Kapp Verde

Republikken Kapp Verde
República de Cabo Verde
Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Portugisisk: Unidade, Trabalho, Progresso norsk: Samhold, arbeid, fremskritt
Ligger ved		Atlanterhavet
Innbyggernavn		Kappverder, kappverdisk
Grunnlagt		5. juli 1975
Oppkalt etter		Kapp Verdehalvøya
Hovedstad		Praia
Areal  – Totalt  – Vann		Rangert som nr. 146 4 033 km² 0,0 %
Befolkning  – Totalt		Rangert som nr. 173 555 988[1] (2020)
Bef.tetthet		137,86 innb./km²
HDI		0,662 (2021)
Lesekyndighet		87 % (2015)[2]
Styreform		Republikk
President		José Maria Neves
Statsminister		Ulisses Correia e Silva
Offisielt språk		Portugisisk
Uavhengighet fra		Portugal 5. juli, 1975
Valuta		Kappverdisk escudo (CVE)
Nasjonaldag		5. juli (uavhengighetsdagen)
Nasjonalsang		Cântico da Liberdade
ISO 3166-kode		CV
Toppnivådomene		.cv
Landskode for telefon		+238
Landskode for mobilnett		625
Kapp Verde på Commons

Kapp Verde,^[a] offisielt Republikken Kapp Verde,^[3] er en stat og øygruppe i Atlanterhavet, 570 km vest for det afrikanske fastlandet. Øygruppen består av ti større vulkanske øyer og fem små øyer. Øyene utgjør kombinert litt over 4 000 km² i areal.

Kapp Verde var ubebodd da øygruppen ble oppdaget og kolonisert av portugiserne på 1400-tallet. Øygruppen ble et knutepunkt for handel for den atlantiske slavehandelen. De fleste innbyggerne stammer fra begge gruppene, portugisere og afrikanere. Øyene vokste i velstand utover 1500- og 1600-tallet og tiltrakk seg både handelsmenn og pirater. Ved slutten av slavehandelen på 1800-tallet fikk øyene en økonomisk tilbakegang og utvandring, men har siden gradvis bedret seg som et viktig kommersielt senter og stoppested for internasjonale skipsruter. Øyene ble innlemmet som et oversjøisk departement av Portugal i 1951, men Kapp Verde argumenterte for uavhengighet, noe landet greide fredelig i 1975 som følge av en lang frigjøringskrig og nellikrevolusjonen i Portugal.

Siden tidlig i 1990-årene har Kapp Verde vært et stabilt representativt demokrati og har forblitt et av de mest utviklede og demokratiske landene i Afrika. Det mangler naturlige ressurser, og dets økonomi er hovedsakelig innen servicenæringen med et voksende fokus på turisme og utenlandske investeringer. Befolkningen er på 512 096 innbyggere i 2013,^[4] og en stor andel av befolkningen, rundt 236 000, bor på hovedøya Santiago.^[5] Befolkningen er i stor grad av blandet europeisk og afrikansk herkomst,^[6] og de er i overveiende grad katolikker, mer enn 85 % i 2007, en arv fra det tidligere portugisiske styret.^[7] Kapp Verde er medlem av Den afrikanske union.^[8][9]

Navnet på landet stammer fra det nærliggende Cap-Vert, som ligger ved kysten av Senegal i Afrika,^[10] som selv hadde opprinnelig vært kalt for «Cabo Verde» da det ble oppdaget av portugisiske oppdagere i 1444, noen få år før øyene Kapp Verde ble oppdaget. Verde betyr «grønn» på portugisisk.

Den 24. oktober 2013 ble det kunngjort av De forente nasjoner at Kapp Verde ikke ønsket at landets navn skal oversettes til andre språk. Istedenfor Kapp Verde skal betegnelsen «Cabo Verde» benyttes.^[3][11]

Den portugisiske prinsen Henrik Sjøfareren engasjerte den venetianske kapteinen og oppdageren Alvise Cadamosto for å utforske atlanterhavskysten av Afrika. På sin andre ferd i 1456 oppdaget han flere av Kapp Verdes øyer.

