Tyskland

Det tyske landskapet deler seg i tre områder. Den nordlige delen er et flatt sletteland som sjelden stiger til over 150 moh. Fra en linje mellom Dresden og Hannover går slettelandet over i Mittelgebirge med større høyder. I Bayern og til en viss grad i Baden-Württemberg går landskapet over i det mer fjellrike Alpeforlandet og lengst i sør i selve Alpene.

Tyskland er geologisk svært sammensatt. Det nordtyske slettelandet er dekket av mektige løssavsetninger fra kvartær. De eldste bergartene finnes i Mittelgebirge. Her finnes for eksempel i Schwarzwald metamorfe bergarter fra jordas urtid. I Rheinland-Pfalz finnes skiferbergarter fra silur og devon. Nord for disse finnes formasjoner fra karbon med blant annet lag av steinkull som har gitt opphav til tungindustrien i Ruhr-området.

Det sørlige Tyskland har bergarter vesentlig fra jordas mellomalder. Pfalz, Thüringen, deler av Bayern og Sachsen har sandsteiner fra trias, mens Schwäbische og Fränkische Alb består av kalksteiner fra jura og tilhører samme formasjon som Jurafjellene i Sveits/Frankrike.

Tyskland ligger godt inne på den eurasiske litosfæreplata, og har ikke aktive vulkaner. Imidlertid finnes vulkanske bergarter av eldre dato, for eksempel i Eifel og Vogelsberg i Hessen. En karakteristisk landformasjon er den mektige Rheingraben, som ble dannet under tektonisk aktivitet i perm.

Nesten hele Tyskland ligger innenfor nedbørfeltet til en av de seks store elvene Rhinen, Donau, Elben, Oder, Weser og Ems. Donau er med sine 2845 km fra kilden i Donaueschingen til utløpet i Svartehavet Europas nest lengste elv (etter Volga). De fem andre renner ut enten i Nordsjøen eller i Østersjøen; altså går hovedvannskillet i Europa gjennom Tyskland. Dette vannskillet går fra øst for Oberrheingraben over Schwarzwald og de schwabiske og frankiske alpene.

Av de nordlige elvene er Rhinen den lengste med sine 1320 km, hvorav 865 km gjennom Tyskland. Rhinen har spilt en stor rolle for dannelsen av tysk identitet, og det knytter seg en lang rekke myter og sagn til denne elven. Elbens kilder ligger i Riesengebirge på grensa mot Tsjekkia og Polen, og munner ut ved Cuxhaven på nordsjøkysten etter et løp på 1165 km, hvorav 725 km i Tyskland. Oder kommer fra de tsjekkiske Beskidene, og renner først gjennom Polen. Nedre del av Oder danner grense mellom Tyskland og Polen, mens utløpet ligger ved Szczecin på den polske østersjøkysten. Weser dannes ved at elvene Werra og Fulda løper sammen ved Hann. Münden, og drenerer de sentrale delene av landet. Weser renner ut i Tyskebukta ved Bremerhaven. Ems renner gjennom det flate slettelandet i nordvestlige Tyskland, og renner ut i Nordsjøen ved Emden.

De sørtyske innsjøene er et resultat av erosjon under istidene. De er smale og dype, og ligger i iseroderte dalbekkener. Den største og dypeste av dem er Bodensjøen (som delvis ligger i Sveits og Østerrike). På slettelandet i Nord-Tyskland finnes et nett av grunne sjøer, blant annet Det mecklenburgske sjøplatået. Den største av disse innsjøene – og den største som helt ligger i Tyskland – er Müritz i Mecklenburg-Vorpommern.

I den tyske delen av Alpene ligger Tysklands høyeste fjell, Zugspitze, med sine 2962 moh. Den høyeste toppen i Mittelgebirge er Feldberg i Schwarzwald som rager 1493 moh. Også i Bayerischer Wald, i Erzgebirge, Fichtelgebirge, Schwabiske alper og i Harz finnes topper på over 1000 m. Det høyeste punktet på den nordtyske sletta er Hagelberg i Fläming med 200 m.

Tysklands laveste punkt ligger 3,5 m under havnivå, ved Neuendorf-Sachsenbande i Wilstermarsken i Schleswig-Holstein.

Klimaet er temperert, bortsett fra at de høyeste fjellene har alpint klima. Tyskland ligger (som Norge) i vestavindsbeltet, slik at været domineres av vandrende lavtrykk fra hovedsakelig vestlig kant, med høytrykk eller høytrykksrygger mellom. Av og til kan imidlertid et høytrykk forsterke seg, bli liggende og gi tørt, rolig og ofte pent vær i mange dager.

Forskjellen nord–sør er mindre enn breddegradene skulle tilsi fordi landet gjennomgående hever seg mot sør. De varmeste områdene finner vi i sørvest. Nord-Tyskland, særlig nordsjøkysten, har et utpreget kystklima, dog ikke så utpreget som for eksempel på ytre strøk av Vestlandet. Østover blir klimaet mer kontinentalt, men temperaturforskjellene mellom lavlandsstrøkene i øst og vest er like fullt moderate.

Hamburg har en middeltemperatur i den kaldeste måneden (januar) på 0,4 °C og i den varmeste (juli) på 16,6 °C. De tilsvarende temperaturer i München er henholdsvis -1,7 °C og 17,3 °C, Görlitz helt i sørøst har -1,5 °C og 17,3 °C^[6], og Geisenheim ved Frankfurt am Main +1,2 og 18,6 oC.^[7] Som i mye av Europa for øvrig kan fremstøt av meget kald luft fra øst, særlig Russland, gi kuldebølger i hele Tyskland.

Gjennomsnittlig årsnedbør i Hamburg er 744 mm, i München 948 mm, og i de tyske Alpene betydelig mer. Men ingen steder i lavlandet har tilnærmet slike nedbørmengder som visse steder på Vestlandet kan oppvise. Om sommeren kommer mye av nedbøren, særlig i innlandet, som kraftige byger, ofte med torden, av og til også med tornadoer. De siste er gjerne svært lokale, og generelt er klimaet mest vindfullt om vinteren fordi lavtrykkene gjerne blir sterkere da. Den tyske nordsjøkysten er nesten like forblåst som kysten på Vestlandet.^[8]

Bygenedbør gir store lokale variasjoner, avhengig av blant annet vindretning i forhold til åser og fjell. Bygene kommer ofte med kjølig og ustabil luft fra nord eller nordvest på baksiden av et lavtrykk (baksidevær), dvs. etter kaldfrontpassasjen – og når denne luften presses opp mot Alpene, forsterkes bygetendensen, så nordsiden av Alpene kan få flere dager med kraftig nedbør. Til gjengjeld gir sønnavind på de kanter tørt og varmt vær, ofte med føn. Tyskland får nedbør hele året, mest om sommeren de fleste steder. München får således ca. 140 mm nedbør i juli, og 50-60 mm månedlig i desember–mars. Berlin får ca. 70 mm i juli og ca. 30 mm i mars.^[9] Global oppvarming har bidratt til at middeltemperaturene også i Tyskland har steget de siste tiårene.

