Madagaskar

For animasjonsfilmene, se Madagaskar (film) og Madagaskar 2

Republikken Madagaskar
Repoblikan'i Madagasikara République de Madagascar
Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Fitiavana, Tanindrazana, Fandrosoana, (gassisk: Kjærlighet, fedreland, fremgang) (Gjelder fra 4. republikk 2010)
Innbyggernavn		Madagasser, gasser
Grunnlagt		1960
Hovedstad		Antananarivo
Tidssone		UTC+3
Areal  – Totalt  – Vann		Rangert som nr. 47 587 295 km²[1] 0,9 %
Befolkning  – Totalt		Rangert som nr. 51 25 570 895[2] (2017)
Bef.tetthet		43,54 innb./km²
HDI		0,501 (2021)
Styreform		Republikk
President		Andry Rajoelina
Statsminister		Christian Ntsay
Offisielle språk		Fransk og gassisk
Uavhengighet fra		Frankrike 26. juni 1960
Valuta		Madagassisk ariary (MGA)
Nasjonaldag		26. juni
Nasjonalsang		«Ry Tanindrazanay malala ô»
ISO 3166-kode		MG
Toppnivådomene		.mg
Landskode for telefon		+261
Landskode for mobilnett		646
Madagaskar på Commons

Madagaskar er verdens fjerde største øy og en afrikansk øyrepublikk i Det indiske hav. Folket kalles madagassere eller gassere. Man har trodd at øya ble befolket av austronesiske innvandrere fra Borneo i Indonesia i de første århundrene etter Kristi fødsel. Nå viser imidlertid nyere forskning at Madagaskar trolig ble befolket alt for 10 500 år siden. Språket, som kalles madagassisk eller gassisk, hører derfor til den austronesiske språkfamilien.

Fra 1896 til 1960 var landet fransk koloni. Tiden etter uavhengigheten har vært politisk ustabil, med flere udemokratiske maktskifter.

Madagaskar har et rikt og unikt mangfold av arter. Cirka 80 % av floraen og faunaen er endemisk til øya, noe som betyr at artene finnes kun der. Lemurene er kanskje de dyrene som er mest kjent utenfor Madagaskar.

Madagaskar har vært et viktig samarbeidsland for norsk misjon siden 1867. Den norske Amerikalinje (NAL) hadde gjennom sitt datterselskap Scandinavian East Africa Line (SEAL) rutefart på Madagaskar fra 1921 til 1981. Også Norad har engasjement på Madagaskar. Det var norsk ambassade på Madagaskar fra 2004 til 2011, da ambassaden ble redusert til en ambassadeseksjon under Sør-Afrika. Mange nordmenn er blitt tildelt utmerkelser i Madagaskars nasjonalorden.

Madagaskar kan naturlig deles i fem geografiske regioner. Den østlige kysten, Tsaratanana-massivet i nord, det sentrale høylandet, den vestlige kysten og de sørvestlige områdene.

Det er to årstider på Madagaskar, en varm og regnfull periode varer fra november til april, mens en kjøligere og tørr periode varer fra mai til oktober. Vindene kommer stort sett fra sørøst, og sykloner kan opptre av og til.

Det er ingen aktive vulkaner på øya, men flere steder finnes varme kilder.

Utdypende artikkel: Madagaskars natur

Madagaskars lange isolasjon fra kontinentene rundt gjør at det har oppstått et unikt biologisk mangfold, og mange av landets dyr og planter finnes ingen andre steder i verdenen. Noen økologer kaller derfor Madagaskar for «det åttende kontinent», skjønt et egentlig kontinent defineres ved at det har sitt eget innenlandsklima.

Ser man bort fra flaggermus som kom dit luftveien og havlevende pattedyr, levde det opprinnelig kun fire ordener av pattedyr på øya; primater, gnagere, insektetere (tenreker) og rovpattedyr. Av krypdyr finner vi mange arter av kameleoner, fargerike daggekkoer, og de godt kamuflerte bladhalegekkoene. Øya har dessuten et svært rikt fugleliv, og her fantes i sin tid verdens største fugl – titanelefantfuglen (Vorombe titan), som i snitt veide cirka 640 kg, men trolig kunne veie opp mot 860 kg.^[3]

Omtrent 150 000 av artene som lever på Madagaskar, eller 80 % , finnes kun på øya. Selv om Madagaskar er en del av Afrika, er de fleste artene på øya nært beslektet med arter i Sør-Amerika og øyene i det sørlige Stillehavet. Dessverre har avskoging blitt et større problem de siste årene, og mange av artene på øya er nå truet.

Den østlige kysten består av en 50 kilometer bred stripe med lavland og er svært frodig i forhold til resten av landet. Kystlinjen her er for det meste helt rett, bortsett fra en naturlig havn i nord. Innover i landet er det bratte fjell som grenser mot høylandet i de sentrale områdene.

Klimaet er subtropisk, og vindene fra Indiahavet i øst gir mye regn. I dette området er det omtrent 3500 mm nedbør i året.

Tsaratanana-massivet i nord har mange høye fjell over 2000 meter. Det høyeste fjellet i Tsaratanana-massiven er 2876 meter høyt. Kystlinjen her er svært forreven, i motsetning til den rette kystlinjen langs den østlige kysten. Tsaratanana-massivet er dessuten et relativt tørt område.

Høylandet strekker seg fra Tsaratanana-massivet i nord til Ivokoany-massivet i sør. I øst deler de stupbratte fjellene høylandet med østkysten. Fra de østlige delene av høylandet er det svak «nedoverbakke» hele veien ned til den vestlige kysten. Hvis man ser øya fra sør eller nord, ser det derfor ut som om den er skråttstilt.

Området ligger omtrent 800 til 1800 meter over havet. Topografien her er variert, og det er både runde og eroderte fjell, store granittberg, sloknede vulkaner og vidstrakte platåer i dette området.

Hovedstaden Antananarivo, som ligger midt i landet, får omtrent halvparten av de gjennomsnittlige 1,4 meterne med regn i regnsesongen. Selv om frost og rim sjelden forekommer i Antananarivo, er det vanligere i høyere deler av høylandet i tørkeperioden. Mange mener at himmelen over de sentrale delene av høylandet er blant de klareste og vakreste i verden.

Madagaskar har ofte blitt kalt «Den røde øya». Grunnen består av lateritt, som gjør jorden rød på grunn av høyt innhold av jern og aluminium. Det er spesielt grunnen i høylandet som inneholder mye lateritt.