Da Cadamosto og hans menn kom til Kapp Verde, var øyene ubebodde, og på vegne av den portugisiske kronen gjorde han krav på øygruppen. I det påfølgende tiåret utforsket kapteinene Diogo Dias og António Noli resten av øygruppen på vegne av Henrik Sjøfareren.

Portugiserne vendte tilbake til øya São Tiago (Santiago) seks år senere (i 1462) for å grunnlegge byen Ribeira Grande (nå Cidade Velha). Ribeira Grande var den første permanente europeiske bosetningen i tropene.

På grunn av sin beliggenhet utenfor Afrikas vestkyst, som var strategisk viktig for handelsruten mellom Afrika, Europa og den nye verden, ble Kapp Verde en viktig havn og knutepunkt for slavehandel.

Øygruppens økonomiske vekst som følge av slavehandelen tiltrakk seg pirater, inkludert Francis Drake fra England. Drake plyndret Riberia Grande (nå Cidade Velha) i 1582 og 1585. Etter et fransk angrep i 1712 mistet Riberia Grande sin betydning i forhold til Praia, som ble hovedstad i 1770.

I 1747 ble øyene rammet av den første av mange tørkeperioder, som siden den gang har rammet øyene med omtrent fem års mellomrom. Forholdene ble forverret på grunn av avskoging og overbeite. Tre større tørkeperioder på 1700- og 1800-tallet førte til at over 100 000 personer sultet i hjel. De portugisiske styresmaktene sendte svært liten hjelp til øybeboerne i tørkeperiodene.

Fra midten av 1800-tallet og de påfølgende år avskaffet flere land slavehandelen, noe som påvirket Kapp Verdes økonomi i negativ retning. Velstanden som hadde blitt bygget opp i slavehandelstiden, forvitret gradvis.

Tørkeperiodene og økonomiske nedgangstider gjorde at mange kappverdere emigrerte til New England på slutten av 1800-tallet.

Tiden under andre verdenskrig ble ekstra tung for øyene da de ble rammet av tørkeperioder med påfølgende hungersnød, vulkanutbrudd og en sterk tilbakegang i skipstrafikken. Dette førte til at økonomien kollapset, og som tidligere var hjelpen fra kolonimakten begrenset, og mange tusen døde av sult.

I perioden 1910–25 hadde Portugal 40 forskjellige regjeringer samt 18 revolusjoner og kuppforsøk, og i 1926 skjedde det siste av en lang rekke militærkupp i Portugal. Landet fikk et høyrevridd diktatur som så på koloniene som et middel for å øke landets velstand, og at disse måtte utvikles i Portugals og portugisernes interesse. Gjentatt hungersnød, høy arbeidsløshet og fattigdom og de portugisiske styresmaktenes manglende evne til å løse problemene medførte økt motstand mot kolonimakten i befolkningen.

Men Portugals diktator António de Oliveira Salazar ville ikke gi slipp på koloniene så lett som britene og franskmennene hadde gjort. Etter andre verdenskrig fortsatte Portugal å beholde koloniene, fra 1951 omtalt som oversjøiske territorier. De fleste afrikanske kolonier oppnådde uavhengighet i perioden 1957–64, men ikke de portugisiske.

Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet (Partido Africano da Independência da Guiné e Cabo Verde – PAIGC) ble stiftet i 1956 av Amílcar Cabral. Etter tre års forberedelser var de klare med sin første aksjon, som markerte starten på en 13 år lang frigjøringskrig for Kapp Verde og portugisiske Guineas uavhengighet. Det skjedde 3. april 1959 i forbindelse med streiken i Pijuguitihavnen i Port of Bissau i portugisisk Guinea.

Frigjøringskrigen skulle vise seg å bli den lengste av de afrikanske frigjøringskrigene. Kolonipolitiet (P.I.D.E) slo ned på streiken og åpnet ild mot de streikende havnearbeiderne. 50 personer omkom. 10 000 sovjetiske og 35 000 portugisiske deltok i frigjøringskrigen.