Språklig og kulturelt stammer tyskerne fra de gamle germanske stammer. Friserne er i nordvest, nedersakserne sørvest for Elben og frankerne, alemannerne og bayerne i sørlige deler av Tyskland, men også ikke-germanske folk har blitt assimilert i den tyske kulturen. Allerede tidlig kom gallere inn i de vestlige og sørlige deler av dagens Tyskland, og gjennom østekspansjonen fra middelalderen ble stadig flere slavere assimilert. I nyere tid har det kommet mange innvandrere fra Øst-Europa, særlig det tidligere Jugoslavia, fra Russland, og fra Tyrkia. Det bor mer 3 millioner tyrkere i Tyskland, men alle har ikke statsborgerskap. I 2012 var Tyskland den nasjonen i verden etter USA som mottok flest innvandrere, med ca. 400 000 som bosatte seg fast i landet.^[10]

I 1990 bodde omtrent 62 millioner i de elleve gamle delstatene i den vestlige del av Tyskland, og omtrent 18 millioner i de fem nye i den delen som tidligere utgjorde DDR. Der er dog betydelige regionale forskjeller i befolkningstettheten. Større befolkningskonsentrasjoner finnes i Nordrhein-Westfalen, Rhein-Main-området omkring Frankfurt, i den nordlige og sentrale del av Baden-Württemberg og i Sachsen.

Det offisielle språket er tysk. Minoritetsspråk som nedertysk (plattysk), frisisk, dansk og sorbisk er offisielt anerkjent, men ikke sidestilt med det nasjonale språket.

Før andre verdenskrig var ca. to tredjedeler av den tyske befolkningen protestanter og den siste tredjedelen katolikker. Ser man til en viss grad bort fra storbyene kan man si at befolkningens konfesjonelle tilhørighet har fulgt de politiske grenser, fordi det var de lokale fyrster som fastslo hvilken religion befolkningen skulle ha. Det store flertall føyet seg etter hva som ble bestemt, bare i liten grad førte den politiske overstyring til folkeforflytninger. I dag er ca. 27,2 % av befolkningen medlemmer i den romersk-katolske kirke, ca. 24,9 % medlemmer av en protestantisk kirke og ca. 38,8 % ikke medlemmer i noe religiøst samfunn.^[11] Protestanter dominerer i nord, mens katolikkene har sitt tyngdepunkt i de sørlige statene og i de vestligste områdene.

Et stort antall tyskere forlater sine trossamfunn fordi de dermed kan spare den såkalte kirkeskatten. I mange tilfeller vil disse utmeldte fremdeles betrakte seg selv som kristne. Ettersom religionsstatistikkene forholder seg til formelt medlemstall, er dermed statistikkene ikke av samme presisjonsgrad som før folk ble seg bevisst denne skattegevinsten. De tradisjonelt protestantiske områdene er mer sekularisert enn de katolske, dermed må man regne med at andelen personer med protestantisk opphav reelt sett er høyere.

Ortodokse kristne i Tyskland utgjør ca. 1,4 millioner og omtrent like mange er medlemmer i andre kristne samfunn utenfor hovedretningene.

Det bor ca. fire millioner muslimer i Tyskland,^[12] hovedsakelig av tyrkisk opprinnelse. I noen byer som Offenbach i Hessen, eller bydeler som Kreuzberg i Berlin, er den tyrkiske konsentrasjonen meget sterk.

Jødiske forsamlinger har rundt 110 000 medlemmer. Antallet jøder totalt er anslått til å være rundt 200 000 personer. Jødene kommer hovedsakelig fra det tidligere Sovjetunionen.

Det er anslått å være ca. 250 000 buddhister i Tyskland og ca. 110 000 hinduer.^[13]

I løpet av det første århundre etter Kristus begynte germanerne å trekke vest- og sørover fra det sørlige Skandinavia og det nordlige Tyskland. Man vet relativt lite om germanernes tidlige historie, og kunnskapen man har stammer i hovedsak fra romerske kilder og arkeologiske utgravninger.

I keiser Augustus regjeringstid gikk romerne under ledelse av Publius Quinctilius Varus til angrep på Germania. I år 9 etter Kristus ble romerne slått tilbake i slaget ved Teutoburgerskogen, da cheruskere under Arminius tilintetgjorde tre romerske legioner. Dette gjorde at romerne måtte gi opp å utvide riket øst for Rhinen, slik at mesteparten av det moderne Tyskland falt utenfor Romerriket. Rundt år 100 e.Kr. ble Tacitus' verk Germania nedtegnet. På denne tiden var germanerne nådd helt bort til Rhinen og til Donau, slik at de bebodde mesteparten av det moderne Tyskland. I løpet av det tredje århundre ble de store vestgermanske stammene (slik som alemannerne, frankerne, chatterne, sakserne, friserne, sugambrerne og thüringerne) stadig sterkere, og fra ca. 260 trakk germanerne over de romerske grensene og inn i selve Romerriket.

Den 25. desember 800 grunnla Karl den store Frankerriket, men allerede ved Traktaten i Verdun i 843 ble riket delt. Den østlige delen av Frankerriket utviklet seg til å bli Det tysk-romerske rike, et rike som kom til å eksistere i forskjellige former frem til 1806. Riket strakte seg opprinnelig fra Eider i nord til Middelhavet i sør, men fikk fra høymiddelalderen grenser som i større grad sammenfalt med det moderne Tyskland, Østerrike og Tsjekkia.

Under Hohenstaufen-keiserne (1138–1254) ekspanderte de tyske fyrstene østover, og i prosessen kjent som Ostsiedlung koloniserte tyske nybyggere store deler av dagens Polen og Baltikum. I Nord-Tyskland oppstod det mektige Hansaforbundet omtrent på samme tid. Det gikk imidlertid nedover med riket under Den store hungersnøden 1315–1317 og senere Svartedøden 1348–1350, da folketallet i Tyskland gikk drastisk ned.

Med Den gyldne bulle i 1356 ble den grunnleggende statsstrukturen i riket fastlagt. Keiserverdigheten skulle heretter ikke gå i arv, men skulle derimot utpekes av et valgkollegium av syv kurfyrster fra de mektigste fyrstedømmene og erkebispedømmene. Fra og med 1400-tallet og frem til rikets oppløsning kom praktisk talt alle keisere fra de østerrikske habsburgerne.

Martin Luthers 95 teser i 1517 skulle bli startskuddet til den lutherske reformasjonen. Fra 1530 gikk mange tyske fyrster over til protestantismen, og religiøse spørsmål ble årsaken til mange kriger i tiden som fulgte. Den største av disse var tredveårskrigen (1618–1648), da store deler av Tyskland ble lagt i ruiner. Med freden i Westfalen i 1648 tok urolighetene slutt, samtidig som riket i praksis ble splittet opp i en mengde mer eller mindre uavhengige fyrstedømmer. Fra inngangen til 1700-tallet begynte det nye kongedømmet Preussen å utfordre Østerrikes tradisjonelt dominerende stilling i Tyskland, og tiden frem til oppløsningen av Det tysk-romerske rike i 1806 var preget av rivaliseringen mellom prøysserne og østerrikerne.

Etter Napoléon Bonapartes fall i 1814 kom Wienerkongressen sammen for å gjenopprette status quo. Napoleon hadde oppløst Det tysk-romerske rike, og i dets sted opprettet kongressen Det tyske forbund, en løs konføderasjon av 39 uavhengige stater. I årene som fulgte oppstod den politiske liberalismen i Tyskland, en bevegelse som arbeidet for frihet og nasjonal samling. De nasjonale og liberale bevegelsene ble imidlertid hardt bekjempet av den svært konservative fyrst Metternich. Trenden gikk imidlertid mot et tettere tysk samarbeid, blant annet gjennom en tollunion. Mange tyskere var også blitt inspirert av den franske revolusjon, og det var på denne tiden rødt, svart og gull ble de tyske nasjonale fargene.