Den vestlige kysten er, i motsetning til den østlige kysten, svært ujevn. Den er sammensatt av mange lag som har blitt dannet over lengre tid. På grunn av ujevnheten i kystlinjen, er det mange naturlige bukter som har beskyttet områdene mot sykloner og hardt vær. Dype bukter og vernede havner har i hundrevis av år vært et sted med utforskere, handelsmenn, pirater fra Europa, Afrika og Midtøsten. Området har derfor vært et viktig knyttepunkt mellom Madagaskar og omverdenen.

Selv om vestkysten er forholdvis tørr, er det store deler man mener kan bli til gode jordbruksområder. Men disse områdene er tynt befolket og mye er uoppdaget.

De sørvestlige områdene består av høye fjell, likt de nordlige områdene. I øst ligger Ivakoany-massivet, i nord Isala Roiniforme-massivet. Det er to hovedområder her; Mahafaly-platået og ørkenområdet. I ørkenområdet holder Antandroy-folket til.

Hele sørvest består av halvørken, med omtrent 330 mm nedbør i året, og er dermed tørrere enn både den vestlige kysten og det sentrale høylandet. De tørreste områdene på Madagaskar ligger faktisk på den sørligste delen av øya.

Befolkningen på Madagaskar er etterkommere av innvandrere fra Indonesia. Innvandringen har foregått i flere bølger, og jevnt over er innlandsbefolkningen lysere i huden og ofte har de glatt svart hår. De kan nesten forveksles med indonesiere eller filippinere.

Langs kystene har det lenge vært kontakt med det afrikanske kontinent, og befolkningen er ofte mørkere i huden og har ofte svart kruset hår. Vi finner også arabisk, indisk og europeisk innflytelse. Befolkningen deles ofte opp i 18 etniske grupper eller «stammer». De største folkegruppene er merina, med omtrent 3 millioner medlemmer, og betsileo med omtrent 2 millioner medlemmer. Langs vestkysten finner vi sakalava.

Det gassiske språket hører til den austronesiske språkfamilien. Siden gasserne er nært beslektet med indonesiere, deler det gassiske språket omtrent 90 % av de grunnleggende ordene med Maanyan-språket fra den sørøstlige delen av Borneo i Indonesia.

Fransk brukes mye i administrasjon, som handelsspråk og som akademisk og juridisk språk. Undervisningsspråket i høyere klasser og på de seks universitetene er fransk. Franske skoler og skoler som legger vekt på fransk språk har høy status, fordi det gir muligheter til bedre betalte jobber. Det finnes få lærebøker på gassisk, og undervisningen i morsmålet er ofte mangelfull.

Det er populært å lære engelsk, men det finnes svært få miljøer hvor en kan praktisere engelsk på Madagaskar. President Marc Ravalomanana la stor vekt på å utbre engelsk, men etter statskuppet i 2009 der Andry Rajoelina tok makten, er fransk nesten blitt enerådende igjen. I private skoler drevet av lutherske og reformerte kirker har morsmålet hatt en viktigere rolle, mens de katolske skolene oftest har prioritert fransk.

I Madagaskars grunnlov fra 1960 ble gassisk og fransk «republikkens offisielle språk». President Ravalomanana fikk endret grunnloven slik at også engelsk fikk plass som offisielt språk, men i den nye grunnloven som ble vedtatt i folkeavstemningen 17. november 2010 (den fjerde republikk), er kun gassisk og fransk nevnt. De franske stedsnavnene brukes ofte ved siden av de gassiske navnene. Eks.: Fort Dauphin, Tolagnaro. På nyere kart er de gassiske navnene oppgitt.

Omtrent 45 % av landets innbyggere er kristne, og det er nesten helt likt fordelt på katolikker og protestanter. De største kirkene er Den katolske kirken, Den reformerte kirken, Den lutherske kirken og Den anglikanske kirken. Sammen har de dannet et felleskirkelig råd (FFKM) som også har meglet i politiske konflikter som i 1991-1992. I senere tid har også pinsekirkene og ulike frimenigheter hatt en sterk vekst.

Tradisjonelle religioner (48 % ) har en sterk plass, særlig på landsbygda. Men også mange kristne praktiserer tradisjonelle ritualer når det gjelder forholdet mellom liv og død og valg av gunstige dager for viktige gjøremål, omskjærelse, bryllup, husbygging, viktige reiser, og liknende.

Et særpreg for de tradisjonelle religionene er tilbedelse av og ofring til de avdøde forfedrene og -mødrene, med andre ord anene. Spesielt kjent er likvendingsritene som praktiseres av merina- og betsileo-gruppene i høylandet. Den innebærer at knokkelrestene etter de døde tas ut av graven i spesielle seremonier. Familien skifter liksvøp på knoklene og feirer begivenheten med musikk, sang og dans og god mat og drikke. Andre etniske grupper praktiserer ikke likvending, men felles for alle gruppene på Madagaskar er respekten for anene og spesielle riter knyttet til død og begravelse.

Tabuer spiller en viktig rolle i gassisk tradisjonell religion. Det finnes en rekke regler for hva, men kan gjøre og hva man ikke skal gjøre. Brudd på tabuer kan føre til sykdom, død og forbannelse.

Eksorsisme – utdriving av onde ånder – er meget vanlig, blant både tradisjonelle troende og kristne. Noen kristne vekkelsesbevegelser driver ut onde ånder og djevler i Jesu navn og mener at de derved kan helbrede for sykdom – slik som på Jesu tid.

Langs nordvestkysten er det også flere tilhengere av islam. (På landsbasis 7 % ). Enkelte steder på Østkysten regner noen slekter sine aner tilbake til Mekka. Det skyldes tidlig arabisk innflytelse. I disse områdene finnes også skriftlærde som kan skrive gassisk med arabiske bokstaver (sorabe).

Mange innvandrere av indisk og pakistansk avstamning er sunni-muslimer.

Portugiserne var de første som forsøkte kristen misjon på øya uten særlig hell på 1600-tallet. Senere kom franske og britiske misjonærer. De lavkirkelige britiske misjonærene fra London Missionary Society (LMS) kom til Antananarivo i 1818 og begynte å oversette Bibelen til gassisk. De startet også leseopplæring. Merina-kongen Radama I (regjeringstid 1818-1828) var svært interessert i arbeidet og bestemte at gassisk skulle skrives med latinske bokstaver. I 1827 kunne nesten 4000 gassere lese og skrive. Åtte år senere kunne 30 000 lese.

