Georgias historie

I Georgia er det funnet rester av mennesker som antas å ha levd for rundt 1,77 millioner år siden. Levningene som arkeologer gravde fram i landsbyen Dmanisi, er blant de aller eldste arkeologiske funn av mennesker utenfor Afrika. De har senere fått navnet homo georgicus. Andre arkeologiske funn viser at det har vært menneskelig bosetning i Georgia i mer enn 50 000 år.

I det andre årtusen før vår tidsregning eksisterte det en betydelig bronsealderkultur. Den gangen var området som i dag utgjør Georgia, delt i de urgeorgiske landsdelene Kolkhis i vest og Iberia i øst. Fra det sjuende århundre fvt. og framover ble den urgeorgiske kulturen sterkt påvirket av framveksten av Media og kom siden under persisk herredømme. Dette skjedde samtidig som grekere begynte å kolonisere deler av den kolkhiske Svartehavskysten.

I den siste halvdel av det første årtusen fvt. bestod det som i dag er Georgia hovedsakelig av tre stater eller føderasjoner. Dette var Kartli og Kakheti i øst (det vil si det området som grekerne og romerne kalte Iberia), videre Kolkhis i vest og så Det svanske riket eller svanernes stammeføderasjoner i de nordlige, sentrale og vestlige delene av landet.

I 65 fvt. ble både den vestlige og østlige delen av Georgia erobret av romerne, som imidlertid ganske snart måtte trekke seg tilbake fra Iberia. I de påfølgende århundrene kjempet romerne og parterne og deres etterfølgere sasaniderne om herredømmet over de georgiske landområdene.

Rundt år 337 lyktes det den kvinnelige misjonæren Nino å kristne kong Mirian og dronning Nana av Iberia. Det østlige georgiske kongedømmet ble dermed etter nabolandet Armenia det andre landet i verden til å innføre kristendommen som statsreligion. I vest innførte kongeriket Egrisi, på gresk bedre kjent som Lazika og arvtakeren til Kolkhis, kristendom som offisiell religion i år 523. Båndene til Det bysantinske riket, Europa og den vestlige sivilisasjonen ble derved styrket.

Etter en lengre periode der Bysants og perserne kjempet om makten i området, og de georgiske kongene stadig endret allianser for å beholde så mye makt og selvstyre som mulig, var Iberia for svekket til å stå imot arabiske angrep utover på 600-tallet. Fram til år 914 ble både Georgia og Armenia gjentatte ganger utsatt for arabiske invasjoner.

På slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet lyktes det kong Bagrat 3 gradvis å samle de mange georgiske fyrstedømmene. I år 1008 var Georgia forent, og Kutaisi ble hovedstad i den nye kongedømmet. Etter at Davit Aghmasjenebeli (Byggeren) fra Bagrationi-dynastiet som 16-åring hadde blitt konge i 1089, stod kongedømmet Georgia sakte, men sikkert fram som en regional stormakt som kom til å dominere Transkaukasia de neste to århundrene.

Denne perioden regnes som Georgias politiske og kulturelle storhetstid. Gullalderen toppet seg under dronning Tamar. Hun regjerte fra 1184 til 1213 og var Georgias første kvinnelige leder. I hennes tid strakte landet seg fra Svartehavet til Det kaspiske hav, den største utbredelsen i historien. Dette var også en gullalder for georgisk kultur. Litteratur, malerkunst og arkitektur blomstret, og det georgiske nasjonaleposet Ridderen i panterskinnet ble skrevet av Sjota Rustaveli (se Georgias litteratur).

En nedgangstid begynte med mongolenes invasjon i 1220-årene. Først på 1340-tallet lyktes det å drive ut mongolene. Akkurat i det landet begynte å reise seg etter svartedøden, ble det på slutten av 1300-tallet hele åtte ganger invadert av Timur Lenks styrker. Ødeleggelsene var svært omfattende. Mange området ble helt avfolket. Landet forsøkte å reise seg, men Giorgi 8, som regjerte fra 1446 til 1466, skulle bli den siste kongen i Det forente georgiske kongedømmet.

Konstantinopels fall i 1453 isolerte Georgia fra direkte kontakt med europeisk kultur og nye handelsveier. Da også det bysantinske Trapezunt-riket i 1461 ble innlemmet i Det osmanske riket, mistet Georgia en viktig kristen alliansepartner.

I tre århundrer skulle georgierne bli splittet i mindre fyrstedømmer underlagt de osmanske tyrkerne og perserne. Det osmanske riket hadde stort sett kontroll over de vestlige delene av Georgia, mens perserne for det meste kontrollerte de østlige delene av landet.

Situasjonen endret seg da kong Erekle 2 klarte å forene de østlige delene av Georgia i 1762 og søkte russisk beskyttelse mot perserne. En traktat mellom Kartli-Kakheti og Det russiske keiserdømmet ble undertegnet i Georgijevsk i 1783. Den østlige delen av Georgia ble nå et russisk protektorat. Kartli-Kakheti anerkjente russisk overherredømme i bytte mot beskyttelse mot ytre fiender. Kong Erekle 2 skulle få fortsette å styre og den georgisk-ortodokse kirken skulle få beholde sin uavhengighet.

Virkeligheten ble en annen. Da perserne angrep i 1795, måtte Kartli-Kakheti kjempe alene mot overmakten. Tbilisi hadde for lengst blitt inntatt og ødelagt av perserne da noen russiske tropper ankom på slutten av året. Da Katarina den store døde året etter, ble de russiske troppene også trukket tilbake. I 1801 annekterte den nye russiske keiseren, Aleksander 1, Kartli-Kakheti. Det tidligere kongedømmet ble omgjort til et russisk guvernement, og den georgisk-ortodokse kirkens autokefale stilling ble avskaffet.

