimenter.

Mengele var spesielt interessert i tvillinger. Alle tvillinger ble plassert på en egen brakke. Eksperimentene på dem inkluderte blant annet å forandre øyenfarve på barn ved å sprøyte kjemikalier inn i øynene deres, amputasjoner og brutale operasjoner. I ett eksperiment prøvde han å få to tvillinger til å bli siamesiske tvillinger ved å sy hovedpulsåren deres sammen, men dette resulterte bare i alvorlige infeksjoner. Nesten alle som overlevde Mengeles eksperimenter, ble også myrdet.

Mengeles eksperimenter hadde ingen reell vitenskapelig verdi, og ble utført med total mangel på etikk, for eksempel stekte han jøder i en ovn for å finne ut når menneskekroppen fikk første, andre og tredjegrads forbrenninger, og prøvde å finne ut hvor mange kilos kraft en (levende) menneskelig skalle kunne tåle.[trenger referanse]

Italiensk pass brukt av Mengele for å flykte til Argentina.

Det eneste kjente eksempel man har på at Mengele reddet et menneskeliv, var da Kristian Sjøvold fra Son påklaget at han som ikke-jøde var havnet i Birkenau. Han ble tatt med til Mengele, som spurte om han var jøde, og da Sjøvold svarte benektende, spurte Mengele: «Kjenner du Birger Ruud?» Den overrumplede Sjøvold bestemte seg for at alle nordmenn «kjenner�� jo til Ruud, og svarte med overbevisning at ja, det gjorde han. «Jeg er en stor beundrer av Birger Ruud, og var i Garmisch-Partenkirchen da han vant gull i OL i 1936,» forklarte Mengele, og gav ordre til at Sjøvold skulle føres til sigøynerbrakken, der det lå mat og klær igjen etter sigøynerne, som var blitt gasset noen dager før. Sjøvold ble deretter overført til Sachsenhausen og overlevde krigen.[1]

Miklós Nyiszli, en jødisk lege fra Ungarn, kom til Auschwitz med en av de første transportene fra Ungarn i mai 1944. Nyiszli var født i Romania i 1901, men utdannet lege fra universitetet i Kiel. Han snakket derfor flytende tysk, og ble av Mengele utnevnt til assistent. Nyiszli overlevde krigen og avla vitneprov til krigsforbryterdomstolen i Nürnberg 8. oktober 1947. Her forklarte han at han snart etter ankomst ble satt til å obdusere fire tvillingpar fra sigøynerleiren. Han målte blodmengden i venstre hjertekammer, noe som er vanlig ved obduksjoner, og oppdaget at blodet hadde koagulert til en fast klump som luktet skarpt av kloroform. Alle åtte barna var drept av injeksjoner med kloroform direkte i hjertet. Seks av de åtte hadde heterokromi (ett blått og ett brunt øye), og Mengele forlangte øyeeplene lagt i hver sitt glass med formalin.

Høsten 1944 ble ghettoen i Łódź likvidert. Med en av transportene fulgte en mann i femtiårsalderen med pukkelrygg, og hans 15 år gamle sønn med ben av ulik lengde. Mengele plukket ut disse for at Nyiszli skulle undersøke dem i live og senere samme dag foreta obduksjon, enda det dreide seg om helt ordinære misdannelser uten medisinsk interesse. Faren eide et stormagasin i Łódź og hadde tatt sønnen med til spesialister i Wien, som hadde operert gutten slik at det deformerte benet nok ble kortere enn det andre, men kunne brukes ved hjelp av ortopedisk fottøy. Nyiszli sørget for at far og sønn fikk innta et godt måltid før han måtte overlate dem til SS-mannen Erich Muhsfeldt, som skjøt dem ned. (Muhsfeldt var baker av yrke og dermed vant til ovner. Etter å ha blitt opplært i likbrenning i Auschwitz, ble han overflyttet til Majdanek.[2] Han ble dømt til livsvarig fengsel av amerikanerne, men senere utlevert til Polen, der han ble dømt til døden og hengt i januar 1948.) Mengele gav beskjed om at skjelettene skulle konserveres og sendes til Berlins antropologiske museum. Nyiszli ante ikke hvordan han skulle få ordnet dette, men Muhsfeldt fremskaffet to ståltønner fra lageret. To ildsteder ble murt opp på gårdsplassen, og etter fem timer begynte kjøttet å løsne. Tønnene ble satt til avkjøling mens Nyiszli ventet. Han så ikke at noen polske murere, som var satt til å reparere skorsteinen på det ene krematoriet, fant de to store grytene. De utsultede polakkene trodde dette var kjøtt som ble kokt til sonderkommandoen (= spesialkommandoen, som tok seg av arbeidet i gasskamrene), og begynte å spise av det. Nyiszli ble alarmert og kom løpende; han glemte aldri synet av de fire mennene som stod som fastfrosset da det gikk opp for dem hva de hadde spist. – Knoklene ble vasket med bensin og satt sammen før forsendelse til Berlin, påstemplet «Viktig for krigsinnsatsen».[3]

