myte (religionsvitenskap)

Fordi mytenes hensikt er å forklare verden, hvordan den ble til og hvordan den fungerer, ble det utformet mange ulike typer mytologiske fortellinger. Innenfor religionsvitenskapen er det vanlig å dele dem opp etter tema.

• skapelsesmyter (fellesbetegnelse på fortellinger om hvordan noe ble til)
• kosmogonier (fortellinger om hvordan vår verden ble skapt)
• kosmologer (fortellinger om hvordan verden er)
• teogonier (hvordan gudene ble skapt)
• antropogonier (hvordan menneskene ble skapt)
• eskatologiske myter (fortellinger om de siste tider)
• aetiologiske myter (forteller hvorfor noe er slik eller slik)
• soteriologiske myter (forestillinger om en kommende frelserskikkelse)
• heltemyter (fortellinger om store nasjonale helter eller halvguder)
• opprinnelsesmyter (myter om hvordan byer, steder eller folk oppsto)
• trickster (luring)-myter (om skikkelser som lurer andre)
• naturmyter (myter som knytter gudene til naturfenomener)

Blant alle disse ulike former for myter er det nok skapelsesmytene som fremdeles har størst betydning. De bibelske mytene om hvordan Gud skapte himmel og jord og de første mennesker er en del av barnelærdommen innenfor både jødedom, kristendom og islam. Mytene rundt Adam og Eva har preget synet på mennesket helt frem til i dag.

I Nord-Europa er de norrøne mytene en del av kulturarven. På norsk har både gudene Tor og Odin fått ukedager oppkalt etter seg. I Norge har både gater og områder fått navn etter de norrøne gudene, som Odinsgate, Torshov (norrøn kultplass viet til Tor), Frøyas gate, Frøya kommune og mange, mange flere.

Mange i Vesten forbinder begrepet myte med antikkens verden. Greske myter er kjent for mange gjennom litteraturen og i populærkulturen. Fortellingene om Gaia, Kronos, Zevs, Athene, Afrodite og mange flere utgis i stadig nye utgaver. Myten om Atlas som bærer verden og om den flotte og sterke Herkules er fremdeles godt kjent. De gammelegyptiske mytene rundt Isis og Osiris, Horus og Seth er også kjent av mange.

Hinduismens kosmologi og syn på universet er kjent for mange, også utenfor India. Det samme er mytene rundt Shiva og Krishna, Parvati og Lakshmi, Ganesha og Rama. Buddhismens myter rundt personen Buddha, hans fødsel, ungdomstid og liv er en svært viktig del av buddhismens trosgrunnlag.

I tillegg til de mytologiene som er godt kjent i Vesten, blir myter fra flere steder og kulturer nå samlet og utgitt i bokform. Dette gjelder ikke minst de mange ulike mytene som var/er en del av amerikanske urfolks kultur, Australias urbefolkning og mange andre kulturer der mytene har beholdt sin muntlige overleveringsform helt frem til våre dager.

I noen kulturer ble de mytiske forestillingene presentert i lange og sammenhengende fortellinger. I andre, som i Det gamle Egypt, må vi sette sammen mytene fra kortere innskrifter, bilder eller senere forfatteres versjoner. I noen tilfeller fortelles myten på et eget, eventuelt alderdommelig språk (for eksempel ble sumerisk brukt i Babylon i religiøs sammenheng i mange århundrer etter at det var forsvunnet som talespråk).

Mytenes dypere mening kan ofte være vanskelig for oss å forstå, og ulike mennesker kan oppfatte fortellingene på ulikt vis. Ofte er gjenfortellingen av myten begrenset til bestemte tider eller steder (for eksempel Juleevangeliet). I mange kulturer ble/blir enkelte myter også dramatisert eller minnet gjennom tilbakevendende ritualer, som den jødiske pesachfeiringen.

Allerede i antikken ble det gjort forsøk på å «forklare» mytene, fordi deres opprinnelige religiøse budskap ikke lenger ble forstått. Mytene ble derfor ofte tillagt en dypere, symbolsk betydning. Flere av disse tidlige myteforklaringene er de samme som er blitt fremsatt i vår tid. Dette gjelder både den allegoriske mytetolkning der man ser mer på mytens dypere budskap enn på fortellingens tilsynelatende innhold og mening. Men det gjelder også de ulike psykologiske tolkningene, for eksempel at myter var skapt av menneskets naturlige frykt for det ukjente.

Den greske filosofen Platon (427–347 fvt.) så gudefortellinger i kontrast til de evige ideer, slik at «myte» kom til å bety «usann historie». Hans syn kan også ligger til grunn for den moderne betydningen «illusjon, løgn».

• skapelsesmyter
• kosmologi i Det gamle Egypt
• skapelsesmyter i det gamle Egypt
• Enuma elish
• gresk mytologi
• romersk mytologi
• norrøn mytologi
• hinduisme
• buddhistisme
• amerikanske urfolks religion
• australsk religion
• strukturalisme-mytetolkning

• Bringsværd, Tor Åge: Vår gamle gudelære: Gyldendal 2016.
• Egerkrans, Johan: Norrøne guder. Spartacus, Oslo 2017. (For barn/ungdom)
• Graves, Robert & Patai, Rapael: Hebrew Myths: the Book of Genesis, Arrow Books Limited, London 1989 (1963).
• Kirk, Geoffrey S.: Myth: Its Meaning and Functions in Ancient and Other Cultures. University of California Press, 1970.
• Littleton, Schott, C: : Mythology: The Illustrated Anthology of World Myth and Storytelling. Duncan Baird Publishing. London 2002.
• Nordby, Terje: Gresk mytologi: Dreyer, Oslo 2013.
• Roberts: Alison: Hathor Rising. The Serpent Power of Ancient Egypt. Northgate Publishers. Devon, 1995
• Seton-Williams: Egyptian Legends and Stories: the Rubicon Press, London, 1988.
• Snorre Sturlason (oversatt av Karen Holtsmark): Edda. Vidarforlaget, Oslo 2008.