Apollon

Apollon og hans søster Artemis er barn av Zevs. Da deres mor Leto skulle føde dem, ble hun forfulgt av den sjalu Hera og måtte flykte til øya Delos. Der fødte hun Apollon først mens hun støttet seg til øyas daddelpalme. Ifølge mytene ble Delos slik Apollons hellige øy, og siden den dagen flyter den ikke lenger, men ligger festet til havets bunn.

Apollon vandret til Parnassosfjellet, der han beseiret Python med sine piler før han kunne grunnlegge sitt orakel på stedet. Noen mener at han fikk stedet i arv av gudinnene Gaia eller Themis, som hadde sitt orakel der. Hvert år forlot Apollon Delfi og reiste til det ytterste nord for å gjeste hyperboreerne (de som bor hinsides nordavinden), et folkeslag som er ualminnelig lykkelig og lengelevende. Hos dem deltok guden i glade gjestebud før han vendte tilbake til Delfi og gjenopptok sitt virke. Mens Apollon var hos hyperboreerne, overtok Dionysos Delfi, for å trekke seg tilbake igjen når Apollon vendte hjem.

Som evig ungdom blir Apollon aldri gift. Han elsker likevel både unge menn og kvinner. I Sparta forelsket han seg i den unge prinsen Hyakinthos. Rivalen Zefyros, Vestavinden, ble sjalu og fikk Apollon til å undervise ynglingen i diskoskast, men idet guden gjorde sitt kast, blåste Zefyros diskosen ut av kurs, slik at den traff Hyakinthos i hodet og drepte ham. Ut av blodet spratt hyasintblomsten opp av jorden.

En annen gang forelsket Apollon seg i den unge Dafne, datter av elveguden Peneios og prestinne for Gaia. Hun avviste Apollons gunst og flyktet. Men idet han ville ta henne, fikk hun hjelp av sin far, eller av Gaia, og ble forvandlet til laurbærtreet, gudens yndlingsvekst, og siden den gang bærer Apollon laurbærkransen.

En gang lovet Apollon Kassandra, datteren til kong Priamos av Troja, å gi henne evnen til spådomskunst mot at hun skulle ligge med ham. Men da hun hadde fått sine synske evner, brøt hun løftet og nektet å ligge med ham. Apollon kunne ikke ta gaven tilbake, men han straffet henne ved at hennes spådommer aldri ble trodd.

Lapitherkongen Hypsevs datter, Kyrene, nektet å spinne og veve eller gjøre annet kvinnearbeid. Hun foretrakk å jakte i fjellet og slåss med villdyr. I sin beundring lovet Apollon henne et langt liv i jakt og herredømme over et rikt land. Han førte henne i sin gylne vogn til Libya, der hun grunnla byen Kyrene og fødte Aristaios, som ble berømt som birøkter.

Apollon blir far til flere. Den mest kjente er Asklepios, som han fikk med prinsesse Koronis, datter av Lapiternes konge Flegyas i Thessalia. Da Apollon måtte dra fra henne, etterlot han kråka, som den gang var skinnende hvit, hos Koronis. Mens Koronis bar Apollons barn, ga hun seg hen til Iskhys fra Arkadia. Kråka meldte fra til Apollon om hva som hadde skjedd, og i sin harme gjorde Apollon kråka kullsort. Apollon fikk Artemis til å straffe Koronis og ramme henne med pilene sine. I siste liten angret Apollon, og mens Koronis lå på likbålet, berget han i all hast barnet og kalte ham Asklepios.

Han bragte gutten til den kloke kentauren Kheiron, som tok ham i sin grotte og oppdro ham i skogens legeurter. Slik ble Asklepios legekunstens mester. I Epidauros, der hans helligdom lå, fortalte de at Koronis fødte sin sønn i Apollons helligdom ved Artemis' hjelp, og at hun satte ham ut på fjellet. Der ble barnet ammet av ei geit inntil gjeteren Aresthanas fant ham.

Han tok en gang Kreusa, datteren til Erekhthevs, kongen av Athen, med i en grotte under Akropolis. Hun fødte en sønn, men hun måtte skjule barnet i grotten. Apollon forbarmet seg over gutten, som fikk navnet Ion, og bragte ham til Delfi der han ble fostret opp i hans helligdom. Da Kreusa og mannen Ksouthos etter mange år søkte orakelet om råd for deres barnløshet, møtte hun Ion uten å gjenkjenne ham. Ved en misforståelse trodde Ksouthos at gutten var hans sønn. I heftig sjalusi forsøkte Kreusa å forgifte Ion, og når han oppdaget dette, truet han med å drepe henne. I siste liten fikk prestinnen Pythia oppklart det rette forholdet, og slik ble mor og sønn forent. Ion ble konge i Athen og stamfar til den joniske folkegruppen.