I april 1974 ble fascistregimet i Portugal avsatt i et militærkupp. Det nye regimet overførte makten til en overgangsregjering, og i 1975 fikk republikken Kapp Verde full uavhengighet med Aristides Pereira fra PAICV som president. Pereira lovet å lede en demokratisk og sosialistisk nasjon da han ble valgt til president, men forverret i stedet landets økonomiske situasjon og forfulgte dissidenter av regimet. Kapp Verde ble omgjort til en ettpartistat, og landet inngikk allianser med land som Folkerepublikken Kina og Libya. Ettpartistyret varte til 1990.

Kapp Verde oppnådde sin uavhengighet delvis på grunn av bestrebelsene til PAIGC og på grunn av nellikrevolusjonen i Portugal.

Etter uavhengigheten prøvde PAIGC å forene Kapp Verde og Guinea-Bissau til en nasjon. PAIGC kontrollerte regjeringen i begge land, men et kupp i Guinea-Bissau i 1980 satt en stopper for planene. På Kapp Verde styrte PAICV (assosiert med PAIGC) helt frem til det i 1991 ble avholdt valg som resulterte i regjeringsskifte. PAICV ble gjenvalgt i 2001.

På bakgrunn av økt press for større politisk frihet innkalte PAICV parlamentet til et hastemøte i februar 1990 for å diskutere endringer i konstitusjonen for å gjøre slutt på ettpartistyret. Opposisjonsgruppene samlet seg i hovedstaden Praia for å danne Bevegelsen for demokrati (Movimento para a Democracia – MpD) i april 1990, hvor målet var å kunne stille til presidentvalget i desember 1990.

Ettpartistyret ble avskaffet 28. september 1990, og det første flerpartivalget til parlamentet ble avholdt i januar 1991. MpD fikk flertall i parlamentet, og MpDs presidentkandidat Antonio Mascarenhas Monteiro slo PAICVs kandidat med 73,5 % av stemmene. Monteiro avløste landets første president, Aristides Pereira, som hadde sittet ved makten siden 1975.

I det neste valget i desember i 1995 økte oppslutningen til MpD ytterligere, hvor MpD fikk 50 av de 72 setene i nasjonalforsamlingen, i tillegg til at MpDs presidentkandidat ble gjenvalgt i presidentvalget i februar 1996.

I presidentvalget i 2001 kjempet to tidligere statsministere om vervet, Pedro Pires og Carlos Veiga. Pires var statsminister under PAICVs regime, mens Veiga var statsminister i brorparten av Monteiros periode. Presidentvalget ble en politisk thriller, hvor Pires vant med 12 stemmer.^[12]

Kapp Verde er et parlamentarisk demokrati med et flerpartisystem, hvor statsministeren er regjeringssjefen. Statsministeren blir valgt av nasjonalforsamlingens 72 medlemmer (Asembleia Nacional) og innsatt av presidenten. Statsministeren utpeker regjeringens ministere og statsråder. Både regjeringen og nasjonalforsamlingen har lovgivende makt, mens domstolene er uavhengige.

Kapp Verdes konstitusjon ble vedtatt i 1980 og revidert i 1992. Valg blir avholdt for både statsminister og president, som begge blir valgt for en femårsperiode. Medlemmene av nasjonalforsamlingen blir også valgt, og de utnevner dommerne i Høyesterett sammen med statsminister og president.

Etter uavhengigheten i 1975 etablerte Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet (PAIGC) et ettpartisystem. Partiet skiftet navn til Det afrikanske partiet for Kapp Verdes uavhengighet (PAICV) i 1980 da Kapp Verde ville distansere seg fra Guinea-Bissau på grunn av uroligheter i Guinea-Bissau.

I 1991 ga PAICV etter for presset om å innføre flerpartivalg, et valg som ble vunnet av Bevegelsen for demokrati (MpD). MpD fikk flertallet i nasjonalforsamlingsvalget og gikk seirende ut av presidentvalget. I 2001 vant PAICV presidentvalget og fikk flertallet i nasjonalforsamlingen.

