De hellenistiske rikene i 185 fvt.
Hellenismen er betegnelsen på en epoke i antikk historie som strekker seg fra Aleksander den stores død i 323 fvt. til Egypt ble en del av Romerriket i 30 fvt. samt den kulturformen som preget den greske verden og de hellenistiske rikene på denne tiden.
hellenistisk tid, den hellenistiske perioden
engelsk hellenism, hellenistic period
Det var den tyske historikeren Johann G. Droysen som på midten av 1800-tallet «oppdaget» hellenismen som historisk epoke og gjorde den til et begrep. Hellenismen er ifølge Droysen kjennetegnet ved en sammensmeltning av orientalske og vestlige elementer med gresk kultur som dominerende kraft; innenfor et større perspektiv leder epoken fra klassisk gresk kultur over til kristen middelalder.
I dag passer man seg for en betraktningsmåte som i hellenismen vesentlig ser en senform eller et forfall av det klassiske, eventuelt en forberedelse til kristen kultur eller en ren overgangsperiode. Perioden gir et klart inntrykk av omforming og overgang, mangfold og motsetninger.
Selve betegnelsen hellenisme er etnosentrisk og innebærer at den greske kulturen er det sentrale i perioden, men dette gir et skjevt bilde av de bidragene som kom fra andre folk og kulturer. Begrepet er også misvisende fordi det er skapt med tanke på den greske kulturen i Østen, mens grekerne i det vestlige Middelhav kommer i skyggen. Begrepet er videre tilpasset kulturhistorien, mens det rent politisk er snakk om makedonsk-orientalske dynastier og riker. På den annen side gir det bare rent politisk-historisk mening å la hellenismen slutte med år 30 fvt. Kulturhistorisk er det intet skille her; fra cirka 200 fvt. stod romerne oppe i en helleniseringsprosess der de bidro til å gi hele middelhavsområdet en enhetlig gresk-romersk kultur; denne prosessen fortsatte utover i keisertiden.
Aleksander den stores rike falt ikke straks fra hverandre ved kongens død i 323 fvt. Bare grekerne forsøkte å løsrive seg i den såkalte lamiske krig i årene 323–322 fvt., og kampene endte med nederlag. Den atenske politikeren Demosthenes tok sitt eget liv, og demokratiet i Athen ble avskaffet. Grekernes «frihet» forble deretter et gjennomgangstema i den hellenistiske politikken.
Riket hadde ingen ubestridt ledelse. Tronfølgerne var Aleksanders halvbror, den sykelige Filip 3 Arrhidaios, og den posthume sønnen Aleksander 4, men de ble snart ryddet av veien. I de første årene forsvarte Aleksanders stattholdere i Makedonia, Perdikkas og Antipatros, riksenheten og det makedonske dynastiets interesser. Men utenfor Makedonia og Hellas satt Aleksanders hærførere med kontroll over hver sin riksdel: Lysimakhos i Thrakia, Antigonos i Lilleasia, Ptolemaios i Egypt og Selevkos i Syria og Babylonia. Den rikssamlende retningen hadde etter en rekke kriger utspilt sin rolle i år 316 fvt. Antipatros' sønn Kassandros tok da Makedonia fra Polyperkhon. Athen tok Kassandros' parti allerede i år 317 fvt. og fikk Demetrios fra Faleron som guvernør; en filosof og litterat av Aristoteles' skole som i en tiårsperiode sikret byen velstand gjennom et stramt regime.
Aleksanders etterfølgere blir kalt diadokene. Hos grekerne sikret Antigonos seg støtte ved å erklære deres frihet; hans sønn Demetrios Poliorketes inntok Athen i år 307 fvt., gjeninnførte demokratiet og ble sammen med sin far feiret som befrier. I år 306 fvt. tok de kongsnavn som arvtagere til hele Aleksanderriket, men også de øvrige diadokene tok på denne tiden kongsnavn i sine regioner. Det endelige oppgjøret mellom dem kom i slaget ved Ipsos i år 301 fvt. Antigonos falt, og riket hans ble delt der det utkrystalliserte seg fire nokså klart avgrensede diadok-riker: Kassandros' rike (Makedonia og deler av Hellas), Lysimakhos' rike (Thrakia, Bosporos og det vestlige Lilleasia), Ptolemaios' rike (Egypt og deler av Syria med mer) og Selevkos' rike, som strakte seg fra Lilleasia til India.
Ved Kassandros' død i år 298 fvt. ble det arvefølgestrid. Etter år 281 fvt. var det tre diadok-riker: Makedonia, Asia og Egypt. En sønn av Demetrios Poliorketes, Antigonos 2 Gonatas, slo de vandrende kelterne (galaterne), som på denne tiden truet den greske verden, og i år 276 fvt. oppnådde han å bli konge i Makedonia. Da hadde rikene også fått de dynastier som skulle beholde makten inntil romerne tok den: antigonidene i Makedonia, selevkidene i Asia og ptolemaierne (eller lagidene) i Egypt.