Februarrevolusjonen i Frankrike ble startskuddet til Revolusjonene i 1848. Gjennom Frankfurtparlamentet ble det forsøkt å skape en tysk grunnlov og en samlet tysk nasjonalstat, men da kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen nektet å la seg utrope til keiser gikk luften ut av bevegelsen. I 1862 ble den erkekonservative Otto von Bismarck prøyssisk statsminister. Etter den andre slesvigske krig og den østerriksk-prøyssiske krig fikk prøysserne dannet Det nordtyske forbund, noe som satte Østerrike på sidelinjen og etablerte Preussen som den klart dominerende tyske stormakten.

Tysklands samling ble et faktum etter den tysk-franske krig i 1870-71. Det nye tyske keiserriket ble ledet av de prøyssiske Hohenzollern-keiserne, med Berlin som hovedstad. Perioden som fulgte ble kjent som Gründerzeit, og var preget av en kraftig industrialisering av Tyskland. Under Vilhelm I ble Tyskland en av Europas sterkeste stormakter, og skaffet seg også flere kolonier andre steder i verden. Gjennom Berlinkonferansen i 1884 delte de europeiske maktene Afrika seg imellom, og Tyskland fikk her kontrollen over Tysk Østafrika, Tysk Sydvest-Afrika, Kamerun og Togo. Internt ble Tyskland preget av den såkalte Kulturkampf, der de protestantiske prøysserne aktivt bekjempet den katolske kirkes innflytelse på samfunnsutviklingen.

Skuddene i Sarajevo i 1914 utløste første verdenskrig. Krigen endte i tysk nederlag, og høsten 1918 måtte keiser Wilhelm II gå av. Versaillestraktaten i 1919 påførte Tyskland store økonomiske problemer, og den nye, demokratiske Weimarrepublikken (etablert august 1919) fikk en vanskelig start. Tyskland ble i mellomkrigstiden preget av hyperinflasjon, ustabile regjeringer og et høyt politisk konfliktnivå. Mange tyskere trodde på den såkalte dolkestøtlegenden, der «forrædere» som kapitalister og jøder skal ha «dolket» Tyskland i ryggen.

Weimarrepublikken kom under press fra begge sider av det politiske spekteret. Etableringen av Sovjetunionen gav det tyske kommunistpartiet vind i seilene, samtidig som ulike høyreradikale grupper – deriblant Adolf Hitlers nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti – angrep de mer moderate og sosialdemokratiske makthaverne.

Hitler hadde allerede i ølkjellerkuppet i 1923 forsøkt å gripe makten, men etter det mislykkede kuppforsøket var nazistene blitt marginalisert i slutten av 1920-årene. Den store depresjonen ved inngangen til 1930-tallet gjorde imidlertid at det politiske landskapet snudde, og i 1930 var det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti blitt landets nest største. I løpet av årene som fulgte var det svært problematisk å danne en handlekraftig tysk regjering, og i januar 1933 valgte president Paul von Hindenburg å utpekte Hitler til rikskansler.

Kort tid etter Hitlers maktovertagelse gikk Riksdagen opp i flammer. Gjennom riksdagsbrannforordningen satte nazistene sentrale borgerrettigheter til side, og Hitler greide på kort tid å omdanne Tyskland fra en demokratisk republikk til en totalitær stat med ettpartistyre. I årene som fulgte rustet Hitler opp det tyske forsvaret, og i 1936 gjenokkuperte tyskerne Rhinland. Våren 1938 ble Østerrike annektert og innlemmet i Tyskland, og med Münchenavtalen i september tvang Hitler til seg viktige deler av Tsjekkoslovakia.

Sensommeren 1939 kom Hitler med lignende krav overfor Polen, men denne gangen gikk ikke de vestallierte med på de tyske kravene. Andre verdenskrig begynte med invasjonen av Polen den 1. september, og i løpet av de første par krigsårene opplevde Tyskland en enorm suksess. Frankrike ble nedkjempet i løpet av seks uker våren 1940, og sommeren 1941 var praktisk talt hele kontinentaleuropa på tyske eller tyskallierte hender. Angrepet på Sovjetunionen i 1941 førte også med seg stor tysk fremgang de første par årene, men fra og med 1943 ble Tyskland gradvis slått tilbake på alle fronter. Sovjetunionen i øst og USA og Storbritannia i vest ble til slutt for sterke, og våren 1945 begikk Hitler selvmord da krigen var tapt.

Gjennom det som senere ble kjent som Holocaust satte Hitler og nazistene i gang en industriell utrydding av jøder, sigøynere, homofile og andre «uønskede». Omtrent seks millioner jøder fra hele Europa døde i nazistenes dødsleirer, og alt i alt gikk flere titalls millioner menneskeliv tapt under andre verdenskrig.

Tyskland lå i ruiner etter krigens slutt, samtidig som ti millioner tyske soldater og sivile var blitt drept. Samtidig mistet landet store landområder i øst, med det resultat at 15 millioner tyskere ble fordrevet. De resterende tyske områdene ble delt i fire allierte okkupasjonssoner.

Den nye tyske grunnloven, kalt Grundgesetz ble vedtatt av Det parlamentariske råd og kunngjort 23. mai 1949. Den nye staten kalt Forbundsrepublikken Tyskland, omfattet de franske, amerikanske og britiske okkupasjonssonene, i dagligtale gjerne kalt Vest-Tyskland. Landets handlingsrom var fortsatt sterkt begrenset av okkupasjonsstatuttet, vedtatt av de allierte. Landets første kansler Konrad Adenauer, arbeidet for lemping av vilkårene i statuttet, og den første oppmykningen kom allerede med Petersbergavtalen i november 1949.^[14] I oktober samme år fulgte den sovjetiske sonen etter, og ble basisen for Den tyske demokratiske republikk (DDR, Øst-Tyskland). Den tidligere tyske hovedstaden Berlin ble delt, mens Øst-Berlin ble gjort til hovedstad i DDR ble Vest-Berlin liggende som en eksklave langt fra resten av Forbundsrepublikken. Ny hovedstad i vest ble Bonn.^{[trenger referanse]} Okkupasjonsmaktene godtok ikke at Berlin fullt ut ble gjort til en del av Vest-Tyskland. Mens lover vedtatt av Forbundsdagen i Bonn automatisk ble bindende for delstatene, måtte Berlins parlament gjøre egne vedtak for at disse lovene skulle bli gjeldende i Berlin. Bonn ble i Vest-Tyskland bare ansett som en provisorisk hovedstad inntil Berlin igjen kunne bli landets hovedstad. Da Forbundsforsamlingen i 1969 avholdt sitt møte i Vest-Berlin i stedet for i Bonn protesterte DDR og Sovjetunionen.^[15][16][17] Myndighetene i Bonn forsøkte flere ganger på 1950-tallet å plassere føderale institusjoner i Vest-Berlin, blant annet ble Forbundsforsamlingens møte (valg av forbundspresident) avholdt i Berlin fra 1954.^[18]

Vest-Tyskland ble en demokratisk, vestorientert stat med sterke bånd til USA, Storbritannia og Frankrike. Landet fikk en blandingsøkonomi, og så sterk økonomisk vekst i etterkrigstiden at denne veksten fikk et eget navn, nemlig Wirtschaftswunder. I 1955 ble okkupasjonsstatuttet opphevet og Forbundsrepublikken Tyskland gjenvant dermed det vesentlige av sin selvstendighet.^[14] Landet ble med i NATO, og i 1957 var det en av grunnleggerne av det som senere ble Den europeiske union.