Etter krigens avslutning

SS-offiserer slapper av på «Solahütte», feriested utenfor Auschwitz. Richard Baer (til venstre) var den siste kommandanten i Auschwitz, han døde i vesttysk varetekt i 1963 noen måneder før saken kom opp. Josef Mengele (i midten) ble aldri stilt til ansvar. Rudolf Höß (til høyre) ble dømt og henrettet i Polen. Foto fra Höcker-albumet som omhandler livet til offiserer og annet personell i Auschwitz. Fotografen var Baers adjutant og albumet dukket opp i 2007.[4][5]

Mot slutten av krigen var Mengele utstasjonert ved konsentrasjonsleiren Gross-Rosen. I april 1945 kledde han seg ut som menig infanterist og ble tatt til fange av amerikanerne. Han ble holdt i en liten stund ved en krigsfangeleir i Nürnberg. Amerikanerne brydde seg ikke stort om ham, siden de ikke visste hvem han var. Kort tid etter ble han satt fri.

Han skjulte seg i Bayern frem til 1949, da flyktet han til Argentina. I 1958 skilte han seg fra sin kone Irene og giftet seg med broren Karls enke Martha. Mengele bodde med sin familie i et tyskeid vertshus i Vicente Lopez i utkanten av Buenos Aires fra 1958 til 1960. Hans familie i Tyskland støttet og finansierte ham, og han levde godt i 1950-årene, først som leketøysfabrikant og senere som partner i et mindre medisinselskap. Han gikk imidlertid konkurs.

I mai 1960 kom den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad på sporet av Mengele i Buenos Aires. De unnlot imidlertid å pågripe han. Ifølge Rafi Eitan, tidligere agent i Mossad, var årsaken at de primært var kommet til Argentinas hovedstad for å pågripe Adolf Eichmann, en annen krigsforbryter fra andre verdenskrig. Ifølge Eitan fryktet de at Eichmann ville unnslippe dersom de forsøkte å pågripe begge samtidig, og ville pågripe Mengele senere.[6] [7] En nyere forklaring er at Mossad (etter tips fra Simon Wiesenthal) var på sporet av Mengele i Brasil i 1962, men Mossad-sjefen valgte å bruke knappe ressurser på utviklingen i Egypt.[8] I Argentina skal han ikke ha forsøkt å skjule sin identitet.[9] Mengele forlot Argentina og flyttet til Paraguay noen uker etter at Eichmann ble pågrepet. I 1960 flyttet han til São Paulo der han fikk bo hos Wolfram og Lisolette Bossert og en familie av ungarske innvandrere. De hjalp ham også ta i bruk en ny identitet som Wolfgang Gerhard.[10]

Bosatt i Brasil 1960–1979

Mengele døde i Bertioga, Brasil, den 7. februar 1979, 67 år gammel, av drukning på en svømmetur. Dødsårsaken var muligens slag. Han ble gravlagt av ekteparet Bossert i Embu das Artes under navnet «Wolfgang Gerhard», en identitet han hadde brukt siden 1976.[10][11]