Misjonærene rakk akkurat å oversette hele Bibelen før de måtte forlate landet fordi dronning Ranavalona I (regjeringstid 1828-1861) opplevde at misjonærene truet den tradisjonelle kulten. Hun satte i gang forfølgelse mot de som var blitt kristne. Da de britiske misjonærene kom tilbake i 1860-årene, var det flere kristne enn da de reiste, til tross for 30 års forfølgelse av kristne.

Oppmuntret av disse nyhetene sendte også Det Norske Misjonsselskap (NMS) sine første misjonærer til Madagaskar i 1866. Det var John Engh og Nils Nilsen som begynte arbeidet i Betafo i 1867. Siden har det uavbrutt vært norske misjonærerer på øya. De satset på skole- og helsearbeid, og bygde håndverksskoler og jordbruksskoler. Også omsorg for spedalske og arbeid for blinde og døve fikk en viktig plass. I 1950 opprettet gassiske kristne sammen med norske, amerikanske og franske misjonærer Den gassisk-lutherske kirken (FLM) på Madagaskar. Etterhvert er det denne kirken som styrer alt det lutherske kirkelige arbeidet. Kirken har nærmere 3 millioner tilhengere. Kirkepresidenten heter nå Rakotonirina David.

Det har tradisjonelt blitt antatt at Madagaskar først ble befolket for omkring 2 500–4 000 år siden, men nå viser nyere forskning at det må ha skjedd alt for omkring 10 500 år siden.^[4] Det er nemlig funnet modifiserte beinrester etter elefantfugler i slektene Aepyornis og Mullerornis, som viser perimortem hoggemerker, kuttmerker og depresjonsbrudd i samsvar med immobilisering og delemning. Bevisene for menneskeskapt perimortem-modifisering av direkte daterte bein representerer den tidligste indikasjonen på mennesker på Madagaskar, og predaterer alle andre arkeologiske og genetiske bevis med >6 000 år og endrer fullstendig forståelsen av historien til menneskelig kolonisering av Madagaskar.^[4]

Det finnes beretninger fra arabiske skippere som forteller om sjøfolk fra Waqwaq omkring 945 e.Kr.. Det nevnes Waqwaq-øyer både i øst og vest. Det er sannsynlig at Waq-waq refererer til både Indonesia og Madagaskar. Beretningene viser at indonesiske sjøfarere seilte langs kysten av India til Arabia og deretter sørover langs østafrikakysten. De kan ha brukt store kanoer med utriggere. Relieffer på tempelvegger i Borobudur på Java fra 760 e.Kr. viser store skip med to master og seil. Flere forskere mener at øya var ubebodd da de første indoneserne kom til øya. Men sjøfolk hadde kontakt med både afrikanere og arabere, og blodprøver og DNA-analyser viser at kystbefolkningen oftest har mer afrikanske innslett enn innlandsbefolkningen. De eldste spor etter mennesker som arkeologene hittil har avdekket ved kysten, er datert til ca. 400 e.Kr. I Innlandet går dateringer tilbake til 11. århundre. Men innvandrerne kan ha vært der tidligere. Det er også mulig at bantufolk hadde vært der før indoneserne, men det betviles fordi de hadde dårligere fartøy. Imidlertid finner vi bantufolk på naboøyene Komorene.

Etter hvert organiserte innflytterne seg i landsbyer. Disse ble ledet av småkonger som ofte lå i strid med hverandre. Derfor ble landsbyene lagt på topper i landskapet for lettere å forsvare dem. Folk har levd av jordbruk og kvegdrift. Zebukveg ble hentet fra Afrika, likeså geiter, sauer og fjærkre. Disse har afrikanske navn. Kunsten å dyrke ris hadde de med seg fra Indonesia. Madagaskar egnet seg godt både for dyrking av tørrlandsris og dyrking av ris i terrasser. Også smedkunsten kjente de, så de smidde økser og kniver. Fra det 12. århundre synes den arabiske påvirkningen av politikk, religion og handelsvirksomhet å bli mer tydelig. Handelen på østafrikakysten ble overtatt av araberne og utflytterne mistet kontakten med Indonesia. Komorene og enkelte handelssatsjoner på østkysten var viktige baser for muslimsk påvirkning. Astrologi og spådomskunst er influert av arabisk tankegang, noe som vises i navn på dager, måneder og stjerner.

Det mest kjente kongedømmene langs kysten var Sakalava-kongedømmet i Menabe, som hadde sitt hovedsete i det som i dag er byen Morondava. Det var også Sakalava-kongedømmer i Boina som hadde hovedstaden sin i dagens Mahajanga (Majunga) og i Toliara (Tulear). I innlandet var de største kongedømmene Betsileo med sentrum i Fianarantsoa og Merina med hovedstaden Antananarivo.

15. august 1500 oppdaget portugiseren Diogo Dias (Diego Dias) øya som han ga navnet St. Laurentius' øy etter dagens helgen. Øya ble etterhvert en mellomstasjon på veien til India. Portugiserne startet katolsk misjon med lite hell og forfulgte maurerne (muslimene). Etterhvert kom også engelske, nederlandske, dansk-norske og franske sjøfarere. Franskmennene forsøkte i 1642 å etablere en koloni i Fort-Dauphin (dagens Tôlanaro), oppkalt til ære for kronprinsen, Ludvig XIV. De lyktes bedre med øya Sainte Marie i 1750. Madagaskar lå midt i skipsleia for Indiafarten og var et yndet oppholdssted for pirater i tiden 1685 til 1725. Det er sannsynlig at norske pirater var de første nordmenn på Madagaskar. (I British Museum finnes et kart signert av Seth Lofthus.)