Øst-Tyskland ble i praksis en sovjetisk satellittstat, der sovjet-russerne gjennom Warszawapakten hadde full politisk og militær kontroll over landet og de andre østeuropeiske kommuniststatene. På papiret var DDR en demokratisk stat, men i praksis ble alle avgjørelser tatt i lukkede rom i det sosialistiske enhetspartiet. Samtidig hadde regimet gjennom det hemmelige politiet Stasi full kontroll over landets innbyggere. Et problem i DDR var «republikkflukt», altså at velutdannede innbyggere flyktet til vest. I 1961 satte regimet opp Berlinmuren for å få slutt på problemet.

Forholdet mellom de to tyske statene ble noe bedret i 1970-årene gjennom Willy Brandts Ostpolitik. Utover i 1980-årene begynte problemene å tårne seg opp i Øst-Tyskland, og da Ungarn sommeren 1989 valgte å åpne grensene mot vest dro østtyskere i store mengder over grensen. Massedemonstrasjoner fulgte i flere byer i DDR, og den 9. november valgte regimet å åpne grensene. Store menneskemengder begav seg over den forhatte Berlinmuren, og i løpet av kort tid kollapset DDR-regimet. Den 3. oktober 1990 ble Tyskland igjen samlet, da de østtyske områdene ble tatt opp i Forbundsrepublikken.

I 1991 ble Berlin gjort til hovedstad i det forente Tyskland.^[19][a] De nye forbundsstatene i øst slet imidlertid med store problemer etter gjenforeningen, med blant annet massearbeidsledighet, industridød og en bølge av fremmedhat.

Helmut Kohl (CDU) ble den første felles forbundskansleren i Tyskland. I 1998 overtok imidlertid sosialdemokraten Gerhard Schröder makten, før høyresiden igjen tok over med Angela Merkel fra 2005. Tyskland har etter gjenforeningen også begynt å spille en mer aktiv rolle i internasjonal politikk, blant annet med militær deltagelse i Kosovokrigen og i krigen i Afghanistan.

Per 2019 hadde USA 35 000 soldater og 17 000 amerikanske sivilt ansatte på sine militærbaser i Tyskland.^[20]

Valg til det føderale parlamentet Forbundsdagen finner sted hvert fjerde år. Det parlamentariske grunnlaget for landets regjering har siden 2013 vært en storkoalisjon som består av partiene Christlich Demokratische Union/Christlich Soziale Union (CDU/CSU) og det sosialdemokratiske SPD. Den konservative Angela Merkel (CDU) var forbundskansler (tysk: Bundeskanzlerin) fra 2005 til hun i desember 2021 ble avløst av Olaf Scholz som sjef for en ny koalisjonsregjering utgått fra partiene SPD, FDP, og de grønne.

Det er også åpninger for at det kan avholdes nyvalg før en fire års-periode er utløpt.^[21]

Landets statsoverhode er forbundspresidenten, som velges av Forbundsforsamlingen for en periode på 5 år. Den tyske presidentens rolle er hovedsakelig av ikke-politisk og seremoniell art. Det er forbundskansleren som er sjef for regjeringen, og som har den viktigste politiske posisjonen. Presidenten har makt til å oppløse parlamentet før utløpet av valgperioden. For å felle en tysk regjering kreves det «konstruktiv mistillit», det vil si at en ny kandidat må foreslås før regjeringen kan gå av.

Bundesverfassungsgericht, forfatningsdomstolen i Karlsruhe, skal ivareta individets rettigheter etter grunnloven, den megler mellom statsorganene og mellom delstats- og forbundsnivået, den vurderer om et partis politikk er forenlig med demokratiske prinsipper og om den kontrollerer den føderale lovgivningen.^[22]

Forbundskansler Konrad Adenauer underskrev 23. oktober 1954 avtalen som førte Vest-tyskland inn i NATO fra mai 1955.^[23]

Tyskland er en føderasjon av 16 delstater («Bundesländer») med utstrakt selvstyre og dette innebærer en tilsiktet maktfordeling mellom sentralmakten og delstatene. Denne maktfordelingen kommer i tillegg til maktfordelingen mellom politiske myndigheter og rettsvesen som begrenser vilkårlig maktutøvelse. Hver delstat fungerer som en selvstendig med den samme delingen av makten som på føderalt nivå: delstatsparlament, delstatsregjering og delstatsforfatning. Delstatsforfatningene er underlagt prinsippene i Forbundsrepublikkens grunnlov av 1949. Delstatenes parlamenter har ett kammer som velges hvert fjerde år. Delstatsregjeringen utpeker utsendinger til Forbundsrådet og antallet utsender avhenger av folketall i delstaten.^[22]

Forbundslandene er inndelt i kommuneforbund («Landkreise») og selvstendige byer («Kreisfreie Städte»). Enkelte delstater har amt som regional enhet mellom landkrets og kommune. Berlin og Hamburg er spesielle ved at de kun består av én kommune («Stadtstaaten»).

Den tyske interessen og sympatien for Norge går langt tilbake i tid, og Tyskland og de nordiske landene har alltid (med unntak av andre verdenskrig og et par kriger under Bismarck) hatt nære og tette bånd. Allerede i middelalderen var det stor handel mellom Tyskland og Norge, blant annet med det mektige Hansaforbundet. Reformasjonen spilte også en viktig rolle i den tysk-norske kulturutvekslingen, da tyske salmer og religiøst litteratur kom til Norge via oversettelse til dansk. Tyskere var også viktige som offiserer i den dansk-norske hæren og som spesialister innenfor bergverk og byggekunst. På 1700-tallet gikk det norske fokuset noe bort fra Tyskland og i retning Storbritannia på grunn av felles sjøfartsinteresser, men fra andre halvdel av 1800-tallet fikk igjen Tyskland stor prestisje etter den tyske samlingen. Både den voksende arbeiderklassen og den borgerlige siden så til Tyskland for inspirasjon, og mot slutten av århundret var spesielt akademiske miljøer i Norge svært rettet mot Tyskland.^[25]

Norske forfattere og komponister som Ibsen, Bjørnson, Kielland, Garborg og Grieg fikk alle et stort publikum i Tyskland ved inngangen til 1900-tallet. Den tyske kulturen var samtidig svært rettet mot Tyskland, og den norske utenriksministeren Jørgen Løvland skrev i 1906 at «våre jurister, filosofer, teologer og teknikere er nesten alle tysk oppdragne. […] Den tyske innflytelse er videre forgrenet og dypere i vårt land enn noen annen». Den norske høyere skolen la samtidig stor vekt på undervisning i det tyske språket. Første verdenskrig førte Norge mer i retning av Storbritannia, men på 1930-tallet ble Tyskland igjen forbildet for mange norske reaksjonære. Andre verdenskrig ble likevel et definitivt vendepunkt for Norges utenrikspolitiske og kulturelle tilknytning, og etter 1945 overtok engelsk som det ledende fremmedspråket i skolen.^[26]