Den russiske koloniseringen av Kaukasia var i gang. Imereti, den vestlige delen av Georgia, ble annektert av Russland i 1810. Russland samlet ikke Kartli-Kakheti og Imereti i en georgisk provins, men holdt dem atskilt i ulike administrative enheter. På midten av 1800-tallet var Georgia delt i Kutaisi-guvernmentet i vest og Tiflis-guvernementet i øst. Тakket være russiske kriger mot Persia og Det osmanske riket ble flere tidligere georgiske områder innlemmet i disse guvernementene.

Russisk ble offisielt språk, og russifiseringen ble kjennetegnende for samfunnsutviklingen på 1800-tallet. Kirkeslavisk overtok som kirkespråk. Patriarken ble degradert til å være en erkebiskop innenfor den russisk-ortodokse kirken.

I 1844 ble de georgiske områdene underordnet den russiske stattholderen i Tbilisi. Som tsarens representant hadde han nærmest uinnskrenket makt over hele Transkaukasia. Nærværet av russiske tropper betød en ende på de århundrelange angrepene fra osmanske, persiske og nordkaukasiske styrker. Økonomien fikk en oppblomstring. Det ble anlagt teatre og nye skoler. Tbilisi fikk et nytt sentrum med elegante, brede avenyer og staselige bygg. Den armensk-talende befolkningen dominerte handelsnæringen.

Ikke bare russiske, men også europeiske ideer fant lettere veien til området. I siste halvdel av 1800-tallet begynte en nasjonal vekkelse både på det kulturelle og det politiske området.

Helt på slutten av 1800-tallet tok sosialdemokratiske ideer til å bli populære i landet. Josef Vissarionovitsj Dzjugasjvili fra byen Gori, senere bedre kjent som Josef Stalin, sluttet seg til bolsjevikene; den mer radikale flertallsfraksjonen i det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet. Blant georgiere flest var det likevel mensjevikene, den mer moderate mindretallsfraksjonen, som fikk størst oppslutning.

Den russiske revolusjonen, omveltningene og keiserdømmets sammenbrudd i Russland i 1917 åpnet uventede muligheter for nasjonene som Russland tidligere hadde lagt under seg.

Alt i november 1917 ble en transkaukasisk regjering, kalt kommissariat, etablert i Tbilisi. Den var ledet av en georgisk sosialdemokrat og hadde som mål å frigjøre Transkaukasia både fra Russland og fra bolsjevikene. Den forsøkte å slå ned bolsjevikenes innflytelse blant annet ved å avvæpne pro-bolsjevikiske tropper og forby bolsjevikiske aviser. Den 22. april 1918 erklærte Den transkaukasiske demokratiske forbundsrepublikken uavhengighet. Uenighet spesielt om hvordan republikken skulle reagere overfor Det osmanske riket som angrep fra sør, ledet til at Georgia allerede vel en måned senere, den 26. mai, erklærte seg som en uavhengig stat. Armenia og Aserbajdsjan gjorde det samme to dager senere.

Flerpartiregjeringen i Georgias demokratiske republikk ble ledet av mensjevikfraksjonen i det sosialdemokratiske partiet. I mai 1920 anerkjente Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikken (RSFSR) Georgia mot at Georgia lovet å avvæpne, internere og utlevere alle væpnede grupperinger som kunne ha som mål å velte den russiske regjeringen eller dens alliansepartnere. I avtalen som ble undertegnet i Moskva, forpliktet dessuten Georgia seg til å sette fri og ikke straffe eller forfølge dem som hadde utført eller kom til å utføre handlinger til fordel for Russland eller kommunistpartiet.

Den røde arme hadde invadert Aserbajdsjan i april 1920 og Armenia i november 1920. I februar 1921 satte bolsjevikene i gang et opprør i Lori-distriktet sør i Georgia. En avdeling fra Den røde arme kom raskt til unnsetning og invaderte Georgia.

Det gikk bare noen dager før bolsjevikene opprettet Den georgiske sovjetiske sosialistrepublikken (Georgias SSR). I mars ble Den sosialistiske sovjetrepublikken Abkhasia etablert i vest. I desember inngikk de to sovjetrepublikkene en unionsavtale. Fra 1922 til 1936 ble Georgia, Armenia og Aserbajdsjan slått sammen til Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikken, som i sin tur var en del av Sovjetunionen. I 1931 ble Abkhasias status endret til å være en autonom enhet innenfor den georgiske sovjetrepublikken. I 1936 ble Georgia igjen en egen sovjetisk sosialistrepublikk og beholdt denne statusen fram til 1991.

Med unntak av Abkhasia og Sør-Ossetia boikottet i mars 1991 Georgia den sovjetiske folkeavstemningen om å bevare Sovjetunionen. I stedet holdt Georgia sin egen folkeavstemning. Fremmøteprosenten var på over 90 prosent, og 99 prosent stemte for uavhengighet fra Sovjetunionen. Abkhasia og Sør-Ossetia tok ikke del i folkeavstemningen.

9. april 1991 vedtok den georgiske nasjonalforsamlingen uavhengighetserklæringen. I presidentvalget den 26. mai 1991 fikk Gamsakhurdia over 87 prosent av stemmene og ble valgt til Georgias nye president.

• Georgias samtidshistorie
• Georgia
• Sovjetunionens historie