Franklin D. Roosevelt

Bakgrunnen for Roosevelts valgseier i 1932 er den store økonomiske krisa som rammet USA i 1929. Børskrakket i Wall Street fikk store økonomiske ringvirkninger: rekordstore konkurser, et vaklende finanssystem og svært høy arbeidsløshet (ca. 13 millioner) som lå på nesten 25 prosent. Under valgkampen kom ikke Roosevelt med en oppskrift på kriseløsning, men han lovet at han ville bruke den føderale makta aktivt for å vinne over krisa. Tross vage løfter om bedre tider sluttet amerikanske velgere opp om Roosevelt. I motsetning til den sittende republikanske presidenten Herbert Hoover hadde ikke Roosevelt noe ansvar for den økonomiske krisa. Roosevelt kunne dessuten vise til en vellykket krisehandtering i New York under hans tid som guvernør. Og i motsetning til Hoover var Roosevelt en motstander av alkoholforbudet, et populært standpunkt hos folket.

I tida mellom valget i november i 1932 og tiltredelsen i mars 1933 brukte Roosevelt til å forberede krisepolitikken sin. Han samlet rundt seg akademisk ekspertise, kjent som brain trust, og var klar til å sette politikken ut i livet da han tok over presidentmakta. Med seg fikk Roosevelt en kongress der demokratene etter valget hadde et stort flertall i begge kammer og var innstilt på større samfunnsendringer for å løse krisa.

I Roosevelts første hundre dager i Det hvite hus fikk han gjennomført en rekke viktige krisetiltak og reformer i New Deal-politikken. Han hindret at bankvesenet kollapset, tok til å regulere aksjemarkedet og skaffet rimelige huslån for å hindre at flere mistet hjemmene sine. Den føderale regjeringa satte i gang med tiltak for arbeidsledige, for eksempel i utbedring av infrastrukturen, og skaffet millioner av offentlige arbeidsplasser. Det kom også jordbruksstøtte til bøndene.

Den mest omfattende lovgivningen, National Industrial Recovery Act (NIRA), forsøkte å erstatte konkurranse i arbeidslivet med samarbeid mellom private bedrifter, arbeidstakere og staten, en form for korporativisme. Høyesteretten erklærte i 1935 NIRA for grunnlovsstridig, men reformen la grunnlaget for viktige, varige samfunnsendringer.

Roosevelt-regjeringa fikk gjennom så mange politiske vedtak i de første hundre dagene at uttrykket, «de første hundre dagene» seinere ble brukt når en skal måle hvor godt nye presidenter lykkes i startfasen av presidentperioden.

Etter at høyesteretten satte en stopper for deler av Roosevelts opphavelige krisepolitikk, kjent som den første New Deal, kom han i den andre New Deal (1935–1938) til å videreføre politikken enten ved å ignorere høyesteretten, som etter hvert ble mindre fiendtlig innstilt til Roosevelts krisepolitikk, eller omarbeide kriselovgivningen i tråd med dommene fra retten. I tillegg til å videreføre og utvide sysselsettingstiltakene ble arbeidernes rettigheter styrket og finansinstitusjoner lagt under permanent offentlig kontroll. Den viktigste reformen var etableringen av folketrygden, social security, i 1935. Folketrygden ble grunnmuren i den amerikanske velferdsstaten.

Roosevelt møtte flere utfordringer, og han var ikke alltid like heldig med handteringa. Han møtte motstanden fra høyesteretten ved å foreslå å utvide antall høyesterettsdommere. Dette var ikke konstitusjonelt ulovlig, men utspillet ble oppfattet som maktmisbruk. Det fikk sterkt kritikk fra begge parti, og presidenten gjorde retrett. Roosevelt var heldigere med å takle trykket fra radikalt holdt om å bruke kraftigere lut mot krisa. Her var de omfattende reformene omtalt overfor til å dempe kritikken, og verken kommunister eller fascister fikk prege amerikanske politikk i mellomkrigstida slik som i Europa.

Roosevelt var tidlig bekymret over fascismens frammarsj i Japan og i Europa, men i 1930-åra konsentrerte han seg om å løse den økonomiske krisa på hjemmebane. Som andre vestlige land førte USA en proteksjonistisk handelspolitikk under Roosevelt, og fram til 1937 praktiserte landet en streng nøytralitetspolitikk. Men gradvis kom Roosevelt til å bryte med republikanernes isolasjonistiske linje i utenrikspolitikken.

I 1937 fikk Roosevelt endret nøytralitetsloven slik at det var mulig for krigførende land å kjøpe våpen fra USA så lenge de betalte med kontanter og fraktet varene sjøl (cash-carry). I 1939 brøt andre verdenskrig ut, og USA var i utgangspunktet nøytrale. I 1941 fikk allierte land låne og leie krigsutstyr (lend-lease), som i realiteten var den reine gavepakka til land som kriget mot Adolf Hitler. Med Japans angrep på Pearl Harbor i desember 1941 var det slutt på USAs nøytralitet, og etter at Hitler erklærte krig mot USA sluttet landet seg til de allierte i Europa.

Roosevelt viste seg å være b��de en kapabel øverstkommanderende og en dyktig diplomat. Som krigspresident ble han et samlingssymbol også i den øvrige frie verden.

Militært spilte USA en ledende rolle i nedkjempelsen av fascismen i Asia og Europa, og i utarbeidingen av en ny internasjonal orden etter krigen. Roosevelt-administrasjonen var arkitekten bak etableringen av internasjonale institusjoner som FN og Bretton Woods-avtalen som stimulerte til internasjonalt samarbeid og frihandel etter krigen.