Philip Sidney

Philip Sidney
Født		30. nov. 1554[1][2][3] Penshurst (Kent)
Død		17. okt. 1586[4][5][1][6] (31 år) Arnhem (De forente Nederlandene)[7]
Beskjeftigelse		Lyriker, diplomat, romanforfatter, militært personell, politiker, skribent, statsmann
Embete		Medlem av Englands parlament ambassadør Member of the 1572-83 Parliament (Shrewsbury) Member of the 1584-85 Parliament (Kent)
Utdannet ved		Christ Church Shrewsbury School
Ektefelle		Frances Walsingham (1583–1586) (kildekvalitet: cirka)[8][9]
Far		Henry Sidney[8]
Mor		Mary Dudley[8]
Søsken		Robert Sidney, 1. greve av Leicester[8] Mary Sidney[8]
Barn		Elizabeth Sydney[8][10]
Nasjonalitet		Kongeriket England Storbritannia[11]
Gravlagt		St. Pauls katedral (London)
Philip Sidney på Commons

Philip Sidney (født 30. november 1554, død 17. oktober 1586) var en engelsk forfatter. Han ble en av den elisabethanske tidens mest prominente figurer som hoffmann og soldat. Hans mor var søster til Robert Dudley som var en av dronning Elisabeths yndlinger. I ettertiden er mest kjent som forfatteren av Astrophel og Stella (1581, utgitt 1591), den første rene, britiske litteraturkritikken, Poesiens forsvar, 1581, utgitt 1595) og den pastorale prosasamlingen Arcadia (1580, utgitt 1590). Han ble parlamentsmedlem i 1581, adlet i 1583, utnevnt til guvernør i Flushing i Nederlandene, og døde i krigen mot Spania i Zutphen 1586.

Philip Sidney ble født i Penshurst, Kent, som den eldste sønn av Henry Sidney og Mary Dudley. Hans mor var datter av John Dudley, 1. hertug av Northumberland, og søster til Robert Dudley, 1. jarl av Leicester. Hans yngre søster Mary Sidney giftet seg med Henry Herbert, 2. jarl av Pembroke. Mary Sidney var betydningsfull som oversetter og patron av poesi. Sidney dediserte sitt lengste verk, Arcadia, til henne. Verkets full navn var Hertuginnen av Pembrokes Arcadia.

Han ble utdannet først ved Shrewsbury School og fra 1568 ved Christ Church ved University of Oxford, men forlot universitet uten eksamen i 1571. Han var meget bereist og godt lest, spesielt i klassikerne. Hans språk inkluderte latin, fransk, italiensk og spansk, noe gresk og muligens en del tysk.^[12] I 1572 reiste han til Frankrike som en del av diplomatene som forhandlet om ekteskap mellom Elisabeth I og François, hertug av Anjou. Han tilbrakte de neste årene på kontinentet og reiste gjennom Tyskland, Italia, Polen og Østerrike. På disse reisene møtte han et antall prominente europeiske politikere og intellektuelle.

Tilbake i England i 1575 møtte han Penelope Devereaux, den framtidige Penelope Blount, skjønt mye yngre enn ham skulle hun inspirere hans berømte sonettesekvens på 1580-tallet, Astrophel og Stella. Det er blitt sagt at hennes far, jarlen av Essex, planla å la sin datter bli gift med Sidney, men han døde i 1576. I England beskjeftiget Sidney seg både med politikk og kunst. Han forsvarte sin fars administrasjon av Irland i et lengre dokument. Mer alvorlig var hans krangel med Edward de Vere, 17. jarl av Oxford, sannsynligvis på grunn av Sidneys motstand til det franske ekteskapet som de Vere hadde fremmet. I kjølvannet av denne episoden utfordret Sidney sin motpart til en duell, men dronningen nektet dem å utføre den. Sidney skrev da et langt brev til dronningen hvor han begrunnet hvor tåpelig det franske ekteskapet var. Karakteristisk ble dronningen rasende over hans antakelser, og med stolthet trakk Sidney seg tilbake fra hoffet.

Hans kunstneriske kontakter var langt mer fredfulle og mer betydelig for hans etterfølgende berømmelse. I løpet av hans fravær fra hoffet skrev han Arcadia, hvor kvinnenavnet Pamela skal etter sigende ha blitt «oppfunnet» av ham, og kanskje også The Defence of Poetry or An Apology for Poetry (Poesiens forsvar). Noe tidligere hadde han møtt Edmund Spenser som dediserte Shepheardes Calendar (Hyrdenes kalender) til ham. Andre litterære kontakter var hans medlemskap i (mulig fiktive) «Areopagus», en humanistisk bestrebelse for å gjøre engelsk poesi mer klassisk, og hans vennskap med sin søster som, etter hans død, fullførte oversettelsen til rim av Salmenes bok som han hadde påbegynt.

