Wikipedia

Ostpolitik

normalisering av forbindelser mellom Vest-Tyskland og Øst-Europa

Ostpolitik (tysk for østpolitikk) var Forbundsrepublikken Tysklands (Vest-Tyskland) forsonings- og utenrikspolitikk overfor de kommunistiske nabolandene i begynnelsen av 1970-årene.

Toppmøtet i Erfurt i 1970, var det første møtet mellom en vesttysk forbundskansler (Willy Brandt) og en formann i ministerrådet (Willi Stoph).
De nye Tysk-Polske grensene etter 1945 - Oder-Neisse-linjen.

Politikken innebar blant annet at Vest-Tyskland anerkjente Oder-Neisse-linjen som Polens vestlige grense.

Forbundskansler Willy Brandt og hans diplomatiske rådgiver Egon Bahr regnes som hovedarkitekter til den vesttyske østpolitikken.[1]

Bakgrunn

rediger

Berlinmuren og Hallsteindoktrinen

rediger

Kontakten mellom på den ene side Forbundsrepublikken Tyskland i vest og på den annen side Den tyske demokratiske republikk (Øst-Tyskland) og de øvrige kommunistiske landene, fulgte variasjonene i den kalde krigen. Spenningen var på sitt høydepunkt da Berlinmuren ble bygget i 1961.[2]

Regjeringen i Vest-Tyskland anså seg som den eneste demokratisk valgte, dermed også den eneste legitime representant for det tyske folk. Landet fulgte i sin utenrikspolitikk fra 1955 og utover i 1960-årene, derfor den såkalte Hallsteindoktrinen. Doktrinen slo fast at opprettelse av noen form for forbindelser med DDR var en uvennlig handling mot Forbundsrepublikken Tyskland. Sovjetunionen var unntatt fra dette.[3]

«Forvandling gjennom tilnærming»

rediger

Bahr vakte stor oppmerksomhet da han i 1963 presenterte formelen forvandlig gjennom tilnærming, som en vei mot et normalt forhold mellom Øst- og Vest-Tyskland.[4]

Da Jugoslavia som var en viktig handelspartner for Vest-Tyskland anerkjente Øst-Tyskland, ble det stilt spørsmål ved Hallsteindoktrinen. Etter at Willy Brandt var blitt tysk utenriksminister i 1966 ble Hallsteindoktrinen diskret satt ut av kraft. I 1967 gjenopptok Vest-Tyskland diplomatiske forbindelser med Romania og Jugoslavia. Den skrittvise tilnærmingen i retning av Øst-Europa ble imidlertid møtt med motstand i den konservative fløy av CDU/CSU. Også politikere på høyt nivå i DDR og Sovjetunionen var skeptiske, i det de fryktet en ideologisk utvanning av egne systemer.[1]

Valget i Tyskland i 1969 resulterte i Willy Brandts første regjering. Det var også første gang siden etableringen av Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) at CDU/CSU var ute av regjeringen. Den sosialliberale regjeringen søkte en ny retning for utenrikspolitikken og en normalisering av forholdene til de østlige nabolandene. I tillegg til Willy Brandt anses også hans diplomatiske rådgiver Egon Bahr som hovedarkitekt for utformingen av den nye østpolitikken.[1]

Et konkret skritt i denne politikken var da den tyske regjeringen i november 1969 underskrev ikkespredningsavtalen, men som landet riktignok ikke ratifiserte før i 1975.[1]

De viktigste avtalene

rediger

Tyskland aksepterte at Oder-Neisse-linjen skulle være Polens grense mot vest. Dette ble slått fast i to avtaler fra 1970, nemlig Moskvaavtalen med Sovjetunionen og Warszawaavtalen med Polen. Tyskere som på det tidspunktet var bosatt i Polen, fikk lov til å utvandre, noe som ellers ikke sto innbyggerne fritt i de kommunistiske landene. Avtalene ble gjort avhengig av firemaktsavtalen om Berlin som trådte i kraft i 1972.[5]

Grunnavtalen med DDR fra 1972, innebar at de to statene vedtok å respektere hverandre og at de opprettet faste diplomatiske forbindelser. Vest-Tyskland inngikk Prahaavtalen med Tsjekkoslovakia i 1973.[6]

Opposisjonen under ledelse av CDUs Rainer Barzel fremmet 24. april 1972 et konstruktivt mistillitsforslag mot Brandts regjering. Saken endte i et kompromiss. Kjernen i østavtalene (Ostverträge) skulle innebære avkall på vold. De endelige grensene for Tyskland skulle senere bli avløst av en fredsavtale.[7]

Motstand i Vest-Tyskland

rediger

Franz Josef Strauss kritiserte Brandts Ostpolitik. Formelen «forvandling gjennom tilnærming» symboliserte for Strauss oppgivelse av forhandlingsposisjoner overfor DDR, et regime som brøt menneskerettighetene til tyskerne øst for grensen. Ifølge Brandt gjorde han imidlertid ikke noe vesentlig for å hindre inngåelsen av avtalene med Sovjetunionen, DDR og Tsjekkoslovakia.[8]Etter inngåelsen av Grunnavtalen med DDR, fikk han riktignok den bayerske delstatsregjeringen til å sende klage til forfatningsdomstolen i Vest-Tyskland. Avtalen ble stående, men domstolen forpliktet alle statsorganer til å arbeide for en tysk gjenforening. Noen omkamp om østpolitikken ønsket han ikke. Da avtalene var undertegnet var hans posisjon «pacta sunt servanda», avtalene måtte holdes.[9][10]

