jøder

Ifølge tekstene i Den hebraiske bibelen, Tanakh, er alle jøder etterkommere av patriarken Abraham og av hans sønnesønn Jakob, som fikk navnet Israel (1. Mosebok 32,29, Norske bibler 32,28). Mosebøkene omtaler derfor oftest folket som bnei Israel (Israels sønner eller israelitter) og Am Israel (israelsfolket). Denne bruken er også overtatt i Det nye testamente og er den dominerende i norsk kristen språkbruk.

Moderne forskning har ennå ikke kommet frem til noen allment akseptert teori rundt det jødiske folkets tidlige historie. Forskere innenfor forskjellige fagområder fremsetter fremdeles både ulike og sprikende tolkninger. Disse har liten praktisk innvirkning på jødisk religiøs tradisjon, som har fulgt bibeltekstenes fremstilling i mer enn to tusen år.

Etter kong Salomos død, da riket ifølge bibeltekstene ble delt i to, ble betegnelsen «israelitt» brukt som en betegnelse på innbyggerne i Nordriket, Israel. Men på 700-tallet fvt. ble store deler av den israelittiske befolkningen i Nordriket ført i eksil av assyrerne, og deres videre skjebne er ikke kjent.

Innbyggerne i Judariket ble kalt judeere (jøder). Etter Jerusalems fall i 586 fvt. ble en stor del av innbyggerne i Judariket ført i eksil til Babylon. Rundt femti år senere fikk de tillatelse til å vende tilbake, og det ble de hjemvendte som satte sitt preg på utviklingen fremover. Derfor omtales hele folket nå som jøder (jehudim). Denne betegnelsen finner vi også i senere bibeltekster, som Esters bok (Ester 2,5).

Innenfor moderne faglitteratur bruker man oftest fellesbetegnelsen israelitter når man snakker om perioden fram til det babylonske eksil (586–538 fvt.), og jøder om tiden etter. I jødisk tradisjon brukes både betegnelsen Am Israel (israelsfolket) og jøder om hele perioden, fra Abraham og frem til i dag.

• Les mer om det gamle Israel
• Les mer om det jødiske folkets tidlige historie

De første virkelige diasporasamfunnene oppsto i forbindelse med den babylonske kongen Nebukadnesar 2s ødeleggelse av Jerusalem i 586 fvt. og det babylonske eksil. I forbindelse med ødeleggelsen flyktet også mange jøder til Egypt, der mange valgte å bli boende. I motsetning til assyrerne lot babylonerne de bortførte jødene bo samlet og opprettholde sin kultur. Mange slike samfunn er kjent. De jødiske lærestedene, jeshivaene, i Babylonia ble senere viktige religiøse sentere, ofte i tett kontakt med de lærde i landet Israel.

I 539 fvt. ble Babylonia erobret av den persiske kongen Kyros 2, som ga jødene tillatelse til å vende hjem. Mange hadde slått rot i Babylonia og valgte å ikke reise tilbake til Juda, som nå ble en liten tempelstat under persisk overherredømme. Jøder bosatte seg etter hvert også frivillig utenfor landets grenser, ikke minst i de hellenistiske byene som oppsto rundt Middelhavet etter Aleksander den stores erobringer på 300-tallet fvt. Mange av disse jødiske diasporasamfunnene fortsatte å eksistere helt frem til midten av 1900-tallet.

Under den siste jødiske oppstanden mot romerne, Bar Kokhva-oppstanden i årene 132–135 evt., fordrev romerne de gjenværende jødene fra Judea (romernes betegnelse på området). Bare i Galilea bodde det fremdeles jøder. Jødene var nå blitt et folk uten et eget land. Deres kultur ble derfor tidlig preget av folkets tilværelse som minoritetsbefolkning i forskjellige land og samfunn. De klarte likevel å bevare og utvikle sin identitet, religion og kultur gjennom skiftende tider.

Jødene er alltid blitt betraktet som «annerledes», ikke minst på grunn av sine mattradisjoner (kosher), og ofte som uønsket. De er til ulike tider og i forskjellige land blitt forfulgt eller underlagt spesielle restriksjoner. Dette bidro nok til å styrke samholdet og gruppetilhørigheten både innad i de enkelte jødiske samfunnene og over landegrensene.

• Les mer om jødeforfølgelser i oldtid og middelalder
• Les mer om det jødiske folkets historie fra 600-tallet
• Les mer om jøder under islam

Jødene utgjør i dag ingen homogen gruppe, men oppfattes, og oppfatter seg selv, som et eget folk i kraft av sin religion, sin historie og sin kultur.