Kapp Verde er et stabilt demokrati, og valgene blir ansett som frie og rettferdige. Landet har en fri presse og et velfungerende rettsvesen.

Kapp Verdes første nasjonalforsamlingsvalg var i juni 1975. Kun kandidater fra PAIGC fikk lov til å stille til valg, og partiets generalsekretær Aristides Pereira ble valgt til president 5. juli 1975 i forbindelse med landets uavhengighet fra Portugal.

Neste valg på nasjonalforsamlingen ble avholdt 7. desember 1980, også dette et ettpartivalg. President Pereira ble gjenvalgt uten motkandidater. Under nasjonalforsamlingsvalget i 1985 ble nasjonalforsamlingen utvidet til 83 seter, og for første gang kunne uavhengige kandidater som var godkjent av PAICV, stille til valg.

I 1990 ble Kapp Verde et av de første landene i Afrika som avskaffet ettpartistyret og innførte demokrati. Landets første flerpartivalg ble avholdt 13. januar 1991 og ble ansett som fritt og rettferdig. PAICV mistet makten til opposisjonsbevegelsen MpD, som fikk 56 av 79 seter.

I neste valg på nasjonalforsamling 17. desember 1995 ble nasjonalforsamlingens seter redusert fra 79 til 72. MpD fikk i dette valget 50 seter, og PAICV fikk 21 seter. Det demokratiske partiet fikk det siste setet.

Nasjonalforsamlingsvalget 14. januar 2001 oppnådde PAICV 40 seter, MpD 30 seter og Demokratialliansen for forandring 2 seter.

Det siste nasjonalforsamlingsvalget ble avholdt 22. januar 2006, som var landets fjerde valg siden innføringen av flerpartisystemet. Valgresultatet ble tilnærmet identisk med valget i 2001, ved at PAICV fikk 41 seter, MpD 29 seter og Demokratialliansen for forandring 2 seter.

Kapp Verde har tre store politiske partier:

• Det afrikanske partiet for Kapp Verdes uavhengighet (Partido Africano da Independência de Cabo Verde, PAICV)
• Bevegelsen for demokrati (Movimento para a Democracia, MpD)
• Demokratialliansen for forandring (Aliança Democrática para a Mudança, ADM)

Kapp Verde er delt inn i 22 kommuner (portugisisk: concelhos), som videre er delt inn i 32 freguesias («prestegjeld») basert på den kirkelige inndelingen som eksisterte i kolonitiden.

Kommunene er (nummerert i henhold til kartet):

1. Ribeira Grande
2. Paúl
3. Porto Novo
4. São Vicente
5. Tarrafal de São Nicolau
6. Ribeira Brava
7. Sal
8. Boa Vista
9. Maio
10. Tarrafal
11. Santa Cruz
12. Santa Catarina
13. São Miguel
14. São Salvador do Mundo
15. São Lourenço dos Órgãos
16. Ribeira Grande de Santiago
17. São Domingos
18. Praia
19. Mosteiros
20. São Felipe
21. Santa Catarina do Fogo
22. Brava

Øygruppen Kapp Verde består av ti hovedøyer og fem mindre øyer, som er inndelt i to øygrupper: Barlaventos (nordlige øygruppe) og Sotaventos (sørlige øygruppe).

Øy	Befolkning øy	Hovedby	Befolkning by	Areal	Høyeste punkt	Øygruppe
Boa Vista	3 353	Sal Rei	2 500	620 km²	Monte Estância (387 moh)	Barlavento
Razo	ubebodd					Barlavento
Santo Antão	47 124	Ribeira Grande	2 550	779 km²	Topo de Coroa (1979 moh)	Barlavento
São Vicente	67 163	Mindelo	62 970	227 km²	Monte Verde (774 moh)	Barlavento
Santa Luzia	ubebodd			35 km²	Monte Grande (395 moh).	Barlavento
São Nicolau	12 864	Ribeira Brava	4 892	388 km²	Monte Gordo (1312 moh)	Barlavento
Sal	14 451	Espargos	5 877	216 km²	Monte Vermelho (406 moh)	Barlavento
Maio	5 435	Vila do Maio	1 561	269 km²	Monte Penoso (436 moh)	Sotavento
Santiago	240 000	Praia	113 664	991 km²	Pico d'Antónia (1 394 moh)	Sotavento
Fogo	37 409	São Filipe	5 615	476 km²	Pico do Fogo (2 829 moh)	Sotavento
Brava	7 000	Vila Nova Sintra	1 500	64 km²	Monte Fontainhas (976 moh)	Sotavento

