Bełżec (tilintetgjøringsleir)

Ideen om å etablere en tilintetgjøringsleir (en konsentrasjonsleir med mål om å utrydde flest mulig mennesker) i Bełżec ble presentert første gang sensommeren 1941. En knapp måned etter at Nazi-Tyskland gikk til krig mot Sovjetunionen, beordret Heinrich Himmler den 20. juli 1941 at Lublin-regionen og deretter hele Generalguvernementet skulle germaniseres. I praksis innebar det at den jødiske og polske befolkning skulle fjernes. Odilo Globočnik, lederen for SS og det tyske politiet i regionen, ledet først etableringen av konsentrasjons- og tilintetgjøringsleiren Majdanek, men vurderte samtidig andre virkemidler, som etableringen av flere leirer.

Sommeren 1941 begynte de første eksperimentene i konsentrasjonsleiren Auschwitz med å drepe mennesker med gass i mobile gasskamre (innrettet i ombygde varebiler). Også disse forsøkene fikk betydning for etableringen av Bełżec, men historikerne strides om hvorvidt Bełżec ble etablert for å drive videre testing av gass som redskap for massedrap eller om det allerede fra starten av var planlagt at Bełżec skulle være Generalguvernementets sentrale tilintetgjøringsleir.

Byggingen av tilintetgjøringsleiren i Bełżec startet høsten 1941. Valget av nettopp tettstedet Bełżec som åsted for de første stasjonære gasskamrene hadde først og fremst logistiske årsaker. Bełżec lå rett ved den sentrale jernbanelinjen Warszawa–Lublin–Lwiw (i dagens Ukraina) og ikke langt fra jernbaneknutepunktet som knyttet den sørpolske byen Kraków (den gang hovedstedet i nazistenes Generalguvernement) til de nordpolske områdene, Brest i dagens Belarus og Vilnius i dagens Litauen. Dermed lå Bełżec gunstig til for en tilintetgjøringsleir med det formål å utrydde flest mulig mennesker.

Leirområdet strakte seg over syv hektar og var ikke innrettet på samme måte som de typiske konsentrasjonsleirene. Dette var fordi leirens formål var tilintetgjørelse, ikke tvangsarbeid, slik som i konsentrasjonsleirene. Den første kommandanten var Christian Wirth (1885–1944), som tidligere hadde ledet nazistenes såkalte eutanasi-program, det vil si massedrap på psykisk og fysisk utviklingshemmede. Dette programmet ble lagt ned i august 1941, og Wirth fikk deretter ansvaret for Bełżec.

Vaktmannskapet besto fortrinnsvis av Trawniki-mannskaper, det vil si østeuropeiske kollaboratører (mange av dem ukrainske krigsfanger) som hadde fått opplæring som vaktmannskaper i treningsleir etablert i tilknytning til fangeleiren Trawniki i den polske landsbyen med samme navn. For krigsfangene var overgangen til Trawniki-opplæring en mulighet til å unngå å bli drept selv. Tyske SS-mannskaper ledet vaktarbeidet.

De første tre gasskamrene ble bygget i november 1941 og ble bygget i tre. Motoren som skulle produsere gassen stammet sannsynligvis fra en sovjetisk panservogn. Kommandant Wirth var kjent for sine eksperimenter med ulike drapsmetoder fra tiden som leder av det såkalte eutanasi-programmet. I den første tiden ble det i Bełżec brukt både kullos og blåsyre. De første jødiske ofrene som ble drept i Bełżecs gasskamre, i månedskriftet februar–mars 1942, var jødiske arbeidsfolk fra regionen som hadde blitt utnyttet som tvangsarbeidere i byggingen av leiren. Systematisk massedrap på jøder i Bełżec begynte i midten av mars 1942, da transporter fra Lublin og Lwiw ankom leiren.

Ankomstprosedyren skulle gjøre massemord så effektivt som mulig og ble personlig utformet av Wirth. Den ble senere innført også i andre tilintetgjøringsleirer. De nyankomne fangene ble fortalt at de var kommet til en gjennomgangsleir, skulle desinfiseres og deretter overføres til en arbeidsleir. Fangene måtte legge fra seg klær og verdisaker før de entret desinfeksjons- og dusjrommene, kvinnenes hår ble i tillegg barbert først. Gasskamrene var kamuflert som dusjrom. Likene ble fjernet av jødiske fanger i «Sonderkommando» («spesialkommando»).

De fleste fangene i Bełżec ble drept umiddelbart etter ankomst, men et visst antall fanger ble satt til ulike arbeidskommandoer, som nettopp «spesialkommando», for å opprettholde driften av leiren. Spesielt fangene i «spesialkommando» ble selv drept etter en viss tid, dette som ledd i hemmeligholdelsen av leirens aktivitet. Verdisaker og penger fra ofrene skal ha blitt sendt med tog til Lublin to ganger i uken.

Etter all sannsynlighet ankom den siste transporten Bełżec i midten av desember 1942. Hvorfor leirens virksomhet ble avsluttet, er ikke kjent, for på dette tidspunktet levde fremdeles et stort antall jøder i gettoer og tvangsarbeidsleirer i områdene rundt Lublin, Kraków og Lwiw. Fra nå av overtok først og fremst Sobibor, Treblinka og Auschwitz rollen som tilintetgjøringsleirer.

En mulig årsak til nedleggelsen av Bełżec var de overfylte massegravene og mangel på plass til nye graver inne på det eksisterende leirområdet. En annen mulig årsak var at leirens kapasitet ble reservert for rumenske jøder, da deportasjonen av disse til nettopp Bełżec ble fastholdt i en tysk-rumensk avtale sommeren 1942. Den rumenske regjeringen overholdt imidlertid ikke avtalen.

Brenningen av lik fortsatte til slutten av mars 1943, da startet demonteringen av leiren. Gasskamrene ble ødelagt, brakker og andre brukbare deler ble demontert og sendt til Lublin. I juni 1943 ble området planert og beplantet med bartrær. Alle sporene etter tilintetgjøringen i Bełżec skulle slettes.

Nazistene lyktes i stor grad med å skjule og slette mange av sporene etter tilintetgjøringen i Bełżec. Fordi det ikke ble ført navnelister og det kun fantes mangelfulle lister over fangeantallet i en del av transportene, vet man ikke hvor mange som ble drept i leiren eller hvem de fleste var. Sannsynligvis var de aller fleste ofrene østeuropeiske jøder, men også romer (sigøynere) skal ha blitt drept i Bełżec.

I dag antar forskere at minst 500 000 mennesker ble drept i løpet av de månedene leiren var i drift. Kun tre personer vitnet om sine opplevelser i Bełżec etter andre verdenskrigs slutt. Årsaken til mangelen på tidsvitner er at nesten alle som ble sendt til Bełżec ble drept.

Da det knapt fantes overlevende, ble Bełżec fort glemt. Området ble flere ganger plyndret av lokalbefolkningen. Først i 1963 ble det satt opp et mindre minnesmerke over leirens ofre.

Et museum og minnested ble ikke åpnet før i 2004 og er en del av Det statlige museet Majdanek.

• Holocaust
• Holocaust i Norge
• tilintetgjøringsleir
• konsentrasjonsleir
• hvite busser
• andre verdenskrig

• Museum og minnested for Bełżec

• Benz, Wolfgang og Barbara Distel: Der Ort des Terrors, bd. 8. München, 2008.