Etter krigen deltok Norge i den allierte okkupasjonen av Tyskland med Tysklandsbrigaden, og det var ikke før 12. januar 1952 at Kong Haakon erklærte at krigstilstanden mellom Norge og Tyskland var opphevet. Året før hadde Norge opprettet diplomatiske forbindelser med Vest-Tyskland. På denne tiden var imidlertid holdningene til Tyskland fortsatt svært lunkne i Norge, og under OL i Oslo i 1952 var det uaktuelt for de norske arrangørene å spille Deutschlandlied for de tyske medaljevinnerne. I 1957 demonstrerte 1500 personer mot den tyske NATO-generalen Hans Speidel under et besøk i Oslo, og i mange bedrifter ble det gjennomført 15 minutters politisk streik. Statsminister Einar Gerhardsen hadde sitt første offisielle besøk i Tyskland i 1965, og med Willy Brandts besøk i Norge i 1970 ble det tysk-norske forholdet endelig normalisert. Senere har Forbundsrepublikken og Norge vært viktige samarbeidspartnere, noe som blant annet kom til uttrykk i at Kong Harald og Dronning Sonja la sitt første offisielle utenlandsbesøk utenfor Norden til Tyskland.^[27]

Tyskland er en av Norges viktigste handelspartnere, og samhandelen mellom Norge og Tyskland var i 2006 på omtrent 150 milliarder norske kroner. Norge eksporterte det året varer og tjenester til Tyskland for 94 milliarder kroner, mens importen til samme tid var på 55 milliarder kroner. Olje og gass utgjør 69 % av den totale norske eksporten til Tyskland, mens Norge i hovedsak importerer kjøretøy, maskiner og utstyr, metaller og kjemiske produkter fra Tyskland.^[28]

Tyskland var et av de første landene som opprettet diplomatiske forbindelser med Norge etter unionsoppløsningen i 1905, og hadde opprinnelig ambassade i Drammensveien 74 i bygningen som nå huser Russlands ambassade. Den nåværende tyske ambassaden ligger i Oscars gate 45. Den norske ambassaden i Berlin holder hus i et felles anlegg sammen med de andre nordiske ambassadene. De to lands konsulatavdelinger befinner seg på de samme adresser som ambassadene.

Tyskland utgjør sammen med USA, Kina og Japan de fire største industriland i verden. Den sosiale markedsøkonomien er grunnlaget for den økonomiske politikken. Tyskland er en av de viktigste handelspartnere for de fleste europeiske land, herunder Norge. Norsk-Tysk Handelskammer i Oslo hjelper norske bedrifter som vil inn på det tyske markedet.

Blant de mest fremtredende industrigrenene er elektroteknisk industri, våpenindustri, bilindustri, maskinindustri og kjemisk industri. Bokindustrien er den største i verden.

Sysselsettingen i 2011 var rekordhøy med 41,6 millioner mennesker i arbeid.^[29] Arbeidsledigheten var ved årsskiftet 2011/2012 2,976 millioner, det laveste på 20 år.

Den såkalte Mittelstand som er familieeide, små og mellomstore bedrifter, sto i 2015 for ca. 60 % av sysselsettingen, mer enn halvparten av verdiskapningen, og bidro til at nesten halvparten av markedsledende bedrifter i verden var tyske. Mittelstand-bedrifter sto i 2015 for 17,1 % av landets eksport.^[30][31]

Viktige eksportvarer er biler, maskiner, transportutstyr, elektrisk utstyr, metaller og tekstiler. Viktige importvarer er brenselstoffer, maskiner, matvarer og drikkevarer. Viktige handelspartnere er Frankrike, Storbritannia, USA, Nederland, Italia og Belgia. Landet var lenge verdens største eksportnasjon, men ble i 2009 forbigått av Kina.^[32]

Med 37,5 millioner utenlandske besøkende i 2017 var Tyskland det niende største turistmålet i verden.^[33]

Det store folketallet og den høye befolkningstettheten stiller store krav til samferdselen, både organiseringen av de store trafikkmengdene og hensyn til helse og miljø. Periodevis har Tyskland vært pionerer innen deler av samferdselssektoren.

Tysklands jernbaner (inkl. S-baner, men ikke tunnelbaner) utfører årlig et transportarbeid på ca. 75 milliarder passasjerkilometer, dvs. at hver tysker gjennomsnittlig kjører ca. 900 km årlig med tog. Markedsandelen var 7,7 % i 2006. Det er i overkant av gjennomsnittet i Vest-Europa, men lavere enn i blant annet Sveits, Frankrike, Danmark og Sverige.

Lokaltrafikken med tog (S-baner, av tysk S-Bahn, Stadtschnellbahn) er stort sett godt utbygd rundt de største byene. Dette gjelder særlig forbindelsene til og fra sentrum, mens tverrforbindelser ofte mangler selv i de største byene. S-togene fungerer i praksis mest som pendlertog og utgjør en viktig del av det tyskerne kaller Öffentlich Personennahverkehr (ÖPNV), dvs. kollektiv nærtrafikk.

Tidlig på 1900-tallet var tyskerne pionerer innen datidens høyhastighetstog, både med verdensrekorder for forsøkstog og raske tog i vanlig trafikk (for eksempel Fliegender Hamburger). Slik er det ikke i dag, hvor blant annet Frankrike, Japan og Kina ligger foran i sporet. Disse landene har lange høyhastighetsbaner med hastigheter på 300-350 km/t, mens de tilsvarende i Tyskland foreløpig er korte og fåtallige. Tysklands jernbanene ble forsømt i nazitiden (1933–1945) og i øst også i DDR-tiden (1945–1990) – i tillegg til at de viktigste trafikkstrømmene i Vest-Tyskland etter delingen i 1945 ble omstilt fra øst–vest (for eksempel Hamburg–Berlin) til nord–sør; etter Tyskland samling fikk så igjen øst–vest-forbindelse stor betydning. Mye av jernbaneinvesteringene måtte derfor brukes på gjenoppbygging og elektrifisering; for eksempel tok det over 60 år å få kjøretiden Hamburg–Berlin under det Fliegender Hamburger presterte tidlig i 1930-årene.

Siemens' høyhastighetstog ICE 3 er mye brukt på tyske hovedlinjer og internasjonale forbindelser, i tillegg til at varianter av dette toget brukes blant annet i Spania, Russland og Kina.

I tiårene etter 1945 beholdt tyske byer (både i Øst- og Vest-) sporveissystemene i større grad enn i for eksempel Frankrike og Storbritannia. Det var tyskerne som i 1970-årene lanserte den forbedrede trikk, den moderne bybane (ordet ’’bybane’’ er et lån fra tysk ’’Stadtbahn’’). Tyskerne har også eksportert bybanevogner, bybaneteknologi og –ideologi. De eldre leddtrikkene i Oslo (SL-79) er således produsert av Siemens/Düwag, likeså trikkene i for eksempel San Diego. Også Tram-Train-konseptet, dvs. trikker som har flere strømsystemer så de også kan gå på ordinære jernbaner, stammer fra Tyskland og finnes blant annet i Karlsruhe og Kassel. Det var også tyskerne som gjenopptok utviklingen av lavgulv (tysk Niederflur) i 1980-årene (jf. universell utforming).

Tunnelbaner (tysk U-Bahn) finnes bare i de største byene, da de er temmelig kostbare å bygge; de har til gjengjeld høy kapasitet. De har gjerne kortere stasjonsavstander og lavere fart enn S-banene, og de går i mindre grad ut i forstedene slik at S-baner og tunnelbaner utfyller hverandre. Berlin og München har de mest trafikkerte S-bane og tunnelbanesystemene.