Liket graves opp og DNA-identifiseres

Den amerikanske historikeren David G. Marwell bisto fra februar 1985 amerikanske justismyndigheter i jakten på Mengele som da var antatt i live. Han hadde tilgang til Mengeles korrespondanse og dagbok. Marwells arbeid ledet blant annet til boken Mengele: Unmasking the Angel of Death.[9]

Under en razzia hjemme hos en bekjent av Mengele, oppdaget vesttysk politi den 31. mai 1985 flere brev fra Mengele og hans samarbeidspartnere i Brasil. Brasilianske myndigheter fikk denne informasjonen, og i juni 1985 var familiene som hadde gjemt Mengele blitt oppsporet. Gjennom dem fikk de vite hvor graven hans var.

Liket ble gravd opp i juli 1985 og identifisert som Josef Mengele ved hjelp av PCR-basert DNA-analyse i 1992.[12][13][14][15] Levningene etter Mengele oppbevares på São Paulos institutt for rettsmedisin (ved Universidade de São Paulo) og brukes der i undervisningen i rettsmedisin.[10]

I 1985 ved 40-årsjubileet for frigjøringen av Auschwitz ble det i Jerusalem avholdt en slags rettssak[klargjør] uten Mengele til stede. Han var da antatt å være i live. Til stede var blant annet Telford Taylor, Simon Wiesenthal og Yehuda Bauer. Omkring 30 overlevende fra Auschwitz og Mengeles eksperimenter der vitnet. Etter tre dager konkluderte møtet med at Mengele var skyldig i forbrytelser mot menneskeheten. USAs justisminister, William French Smith, ga da ordre om at anklagene måtte undersøkes snarest.[16]