Det 19. århundre var preget av merinakongedømmets ekspansjon. Før franskmennene gjorde Madagaskar til koloni i 1896, hadde merina-dynastiet kontroll over to tredeler av landet. De mest kjente kongene er Andrianampoinimerina (1787–1810), Radama I (1810–1828). Deretter kom fire dronninger, Ranavalona I (1828–1861), Rasoherina (1863–1868), Ranavalona II (1868-1883) og Ranavalona III (1883–1896). I 1817 ble det inngått en avtale mellom den britiske guvernøren og merinaenes hersker som forbød slavehandel, som til da hadde vært viktig for øyas økonomi. Til gjengjeld fikk regimet militær og økonomisk støtte fra Storbritannia. Engelske misjonærer kom i 1818 fra London Missionary Society (LMS) og underviste i det latinske alfabetet. Inntil da hadde gassisk bare vært skrevet med arabiske bokstaver av spesielt skrivekyndige. Merinaregimet undertegnet traktater med England, USA og Frankrike. De første norske misjonærene fra Det norske misjonsselskap (NMS) kom til Antananarivo i 1866. Dronning Ranavalona II og hennes hoff konverterte til protestantismen (den reformerte kirken), som LMS hadde innført, i 1869. Den første katolske messen ble feiret i hemmelighet i 1855 av en fransk pater.

I 1885 godtok britene at Frankrike opprettet et protektorat for Madagaskar, mot at britene gradvis fikk ta over Zanzibar. Frankrike tok full kontroll over Madagaskar gjennom militære maktmidler i årene 1895–1896, og merinaenes monarki ble oppløst. Franskmennene hadde som mål å innføre fransk språk og fransk kultur. I enkelte perioder ble bare fransk godkjent i skoleverket. Men i misjonens skoler ble det undervist i morsmålet i hele kolonitiden. Veier og jernbaner ble bygget i denne tiden, plantasjer ble anlagt for å eksportere koloniale råvarer til moderlandet.

Under første verdenskrig kjempet gassiske styrker i Frankrike, Marokko og Syria. Også under andre verdenskrig deltok gassiske styrker i kampene sammen med franskmennene. Til å begynne med tok Vichy-regimet kontroll over øya, noe som utløste en britisk okkupasjon i 1942 for å hindre at landet falt i japanernes hender. Frie franske styrker fikk overdratt øya i 1943.

I 1947 brøt det ut et nasjonalistisk opprør, som ble slått ned etter flere måneders bitre kamper. Frankrike reformerte øyas institusjoner i 1956 under Loi Cadre, loven om oversjøiske reformer, og dermed startet en fredelig vei mot uavhengighet. En autonom republikk ble proklamert 14. oktober 1958. I 1959 ble en grunnlov vedtatt, og 26. juni 1960 fikk republikken full uavhengighet.

I Mosambikkanalen og rundt Madagaskar ligger øyene Glorieuses, Juan de Nova, Europa, Bassas da India og Tromelin, som i kolonitiden hørte inn under betegnelsen «Madagascar et dépendances». Frankrike erklærte øyene som sitt territorium i 1892 og i 1897 da Madagaskar ble annektert. Dette ble stadfestet i 1960, tre måneder før Madagaskar ble erklært uavhengig.

FNs generalforsamling slo fast i sin resolusjon 34/91 av 12. desember 1979 at den franske regjering skulle starte forhandlinger med den gassiske regjering så snart som mulig med sikte på å reintegrere disse øyene til Madagaskar. Men dette har vært ignorert av Frankrike, som den 21. september 2015 ga olje- og gasselskaper tillatelse til å utforske forekomstene av olje og gass ved Juan de Nova.^{[trenger referanse]}

Madagaskars første president, Philibert Tsiranana, ble valgt da hans sosialdemokratiske parti fikk makten etter uavhengigheten i 1960. Han ble gjenvalgt uten motstand i mars 1972, men måtte gå av bare to måneder senere etter kraftige studentdemonstrasjoner. Den 5. februar 1975 ga etterfølgeren hans, general Gabriel Ramanantsoa, makten til innenriksministeren Richard Ratsimandrava. Men han ble skutt i et bakholdsangrep etter bare 6 dager.

I juni 1975 ble en ny regjering opprettet under tidligere utenriksminister Didier Ratsiraka. Med folkeavstemningen om en ny grunnlov i desember, ble den annen republikk innført, og de neste årene ble preget av et sosialistisk styre, der staten ville ha kontroll over alle produksjonsmidler. Men denne politikken ble en økonomisk katastrofe. I 1989, samme år som Berlinmuren falt, ble Ratsiraka gjenvalgt til sin tredje sjuårsperiode. Han forlot den sosialistiske politikken og tillot flerpartisystem. Han forsøkte også å liberalisere økonomien og tillot private bedrifter. Sensuren, som hadde lammet presse og opposisjon, ble opphevet, og den revolusjonære retorikken ble droppet. I skolene hadde gassisk språk hatt hovedtyngden, men nå ble fransk språk gjeninnført som undervisningsspråk, for at studentene skulle komme inn på franske universiteter.

Store gatedemonstrasjoner i juni 1991 førte til politisk krise som endte med at Ratsiraka måtte gå av. Det uavhengige Kirkerådet ledet en nasjonal kongress som gav landet en ny grunnlov 19. august 1992. Dermed kom den tredje republikk og Albert Zafy ble valgt til ny president 10. februar 1993. Men Zafy ble avsatt på konsitusjonelt grunnlag i juli 1996 av nasjonalforsamlingen og landet ble kastet inn i en ny krise. Ved presidentvalget i slutten av året gjorde Didier Ratsiraka comeback. Han gjeninnførte presidentstyret og reviderte grunnloven slik at han ikke risikerte at nasjonalforsamlingen skulle gå mot ham. Alt lå til rette for at han skulle bli gjenvalgt i desember 2001, etter en regulær femårsperiode. Men han ble utfordret av Antananarivos borgermester, Marc Ravalomanana. Ravalomanana var en dynamisk forretningsmann som hadde slått seg opp på meieridrift og næringsmiddelproduksjon.

Etter valget ble det konflikt om valgresultatet. Ravalomanana hevdet at han allerede i første valgomgang hadde fått over 50 prosent av stemmene, mens Ratsiraka benektet dette og forlangte en annen valgomgang. I februar 2002 utropte Marc Ravalomanana seg selv til president. I april samme år fikk han medhold av grunnlovsdomstolen, Haute Cour Constitutionelle (HCC), og ble dermed lovlig innsatt som landets folkevalgte president av HCC i mai 2002. Ratsiraka forsøkte å kvele hovedstaden ved å sprenge broer og lage veisperringer, men han måtte gi opp og flyktet til Frankrike i juni 2002.