Bussen er et viktig transportmiddel i alle europeiske land, og Tyskland er intet unntak. Medlemmene av Verband Deutsche Verkehrsunternehmen (VDV), som står for 95 % av landets kollektive nærtrafikk, transporterer på en vanlig arbeidsdag 28 mill. passasjerer i busser og 9,8 mill. i skinnegående transportmidler; i 2009 disponerte selskapene 37 000 busser, 7300 sporvogner og T-banevogner, og 19 000 jernbanevogner.^[44]

Karl Benz fremstilte den første (motor)bussen i 1895, og hans selskap gikk senere inn i det som etter ytterligere oppkjøp og fusjoner er blitt til MAN SE. En annen betydelig bussprodusent er Daimler AG. I bytrafikken brukes busser særlig til de mindre trafikkstrømmene, for eksempel i de mindre byene, og tverrforbindelser mellom S-banelinjene i større byer. I tillegg er mange av jernbanens sidelinjer erstattet med busser. Bussene brukes også på en del lengre strekninger.

De fleste bussene er dieseldrevne, men noen få byer har også trolleybusser, batteridrevne busser og/eller gassdrevne busser.

Mer enn andre europeiske land omtales Tyskland som «billandet». Biltettheten i Tyskland er da også høy (556 biler pr. 1 000 innbyggere i 2006, 450 i Norge^[45]), noe som sammen med den store befolkningstettheten gjør trafikkavviklingen ytterst krevende. Tyskland var tidlig ute med å produsere biler, og folk som Gottlieb Daimler, Karl Benz og Rudolf Diesel hører med blant bilismens pionerer. Tyskland begynte også tidlig å produsere motorveier. Den første parsellen ble åpnet av Konrad Adenauer i 1932 (også oppgitt til 1929^[46]), men Adolf Hitler var den første som (i 1933–1941) lot bygge motorveier i stor stil, nemlig 2 128 km. I 1992 var en oppe i nesten 11 000 km motorvei, men deretter har utbyggingen pga. voksende miljøinteresse^[47]gått langsommere, til 12 532 km i 2007.^[46] Det var også Hitler som grunnla Volkswagenwerke og byen Wolfsburg. Da byen ble grunnlagt, understreket arbeidsminister Robert Ley at byen skulle oppkalles etter ham.

Tyskland er blant de få europeiske land som fortsatt har motorveier uten fartsgrenser. Dette gjelder ca. 2/3 av motorveinettet (også oppgitt til 53 %^[48]), som i stedet har en anbefalt fartsgrense (vanligvis 130 km/t), og enkelte har fartsgrenser under visse forhold som våt veibane. Miljøvernere og andre har gått inn for fartsgrenser. 120 km/t på motorveiene er beregnet å redusere biltrafikkens CO2-utslipp med 9–30 %^[48].^[49] En slik fartsgrense vil også gi mindre lokale luftforurensninger, og betydelig mindre støy (når hastigheten øker fra for eksempel 100 til 200, firedobles bilstøyen^[50]). Men dette oppfattes som politisk ukorrekt (PUK) i Tyskland, hvor fri fart-lobbyen er meget sterk. Et utvalg i regi av regjeringen beregnet i 2005 dessuten at det ikke skjedde flere ulykker på motorveiene uten fartsgrenser enn på motorveier med fartsgrenser. Det kan skyldes blant annet at fartsgrensen for tunge kjøretøy og kjøretøy med tilhenger er 80 km/t, at det i rettssaker og forsikringsoppgjør etter ulykker regnes som skjerpende om en har overskredet den anbefalte fartsgrensen – og at stadige bilkøer reduserer hastighetene. For øvrig er de generelle fartsgrensene henholdsvis 100 km/t og 50 km/t på landeveier og i byer.^[51]

I 2006 omkom 5 094 mennesker i trafikken, mot 11 300 i 1991. Nedgangen i denne perioden, da det ble åpnet få nye motorveier, var sterkere enn i de fleste vesteuropeiske land, og i forhold til folketallet hadde Tyskland i 2006 færre trafikkdrepte enn gjennomsnittet i EU.^[52]

Enkelte byer, for eksempel München og Berlin, har innført lavutslippssoner, hvor bare biler med lave eller ingen utslipp slipper inn. Freiburgs bydel Vauban er tilnærmet bilfri.

Tyskland har en betydelig kystlinje, selv om østersjøkysten ble forkortet etter nederlagene i verdenskrigene. Alle tyske storbyer unntatt München ligger ved sjøen eller ved seilbare elver. Hamburg ligger ca. 100 km fra sjøen, men er like fullt Europas største havn etter Rotterdam.^[53] Containerhavnen kan håndtere mer enn 25 000 TEU'er pr. døgn, og havnen håndterer 36 mill. tonn gods pr. år og er verdens største importhavn for blant annet kaffe.^[54]

Vannveiene spiller en viktig rolle for godstransporten – unntatt i sørøst, hvor vassdragene egner seg bedre til vannkraftproduksjon enn til transport. Rhinen er seilbar for mindre skip gjennom hele Tyskland til Basel. Donau har offentlig skipstrafikk med større fartøyer opp til Kelheim (like ovenfor Regensburg). Fra Kelheim går Main-Donau-kanalen via Main til Rhinen, så kanalen muliggjør en gjennomgående vannvei fra Nordsjøen til Svartehavet (og, via Kalatsj-na-Donu–Volgograd-kanalen, til Kaspihavet). Svært viktig er Kielkanalen, som forbinder Nordsjøen og Østersjøen.

Tyskland har et til dels godt utbygd sykkelveinett, også i storbyene, hvorav for eksempel München har 1200 km sykkelveier. I delstaten Nordrhein-Westfalen alene ble det i 2000-2004 bygget 801 km sykkelveier, og i 2005-2009 ytterligere 944 km sykkelveier.^[55] Sykkelandelene i for eksempel Münster og Freiburg, målt i antall reiser, er henholdsvis 35 % og 26 % (sammenlignet med 9 % i Trondheim, 6 % i Stavanger og 3 % i Bergen).^[56][57] Det finnes også et stort nett av langdistansesykkelveier (Radfernwege) mellom ulike landsdeler og disse er stort sett godt skiltet med spesielle sykkelskilt.

Den tyske nasjonaldagen kalles Tag der Deutschen Einheit, og feires den 3. oktober til minne om den tyske gjenforeningen på denne datoen i 1990.

Med unntak av nasjonaldagen bestemmes alle andre helligdager på delstatsnivå. Ni andre helligdager feires i alle 16 delstater. Disse er langfredag, første og andre påskedag, 1. mai, Kristi himmelfartsdag, første og andre pinsedag, og første og andre juledag.

De andre tyske helligdagene avgjøres i hovedsak av delstatenes tradisjonelle, religiøse tilknytning. For eksempel feires reformasjonsdagen (31. oktober) i de protestantiske delstatene i nord, mens allehelgensdag (1. november) er helligdag i det katolske Sør-Tyskland.

Skoleplikten i Tyskland begynner det året barnet fyller seks år, og varer fra ni til tolv år. De første fire eller seks årene (avhengig av delstaten) går eleven i grunnskolen (tysk: Grundschule). Dette nivået kalles Primarstufe. Etter grunnskolen er det tre hovedløp eleven kan ta: Hauptschule, Realschule og Gymnasium. Hauptschule er et yrkesfaglig løp, ofte i kombinasjon med praksis i en bedrift. Gymnasium er et teoretisk løp der man ved fullført Abitur kan søke opptak ved universiteter. Realschule er et sted i mellom Hauptschule og Gymnasium, og brukes ofte som utgangspunkt for en teknisk utdannelse.