Ukraina 2022

rediger

Ved Russlands invasjon av Ukraina 2022 ble Tysklands Ostpolitik utfordret. I en spesialsesjon i det tyske parlamentet, Forbundsdagen, ble en rekke tiltak lagt frem, som levering av våpen til Ukraina, og en kraftig satsing på det tyske forsvaret. En rekke politiske kommentatorer (i forskjellige media, i ulike land) anser at grunnet Russlands angrep på Ukraina er Ostpolitik i praksis avsluttet.[11][12][13][14][15][16][17]

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d «Willy Brandt’s Ostpolitik - The Cold War (1945–1989) - CVCE Website». www.cvce.eu. Besøkt 30. juli 2023. 
  2. ^ «The Federal Republic of Germany’s Ostpolitik». CVCE.EU by UNI.LU (på engelsk). 7. august 2016. Besøkt 1. august 2023. 
  3. ^ Det femdelte Tyskland. Oslo: Gyldendal. 1971. ISBN 8205000417. 
  4. ^ Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Alleinvertretungsanspruch». www.hdg.de (på tysk). Besøkt 4. august 2023. 
  5. ^ Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Vier-Mächte-Abkommen». www.hdg.de (på tysk). Besøkt 31. juli 2023. 
  6. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische (17. mai 2022). «Vor 50 Jahren: Bundestag stimmt für Ostverträge». bpb.de (på tysk). Besøkt 31. juli 2023. 
  7. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische (17. mai 2022). «Vor 50 Jahren: Bundestag stimmt für Ostverträge». bpb.de (på tysk). Besøkt 30. juli 2023. 
  8. ^ Brandt, Willy (1990). Erindringer. Cappelen. s. 211. ISBN 8202124263. 
  9. ^ Horst Möller. «Strauß, Franz Josef - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (på tysk). Besøkt 24. juli 2023. 
  10. ^ «Parteipolitiker». www.fjs.de (på tysk). Hanns Seidel-stiftelsen. Besøkt 17. juli 2023. 
  11. ^ Andreas Kluth (27. februar 2022). «Putin Has Already Caused a Revolution in Germany». Bloomberg. Besøkt 27. februar 2022. «In a special session of parliament, Chancellor Olaf Scholz dispatched nearly every dogma Germans — notably including his own party, the Social Democrats — have stubbornly clung to for a generation to the chagrin of their allies in NATO and the European Union.» 
  12. ^ Kjetil Wiedswang (27. februar 2022). «Putin tvinger Berlin til å snu. Nå skal Tyskland ruste opp.». Dagens Næringsliv. Besøkt 27. februar 2022. «Søndag tok den tyske etterkrigstiden slutt. I løpet av en uke har Vladimir Putin lagt den tyske pasifismen og brobyggerpolitikken i ruiner. Regjeringen gir 100 milliarder euro ekstra til forsvaret.» 
  13. ^ Sigurd Falkenberg Mikkelsen (27. februar 2022). «Isfront på vei». NRK. Besøkt 27. februar 2022. «I Tyskland, som i år etter år har stått imot press for å avbryte samarbeidet med Russland om gassrørledningen Nord Stream 2, og som har dype økonomiske forbindelser dit, sa plutselig at de ville avbryte samarbeidet – i hvert fall midlertidig. De har til og med opphevet eget forbud mot våpeneksport til land i krig, og sender nå våpen til Ukraina. I dag holdt den tyske forbundskansleren Olaf Scholz også en historisk tale i nasjonalforsamlingen der han lovet å bruke av 2 prosent av BNP på det tyske forsvaret, og signaliserte med det at Tyskland er inn i en ny epoke i utenriks- og sikkerhetspolitikken. At Frankrike prøver å mekle og trives i politikkens sentrum er ikke noe nytt. At Tyskland endrer kurs på denne måten kommer til å få langt større konsekvenser. Det burde bekymre Putin og hans krets.» 
  14. ^ Alan Crawford og Grant Smith (11. mars 2022). «A New World Energy Order Is Emerging From Putin’s War on Ukraine». Bloomberg. Besøkt 12. mars 2022. «For Berlin, loosening its energy dependence on Russia is not simply about hitting Moscow’s main revenue stream. It’s a threat to roll back “Ostpolitik,” a totemic post-World War II policy of rapprochement with the Soviet Union, and by extension later Russia, that involved economic and political engagement, notably through oil and gas links. The demise of Ostpolitik — symbolized by the halt to the $11 billion Nord Stream 2 gas pipeline — is just one of the most visible signs of the rapid realignment underway as a result of Putin’s aggression.» 
  15. ^ «Plougshares to swords». The Economist (9288): 21. 19. mars 2022. «Certain shibboleths are gone. They include the old Ostpolitik idea that establishing energy interdependence-Russia as essential supplier, Germany as indispensable customer-helps build peace.» 
  16. ^ Sabine Kinkartz (23. mars 2022). «Germany's ruling SPD faces the ruins of its Russia policy». Deutsche Welle (DW). Besøkt 25. mars 2022. «"Change through rapprochement" was the slogan with which the Social Democrats once advocated more detente with the Soviet Union. In the face of the Russian war in Ukraine, it looks like it has failed.» 
  17. ^ Matthew Karnitschnig (28. mars 2022). «Putin’s useful German idiots». Politico. Besøkt 30. mars 2022. «Russia’s invasion of Ukraine is not just a repudiation of Merkel’s chancellorship, however, but of a whole generation of German politicians from across the spectrum blinded by nostalgia for Ostpolitik and Wandel durch Handel, the 1970s-era détente policies championed by Chancellor Willy Brandt that according to German legend led to the end of the Cold War.» 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ostpolitik&oldid=24081790»