Av disse øyene er det kun Santa Luzia og Razo som er ubebodd. Alle øyene er vulkanske, og en aktiv vulkan finnes på den ene øya, Fogo ("Pico de Fogo" – Fogofjellet). Forrige utbrudd var i 1995.

Majoriteten av Kapp Verdes befolkning bor i hovedstaden Praia eller på øya Santiago. Totalt 55 % av befolkningen bor på denne øya, noe som utgjør 265 066 (1. januar 2005).

Liste over Kapp Verdes ti største byer:

Byer og tettsteder på Kapp Verde
Rang	By eller tettsted	Befolkning				Kommune
		Folketelling 1990	Folketelling 2000	2003	Data 2005
1.	Praia	61 644	94 757	101 000	113 364	Praia
2.	Mindelo	47 109	62 970	67 100	70 611	São Vicente
3.	Santa Maria	1 343	13 220	14 100	17 231	Sal
4.	Pedra Badejo	5 302	8 492	9 100	9 488	Santa Cruz
5.	São Filipe	5 616	7 984	8 500	8 189	São Filipe
6.	Assomada	3 414	7 095	7 600	7 927	Santa Catarina
7.	Tarrafal	3 626	5 785	6 200	6 463	Tarrafal
8.	Espargos	5 578	-	-	6 173	Sal
9.	Porto Novo	4 867	5 532	5 900	5 580	Porto Novo på Santo Antão
10.	Calheta de São Miguel	-	4 884	5 200	5 457	São Miguel

Kapp Verde er en liten nasjon som mangler ressurser og har opplevd store kriser og mangel på vann. (Landet har ingen ferskvannskilder.) Landbruk er vanskelig på grunn av mangel på regn og er begrenset til kun fire av øyene for det meste av året. Det meste av landets BNP kommer fra serviceindustrien. Kapp Verdes økonomi har hatt en sterk økning siden på slutten av 1990-årene og er nå betraktet som et land med en gjennomsnittlig levestandard. Kapp Verde har tette bånd til Portugal på det økonomiske planet og har knyttet sin valuta opp mot den portugisiske escudo og til euro fra 1999.

Den tidligere portugisiske statsministeren José Manuel Durão Barroso, i 2004 president for Europakommisjonen, har lovet å hjelpe Kapp Verde til å bli bedre integrert med EU innflytelsessfære via utvidet samarbeid med Portugal. I mars 2005 leverte den tidligere portugisiske presidenten Mário Soares et forslag som ba EU om å starte medlemskapssamtaler med Kapp Verde, et forslag som ikke har blitt tatt til følge.

Økonomiske nøkkeltall	Verdi	% av BNP	År, kilde
BNP	1,12 mrd US$		2006, UN Statistics (unstats.un.org)
BNP (vekst) (Verdensbanken)	5,45 %		2005, UNDP Database
Industriprod	5,5 %		2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Konsumpriser	7,5 %		2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Renter 3 mnd
Arbeidsløshet
Handelsbalanse	-0,39 mrd US$		2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Betalingsbalanse	-0,03 mrd US$		2005, UNDP Database
Utviklingshjelp	0,16 mrd US$		2005, UNDP Database
BNP per innb	2.048 US$		2005, UNDP Database