Tyskland har en rekke universiteter som har vært i drift siden middelalderen. Eldst er Ruprecht-Karls-Universität Heidelberg, grunnlagt i 1386. Det mest innflytelsesrike tyske universitetet har kanskje vært Humboldt-Universität zu Berlin, som er opphavet til Den humboldtske universitetsmodellen.

Tilsammen hadde Tyskland i studieåret 2008/09 394 offentlig godkjente universiteter og høyskoler. Av disse hadde 104 status som universiteter, 6 var lærerhøyskoler, 14 teologiske høyskoler, 51 kunsthøyskoler, 189 faghøyskoler og 30 såkalte faghøyskoler for offentlig forvaltning.^[58]

Mediene i Vest-Tyskland utviklet seg etter den andre verdenskrigen i et tosporet system, bestående av en privatfinansiert presse og en lisensfinansiert allmennkringkasting.^[59] Da konsesjonslovene for pressen ble opphevet i 1949, ble det etablert et stort antall aviser.^[59] Antallet er siden (per 2008) omtrent halvert til 135 aviser med fullskala dagsaviser.^[60] Inkludert spesialredaksjonene utkommer daglig 354 forskjellige aviser i landet.^[60] Disse når omtrent 75 % av befolkningen. Etter Tysklands gjenforening ble kampen om avismarkedet i det tidligere DDR, i det vesentlige vunnet av vesttyske forleggere.^[59]

Antallet nasjonale aviser er relativt lite, og omfatter Bild, Süddeutsche Zeitung, Frankfurter Allgemeine Zeitung, Die Welt, Frankfurter Rundschau og die tageszeitung. Det er imidlertid et sterkt marked for lokale og regionale aviser. I 2008 var det totale daglige opplagstallet for tyske aviser på 20,2 millioner, hvorav 14,3 millioner var abonnementsaviser.^[60] Nyhetsmagasiner som kommer ukentlig er Der Spiegel, Stern og FOCUS.

Det tyske radio- og TV-markedet består av en blanding av allmennkringkasting og private kanaler. Allmennkringkastingen organiseres på delstatsnivå, og finansieres av lisensavgifter. De tyske allmennkringkasterne er sammensluttet i ARD, og består av Westdeutscher Rundfunk, Bayerischer Rundfunk, Südwestrundfunk, Mitteldeutscher Rundfunk, Norddeutscher Rundfunk, Rundfunk Berlin-Brandenburg, Hessischer Rundfunk, Saarländischer Rundfunk og Radio Bremen. Disse organiserer også den landsomfattende kanalen Das Erste. En annen landsdekkende kanal er ZDF. Deutsche Welle kringkaster også radio og fjernsyn, primært rettet mot et internasjonalt, tyskspråklig publikum.^[60]

I mer enn halvparten av landkretsene og de kretsfrie byene utkommer kun en avis med lokalt stoff.^[59]

Bundespressekonferenz er de politiske journalistenes egen institusjon. BPK arrangerer pressekonferansene i eget hus med regelmessig deltakelse fra regjeringen og andre institusjoner, som gjester. Den normale ordning i resten av verden er at journalistene møter hos intervjuobjektene eller deres institusjoner. BPK ble etablert i 1949 for å sikre demokrati og åpenhet, for øvrig etter mønster fra en tilsvarende institusjon under Weimarrepublikken.^[61]

Det finnes ingen klart dominerende by i Tyskland, og landet har en polysentrisk urban struktur. Enkelte tyske byer har de seneste årene gjennomgått stor vekst, mens andre igjen har gått mye tilbake. Dette skyldes en svært ujevn økonomisk utvikling i landet, der enkelte regioner har slitt med store økonomiske problemer.

I det nordlige Tyskland har byer som Hamburg, Bremen og Hannover slitt med stagnasjon, mens byene lenger sør og vest – som München, Frankfurt am Main og Freiburg im Breisgau med omliggende områder – stadig er i vekst. I øst går innbyggertallene i byene stadig ned, blant annet i Magdeburg og Frankfurt an der Oder.

Fraflytting har gjort at mange av byene i det tidligere DDR har fått store demografiske problemer, med en aldrende befolkning og en stor del av bygningsmassen ubebodd. Dette har igjen ført til økonomiske problemer for disse byene, da skattegrunnlaget forsvinner.^[62]

75 % av den tyske befolkningen var i 2007 bosatt i mer urbane strøk, og i årene fra 1990 til 2007 hadde denne andelen en årlig vekstrate på 0,4 %.^[63]

Hovedstaden Berlin er Tysklands største by med 3 416 255 innbyggere (2007), og ligger øst i landet. Det vestlige delen av Tyskland har langt flere større byer enn den østlige delen, og av landets ti største byer ligger fire i delstaten Nordrhein-Westfalen i vest.

Kjente tyskere komponister omfatter blant annet Johann Sebastian Bach, Georg Philipp Telemann, Johann Pachelbel, Georg Friedrich Händel, Johannes Brahms, Richard Wagner, Robert Schumann og Ludwig van Beethoven.

I mellomkrigstiden ble kabareten den første tyske formen for populærmusikk, blant annet med sangerinner som Marlene Dietrich og Margo Lion. I etterkrigstiden har mye av den tyske rock- og popmusikken vært engelskspråklig (slik som Scorpions), men tyskspråklige band som Rammstein, Die Toten Hosen og Tokio Hotel har også opplevd internasjonal suksess. Neue Deutsche Welle er en annen sjanger som har satt sitt preg på det tyske musikklivet, med artister som Nena og Kraftwerk. Sjangeren Schlager er også populær blant mange tyskere.

Berlin er en av Europas kulturelle hovedsteder. Her finnes tradisjonsrike institusjoner som Deutsche Staatsoper, Komische Oper Berlin og Akademie für alte Musik Berlin. Flere tyske byer har ballettensembler og symfoniorkestre av høy internasjonal klasse, disse omfatter blant annet Bayerisches Staatsballett, Staatsballett Berlin, Berliner Philharmoniker, Hamburger Symphoniker, Dresdner Philharmonie og Bamberger Symphoniker.

Tysklands mest kjente dramatiker er Bertolt Brecht, og den tyske teatermannen Claus Peymann omtalte Brecht som «den eneste tyske dramatiker med virkelig verdensomspennende berømmelse».^[64]. Andre tyske dramatikere er Jakob Michael Reinhold Lenz og Friedrich Maximilian von Klinger (fra Sturm und Drang-perioden) og Ernst Toller, Georg Kaiser, Ernst Barlach, Frank Wedekind og nobelprisvinneren Gerhart Hauptmann. Blant de tyske kjente teatrene er Deutsches Theater Berlin, Deutsches Schauspielhaus, Münchner Kammerspiele og Schaubühne am Lehniner Platz.

Kjente tyske diktere og forfattere omfatter Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich Schiller, Theodor Storm, Heinrich Heine, Theodor Fontane, Hermann Hesse, Thomas Mann, Wolfram von Eschenbach og Günter Grass.

Blant tyske filosofer finnes Karl Marx, Immanuel Kant, Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Friedrich Nietzsche og Johann Gottlieb Fichte.

Blant de tyske malerne kan nevnes Lucas Cranach den eldre, Albrecht Dürer, Caspar David Friedrich, Philipp Otto Runge og Franz Marc.