Sidney dro tilbake til hoffet i løpet av 1581. Det samme året giftet Penelope Devereaux seg, tilsynelatende mot sin egen vilje, til Robert Rich, 1. jarl av Warwick. Sidney ble adlet i 1583. Et tidlig opplegg på å inngå et ekteskap med Anne Cecil, datter av William Cecil, 1. baron Burghley, og til slutt hustru av ingen andre enn de Vere, rant ut i sanden i 1571, men i 1583 giftet han seg med Frances Walsingham, tenåringsdatteren til Francis Walsingham, dronningens etterretningssjef. Året etter møtte han Giordano Bruno, en italiensk filosof og okkultist som senere dediserte to bøker til ham.

Både gjennom sin familiearv som gjennom personlig erfaring; Sidney var i Walsinghams hus i Paris i løpet av Bartolomeusnatten, natten til 24. august 1572, da mellom 1 000 og 2 000 hugenottene i Paris ble myrdet og ytterligere 8 000–10 000 senere i provinsene. Opplevelsen bidro til å gjøre Sidney til en dedikert protestant. I løpet av 1570-tallet hadde han forsøkt å overtale Johan Kasimir av Pfalz-Simmern til å overveie et opplegg for en felles protestantisk militær front mot den romersk-katolske kirke og Spania. I 1577 ble Sidney valgt til å lede en diplomatdelegasjon til den nye keiser, Rudolf II av Det tysk-romerske rike, for å undersøke muligheten for en allianse for å utligne pavens hellige liga. Sidney forhandlet med adskillig dyktighet og dro tilbake til England med et utkast til en avtale mellom Elisabeth I og de tyske, protestantiske prinser.

Avtalen ble dog aldri virkeligegjort, men Sidneys omdømme var blitt styrket. Samtidig var han altfor heftig og for frimodig i å fremme den radikale protestantiske fraksjonen rundt hans onkel, jarlen av Leicester, til å få dronningens tillit. En konsekvens var at han aldri fikk ansvar som sto overens med hans evner eller forbindelser ved hoffet. Først i 1585 fikk hans entusiasme for kampen mot katolisismen frie tøyler da han ble utpekt som guvernør av Flushing i Nederlandene. I Nederlandene slo han stadig til lyd for mer dristighet i kampen mot spanjolene overfor sin overordnede, jarlen av Leicester. Han ledet med hell et dumdristig angrep på de spanske styrkene i nærheten av Axel, en av byen rundt Antwerpen, i juli 1586 som han fikk lovord for.

Senere det samme året hadde han meldt seg frivillig sammen med sir John Norris i slaget ved Zutphen. I løpet av beleiringen ble han truffet i låret av en muskettkule, og døde 26 dager senere. I henhold til en populær fortelling som bidro til den romantiske glansen om ham, gjengitt av blant annet Fulke Greville i hans biografi The Life of the Renowned Sir Philip Sidney (Livet til den berømte sir Philip Sidney, 1625), skal Sidney dødelig såret ha avslått et beger med vann da han så en annen såret med ordene: «Thy necessity is yet greater than mine»   «Du trenger det bedre enn meg».

Han døde i Arnheim i en alder av trettito år. Hans død førte til en måneds sorg i England. Hans lik ble fraktet til London og gravlagt i St. Pauls katedral den 16. februar 1587.

Allerede i hans levetid, men enda mer etter hans død, ble han for England selve symbolet på av den idealiserte blomsten av Englands manndom, lærd og følsom, samtidig sjenerøs, modig og impulsiv. Han rakk aldri å bli annet enn en marginal politisk figur i sin levetid, og hans verker, som gjorde han berømt i ettertid, ble aldri utgitt mens han levde, men de hadde sirkulert i ulike avskrifter. Den første folio med hans viktigste skrifter kom først i 1598

Ben Jonsons utsagn senere om at Sir Philip Sidney var meget uskjønn og i tillegg kopparret kan neppe være riktig når man ser på den effekt han hadde på de han møtte i sin samtid. Han ble selve legemliggjørelsen av alle de egenskaper og dyder som den elisabethanske hoffmannen skulle ha; aristokratisk, lærd, en dannet humanist, en følsom dikter, og en tapper soldat, og det mest strålende engelske eksempel på det som senere har blitt kalt for en renessansemenneske.