Etter den første fem års perioden skulle det holdes nytt presidentvalg, og ved valget 3. desember 2006 ble Marc Ravalomanana gjenvalgt med 54,8 prosent av stemmene. Han hadde utarbeidet en dristig femårs plan for utviklingen på Madagaskar: Madagascar Action Plan (MAP) og satte mye inn på å gjennomføre denne i den nye valgperioden. Med slagordet «jeg styrer mitt land som en bedrift» satte han krav til statstjenestemennene og fikk fart på økonomien og fikk bygd veier, skoler og annen infrastruktur.

Men i begynnelsen av 2009 ble det store folkelige demonstrasjoner rettet mot presidenten i gatene i hovedstaden Antananarivo. Presidenten ble anklaget for å komme i interessekonflikt ved at han blandet sammen egne interesser i næringsmiddelkonsernet TIKO med statens interesser. Den unge ordføreren i Antananarivo, Andry Rajoelina samlet folk i gatene til demonstrasjoner mot presidenten. Mandag 26. januar 2009 utviklet demonstrasjonene seg til plyndring og brann av presidentens og den nasjonale radio- og TV-stasjon. Også presidentens varemagasiner ble plyndret. Lørdag 7. februar ble et trettitalls mennesker skutt av vaktene da folkemengden prøvde å innta presidentpalasset i hovedstaden.

Etter at en gruppe oberster i hæren hadde gjort mytteri, tok de parti for Andry Rajoelina, og tirsdag 17. mars 2009 gjennomførte Rajoelina statskupp med støtte fra de militære. Ravalomanana måtte gå i eksil i Sør-Afrika. Rajoelina tok tittelen som president for Den høye overgangsautoritet, Haute Autorité de l'Etat (HAE) og ble innsatt som overgangspresident av grunnlovsdomstolen HCC. Etter kuppet avsatte han nasjonalforsamlingen og senatet og styrte ved hjelp av dekreter. Det internasjonale samfunn med FN og Den afrikanske union AU gjorde flere forsøk på å megle i konflikten uten resultat. Men i september 2011 undertegnet partene et veikart som la grunnlag for gjennomføringen av demokratiske valg på president, nasjonalforsamling og kommunestyrer.

Den 17. november 2010 arrangerte Andry Rajoelina en folkeavstemning om en ny grunnlov som skulle bane veien for den fjerde republikk. Lørdag 11. desember 2010 ble den fjerde republikk feiret med stor fest i hovedstaden samtidig som byens nye rådhus ble innviet. Men folkeavstemningen og Rajoelinas styre oppnådde ikke internasjonal anerkjennelse og den politiske krisen førte til kutt i internasjonal stat-til-stat bistand og økonomisk misère. Mange mistet jobbene sine, turismen kollapset og økonomien stagnerte.

På bakgrunn av veikartet ble det den 20. desember 2013 gjennomført valg på ny president og ny nasjonalforsamling. Lørdag 25. januar 2014 kunne den tidligere finansministeren i Rajoelinas regjering Hery Rajaonarimampianina tas i ed som ny folkevalgt president. Den nye presidenten gjorde seg til talsmann for nasjonal forsoning. Den tidligere presidenten Marc Ravalomanana fikk komme tilbake og fikk amnesti. Ved kommunevalget som ble gjennomført 31. juli 2015, ble hans kone, Lalao Ravalomanana, valgt som Antananarivos borgermester. President Rajaonarimampianina møtte mange utfordringer. Kvegtyver har herjet i sør og på vestkysten og gjort mange transportveier usikre. Det statlige energiverket har ikke klart å produsere nok elektrisk kraft og stadige strømutkoblinger har rammet produksjon og industri. I tillegg rammer streiker og naturkatastrofer, sykloner, flom og tørke. Befolkningsveksten er ekstrem. Veksten er 2,7 prosent per år. 40 prosent av befolkningen er under 15 år. FAO har estimert at 2,6 millioner mennesker lever i en situasjon av manglende matvaresikkerhet på Sør-Madagaskar som nesten årlig er rammet av sult.^{[trenger referanse]}

Høsten 2018 ble det gjennomført et nytt regulært presidentvalg etter at Rajaonarimampianinas femårsperiode var til ende. Ved andre runde 19. desember 2018 sto valget mellom den tidligere overgangspresidenten Andry Rajoelina og den avsatte presidenten Marc Ravalomanana. Rajoelina vant valget med 55 prosent mot Ravalomananas 45 prosent. Men valgdeltagelsen var bare 47 prosent. Lørdag 19. januar 2019 ble Andry Rajoelina tatt i ed som Madagaskars president for den kommende femårsperioden. En ny regjering var på plass 24. januar med 22 ministre og Christian Ntsay som statsminister. Etter at Madagaskar for første gang siden uavhengigheten klarte å få til et demokratisk maktskifte uten gatedemonstrasjoner har også de internasjonale forbindelsene blitt styrket. Verdensbanken og Det intgernasjonale pengefondet er tilbake. Rajoelina har både fransk og gassisk statsborgerskap og samarbeidet med den gamle kolonimakten er tilbake. Frankrike har, 60 år etter avkolonialiseringen, forblitt landets viktigste partner, og en rike eliten sender barna til franske skoler og til studier veduniversiteter i Frankrike. Ravalomanana forsøkte å innføre engelsk som offisielt språk ved siden av freansk og nasjonalspråket madagassisk (eller gassisk), Rajoelina har reversert dette.

Fra mars 2020 har pandemien covid-19 satt sitt preg på utviklingen. Madagaskar var tidlig med å stenge ned landet, flytrafikk og båtanløp. Munnbind ble påbudt. Presidenten gjorde seg også til entusiastisk talsmann for en gassisk urtemedisin covid organics som skulle være effektiv mot viruset og markedsførte den også overfor andre afrikanske stater, uten at Verdens helseorganisasjon (WHO) kunne gå god for den. Nedstengingen fikk snart store økonomiske konsekvenser. Turistindustrien kollapset, transportsektoren stoppet opp og folk i den uformelle sektor som lever av gatesalg og småindustri ble hardt rammet, og feiringen av det storslåtte 60-årsjubileet for uavhengigheten måtte utsettes. Men det gamle dronningpalasset på Antananarivos høyeste topp er blitt rekonstruert etter brannen i 1995 og åpnet som nasjonalt museum.