Land	Eksportandel 2004	Eksportandel 2006 (WTO)	Importandel 2004	Importandel 2006 (WTO)
EU	n.a.	60,7 %		77,6 %
- Portugal	62,5 %		43,2 %
- Storbritannia	11,3 %
- Nederland			8,7 %
Brasil		< 2,0 %		6,4 %
Elfenbenskysten		26,4 %		< 1,1 %
Senegal		2,7 %		< 1,1 %
Japan		< 2,0 %		4,0 %
USA	15,8 %	< 2,0 %	12,5 %	2,0 %
Kina		< 2,0 %		2,0 %
Andre land	10,4 %		35,6 %

Kilde 2006: WTO Trade Profiles (stat.wto.org)

De fleste innbyggerne på Kapp Verde er etterkommere av hvite portugisiske nybyggere og svarte afrikanske slaver. Europeiske forfedre inkluderer også spanske og italienske sjømenn som fikk tildelt land på øyene av Portugal, samt portugisiske jøder som flyktet fra inkvisisjonen. I tillegg har Kapp Verde nederlandske, engelske, franske, arabiske, amerikanere, brasilianere, kinesere fra Macao og jøder fra Libanon og Marokko. Alle disse inngår i det som omtales som mestiçobefolkningen, det vil si personer med både europeisk og ikke-europeisk herkomst.

De fleste portugisere flyttet fra Kapp Verde i forbindelse med landets selvstendighet i 1975.

Flere kappverdere bor utenlands enn på Kapp Verde. Det er store kappverdiske samfunn i USA (500 000), Portugal (80 000) og Angola (45 000). Det er også et større antall kappverdere i São Tomé og Príncipe, Senegal, Brasil, Guinea-Bissau, Frankrike, Spania og i Nederland.

Aldersgruppe	Andel	Menn	Kvinner
0-14 år:	38,9 %	82 249	80 752
15-64 år:	54,3 %	110 119	116 816
65 år og eldre:	6,8 %	10 599	17 689

Tallene er 2005-estimater

	Levealder
Hele befolkningen	70,45 år
Menn	67,13 år
Kvinner	73,86 år

Tallene er 2005-estimater

Befolkningsgrupper:
Kreoler (mulatter)	71 %
Afrikanere	28 %
Europeere (portugisere)	1 %

De fleste innbyggerne (93,2 %) tilhører Den katolske kirke, men troen er påvirket av lokale tradisjoner. 6,8 % av innbyggerne er protestanter.

De første katolske prestene kom til øyene i 1462. Fransiskanerne kom i 1466, og i 1532 ble det opprettet et bispedømme, Santiago de Cabo Verde, som også omfattet afrikakysten mellom Gambiafloden og Kapp Palmas. Jesuittene virket der mellom 1604 og 1642, og i 1656 kom de første kapusinerne. I dag (2006) er de fleste av prestene enten kappverdere eller goanesere. Et nytt bispedømme, Mindelo, ble opprettet i 2003 og omfatter den nordlige øyrekken (Barlavento).

Protestantene utgjør en liten minoritet. De fleste er nazarenere, som innledet sitt misjonsarbeid der i 1903. Adventistene etablerte en kirke på øyene i 1935.

Kapp Verdes offisielle språk er portugisisk, som er det språket som blir brukt i skoleundervisningen, administrasjon og media. I tillegg kommer et kreolspråk med et blandet ordforråd fra ulike vestafrikanske språk og portugisisk. Det finnes mange varianter av kreolsk på Kapp Verde, og forskjellen mellom variantene kan være betydelig mellom hver enkelt øy. Hovedskillet er mellom de sørlige (Sotavento) og nordlige (Barlavento) dialektene.

Nesten hele vokabularet er fra portugisisk, men grammatikken har mange fellestrekk med andre kreolspråk. Verb bøyes ikke i person, og det er få uregelmessige verb. Dialekten på São Vicente er nærmest portugisisk, og bádiu fra det indre av Santiago er mer lik Guinea-Bissau-kreolsk. Kappverdiansk har mange likhetstrekk med papiamento på Aruba, Curaçao og Bonaire.