Litteratur

Referanser

  1. ^ Øystein Franck-Nielsen: Fanget (s. 176–7), forlaget Gyldendal, Oslo 2010, ISBN 978-82-05-40126-6
  2. ^ Øystein Franck-Nielsen: Fanget (s. 89)
  3. ^ Miklós Nyiszli: Dr Mengele boncoló orvosa voltam, Debrecen-Nagyvárad, 1947; Norsk oversettelse av Leif Magne Leirvik: Jeg var dr. Mengeles assistent. En jødisk leges erindringer fra Auschwitz, forlaget Orion, Oslo 2007, ISBN 978-82-458-0833-9
  4. ^ Ryan, Captions by William (22. november 2016). «Nazis on retreat: the SS holiday camp near Auschwitz – in pictures». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 7. mars 2020. «In 2007 the album was donated, anonymously, to the United States Holocaust Memorial Museum. Where it spent the intervening 60 years is unclear, but one can see why the museum was interested in the photographs. What is disconcerting about them is the contrast between how relaxed the SS appear and what was happening at the camp.» 
  5. ^ Kellerhoff, Sven Felix (20. september 2007). «1944: Die entspannte Freizeit der Massenmörder». DIE WELT. Besøkt 7. mars 2020. «Höcker hat, wie oft in seiner Dienstzeit als engster Mitarbeiter von SS-Sturmbannführer Richard Baer in Auschwitz, seine private Kamera dabei – und macht Erinnerungsfotos.» 
  6. ^ «Mossad-agent: Jeg lot Mengele gå». Dagbladet.no (på norsk). 2. september 2008. Besøkt 12. august 2018. 
  7. ^ «Interview with Mossad Agent: 'We Could Have Killed Mengele'». Spiegel Online. 8. september 2008. Besøkt 12. august 2018. 
  8. ^ «Why Did Israel Let Mengele Go?». New York Times (på engelsk). 6. september 2017. Besøkt 13. august 2018. 
  9. ^ a b beta.spectator.co.uk https://beta.spectator.co.uk/article/how-did-the-infamous-josef-mengele-escape-punishment-. Besøkt 8. mars 2020. 
  10. ^ a b c «Nazi doctor Josef Mengele's bones used in Brazil forensic medicine courses». The Guardian (på engelsk). 11. januar 2017. ISSN 0261-3077. Besøkt 8. mars 2020. «Dr Daniel Romero Muñoz, who led the team that identified Mengele’s remains in 1985, saw an opportunity to put them to use. Several months ago, the head of the department of legal medicine at the University of São Paulo’s Medical School obtained permission to use them in his forensic medical courses.» 
  11. ^ «MAJOR NEWS IN SUMMARY; Mengele Search Leads to a Grave». The New York Times (på engelsk). 9. juni 1985. ISSN 0362-4331. Besøkt 8. mars 2020. «Pursuing a West German tip, the Brazilian police last week uncovered circumstantial evidence, including the remains of a man buried as Wolfgang Gerhard in Sao Paulo in 1979, which suggested that Josef Mengele, the missing Nazi death camp doctor, may be dead.» 
  12. ^ Jeffreys A.J, Allen M.J., Hagelberg E, Sonnberg A.: Identification of the skeletal remains of Josef Mengele by DNA analysis. Forensic Sci Int. 1992;56:65–76.
  13. ^ Rana Saad: Discovery, development, and current applications of DNA identity testing – Newer methods and the “Angel of Death”, Department of Pathology, Baylor University Medical Center, Dallas, Texas, Proc (Bayl Univ Med Cent). April 2005; 18(2): 130–133
  14. ^ (en) Ralph Blumenthal (22. juli 1985). ««Scientists Decide Brazil Skeleton Is Josef Mengele»». The New York Times. Besøkt 13. mai 2009. 
  15. ^ Jeffreys, A. J.; Allen, M. J.; Hagelberg, E.; Sonnberg, A. (September 1992). «Identification of the skeletal remains of Josef Mengele by DNA analysis». Forensic Science International. 1. 56: 65–76. ISSN 0379-0738. PMID 1398379. Besøkt 7. januar 2018. 
  16. ^ Grodin, M. A., Kor, E. M., & Benedict, S. (2011). The trial that never happened: Josef Mengele and the twins of Auschwitz. War Crimes Genocide & Crimes against Humanity, 5, 3.
Autoritetsdata
Advarsel: Standardsorteringen «Mengele, Josef» tar over for den tidligere sorteringen «Sunshine, Operasjon».  Les mer…
Andre verdenskrig
Karriere
LandTyskland
Skipstypeslagskip
Bygget ved 
Kjølstrekking2. november 1936
Sjøsatt1. april 1939
Operativ25. februar 1941
Skjebnesenket 12. november 1944
Søsterskip«Bismarck»
Tekniske data
Deplasement42 900 tonn standard
52 600 tonn fullastet
Dypgående8,7 m
Framdriftdampturbiner ga 150 000 hk, maks hastighet 30,8 knop
Rekkevidde6 100 nautiske mil ved 15 knop
Pansringmaks 315 mm
Bestykning8 x 38 cm (4x2)
12 x 15 cm, 65 C33 (6x2)
16 x 10,5 cm
16 x 37 mm
58 x 20 mm
8 x 50,3 cm torpedorør
Mannskap2 608
Flyfire Arado Ar 196A-3, fordelt på to katapulter

«Tirpitz» og søsterskipet «Bismarck» var de største slagskipene i den tyske krigsmarinen, Kriegsmarine, under andre verdenskrig («Tirpitz» var 2 000 tonn tyngre enn «Bismarck»). Skipet var oppkalt etter den tyske marineministeren og storadmiralen Alfred Freiherr von Tirpitz.

Skipet var fra 1942 stasjonert i Norge, og ble etter flere allierte angrep til slutt senket ved Tromsø i 1944. Fordi skipet på denne tiden ikke var i ordinær drift, men fungerte som et oppankret, flytende artilleri, var besetningen redusert; av denne omkom i alt 916 personer, noe over halvparten av det ombordværende mannskapet.