Madagaskar har opplevd gjentagende politiske kriser som har ført til president- og regimeskifter. 1972-75, 1991-92, 2002, 2009. For første gang fikk vi en endring gjennom regulært presidentvalg i 2018-19. Etter hver krise raser Brutto Nasjonal Produkt (BNP) ned for så sakte å bygge seg opp igjen, og akkurat når det begynner å gå bedre, kommer en ny krise som fører landet utfor stupet igjen. Etter at Rajoelina kom til makten, har landet gradvis kommet på fote igjen og utenlandske investorer og Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet har igjen investert i utviklingen. Veksten var estimert til 4,7 prosent i 2020, og det hersket en viss optimisme om en fortsatt positiv økonomisk utvikling, men covid-19 kom på et svært uheldig tidspunkt og Verdensbanken hevder at positiv vekst ble snudd til minus 4,2 prosent i 2020, omtrent tilsvarende som etter statskuppet i 2009 da Rajoelina tok makten fra Ravalomanana. Med andre ord: covid-krisen har satt landet ti år tilbake.

Befolkningsveksten og den økende fattigdommen er også en kilde til uro. Da Madagaskar ble selvstendig i 1960 hadde landet 6 millioner innbyggere og lå på linje med Sør-Korea og Mauritius i utviklingen. I jubileumsåret er befolkningen økt til 27 millioner, og myndighetene har beregnet at i 2040 vil folketallet ha steget til 45 millioner - selv med sterkere innsats for familieplanlegging. Dette reiser enorme utfordringer når det gjelder å bygge ut skolevesen, helsevesen og skaffe jobber til halvparten av landets befolkning som er under 18-20 år.

Covid-krisen har nå gjort det umulig for økonomien å holde tritt med en årlig økning av arbeidssøkende på 400 000. Ifølge Verdensbanken er landet nå et av de fem fattigste landene i Afrika, og er havnet på OECDs liste over sårbare stater. 77,4 prosent er falt under fattigdomsgrensen (ca 16 kr per dag) i 2020. Befolkningsministeriet sier at omtrent 70 prosent av befolkningen lever i ekstrem fattigdom og 13 prosent av disse er under 18 år og får ingen utdannelse eller sosiale tjenester som kan bidra til fysisk og mental utvikling. I 2020 er særlig sørlige deler av Madagaskar rammet av hungersnød på grunn av klimaendringene. I enkelte regioner har det nesten ikke vært regn på tre år. Nøden rammer særlig unge jenter som blir giftet bort i 13-15 års alderen, eller må ty til prostitusjon, noe som også gjør slutt på mulighetene for skolegang.

Den nye presidenten har lansert et ambisiøst utviklingsprogram Plan Emergence Madagascar (PEM) der han lover å satse på økonomisk vekst og utbygging av veier og energi og private investeringer. Men i nedgangstider vil det kreve en betydelig innsats og store investeringer om denne planen kan la seg realisere. Utenriksdepartementets viktigste oppgave er å få internasjonale selskaper og FN-organer til å finansiere presidentens planer.

Politiske partier er ikke organisert etter en politisk ideologi eller et program som videreføres ettersom presidentene skifter. Hver eneste president har dannet et parti rundt sin egen person. Tsiranana PSD, Ratsiraka AREMA, Ravalomanana TIM og Rajoelina TGV og senere oppfølgere. Dette er en måte å skaffe seg kontroll på. Presidenten innsetter statsminister og regjering som utnevner guvernører og lokale ledere. Presidentpartiene sikrer seg flertall i senat og nasjonalforsamling og kan dermed styre politisk og økonomisk utvikling. Likevel har ikke landet vært et diktatur. Madagaskar er et demokrati med flerpartisystem der representantene velges av folket. Opposisjonen har f.eks. ofte hatt ordføreren i Antananarivo.

Det er et gjennomgående trekk at opposisjonen har vanskeligheter med å komme til orde og få innflytelse på utviklingen. Når «vinneren tar alt», begynner snart misnøyen å utvikle seg. Når det også viser seg at nesten under hver president har korrupsjon, bestikkelser og skjulte økonomiske disposisjoner, som f.eks. ulovlig eksport av tømmer og naturressurser, undergravd tilliten til regjering og president. Politikere oppfattes som snyltere av felles goder og har lav status. Opposisjonen reagerer med å boikotte valg og finne seg andre arenaer gjennom lukkede selskaper og til slutt gatedemonstrasjoner som gir utløp for misnøyen. Når det da skjer voldelige sammenstøt og drap, blir situasjonen akutt.  Som denne gjennomgangen viser, har presidentskifter nesten alltid skjedd gjennom «gatens demokrati» og ikke gjennom regulære valg, med unntak av det siste presidentskiftet i januar 2019. Når presidenten tar kontroll over alle organer kan opposisjonens trykkoker til slutt eksplodere, vi får nye gatedemonstrasjoner og nye politiske kriser som fører til nye stup i økonomi og utvikling.

Mellom 1975 og 1991 var Madagaskar delt opp i følgende administrasjonsnivåer: Faritany (provins) Fivondronana (eller fivondronampokontany) Firaisana (eller firaisampokontany) Fokontany (innbyggerne i fokontany kalles fokonolona)

Fra 2004 er det fire administrasjonsnivåer: Faritany(provins) Faritra (region) Kaominina (kommune) Fokontany

Per 2014 hadde Madagaskar seks provinser (faritany) som ledes av en generalkommissær. Fra 2004 er landet delt inn i 22 regioner som ledes av en prefekt. I 2014 hadde landet 1549 kommuner. I hver kommune kan det være flere fokontany, som ledes av representanter som velges av folk i lokalsamfunnet, fokonolona.

Utdypende artikkel: Madagaskars provinser og regioner

Madagaskar er inndelt i seks provinser (faritany): Antananarivo Antsiranana Fianarantsoa Mahajanga Toamasina Toliara

De viktigste næringsveiene på Madagaskar er jordbruk, fiske, gruveindustri, tekstilindustri, turisme og annen tjenesteyting.

