Rasebiologi

Rasebiologi var en vitenskap som forsket på forskjeller mellom menneskeraser. Rasebiologiens blomstringstid var fra 1800-tallet frem til 1940-årene. I dag er det stor enighet blant biologer om at rasebiologien må betegnes som misbruk av (og ikke som en fagdisiplin innen) biologien.

Grunnen til at rasebiologisk forskning ble forlatt, er fordi det ideologiske og politiske misbruket av resultatene, som resulterte i ufattelige menneskelige lidelser.

Det vitenskapsteoretiske problemet bestod i at rasebiologer ikke satte frem testbare hypoteser, men selektivt lette etter støtte for sine antakelser – antakelser som i sin tur var basert på fordommer og politiske overbevisninger. At de funnene som ble gjort på denne måten, i neste omgang ble brukt til å rettferdiggjøre politikken, gjorde ikke saken bedre.

Rasebiologiens teoretiske fundament kan sies å ha vært sosialdarwinismen, som så dagens lys i Storbritannia i 1860-årene. Dette utløste blant annet den eugeniske forskningen som ble gjennomført i store deler av den vestlige verden i begynnelsen av 1900-tallet. Mens man i USA overveiende omtalte den som eugenikk, ble denne betegnet som rasehygiene i mange europeiske land. Det mest dramatiske eksempelet på rasebiologisk forskning var imidlertid menneskeforsøkene i nazi-Tysklands konsentrasjonsleirer.