Nordover

«Tirpitz» ble bygd ferdig etter «Bismarck», og ble brukt mye på samme måte, i jakten på allierte handelsfartøy i Nord-Atlanteren, i konvoier på vei til Murmansk. Som et resultat av de britiske kommandoraidene på norskekysten, som for eksempel Måløyraidet der kaptein Martin Linge falt, ble «Tirpitz» sendt til norskekysten og fjordene der. Etter senkningen av «Bismarck» valgte man en annen utseilingsrute fra Østersjøen. 12. januar 1942 seilte «Tirpitz» gjennom Kielkanalen, og to dager senere forlot skipet i dypeste hemmelighet Wilhelmshaven, under jagereskorte og i tåke. Det britiske admiralitetet fikk bortimot panikk. De hadde forlengst brutt den tyske sjømilitære koden, men «Tirpitz» seilte under total radiotaushet. Dermed var skipet helt forsvunnet.[1]

«Tirpitz» i Åsenfjorden

Utdypende artikkel: «Tirpitz» i Åsenfjorden

Lørdag 17. januar 1942 fikk en motstandsgruppe i Bergen ved navn Theta-gruppen opplyst at «Tirpitz» befant seg i Åsenfjorden, en sidefjord til Trondheimsfjorden. Samme dag fikk de rigget til radiosenderen sin i Dahms Elektriske i Strandgaten 18, men på grunn av de dårlige atmosfæriske forholdene og strømrasjonering var det ikke før 23. januar at de lyktes i å få meldingen oversendt til London og forsvarsminister Oskar Torp, som underrettet den norske eksilregjeringen. Winston Churchill sendte 25. januar et notat til lord Ismay: «Å ødelegge eller bare å skade dette fartøy ville på dette tidspunkt være sjøkrigens største bedrift. Ikke noe annet mål kan sammenlignes med det … Den sjøstrategiske situasjon hele verden over ville endres, og herredømmet til sjøs ville være vunnet tilbake i Stillehavet … Hele krigens strategi knytter seg i denne tid til dette fartøy, som holder fire ganger så mange britiske slagskip lammet, for ikke å snakke om de to nye amerikanske slagskip som blir holdt tilbake i Atlanterhavet. Jeg betrakter saken som av aller høyeste viktighet og betydning. Jeg kommer til å nevne den i kabinettet i morgen, og den må overveies i detalj i forsvarskomiteens møte tirsdag kveld.» En uke etter at «Tirpitz» ankret opp i Åsenfjorden, lyktes det Royal Air Force å ta de første bildene av skipet; og etter at det brøt radiotausheten, kunne man fra engelsk side følge skipet nærmest fra dag til dag på grunn av kjennskapet til den tyske koden.[2]

«Tirpitz» ble liggende en stund i Fættenfjorden, en sidefjord til Åsenfjord, og britiske bombefly utførte flere tokt mot skipet, og flere fly styrtet. Et Halifax styrtet i fjorden ved Malvik. Av et mannskap på seks overlevde fire. Flyvraket ble påvist på nytt i 2014.[3][4]

«Tirpitz» i Nord-Norge

Slagskipet utgjorde en trussel mot de allierte ishavskonvoiene til Sovjetunionen, og bandt opp ressurser for den britiske marinen. «Tirpitz» gikk svært sjelden til sjøs, men tilstedeværelsen var en trussel i seg selv, og nok til at det i september 1943, mens skipet lå i Kåfjorden i Alta, ble satt i gang en risikofylt operasjon med små miniubåter (operasjon Source). Sprenglegemer ble plassert under «Tirpitz», og man lyktes i å skade skipet slik at det måtte repareres og ikke lenger var sjødyktig. Seks av mannskapet på miniubåtene overga seg da ubåten måtte gå til overflaten.