Nesten 80 prosent av Madagaskars befolkning bor på landsbygda. Jordbruk og kvegdrift danner derfor det viktigste inntektsgrunnlaget for størstedelen av befolkningen. I midten av forrige århundre gav landbruket en sikker matproduksjon, og landet var selvforsynt med ris som er selve grunnlaget for eksistensen for de fleste gassere. Slik er det ikke lenger. Befolkningsveksten har ført til oppdeling av gårdene, og jordknapphet er et stort problem i de tettest befolkede områdene. Produktiviteten er lav. Norsk innsats gjennom misjon (NMS) og Norad har bidratt til viktig økning av melkeproduksjon i Innlandet. Det lokale zebukveget er blitt krysset med norsk rødt fe (NRF). Dette kunne blant annet danne grunnlaget for den forrige presidenten, Marc Ravalomananas viktige næringsindustri gjennom selskapet TIKO (meieri og næringsmidler). Etter krisen i 2009 - 2014 har denne produksjonen stagnert. Men agroindustri har stort potensial. Kaffe og krydder som pepper, vanilje og nellik er viktig eksportvarer.

Fiske og rekeoppdrett er viktig for kystbefolkningen. Men Madagaskar har ingen effektiv kystvakt, og det foregår mye tyvfiske fra andre makter innenfor fiskerisonen. Eksport av reker og hummer (langouste), særlig til Frankrike, har stor økonomisk betydning.

En av de største investeringene i denne sektoren er gjort i nærheten av Tolagnáro (Fort Dauphin) på sørøstkysten. Selskapet Qit Madagascar Mineral (QMM) er en kanadisk avdeling av det internasjonale gruveselskapet Rio Tinto. Ilmenittverket skal kunne levere titanmalm i 60 år med en produksjon på 750 000 tonn årlig.

Et annet stort gruveprosjekt er nikkel og koboltproduksjon fra gruveselskapet Ambatovy med rørledning gjennom regnskogen ned til havnebyen Toamasina. Selskapet Sherritt eies av kanadiere, japanere og sørkoreanere. Det produserer 60 000 tonn nikkel og 5 600 tonn kobolt årlig.

Det er rike kulleier i Sakoa på Sørvest-Madagaskar. Det thailandske selskapet Pana Africa Mining (PAM) venter på politisk normalisering for å komme i gang med utvinning av kullet ved Ampanihy. Man forventer 3-5 millioner tonn ved oppstarten.

Fra 2012 produserer aksjeselskapet Madagascar Oil tungoje i Tsimiroro på Vestkysten ca 125 km øst for Maintirano. Bare i Tsimiroro kan det bli 150 000 fat per dag. Ved Sakaraha har det kinesiske selskapet Sunpec påvist 270 000 tonn olje i blokk 3113. Det er påvist gassreserver i blokk 3112.

I tillegg er det konstatert store gassforekomster ved øyene Europa og Juan de Nova i Mosambik-kanalen. Men det er strid om rettighetene til disse øyene, da franskmennene hevder at de tilhører dem, mens Madagaskar hevder at de er en del av gassisk territorium.

I 1998 ble det funnet safirer i dagbrudd i Ilakaka på veien mellom Ihosy og Toliara. Det ble rene Klondyke-stemningen og på ti år er Ilakaka vokst til en by med 60 000 innbyggere.

I 2016 ble det kinesiske gruveselskapet Jiuxing Mines gitt konsesjon for å utvinne gull ved landsbyen Soamahamanina, ikke så langt fra hovedstaden. Men tillatelsen ble etterfulgt av store folkelige protester. Avtalen var inngått over hodet på beboerne,

For øvrig utvinnes det mange edelsteiner, kvarts, bauxitt, grafitt, uran, krom og gull på Madagaskar. Men det er en utfordring å få markedene for disse forekomstene under kontroll. Mye omsettes illegalt.

Under Marc Ravalomananas styre var Madagaskar et av de første land som fikk inngå avtale om tollfri eksport av tekstilvarer til USA gjennom African Growth Opportunity Act (AGOA).^{[trenger referanse]} Dette ga arbeid til flere titusen mennesker i frihandelssonene. Etter statskuppet i 2009, ble denne avtalen frosset, og tusenvis av fattige tekstilarbeidere mistet jobbene sine.^{[trenger referanse]} Med den demokratisk valgte president Hery Rajaonarimampianina på plass, ble disse avtalene gjenopptatt.^{[trenger referanse]}

85 prosent av floraen, 39 prosent av fuglene, 91 prosent av krypdyrene og 100 prosent av lemurene er endemiske, dvs. at de bare finnes på Madagaskar. Det gir store muligheter for økoturisme. Særlig populære er besøk i nasjonalparkene der en foruten originale vekster kan møte lemurer som indri, lemur catta og dansende sifaka.

Det foregår fortsatt rovhugst og ulovlig eksport av edeltre fra nasjonalparker, også de som står på UNESCOs liste over verdensarv.^{[trenger referanse]} Også truede dyrearter, som f.eks. stråleskilpadder eksporteres ulovlig. Skogbrenning og manglende forvaltning gjør at mye av Madagaskars særegne natur, plante- og dyreliv, forsvinner år for år. Under president Rajoelina er det satt i gang større kampanjer for skogplanting for å bremse den uheldige klimautviklingen.

Det bygges nye hoteller og restauranter som gjør at turistindustrien er økende. Før statskuppet i 2009 hadde Madagaskar nesten 400 000 turister.^{[trenger referanse]} Tallet falt drastisk under den politiske krisen som varte til 2014, og stoppet nesten helt opp under pandemien i 2020, men Madagaskar er et interessant land for turister som vil oppleve unik natur og et vennlig folkeslag, og man håper at politisk stabilitet og normalisering kan føre til at turismen igjen vil ta seg opp igjen.

Etter kriseåret i 2002, som førte til at Marc Ravalomanana kom til makten, var veksten minus 12,7 prosent. Den tok seg opp i hans funksjonstid og nådde pluss 7 prosent i 2008. Etter at Rajoelina ble demokratisk valgt og innsatt som president i januar 2019, var veksten i BNP estimert til 4,7 prosent i 2020, men covid-19-pandemien kom på et svært uheldig tidspunkt og positiv vekst er estimert til minus 4,2 prosent i 2020.

Madagaskar er medlem av Common Market of Eastern Africa (COMESA) fra 1994 og Southern African Development Community (SADC) fra 2005.

Den årlige rapporten fra FNs utviklingsorganisasjon UNDP sier at Indeksen for menneskelig utvikling HDI på Madagaskar for 2020 er 0,528. HDI måler BNP per innbygger, forventet levealder og utdanningsnivå. HDI angis på en skala fra 0 til 1, hvor 1 er best. Madagaskar er på 164 plass av 189 land med HDI 0,528, mens Norge er på 1.-plass med HDI 0,957. Niger er på bunn med HDI 0,394.

