Kart over rutene for noen tidlige antarktisekspedisjoner.
Antarktis er området rundt Sydpolen. Navnet kommer fra det greske sammensatte ordet Antarktiké (Aνταρκτική), som betyr «omvendt av Arktis». Navnet Antarktis benyttes på norsk også noe ukorrekt om kontinentet Antarktika.
Likesom Arktis har Antarktis lave temperaturer året rundt, særlig omkring juni måned, når der er mørkt døgnet rundt på grunn av vinteren. Om sommeren omkring desember er det lyst døgnet rundt.
Definisjonen for grensen til Antarktis er uklar. Noen benytter den antarktiske konvergens, et skille mellom kaldt havvann i syd og varmt havvann i nord, som naturlig grense. Denne grensen svinger mellom 50° og 60° sørlig breddegrad. Antarktistraktaten gjelder opp til 60° sørlig bredde. Den sørlige polarsirkel benyttes også som en grense.
Antarktistraktaten ble undertegnet i 1959 av tolv land; idag har 45 land undertegnet traktaten. Traktaten forbyr militære aktiviteter og gruvedrift, støtter vitenskapelig forskning, og beskytter Antarktis' økosone. Pågående undersøkelser blir foretatt av mer enn 4000 vitenskapsmenn fra mange nasjoner og med forskjellige forskningsinteresser.
Roald Amundsen gruppe på Sydpolpunktet 14. desember 1911.
Den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning beskriver en epoke som strakte seg fra slutten av det 19. århundret til begynnelsen av 1920-tallet. Gjennom denne 25-årsperioden ble det antarktiske kontinentet fokuset for en internasjonal innsats som resulterte i vitenskapelig og geografisk utforskning, og seksten store ekspedisjoner ble satt igang fra åtte forskjellige land. Felles for disse ekspedisjonene var begrensningen på tilgjengelige ressurser før fremskritt i transport- og kommunikasjonsteknologien revolusjonerte arbeidet under utforskningen. Dette betydde at hver ekspedisjon ble en bragd av utholdenhet som testet sitt personell til fysiske og mentale grenser, og noen ganger utover. Det «heroiske» merket, tilkjent senere, anerkjente motgangen som måtte overvinnes av disse pionerene. Mange overlevde ikke denne erfaringen, og 17 medlemmer omkom i løpet av denne perioden.
I løpet av disse ekspedisjonene ble både den geografiske og magnetiske Sydpolen nådd. Det å være først til Sydpolen var et primært mål i noen av ekspedisjonene, og var den eneste begrunnelsen for Roald Amundsens vågestykke. Men dette var ikke det eneste aspektet av polarforskning på denne tiden; andre ekspedisjoner jobbet med definerte mål i ulike områder av kontinentet. Som et resultat av all denne aktiviteten ble store deler av kontinentets kystlinje oppdaget og kartlagt, og betydelige deler av innholdet ble utforsket. Ekspedisjonene genererte også store mengder vitenskapelige data og prøver over et bredt spekter av vitenskapelige områder. Eksaminasjonen og analysene holdt verdens vitenskapelige miljøer opptatt i flere tiår.
Til sammen 30 land, som alle har signert Antarktistraktaten, driver forskningsstasjoner på helårsbasis eller sommerbasis på det antarktiske kontinent eller på øyer sør for 60° sørlig bredde. Stasjonene har en samlet kapasitet på omtrent 4 000 personer om sommeren og 1 000 personer som kan overvintre. I tillegg til de faste stasjonene, finnes hver sommer noen titalls mindre stasjoner som benyttes til feltarbeid (feltstasjoner).
Novolazarevskaja i Schirmacheroasen
Novolazarevskaja (til daglig forkortet Novo) er en russisk forskningsstasjon i Antarktis. Stasjonen ble åpnet 18. januar 1961 av den sjette sovjetiske antarktisekspedisjonen og ligger i den østlige delen av Schirmacheroasen i Vassfjellet i Dronning Maud Land. Nord for stasjonen strekker Nivlisen seg om lag 80 kilometer til Prinsesse Astrid Kyst. Innlandsisen sør for Vassfjellet reiser seg til en høyde av 1500 meter 50 kilometer fra stasjonen. Den indiske forskningsstasjonen Maitri ligger bare fem kilometer unna.
Den blå isen som dekker Lake Fryxell, i den transantarktiske fjellkjede, kommer fra smeltet brevann fra Canada-breen og andre mindre breer. Ferskvannet forblir på toppen av innsjøen, hvor det fryser og holder saltvannet under.
Foto: National Science Foundation
Den blå isen som dekker Lake Fryxell, i den transantarktiske fjellkjede, kommer fra smeltet brevann fra Canada-breen og andre mindre breer. Ferskvannet forblir på toppen av innsjøen, hvor det fryser og holder saltvannet under.
Scotts team på Sydpolen, 18. januar 1912. Fra venstre: Wilson, Scott, Oates, Bowers, Edgar Evans.
Terra Nova-ekspedisjonen (1910–1913), offisielt British Antarctic Expedition 1910, var en britisk ekspedisjon ledet av Robert Falcon Scott. Ifølge ham var hovedmålet å ta seg til Sydpolen for å sikre at det britiske imperiet fikk æren for prestasjonen. Scott og fire ledsagere nådde Sydpolen 17. januar1912, men oppdaget at en ekspedisjon ledet av Roald Amundsen hadde vært der trettitre dager tidligere. På ferden tilbake til Cape Evans-basen omkom Scott og hans ledsagere. Dagbøkene deres ble funnet under et søk etter sydpolgruppen åtte måneder senere, og dermed ble deltagernes historie kjent.
Ernest Henry Shackleton var en britisk polarforsker med irsk bakgrunn. Han ble mest kjent for Nimrod- og Endurance-ekspedisjonene i Antarktis, som var under hans lederskap. Førstnevnte nådde lengst syd på 88°23', 180 km fra polpunktet i 1909. Sistnevnte varte fra 1914 til 1916 og ekspedisjonsskipet «Endurance» (bygd i Sandefjord i 1912) ble knust av isen. Shackleton dro til Sør-Georgia med en liten båt, hvor han fikk hentet hjelp. Han fikk hjerteinfarkt og døde i Grytviken på sin fjerde ekspedisjon til Antarktis.
«Belgica» var navnet på båten Roald Amundsen mønstret på som styrmann og for første gang seilte til Antarktis med. Den het opprinnelig «Patria», var konstruert av Johan Chr. Jakobsen, og ble bygget som hvalbåt i Svelvik i 1884. Båten ble solgt til Adrien de Gerlache i 1896 for 50 000 norske kroner for en ekspedisjon til Antarktis. Han døpte skipet «Belgica» og forlot Antwerpen den 16. august året etter. Dette var det første skipet som overvintret i Antarktis, og er et av de få forskningsskip som har vært i både arktiske og antarktiske områder.
.jpg)