«Tirpitz» og den tyske ishavsflåten hadde base i Kåfjorden ved Alta fra våren 1943. En radiosender i Porsa betjent av Rolf Storvik og Tryggve Duklæt rapporterte til London om skipsbevegelsene i fjorden. Etter den dristige operasjonen med dvergubåtene hadde skipet fått store skader. I slutten av september 1943 kom Torstein Raaby med radioutstyr til Alta, og etablerte etterretningsstasjonen med kodenavn «Ida» på Elvebakken i en veibrakke. «Scharnhorst», som også hadde base i Kåfjorden, ble senket i Barentshavet 2. juledag 1943 og mannskapet på nær 2000 omkom. Ved nyttår 1943-1944 var «Tirpitz» ikke kampklar. Den 10. februar bombet sovjetiske fly Kåfjord og Isnestoften uten å forårsake særlig skade. I mars 1944 gikk «Tirpitz» for egen maskin. Den 3. april 1944 kl 6:30 ble «Tirpitz» angrepet av 38 Barracuda støttet av 150 jagerfly, og minst tre bomber traff skipet uten å slå hull i skroget, men det var betydelige skader om bord. SIS-agentene Knut Moe og Anton Arild ble i september sluppet i fallskjerm ved Alta og rapporterte om «Tirpitz» til London. Den 15. september ble skipet bombet av britiske fly som opererte fra sovjetiske flyplasser.[5] Den 15. oktober gikk «Tirpitz» for egen maskin 200 nautiske mil til Tromsø, og der ble «Tirpitz» 16. oktober slept til Håkøya ved Tromsø. Dette ble skipets siste sjøreise.[6]

Senkningen

Universal Newsreel om angrepet på «Tirpitz».
«Tirpitz», med bunnen opp.

Etter angrepet i Kåfjorden var skipet alvorlig skadet og trengte store reparasjoner, og sand og sten ble lagt under «Tirpitz» for å unngå senkning og kapseising.[7] Den britiske regjeringen var ikke fornøyd med at «Tirpitz» var skadd. For når skipet bare var skadd, kunne det i teorien repareres. Derfor ble det bestemt at skipet skulle senkes helt, og «Tirpitz» ble til slutt senket ved Håkøya utenfor Tromsø den 12. november 1944. 32 Avro Lancaster bombefly fra RAF 617. og 9. skvadron, utrustet med Barnes Wallis' tallboy-bomber, utførte bombingen kl 9:45 om morgenen. Flyene tok av fra Lossiemouth i Skottland kl 2 om natten, og kom overraskende da de fløy gjennom svensk luftrom og ut Balsfjorden mot Tromsø. Bombeflyene slapp 29 tallboy-bomber, av disse traff to skipet direkte og tre nestentreff.[8] 916 av mannskapet på «Tirpitz» omkom, 807 ble berget i land. Av dem som overlevde, ble 87 reddet ved at redningsmannskapene skar seg inn gjennom skutesiden.[9] Dette siste angrepet på «Tirpitz» skjedde samtidig som evakuerte fra Finnmark strømmet til Tromsø.[5]

Egil Lindberg var telegrafisten som sendte den første meldingen til London om senkningen, fra senderen sin på Fylkessykehusets likhus i Tromsø. Mens han sendte meldingen, var tyskerne i gang med å bære inn omkomne fra Tirpitz i etasjen under Lindberg. den 20. mars 1948 var det Lindberg i Tromsø radio som advarte E-tjenesten om at det opererte en ukjent sender lokalt. Signalene var så klare og tydelige at senderen måtte befinne seg i Tromsø. Det var spionen Selmer Nilsen han var kommet på sporet av.[10] 

Major Heinrich Ehrler, det tyske flygeresset som var stasjonert på Bardufoss, ble stilt for krigsrett i Oslo fordi avdelingen han kommanderte, sviktet i å beskytte «Tirpitz». Ehrler ble beskyldt for å ha vært mer opptatt av å sikre seg 200 seire i luften fremfor å lede sin menn, og dømt til tre års Festungshaft («festningsarrest»), en straff med mer verdighet enn vanlig fengsel.[11] Senere samme vinter ble det lagt frem dokumentasjon for at mannskapet på Bardufoss ikke kjente til at «Tirpitz» var flyttet. Konklusjonen var at svikten skyldtes dårlig kommunikasjon mellom Kriegsmarine og Luftwaffe.[12]

Vraket av «Tirpitz» ble hugget opp etter krigen, og vrakrestene ligger utover et stort område på sjøbunnen. I 2014 ble vrakrestene etter «Tirpitz» og krysseren «Blücher» midlertidig fredet.[13]

Tirpitz-museet

Tirpitz Museum er et krigsmuseum som ligger i Kåfjord (Alta) og omhandler slagskipet Tirpitz. Museet har en av verdens største samlinger av Tirpitz-fotos, samt en omfattende samling av gjenstander fra Tirpitz.