Det har etter selvstendigheten kommet en del litteratur på de ulike kreolske dialektene, spesielt på bádiu som blir snakket på hovedstadsøya Santiago og São Vicentes soncente. Det kreolske språkets prestisje har økt. ALUPEC (Alfabeto Unificado para a Escrita do Caboverdiano) er basert på Santiagos versjon av kreolsk og er det myndighetene har godkjent som offisiell ortografi for kappverdiansk kreol. Forskjellen mellom de kreolske dialektene på de ulike øyene har imidlertid vært en stor hindring for en slik endring. Tradisjon og at eliten behersker portugisisk er andre hindringer.

Kapp Verdes kultur reflekterer landets portugisiske og afrikanske røtter. Kjente musikkformer er morna, koladera, funana (Santiago), batuku (Santiago), finason (Santiago), mazurka, valza (vals), kontradanza, lundum (Boa Vista). Koladera har fått moderniserte former, som kola-zouk, zouk love og pasada. Kizomba har blitt populært på øyene de siste årene, men er opprinnelig en angolansk musikkstil.

Morna er en kappverdisk musikkform i samme genre som portugisisk fado, brasiliansk modinha og argentinsk tango. Tekstene er som regel på kreolsk, og instrumentene som blir brukt på Kapp Verde, er klarinett, cavaquinho, trekkspill (torader, kalt gaita, brukt sammen med), ferrinho (en metallstang man skraper på med en skje eller kniv, for å holde rytmen i funana), fiolin, piano, cimboa (en enstrenget fele), skarptrommer (brukt i tabanka-opptog), konkylier (brukt i tabanka-opptog) og gitar. Sangerinnen Cesária Évora, som hørte hjemme i mornamusikken, vant internasjonal anerkjennelse.^[13] Mayra Andrade regnes som en av Evoras arvtakere.^[14][15]

Hver av de ni øyene som er Kapp Verde, har sin favoritt blant de ulike stilartene. Mest afrikansk innflytelse finner man på Sotavento, øygruppen i sør, der funana, batuku, finason og koladera dominerer. I Barlavento, øygruppen i nord, dominerer den europeiske påvirkningen. Her finnes blant annet morna, vals, masurka og kontradanza. Lundum er i dag så godt som forsvunnet, men kan fortsatt oppleves i private bryllup.

Den kjente jazzmusikeren Horace Silver er halvt kappverdisk. Hans hit «Cape Verdean Blues» fra 1965 er den eneste med klar referanse til barndomshjemmet, der faren og hans venner jammet med utgangspunkt i tradisjonelle sanger. Ellers finner vi kappverdere i både Duke Ellingtons storband og Machitos latinske storband.

10. mars 2012 vant norske Conor Patrick tre priser under Cabo Verde Music Awards med sin gruppe Jay & Bandidos, i klassene beste electronica, beste hiphop og beste reggae, for albumet Sempri Bandidos.

Selv om temperaturen til tider kan være ganske høy, blåser det ofte en svalende bris på de fleste øyene. Det tropiske klimaet har to årstider, den tørre fra november til juli, og den fuktige og varmeste fra august til oktober.

Værstatistikk	Temperatur	Nedbør mm
Januar	24 °C	5,3 mm
Februar	24 °C	3,8 mm
Mars	25 °C	1,3 mm
April	25 °C	0,0 mm
Mai	25 °C	0,0 mm
Juni	26 °C	0,0 mm
Juli	27 °C	0,8 mm
August	29 °C	14,1 mm
September	29 °C	33,6 mm
Oktober	29 °C	6,5 mm
November	27 °C	2,5 mm
Desember	25 °C	1,6 mm

• Værside for Kapp Verde Arkivert 9. november 2006 hos Wayback Machine.

Mindelo, Praia og Tarrafal er Kapp Verdes tre havnebyer.

Kapp Verde har 1 100 km vei, hvor 858 km er asfaltert. Det finnes ingen jernbane.