Korrupsjon er svært utbredt og rammer særlig de fattigste. Særlig beryktet er rettsvesenet, politiet og militæret. Ravalomanana opprettet det uavhengige kontoret for kamp mot korrupsjon med norsk bistand (BIANCO). Men uvesenet florerer fortsatt. Transparency International angir Madagaskar som nr. 149 av 180 land med en Corruption Perception Index (CPI) score for 2020 på 25.

År	2006	2007	2008	2009	2010	2011	2012	2013	2014	2015	2016	2017	2018	2019	2020
Corruption Perception Index (0-100)	31	32	34	30	26	30	32	28	28	28	26	24	25	24	25

• Bakke, Jon Erik. 1992. Madagaskar. Et levende museum. Stavanger: Det Norske Misjonsselskap.
• Beaujard, Philippe. 2003 -2004. Les arrivées austronésiennes à Madagascar: vagues ou continuum? I Etudes Océan Indien. Langues et cultures de l’océan Indien occidental. No. 35-36. Paris: Institut national des langues et civilisations orientales. (INALCO). 59-147.
• Birkeli, Fridtjov m.fl. 1949. Det Norske Misjonsselskaps historie. Madagaskar Innland, Vest-Madagaskar, Øst-Madagaskar. Bind 4 av Det Norske Misjonsselskaps historie i hundre år. Stavanger: Dreyer.
• Birkeli, Fridtjov. 1952. Politikk og misjon. De politiske og interkonfesjonelle forhold på Madagaskar og deres betydning for den norske misjons grunnlegging 1861-1875. Oslo: Egede-Instituttet.
• Bloch, Maurice. 1971. Placing the Dead. Tombs, Ancestral Villages, and Kinship Organization in Madagascar. London: Seminar Press.
• Dahl, Otto Chr. 1950. Bibelen på Madagaskar. I H.Chr. Mamen 1950. Norske misjonærer som bibeloversettere Oslo: Egede-Instituttet. 128-173.
• Dahl, Otto Chr. 1951 Malgache et Maanjan. Une comparaison linguistique. Oslo: Egede-Instituttet.
• Dahl, Otto Chr. 1970. Sjøfart over Indiahavet i oldtid og middelalder. I A. Skartveit. (red.). Den verdshistoria vi ikkje kjenner 2. Araberlanda, Aust-Europa, Afrika og Amerika. Oslo: Det Norske Samlaget.
• Dahl, Otto Chr. 1991.Migration from Kalimantan to Madagascar.The institute
• Dahl, Øyvind. (red.) 1993. Language – a Doorway Between Human Cultures. Tributes to Dr. Otto Chr. Dahl on His Ninetieth Birthday. Oslo: Novus.
• Dahl, Øyvind. 2008. Merkverdige Madagaskar. Øya mellom øst og vest. 2. utgave. Oslo: Spartacus forlag. ISBN 978-82-430-0420-7.
• Deschamps, Hubert. 1972. Les pirates à Madagascar. Paris: Editions Berger-Levrault.
• Dick-Read, Robert. 2005. The Phantom Voyagers. Evidence of Indonesian Settlement in Africa in Ancient Times. Winchester: Thurlton.
• Edland, Sigmund. 2006. Evangelists or Envoys ? The role of British missionaries at turning points in Malagasy political history, 1820 – 1840. Documentary and Analysis. Stavanger: Misjonshøgskolens Forlag.
• Fuglestad, Finn og Jarle Simensen. (red.). 1986. Norwegian Missions in African History. Vol 2: Madagascar. Oslo: Norwegian University Press.
• Gueunier, Noël J. 1994. Les chemins de l’Islam à Madagascar. Paris: L’Harmattan.
• Jørgensen, Torstein (red.) 1992. I tro og tjeneste. Det Norske Misjonsselskap 1842-1992. Bind 1. Stavanger: Misjonshøgskolen.
• Mack, John. 1986. Madagascar. Island of the Ancestors. London: The Trustees of the British Museum by British Museum Publications Ltd.
• Munthe, Ludvig. 1985. Venstrehandsmisjon? Misjonslegar på Madagaskar. Oslo: Luther Forlag.
• Nielssen, Hilde Wallem 2012. Ritual imagination : A study of tromba possession among the betsimisaraka in eastern Madagascar. Brill.
• Ruud, Jørgen. 1960. Taboo. A study of Malagasy Customs and Beliefs. Oslo: Oslo University Press, 2nd ed. 1970, Tananarive: Trano Printy Loterana.
• Sharp, Leslie A. 1993. The Possessed and the Dispossessed: Spirits, Identity, and Power in a Madagascar Migrant Town. Berkely: Univ. of California Press.
• Skeie, Karina Hestad. 2005. Building God’s Kingdom in Highland Madagascar. Norwegian Lutheran Missionaries in Vakinankaratra and Betsileo 1866 – 1903. Faculty of Humanities. Oslo: University of Oslo.
• Skjortnes, Marianne. 2014. Restoring Dignity in Rural and Urban Madagascar. On how Religion Creates New Life-Stories. Peter Lang.
• Vea, Ellen Rosnes. 2020. The Norwegian Mission’s Literacy Work in Colonial and Independent Madagascar. Routledge Research in Literacy 11
• Vérin, Pierre. 1990. Madagascar. Paris: Editions Karthala.
• Vig, Lars. 1969. Charmes – Spécimens de magie malgache. Oslo: Universitetsforlaget.
• Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 81. ISBN 8251607450. 
• Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 95. ISBN 8254002312. 

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Kongehøyden i Ambohimanga – minner etter tidligere statsdannelse
• Tsingy de Bemaraha naturreservat – landskapsvern
• Atsinananas regnskoger – biotopvern

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2003 – Den handlingsbårne kunnskapen knyttet til trehåndverket Zafimaniry
• 2021 – Malagasy Kabary, den malagasiske oratoriske kunsten

• (en) Madagascar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Madagasikara / Madagascar – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Vennskapsforeningen Norge – Madagaskar
• (no) Statistikk og andre data om Madagaskar i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• (en) CIA World Factbook – fakta og statistikk om MadagaskarArkivert 17. august 2011 hos Wayback Machine.
• (en) US State Department – Om Madagaskar
• (en) Madagaskars nasjonalsang
• (de) PRIORI Antananarivo – Side og fakta om Madagaskar