Kuriosa

  • Opphuggingen av vraket tok over ti år, og fortsatt ligger rester igjen ved Håkøya.[14]
  • Etter krigen betalte Høvding Skipsopphugging 120 000 kroner for vraket av «Tirpitz». Oslo kommune kjøpte senere mange av de pansrede skipssideplatene, og per 2013 brukte kommunen fortsatt platene til å dekke hull i gatene i forbindelse med gravearbeid. «Tirpitz-platene» var i 2013 like fine som da de var en del av skipet, selv etter å ha blitt utsatt for Oslo-trafikken i mange år.[14]
  • En dekkstank fra «Tirpitz» ble i 2003 montert som rør for Daleelvas løp under en skogsvei i Kvæfjord i Troms.
  • Minnebautaen ved Tirpitz-museet i Alta er laget av altaskifer og står på en sokkel av en 12,5 cm tykk panserplate fra «Tirpitz». Platen måler 120 x 120 cm og veier ca. 1.400 kg.
  • Kjettingene som henger i Olavsgruva i Røros (1936–72) ved trappene til Bergmannshallen, er ankerkjettingene fra «Tirpitz».[15]
  • En ueksplodert granat fra Tirpitz ble funnet i en åker på Sjursnes i Ullsfjord under nybrottsarbeid høsten 1967. Granaten skal ha blitt avfyrt mot de britiske bombeflyene som angrep skipet den 29. oktober 1944 mens det lå i Tromsø. Etter at granaten var blitt uskadeliggjort, ble den montert på et monument i bygda.[16]
  • Undersøkelser av furutrær i forbindelse med klimaforskning har vist at trær i nærheten av «Tirpitz» ble sterkt hemmet i veksten grunnet gassutslipp som skulle skjule skipet fra allierte fly.[17]

Bilder

  • Sjøsetting i 1939
    Sjøsetting i 1939
  • Tirpitz for anker i Ofotfjorden, ved Bogen i Evenes kommune, Nordland.
    Tirpitz for anker i Ofotfjorden, ved Bogen i Evenes kommune, Nordland.
  • Angrep på Tirpitz 3. april 1944.
    Angrep på Tirpitz 3. april 1944.
  • Etter angrepet lå Tirpitz med bunnen opp. Bilde tatt fra alliert rekognoseringsfly.
    Etter angrepet lå Tirpitz med bunnen opp. Bilde tatt fra alliert rekognoseringsfly.
  • «Tirpitz» i Kåfjorden
    «Tirpitz» i Kåfjorden
  • Modelltegning
    Modelltegning
  • Britisk rekognoseringsfoto av Kåfjorden med Tirpitz innenfor det L-formede torpedonettet.
    Britisk rekognoseringsfoto av Kåfjorden med Tirpitz innenfor det L-formede torpedonettet.