Edmund Spenser skrev i et brev til Walter Raleigh at den egentlige hensikten med hans epos Faire Queene (Alvedronningen) var «å fremme en herre eller en edel person i virtuositet og fornemme disipliner». Og et slik edelt menneske hadde han kun møtt en gang; Sir Philip Sidney, og som han dediserte sitt første verk til; Shepheardes Calender (Hyrdenes kalender): «Entitled to the noble and vertous Gentleman most worthy of all titles both of learning and chevalrie M. Philip Sidney» («Benevnt til den edle og virtuose herre mest verdig av alle titler både i læring og ridderhet»). Sidneys venn Fulke Greville bemerket i hans biografi Life of Sidney; «Hans slutt var ikke skriving, selv når han skrev; heller ikke hans kunnskap var støpt for bordene, eller skolene; men både hans vett og forståelse buet om hans hjerte, å gjøre seg selv og andre, ikke i ord eller mening, men i livet og i handling, godt og mektig».

«Selv ved denne distanse», skrev kritikeren C. S. Lewis, «er Sidney blendende».^[13]

Algernon Sydney, en av konspiratørene bak Rye House-komplottet i 1683 for å myrde Karl II av England og hans bror og arving James, hertug av York, var en grandnevø av Philip Sidney.

Sidneys brev nevner aldri ordet «poesy». For ham kom poesien etter religionen og politikken, men hans liv var konsekvent formet: han var engasjert, dypt religiøs, og samtidig reflektert. Den poetikken som han skrev på begynnelsen av 1580-tallet ble først trykt i 1595 og da i to samtidige utgaver under to ulike titler: Defense of Poesie og An Apology for Poetry, altså Et forsvar for poesien. Hans avhandling var det første betydelig litterære teoriverk i England og forble et av de mest leste.

Antagelig var avhandlingen delvis motivert av Stephen Gosson, en tidligere dramatiker som dediserte sitt angrep av engelsk drama, The School of Abuse, til Sidney i 1579, men Sidney adresserte mer generelle innvendinger mot poesi som de av Platon. I sin avhandling samordner Sidney en rekke klassiske og italienske instrukser for fiksjon. Grunnleggende i hans forsvar er at poesi, ved å kombinere historiens liv med filosofiens etiske fokus, er mer effektivt enn både historie og filosofi i å bevege leseren til dyd eller fortreffelighet. Dikterens bilde skal skjenke leseren glede, men også oppdra og gi kunnskap. Oppdragelsens mål, slik humanismen også så det, kombinert med hans egen platonske idealisme, var det fullkomne menneske. Verket har også viktige kommentarer angående Edmund Spenser og samtidens elisabethanske teater, spesielt det siste har han lite godt å si om, men hans kritikk er basert på teateret før William Shakespeare.

Det første av de berømte engelske sonettesekveksene var Sidneys Astrophel og Stella, skrevet antagelig tidlig på 1580-tallet, og tjente som modell av sykluser av Spenser, Shakespeare og mange andre.

De sirkulerte lenge i manuskripter før den første, uautoriserte utgaven ble utgitt i 1591, og først i 1598 kom en autorisert utgave. Sekvensen var et vannskille i engelsk renessansepoesi. I den har Sidney delvis naturalisert nøkkelelementene fra hans italienske forbilde, Francesco Petrarca: variasjoner av sinnsbevegelser fra dikt til dikt, med den ledsagende følelse av en pågående, men delvis dunkel, forteller: de tankefulle grublingene over det å dikte og skrive dikt i seg selv. Allerede i første linje kommer det som er selve essensen i hans egen diktning:

«Fool», said my Muse to me, «look into your heart and write!»

«Tåpe», sa min muse til meg, «speide inn i ditt hjerte og skriv!»

Hans dikteransvar er å formidle sine poetiske åre, sine følelser heller enn sine tanker og sitt intellekt.

Til sammen besto verket av mer enn hundre sonetter, de fleste av dem skrevet i utsøkt formbeherskelse. Hans eksperimenter med rimskjema var intet mindre enn bemerkelsesverdig og tjente til å fri den engelske sonett fra den strenge rimkravene i dens italienske opprinnelse.