Apollon har fått lyren sin av halvbroren Hermes, som oppfant instrumentet ved å utstyre et tomt skilpaddeskall med lyrens armer og strenger. Sammen med musene fører Apollon herredømme over diktning og musikk.

En gang Zevs tøyet grensene for sin allmakt overfor de andre olympiske gudene, satte Apollon og Poseidon i gang et opprør mot ham, hjulpet av Hera og de andre gudene. De fjernet Zevs' tordenbolter og bandt ham med lærreimer. Zevs ble frigjort av Briareos, men Apollon og Poseidon fikk sin straff. De måtte tjene som slaver hos kong Laomedon av Troja. Sammen med Poseidon bygget altså Apollon Trojas murer. Kong Laomedon lovet dem rikelig lønn, men da byen var reist, brøt han avtalen. Gudene straffet ham ved å kreve hans datter Hesione utlevert til et sjøuhyre. Hun ble til slutt reddet av Herakles.

Som andre guder har Apollon også makt til å straffe sine motstandere. I Homers dikt Iliaden rammer han grekerne og sender en pest over leiren til kong Agamemnon fordi han har krenket Apollons prest i Troja, Khryses. En gang skrøt dronning Niobe, hustru til kong Amfion av Theben, og erklærte at hun med sine sju sønner og sju døtre var en bedre mor enn Leto som bare hadde to. Apollon ble forarget over Niobes hovmod, og sammen med sin søster Artemis drepte han Niobes barn med pilene sine. Kun én sønn og én datter ble spart fordi de i sin ydmykhet hadde bedt bønner til Leto. Det hendte senere at deres mor Leto holdt på å ofre i en hellig lund i Delfi da hun plutselig ble overfalt av kjempen Tityos. Apollon og Artemis hørte hennes rop og var raske til å forsvare henne og drepe kjempen med sine piler. Som straff blir Tityos evig pint i Tartaros med armer og bein naglet til bakken mens gribber eter hans lever.

I mytene fortelles det hvordan de som hadde begått drap, ble besudlet og måtte bli renset hos Apollon. Da Orestes hadde drept sin mor Klytaimestra, ble han forfulgt av hennes hevnånder som jaget ham til Delfi der han søkte tilflukt i Apollons helligdom. En gang hadde Herakles begått drap på sin gjestevenn Ifitos og dro til Delfi. Men Apollon nektet å rense ham. Etter dette ble Herakles rammet av en fæl sykdom og søkte nå orakelet for helbredelse. Men Pythia nekter å svare på hans bønn. Som hevn prøvde Herakles å rane Apollons trefot og sette opp sitt eget orakel. Han slåss med guden om trefoten, til Zevs skilte dem med tordenbolten sin.

Det hendte at Apollon selv måtte sone en straff. Da hans sønn Asklepios hadde våget å gjenopplive de døde, klaget Hades til Zevs, som drepte Asklepios med tordenbolten. Som hevn drepte Apollon kyklopene, Zevs' hjelpere, som smidde tordenkiler til ham. Derfor, eller for drapet på Python, måtte Apollon tjene i ett år som slave hos kong Admetos i Ferai.

Apollon-ritualer som samlet hele borgerskaren, kunne inkludere en renselse, der skadelige elementer ble fordrevet, og fellesskapet ble samlet til et nytt års sameksistens. Apollons kultnavn Foibos kan bety renselse. I Athen var høytiden Thargelia viet Apollon. Den ble holdt om våren ved begynnelsen av innhøstingen. I denne riten brakte man den første dagen en førstegrøde-ofring, den andre dagen ble to mennesker valgt til å være samfunnets «legemiddel» (farmakos), plukket ut blant tiggere eller kriminelle. De ble bevertet og pyntet med fikenkranser, for så å bli jaget ut av byen for å ta med seg all uhumskhet. Apollon våket slik over grensen mellom den gode og velordnede samfunnet og det onde, asosiale kaos.

Apollon ble noen steder dyrket som en helbredende makt. I Bassae i Arkadia på Peloponnes grunnla folket omkring 420 fvt. et vakkert tempel til Apollon Epikourios (hjelperen) som takk for at guden hadde avverget en pestepidemi. Men som regel var det hans sønn Asklepios som ble feiret som den helbredende makten.

Som musikkens guddommelige makt står Apollon sentral i diktning og sangkunsten. Disse kunstformene dannet grunnstammen i all oppfostring av neste generasjon. Den harmoniske beherskede tonen i lyren ledsaget «nomos»-korsangen og var Apollons kjennetegn. Mannskor kunne ytre en paian (hymne) viet Apollon for å mobilisere mannskraft i farefulle øyeblikk eller for å rope ut jubel i gledesstunder. I Delfi, på Delos og flere andre steder holdt mannskor kunstferdige paian-opptredener.