Referanser

  1. ^ Kristian Ottosen: Theta theta (s. 39-40), Universitetsforlaget, Oslo 1983, ISBN 82-00-06823-4
  2. ^ Kristian Ottosen: Theta theta (s. 41-2)
  3. ^ «Studenter fant britisk bombefly på havets bunn». Adresseavisen. 24. oktober 2014. Arkivert fra originalen 15. mars 2017. Besøkt 14. mars 2017. 
  4. ^ «Arnfinn og Torbjørn så bombeflyet styrte i 1942». Adresseavisen. 25. desember 2014. Arkivert fra originalen 15. mars 2017. Besøkt 14. mars 2017. 
  5. ^ a b Eikeset, Kjell Roger (1966-) (1998). Dramatiske tiår 1920-1964. Alta: Alta kommune
  6. ^ Garzke & Dulin, s. 268.
  7. ^ Forsgren, Jan. "Sinking the Beast: The RAF 1944 Lancaster Raids Against Tirpitz" Fonthill Media, 2017.
  8. ^ NRK 2: «Tirpitz - Det siste slaget», vist 17. november 2014.
  9. ^ (de) Om Tirpitz på Schlachtschiff.com Arkivert 2008-05-22, hos Wayback Machine.
  10. ^ Kjell Fjørtoft: Spionfamilien (s. 193), Gyldendal pocket, Oslo 1987, ISBN 82-05-17046-0
  11. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. mai 2021. Besøkt 24. januar 2021. 
  12. ^ Hafsten, Bjørn: Flyalarm. Luftkrigen over Norge 1939-1945. Oslo: Sem & Stenersen, 1991.
  13. ^ «Pressemelding fra Riksantikvaren om den midlertidige fredningen av Blücher og Tirpitz, 19. desember 2014». Arkivert fra originalen 14. april 2015. Besøkt 7. april 2015. 
  14. ^ a b «Her ligger «Tirpitz» 70 år etter». www.vg.no. 13. juli 2013. Besøkt 25. oktober 2023. 
  15. ^ Ankerkjettingene fra «Tirpitz»
  16. ^ http://www.flickr.com/photos/oenilsen/2663836347/
  17. ^ Jonathan Amos BBC Science Correspondent, Vienna (11. april 2018). «Nazi legacy found in Norwegian trees». BBC. Besøkt 11. april 2018. «The relentless campaign to find and sink Germany's WWII battleship, the Tirpitz, has left its mark on the landscape that is evident even today. The largest vessel in Hitler's Kriegsmarine, it was stationed for much of the war along the Norwegian coast to deter an Allied invasion. The German navy would hide the ship in fjords and screen it with chemical fog. This "smoke" did enormous damage to the surrounding trees which is recorded in their growth rings.» 

Litteratur

  • David Brown: Die Tirpitz – Eine schwimmende Festung und ihr Schicksal, Bernard & Graefe Verlag, ISBN 3-7637-5987-5
  • Jochen Brennecke: Schlachtschiff Tirpitz, Koehlers Verlagsgesellschaft, 2001, ISBN 3-7822-0827-7
  • John Sweetman: Jagd auf die Tirpitz, Koehlers Verlagsgesellschaft, 2001, ISBN 3-7822-0814-5
  • Adalbert Brünner & Siegfried. Breyer: Schlachtschiff ' Tirpitz' im Einsatz. Ein Seeoffizier berichtet, Podzun-Pallas Verlag, 1993, ISBN 3-7909-0474-0
  • Mike J. Whitley: Schlachtschiffe des II. Weltkriegs, Motorbuch Verlag, 2003, ISBN 3-613-02289-3
  • Gerhard Koop/Klaus-Peter Schmolke: Die Schlachtschiffe der Bismarck-Klasse. Bernard & Graefe Verlag, Koblenz 1990, ISBN 3-7637-5890-9
  • Michael Tamelander: Tirpitz, kampen om Nordishavet. Spartacus, ISBN 9788243004153

Eksterne lenker

Autoritetsdata
Advarsel: Standardsorteringen «Tirpitz» tar over for den tidligere sorteringen «Mengele, Josef».  Les mer…
Krigsbarn er et uttrykk som av noen brukes for å betegne barn som er født eller oppvokst under en krig og som har blitt spesielt berørt av krigen på en eller annen måte. Den norske regjering definerer «krigsbarn» som «personer født i årene 1940-46 av norsk mor og far som var soldat i den tyske okkupasjonshæren».[1] Arkivverket definerer «krigsbarn» som «barn med norsk mor og tysk far født 1940-45».[2]  Les mer…
  1. ^ Regjeringens definisjon av «krigsbarn»
  2. ^ Arkivverkets definisjon av «krigsbarn»
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Portal:Andre_verdenskrig&oldid=16869455»