Tittelen er satt sammen av Stella, det latinske ordet for stjerne, Astrophel er satt sammen av to greske ord, astro (stjerne) og phil (elsker). Således er kvinnen Stalla hans stjerne, og han er den som elsker stjernen.^[14]

Sidney skrev også en hyrderoman, Arcadia, hvor prosaen har innlagte sekvekser med poesi. Det er en kjærlighetsfortelling med politisk bakgrunn, skrevet i en utspekulert kunstprosa som ble meget populær på 1580-tallet. Tittelen henspiller på det paradisiske stedet Arkadia som den romerske poeten Vergil i sin tid fremmet i sin poesisamling Ecolage. I nær et århundre var Sidneys prosaromanse det mest beundret og oftest nyutgitt verk.

Arcadia var også Sidneys mest ambisiøse verk og like betydningsfull i seg selv som hans sonetter. Verket kombinerer pastorale elementer med en stemning avledet fra det hellenistiske forbildene Theokrit og Heliodor. Arcadia er en meget idealisert versjon av hyrdenes liv satt opp mot fortellinger om dyster og turneringer, forræderi og svik, kvinnerov, kamper og heftige forførelser. Fortellingen følger den greske modellen med fortellinger som nøstes inn i hverandre og med ulike fortellertråder som blir flettet og tvinnet. I tillegg til de sengreske forbildene er Sidney også inspirert av italieneren Jacopo Sannazaro og den spanskeskrivende portugiseren Jorge de Montemayor. Handingen er ikke det viktigste, mange av de innlagte fortellingene har han selv løftet fra her og der, heller ikke figurene som er flate og uten dybde, men fortellingens stemning og idealisme som han også deler med Spensers epos om Alvedronningen.

Sidney bearbeidet og utvidet verket mens han bodde hos sin søster uten å få det helt ferdig før han døde. Arcadia eksisterer i to betydelig ulike versjoner. Den første versjonen er fortalt rett fram i på et sekvensielt vis, men senere endret han fortellingen til en mer ambisiøs plan, og fullførte det meste av de tre første bøkene, men ble avbrutt før han ble ferdig.

De reviderte avsnittene ble utgitt i 1590 ble det en stor oppmerksomhet og interesse for verket. I 1593 ble de utgitt på nytt av Sidneys søster Mary, hertuginnen av Pembroke, og som ble et senter for litterær sirkel. Hun fullførte selv fortellingen og la til et sluttparti etter den opprinnelige versjonen.

William Shakespeare kjente godt til både Spenser og Sidney, og han brukte fortellinger fra Arcadia som kilde, blant annet som en av underfortellingene i Kong Lear. Deler av den ble også dramatisert av John Day og James Shirley. I henhold til en ofte gjengitt historie skal kong Karl I av England ha sitert fra boken da han ble festet til skafottet for å bli henrettet. Samuel Richardson navnga sin heltinne i sin første roman etter Sidneys Pamela.

• Bear, R. S.: «Defence of Poesie: Introduction.» I Renascence Editions.
• Craig, D. H.: «A Hybrid Growth: Sidney's Theory of Poetry in An Apology for Poetry». Essential Articles for the Study of Sir Philip Sidney. Red. Arthur F. Kinney. Hamden: Archon Books, 1986.
• Garrett, Martin. Red.: Sidney: the Critical Heritage. London: Routledge, 1996.
• Greville, Fulke:Life of the Renowned Sir Philip Sidney. London, 1652.
• Griffiths, Matthew. «[http:/?petrarch.petersadlon.com/submissions/Griffiths.html English Court Poets and Petrarchism: Wyatt, Sidney and Spenser»]
• Harvey, Elizabeth D. «Sidney, Sir Philip» Arkivert 31. oktober 2005 hos Wayback Machine. In The Johns Hopkins Guide to Literary Theory & Criticism.
• Knauss, Daniel, Philip.: «Love’s Refinement: Metaphysical Expressions of Desire in Philip Sidney and John Donne». Master's Thesis submitted to the Faculty of the North Carolina State University.
• Pask, Kevin. «The mannes state of Philip Sidney: Pre-scripting the Life of the Poet in England»
• Shelley, Percy Bysshe: «A Defence of Poetry». In Shelley’s Poetry and Prose: A Norton Critical Edition. 2nd ed. Eds. Donald H. Reiman and Neil Fraistat. New York: W. W. Norton & Company, 2002.
• Sidney, Philip: A Defense of Poetry and Poems. London: Cassell and Company, 1891.

• (en) Philip Sidney – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Philip Sidney – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Philip Sidney hos Internet Broadway Database
• (en) Philip Sidney på Discogs
• (en) Philip Sidney på MusicBrainz
• (en) Philip Sidney hos The Peerage
• (en) Wikisource: Philip Sidney
• (en) Works by Sir Philip Sidney hos Projekt Gutenberg
• (en) Sir Philip Sidneys grav