Kapp Verde har syv lufthavner:

Øy	By	ICAO	IATA	Lufthavn
Boa Vista	Sal Rei	GVBA	BVC	Rabil lufthavn
Fogo	São Filipe	GVSF	SFL	São Filipe lufthavn
Maio	Vila do Maio	GVMA	MMO	Maio lufthavn
Sal	Espargos	GVAC	SID	Amilcar Cabral internasjonale lufthavn
Santiago	Praia	GVFM	RAI	Francisco Mendes internasjonale lufthavn
São Nicolau	Ribeira Brava	GVSN	SNE	Preguiça lufthavn
São Vicente	Mindelo	GVSV	VXE	São Pedro lufthavn

Kapp Verdes lokale flyselskap Cabo Verde Airlines (TACV) betjener alle landets flyplasser, samt opererer ruter til utlandet. Kapp Verdes viktigste internasjonale flyplass er Amilcar Cabral internasjonale lufthavn på øya Sal.

• 1456 – Portugiserne oppdager de ubebodde øyene som i dag utgjør Kapp Verde
• 1462 – Byen Ribeira Grande (nå Cidade Velha) blir grunnlagt, og er den første permanente europeiske bosetning i tropene.
• 1582 – Francis Drake plyndrer Ribeira Grande
• 1585 – Francis Drake plyndrer Ribeira Grande for andre gang
• 1770 – Hovedstaden flyttes fra Ribeira Grande til Praia
• 1974 – Kapp Verde blir en autonom republikk innen Portugal
• 1975 – Kapp Verde oppnår uavhengighet 5. juli fra Portugal etter Nellikrevolusjonen
• 1975 – Kapp Verde blir medlem av De forente nasjoner
• 1980 – Kapp Verdes konstitusjon blir vedtatt
• 1990 – Ettpartistyret ble avskaffet 28. september
• 1991 – Første flerpartivalg til parlamentet

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Cidade Velha – gamlebyen i Ribeira Grande, kolonihistorie

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage) . Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2019 – Morna, tradisjonell musikkform med sang, poesi og dans

• (en) Americo C. Araujo: Little known: The European side of Cape Verde Islands: a contribution to the knowledge of a people. ISBN 1-881495-11-6
• (en) Laura Bigman: History and Hunger in West Africa: Food Production and Entitlement in Guinea-Bissau and Cape Verde. ISBN 0-313-26746-4
• (en) Thomas Bentley Duncan: Atlantic Islands: Madeira, the Azores, and the Cape Verdes in Seventeenth-Century Commerce and Navigation. ISBN 0-226-17001-2
• (en) Marilyn Halter: Between Race and Ethnicity: Cape Verdean American Immigrants, 1860-1965. ISBN 0-252-06326-0
• (en) Mark Langworthy og Timothy J. Finan: Waiting for Rain: Agriculture and Ecological Imbalance in Cape Verde. ISBN 1-55587-709-5
• (en) Richard A. Lobban: Cape Verde: Crioulo Colony to Independent Nation. ISBN 0-8133-3562-0
• (en) Richard A. Lobban og Marlene Lopes: Historical Dictionary of the Republic of Cape Verde. ISBN 0-8108-2918-5
• (en) M. Mitchell Serels: Jews of Cape Verde: A Brief History. ISBN 0-87203-147-0
• Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 32. ISBN 8251607450. 

• (en) Bradt Travel Guides (Aisling Irwin og Colum Wilson): Cape Verde Islands. ISBN 1-84162-038-6
• (en) Lonely Planet Guide (Mange forfattere): West Africa. ISBN 1-74059-249-2

• Offisielt nettsted
• (en) Cape Verde – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Kabu Verdi / Cabo Verde – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

• (no) Statistikk og andre data om Kapp Verde i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• (en) Profilside om Kapp Verde (BBC News)
• (en) Side om Kapp Verde Arkivert 31. august 2020 hos Wayback Machine. (CIA World Factbook)
• (en) Kronologisk oversikt over Kapp Verdes historie
• (en) Nationmaster.com: Side om Kapp Verde

• (en) (it) (es) (pt) Bilder fra Kapp Verde Arkivert 24. juni 2019 hos Wayback Machine.
• Kapp Verde Overview Arkivert 11. august 2006 hos Wayback Machine.
• (en) Kapp Verde - Morabeza