Den tyske filmindustrien kom i gang allerede på 1920-tallet med stilarten tysk filmekspresjonisme som i videste forstand omfatter all tysk film under Weimarrepublikken. Den inneholder blant annet Fritz Lang filmer som Metropolis (1927), M (1931) og Dr. Mabuses testament (1933).^[65]

Under nasjonalsosialismen var Leni Riefenstahl stor, blant annet med propagandafilmen Viljens triumf.

I etterkrigstiden har regissører som Volker Schlöndorff (Blikktrommen m.fl.) og Rainer Werner Fassbinder (Berlin Alexanderplatz, Lili Marleen, Lola) bidratt til filmstilen «Ny tysk film». En annen kjent tysk regissør er Wolfgang Petersen, som fikk sitt store gjennombrudd med Das Boot i 1981 og siden har stått bak flere Hollywood-storfilmer som blant annet Troy.

Berlinalen, en av verdens viktigste filmfestivaler, finner årlig sted i Berlin. Her deles den prestisjefylte Gullbjørnen ut.

Tysklands mest populære lagidrett er fotball, og mer enn seks millioner tyskere deltar i organisert fotball fordelt på 170 000 idrettslag. Herrefotballens øverste divisjon kalles Bundesliga, og har blant verdens høyeste tilskuertall. Tysklands største fotballklubb er Bayern München med 20 nasjonale mesterskap og fire europacuptitler. Det tyske herrelandslaget er helt i verdenstoppen, og vant verdensmesterskapet i 2014. Også det tyske kvinnelandslaget har opplevd stor suksess, og tok samtlige EM- og VM-titler fra 2001 til 2009. Mesterskapet på hjemmebane i 2011 ble et tilbakeslag, men laget vant senere EM i 2013.

Motorsport er en stor idrett i Tyskland, og landet har blant annet fostret den syvdoble Formel 1-verdensmesteren Michael Schumacher. Tysklands Grand Prix har blitt arrangert siden 1951, og bilsportserien Deutsche Tourenwagen Masters har også base i Tyskland.

Blant vintersportene er skihopping populært, og Tyskland arrangerer sammen med nabolandet Østerrike den årlige Hoppuka. Kjente tyske skihoppere omfatter blant annet Martin Schmitt og Georg Späth, mens Sven Hannawald, Dieter Thoma og Jens Weißflog er gamle helter. Skiskyting er også stort i Tyskland både på dame- og herresiden, og kjente tyske skiskyttere er Magdalena Neuner, Frank Luck, Andrea Henkel, Daniel Graf, Ricco Groß, Sven Fischer og Uschi Disl.

Men den største og mest populære vinteridretten, som også er landets nasjonalidrett på lik linje med langrenn i Norge, er aking. Aking er en svært liten sport i Norge, men den største i Tyskland. I mange år har tyskerne regjert topplista i kunstbaneaking med utøvere som Natalie Geisenberger, Felix Loch, Tatjana Hüfner, Tobias Arlt og Tobias Wendl. Under OL i Sotchi vant Tyskland alt som var, både lagstafetten, dame-, herre-, og doubleklassen.

Tyskland har vært vertskap for tre olympiske leker – Garmisch-Partenkirchen og Berlin i 1936, og München i 1972. Til og med 2014 har tyske olympiadeltagere vunnet totalt 824 medaljer, hvorav 269 gull. Samlet sett ville dette ha gitt en andreplass på den totale medaljestatistikken, men siden de tyske medaljene på denne statistikken er fordelt mellom Vest-Tyskland, Øst-Tyskland, Tyskland og Det fellestyske laget fra 1950- og 60-tallet er Forbundsrepublikken Tyskland «bare» på femteplass på medaljestatistikken.

Den kriminelle lavalderen i Tyskland er 14 år. Loven beskriver dette som at barn som ikke har fylt fjorten år, ikke har skyldevne.^[66][67]

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

Se egen liste Verdensarven i Tyskland

• Aachenkatedralen
• Speyerdomen
• Residens og hage i Würzburg

• Pilegrimskirken i Wies
• Augustusburg og Falkenlust slott i Brühl
• Hildesheimerdomen og Michaelkirken i Hildesheim
• Verdensarvsteder i Trier og Igel
• Hansabyen Lübeck
• Slott og parker i Potsdam og Berlin
• Lorsch kloster
• Rammelsberggruvene, Goslar (gamlebyen) og Øvre Harz vannreguleringssystem
• Maulbronn kloster
• Bamberg
• Kirke, slott og gamleby i Quedlinburg
• Jernverket Völklinger Hütte
• Messelgruven
• Minnesmerker etter Martin Luther i Eisleben og Wittenberg

• Bauhaus i Weimar, Dessau og Bernau bei Berlin
• Kölnerdomen
• Klassiske Weimar
• Museumsøya i Berlin
• Wartburg slott
• Parkanleggene i Dessau-Wörlitz
• Klostrene på øya Reichenau
• Zollverein kullgruve- og koksverkområde i Essen
• Gamlebyen Stralsund og Wismar
• Øvre mellomrhindal i Rhindalen
• Muskauparken (delt med Polen)
• Bremen rådhus og Rolandstatuen på markedsplassen

• Romerrikets grenser
• Regensburg – Gamlebyen med Stadtamhof
• Modernistiske boligområder i Berlin
• Vadehavet
• Omfatter også hav utenfor Nederland
• Gamle bøkeskoger
• Steder også i Ukraina og Slovakia
• Fagusverket
• Forhistoriske pelebyggverk
• Steder også i Sveits, Østerrike, Italia, Slovenia og Frankrike
• Markgräfliches Opernhaus
• Wilhelmshöhe bakkelandskapspark
• Corvey

• Speicherstadt og Chilehaus med Kontorhuskvarteret
• Le Corbusiers arkitektoniske verker - to boliger i Weissenhofsiedlung
• Huler og istidskunst i de svabiske jurafjellene
• Naumburg domkirke
• Erzgebirge/Krušnohoří gruveområde
• Kanaler og vannkraft i Augsburg
• Europas store kurbadsteder
• Mathildenhöhe Darmstadt
• ShUM-steder i Speyer, Worms og Mainz
• Romerrikets grenser – Nedre Germanias limes
• Romerrikets grenser – Donaulimes

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2016 - Samvirke
• 2016 - Falkoneri (sammen med Belgia, Frankrike, Italia, Kasakhstan, Katar, Marokko, Mongolia, Østerrike, Pakistan, Portugal, Saudi-Arabia, Spania, Sør-Korea, Syria, Tsjekkia, Ungarn og De forente arabiske emirater.)
• 2017 - Orgelbygging og orgelmusikk
• 2018 – Blaudruck/Modrotisk/Kékfestés/Modrotlač, farging/trykking med indigofarge

• Nedrebø, Tore (1995). Den tyske utfordringa : Tyskland, Noreg og det nye Europa. Samlaget. ISBN 82-521-4478-0. 

• (mul) Offisielt nettsted  
• (en) Germany – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Deutschland – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• www.deutschland.de - transmedial, flerspråklig Tyskland-portal
• Reiselandet Tyskland
• Statistikportal.de
• Bundesregierung Deutschland
• Bundespräsident
• Bundestag
• Goethe-Institut Inter Nationes (Oslo-avdelingen)
• Tysk-Norsk-Vennskapforening
• Norsk-Tysk Handelskammer
• (no) Statistikk og andre data om Tyskland i FN-sambandets nettsted Globalis.no