Ifølge tradisjonell oppfatning og jødisk religiøs lov (halakha) er kun en person født av jødisk mor å betrakte som jøde, men flere retninger godtar nå også barn med jødisk far som jøder, forutsatt at barnet får en jødisk oppdragelse.

Det er også mulig å konvertere til jødedommen; dagens ortodokse retninger anerkjenner imidlertid kun konverteringer foretatt av ortodokse rabbinere. I land der de fleste jøder tilhører andre retninger, som i USA, vil det derfor være uenighet om hvem som skal regnes som jøde. Det kan ha betydning for blant annet inngåelsen av gyldige jødiske ekteskap. Dette er spesielt problematisk i staten Israel, der ekteskapslovgivningen for jøder er underlagt det ortodokse rabbinatet.

Avgjørende for mange med jødisk bakgrunn blir likevel om man selv oppfatter seg som jøde. Mennesker som verken er troende eller praktiserer jødiske religiøse ritualer, kan likevel føle tilhørighet til jødisk historie og kultur, som for eksempel kan omfatte jødisk musikk i dens mange variasjoner, mattradisjoner, litteratur eller humor.

I 1939 var antallet jøder i verden beregnet til 16,6 millioner, i 1946 til 10,9 millioner. Det totale antallet jøder ved begynnelsen av 2000-tallet kan anslås til i overkant av 14 millioner, hvorav rundt 12 millioner er bosatt i USA, Canada og Israel. Resten er spredt i en lang rekke land, hovedsakelig i Europa, Sør-Amerika, Australia og New Zealand samt Sør-Afrika.

Før opprettelsen av staten Israel bodde det også rundt 1 million jøder i de muslimske landene i Midtøsten og Nord-Afrika. Etter staten Israels opprettelse i 1948 måtte disse forlate sine gamle hjemland. De bor i dag hovedsakelig i Israel og Frankrike.

I Norge bor det i dag rundt 1400 jøder. Jødene i Norge har offisiell status som nasjonal minoritet.

• Les mer om jødenes historie i Norge

Den jødiske religionen er en levende religion, nært knyttet til folkets historie og identitet.

• Les mer om jødedommen

Jødenes opprinnelige språk er hebraisk. Dette er språket i Den hebraiske bibelen (Det gamle testamente), og en moderne versjon av hebraisk er offisielt språk i staten Israel. I tiden rundt vår tidsregnings begynnelse brukte jødene i Midtøsten også arameisk som talespråk. Store deler av jødenes hellige skrifter, som Talmud, er skrevet på arameisk.

Europeiske jøder føler også gjerne en spesiell tilknytning til jiddisk, som ble brukt av de askenasiske jødene i Øst-, Mellom- og Vest-Europa, og som fremdeles brukes som talespråk av en del jøder med opprinnelse i disse landene samt av mange ultraortodokse jøder. Jiddisk teater og kultur har fått en oppblomstring i våre dager. Også i Norge holdes det nå kurs i jiddisk.

På Balkan og i middelhavsområdet brukte de sefardiske jødene ladino. Dette språket snakkes ikke av mange i dag, men sanger og poesi er forsøkt bevart. I de muslimske landene snakket jødene vanligvis en jødisk variasjon av den lokale arabiske dialekten. De aller fleste jøder snakker i dag de nasjonale språkene i landene hvor de bor.

Jødisk kunst eksisterte alt i bibelsk tid, men fra tiden før vår tidsregning er så godt som ingen større ting bevart. Et unntak er den såkalte småkunsten, som omfatter et stort antall amuletter, signetringer og stempler samt et begrenset antall figurer og «tegninger» på krukker og i graver.

Et stort antall av disse viser at menneskene i Det gamle Israel, tross Bibelens billedforbud, likevel kjente og brukte Midtøstens ikonografiske symbolsystemer. Etter det babylonske eksil (586–538 fvt.) avtok bruken av bilder på slike dagligdagse gjenstander. Utgravningene av større byggverk og boliger fra denne tiden viser at heller ikke bygninger ble dekorert med bilder.

Tabellen viser anslagsvis hvor mange jøder som bor i ulike land. Uklarhet i hvem som skal regnes som jøde, gjør at ulike tabeller kan oppgi forskjellig antall. Dette gjelder spesielt for USA.

Tall fra 2021.

• jødedom
• Jødenes historie i Norge