Det demokratiske partiet

Partiet har røtter tilbake til antiføderalistene, som etter uavhengighetskrigen kjempet for at enkeltstatene skulle ha størst mulig selvstendighet.

Som partiets egentlige grunnlegger må regnes Thomas Jefferson, president i 1801–1809. Han ønsket et levende demokrati med innskrenket sentralmakt og at alle frie menn skulle delta i det politiske liv. Dette partiet ble kalt republikansk eller demokratisk-republikansk.

Virkelig organisert ble demokratene først i slutten av 1820-årene, da også stemmeretten (for menn) var blitt mer utbredt. Men partiet rommet dype indre motsetninger. Særlig kom dette til syne i slavespørsmålet.

I 1860 kom det til fullstendig brudd da demokratene i nord og sør stilte hver sin presidentkandidat. Splittelsen medvirket til opprettelsen av det republikanske partiet og valget av Abraham Lincoln som president.

Demokratene gjenvant ikke sin politiske styrke etter borgerkrigen før rundt 1875, da det gjeninntok posisjonen som dominerende i sørstatene. Nasjonalt fortsatte republikanerne å være størst helt til 1932.

Under president Franklin D. Roosevelt (1933–1945) utarbeidet demokratene et sosialt og økonomisk reformprogram (New Deal) som satte kursen også for senere demokratiske presidenter og for føderalstatens rolle mer allment.

Etter 1932 regnet flertallet av amerikanerne seg lenge som demokrater, selv om dette ikke alltid gav seg utslag ved valgene. I 40 år fra 1954 satt partiet med flertall i Representantenes hus.

Den markerte økningen i oppslutningen om demokratene henger sammen med urbaniseringen, med langtidsvirkningen av den store innvandringsbølgen til 1914 og med skiftet i afrikansk-amerikaneres partitilknytning. Innvandrerne fra Sør- og Øst-Europa slo seg stort sett ned i byene, stemte tradisjonelt med demokratene, og deres barn fulgte lenge samme mønster.

Sørstatene var nærmest et ettpartiområde frem til 1960-årene, men gikk gradvis tapt for demokratene etter at partiet i økende grad gav sin støtte til borgerrettsbevegelsen.

Da president Lyndon B. Johnson gikk inn for loven om borgerrettigheter i 1964, skal han ha sagt at partiet gav fra seg sørstatene for en generasjon. Årsakene til skiftet var flere enn borgerrettskampen alene, men Johnson fikk rett i utfallet, som fortsatt holdt seg 60 år senere.

Fra 1970-årene sluttet mange i minoritetsgruppene som hadde innvandret omkring århundreskiftet seg til Det republikanske partiet. Andre beholdt sin demokratiske tilhørighet og befant seg da i den delen av partiet som fortsatte å vektlegge arven fra New Deal.

Fra 1960-årene fikk denne arven nytt selskap i partiets idégrunnlag, da det kulturelle oppbruddet som ofte bærer kortnavnet «1968» løftet frem en rekke saker med mindre direkte tilknytning til den økonomiske politikken. Likestilling, miljøvern, fredsarbeid og støtte til minoriteter er eksempler på slike saker.

Det demokratiske partiet hadde tidvis vanskelig for å fremme de nye sakene uten å støte fra seg New Deal-velgere som oppfattet 1968-opprøret som en trussel mot etablerte tradisjoner og normer. Det republikanske partiet tok under Ronald Reagan ledelse over mange av disse velgerne.

Ved valget i 1992 lyktes Bill Clinton med å forene partiets ulike velgergrupper. Han representerte en fl��y i Det demokratiske partiet som kalte seg «New Democrats» og gikk inn for et økonomisk program som trakk partiet nærmere høyresiden.

Skattelette, frihandel, deregulering og innstramming i enkelte velferdsordninger var viktige sider ved Clintons politikk, samtidig som arven fra New Deal fortsatte å være synlig i ambisjonen om en reform som skulle sikre alle innbyggere helseforsikring.

Etter Barack Obamas valgseier ved presidentvalget i 2008 fikk demokratene endelig gjennomslag for sitt ønske om helsereform. Obama har vært regnet for å stå lenger til venstre enn Clinton gjorde, både i økonomiske og sosiale spørsmål. Noen forskjeller, som Obamas mer liberale syn på homofiles rettsstilling, må tilskrives allmenne endringer over tid i det amerikanske samfunnet.

Det demokratiske partiet ble over tid stadig mer avhengig av velgerstøtte i store byområder, og delstatene langs vestkysten og i nordøst har stått som partiets sterkeste områder siden 1970-årene.

Obama oppnådde ikke samme styrke for sitt parti blant industriarbeidere og velgere uten høyere utdanning som Clinton greide. Samtidig sikret partiet under hans ledelse seg en fordel i den voksende gruppen av velgere med latinamerikansk opphav. Han motiverte også til særlig høy valgdeltakelse blant afrikansk-amerikanere og unge.

Valget i 2016 viste sviktende oppslutning fra gruppene Obama hadde trukket med. Partiet led nederlag med presidentkandidat Hillary Clinton og gjorde det dårligere enn forventet i kongressvalget. Internt ble Clinton sett på som representant for en sentrumsorientert fløy, som slet med å forene seg med venstresiden i partiet, der hennes kandidatur hadde stått svakere.

Partiet fortsatte inn å slite med oppslutningen blant hvite velgere i tradisjonelle industristater, særlig dem med lavere utdanning og bosted utenom storbyområdene. Oppslutningen forble sterkest blant byfolk, unge og minoriteter. I 2016 og 2020 gikk demokratene klart frem blant høyt utdannede velgere.

Spenningene i partiet varte ved, særlig mellom dem som ønsket en mer tydelig venstresideprofil med økte offentlige utgifter, sterkere sosial utjevning og innskrenket frihandel, og dem som ønsket en mer kompromissorientert linje.

Etter at Joe Biden vant presidentvalget i 2020, forsøkte demokratene å forsvare sin identitet som arbeidsfolks og «den lille manns» parti gjennom økonomiske tiltak for å lette studiegjeld og gi arbeidstakere og forbrukere flere rettigheter. En svært omfattende omstillingspakke skulle kombinere støtte til innenlands arbeidsplasser og det grønne skiftet. Av sakene demokratene tok opp i seg fra 1970-årene ble klimasaken, retten til selvbestemt abort og skeives kamp for likebehandling stadig mer sentrale.

I den offentlige debatten om makt, ytringsfrihet, språk og utdanningssystemets fremstilling av minoriteter og grupper med ulik identitet – ofte med begrepet «woke» i sentrum – stod demokratene oftest på den siden som tok til orde for å fjerne eller tilpasse begreper minoriteter opplevde som undertrykkende. I innvandringspolitikken kom demokratenes etablerte rolle som forsvarer av innvandrere med og uten gyldige papirer under press da antallet asylsøkere steg sterkt i begynnelsen av 2020-årene, og Biden satt med ansvaret for offentlige etater uten tilstrekkelig kapasitet.

Tross kraftfulle bevegelser på partiets venstreside, ble ikke partiet dominert eller overtatt av sin ytterflanke. Også gjennom 2010- og 2020-tallets økende polarisering i amerikansk politikk, fortsatte det demokratiske partiet å velge tradisjonelle, kompromissorienterte styringspolitikere som ledere. Hillary Clinton, Nancy Pelosi, Steny Hoyer, Charles Schumer og Joe Biden passer alle en slik beskrivelse.