Diadokenes epoke var forbi (Ptolemaios døde i år 283 fvt.; Selevkos døde tre år senere). Nå fulgte epigonene (etterkommerne). De territoriale statsdannelsene fant en labil likevekt. Under sin nye konge, fram til år 239 fvt., ble Makedonia konsolidert, men Antigonos' grep om Hellas ble truet da Athen, Sparta og andre byer allierte seg med Ptolemaios i den såkalte chremonideiske krig som pågikk i perioden 266–263 fvt. Krigen endte med seier for Antigonos, selv om ptolemaierne, som hadde en sterk flåte, beholdt Kypros og støttepunkter i Egeerhavet og forble hans rivaler der.
I Hellas fantes det på 200-tallet fvt. to stammeforbund; det aitoliske forbund i Midt-Hellas og det akhaiske forbund på Peloponnes. Også på 200-tallet fvt. var det kriger mellom de greske statene, mens Makedonia var ute etter å sikre seg overtak.
I Asia var Selevkos' sønn Antiokhos 1 fram til år 261 fvt. en stor bygrunnlegger som helleniserte store områder. Men selevkidenes rike ble redusert i løpet av 200-tallet fvt. I det vestlige Lilleasia gjorde Pergamon seg selvstendig rundt år 260 fvt., og de østlige delene av riket (Iran og området frem til Indus) løsrev seg under partherne i år 248 fvt. Baktria i Sentral-Asia fortsatte som selvstendig rike med gresk-makedonske herskere fra år 250 fvt. (se Gresk-baktriske rike). I Egypt førte Ptolemaios 2 Filadelfos fram til år 246 fvt. et glansfullt regime og støttet kunst og vitenskap. Strid mellom ptolemaierne og selevkidene om det fruktbare Koile Syria var et gjennomgangstema på 200-tallet fvt., men også senere i de såkalte syriske kriger.
I Hellas ble Makedonias konge Filip 5 (221–179 fvt.) trukket inn i krig mot det aitoliske forbund og Sparta gjennom forbundsfellekrigen som pågikk i perioden 220–217 fvt. Da han ble truet av romerne i Illyria, allierte han seg med Hannibal, mens aitolerne sikret seg romerne og Pergamon som allierte mot Filip. Filip hadde forøvrig støtte fra det akhaiske forbund under Filopoimen under den første makedonske krig i perioden 215–205 fvt. Krigen førte imidlertid ikke til noe resultat, men Roma var nå blitt en maktfaktor i Østen, stort sett støttet av Pergamon, Egypt, Rhodos og Athen. Makedonia og selevkidene var fiendtlige, og grekerne forsøkte å manøvrere mellom makedonerne og romerne.
I den andre makedonske krig i perioden 200–196 fvt. rykket romerne inn i Hellas, noe som førte til at Filip ble stående alene og ble slått ved Kynoskefalai i år 197 fvt. Året etter proklamerte romeren Titus Quinctius Flamininus grekernes frihet. Makedonia ble vingestekket, og Filip måtte bli romernes forbundsfelle.
I Asia gjenopprettet Antiokhos 3 (223–187 fvt.) selevkidenes autoritet over store områder i Østen. I år 196 fvt. dro han over til Thrakia, ble trukket inn i grekernes stridigheter og gjorde sammen med det aitoliske forbund et mislykket forsøk på å «befri» Hellas fra romernes innflytelse. Året etter ble han slått av romerne, og i år 188 fvt. ble det sluttet fred mellom Antiokhos og Roma i Apamea i Syria. Roma var nå blitt den dominerende makten i det østlige Middelhav. Da Antiokhos 4 Epifanes hadde tatt kontrollen i Egypt og latt seg krone i egypternes gamle hovedstad Memfis, tvang romerne ham til å forlate landet i år 168 fvt.
Filip 5 døde i år 179 fvt., og kongen av Pergamon fikk romerne til å erklære sønnen Persevs krig i år 171 fvt. I slaget ved Pydna i år 168 fvt. viste igjen de romerske legionene seg overlegne mot den makedonske falanks (tredje makedonske krig). Makedonia ble delt i fire og det aitoliske forbund ble oppløst. Ledende grekere, blant dem historikeren Polyb, ble ført til Roma. Etter at en «falsk Filip» (Andriskos) hadde reist makedonerne til kamp mot romerne, annekterte de landet i år 148 fvt. og gjorde det til romersk provins (fjerde makedonske krig). Grekernes siste reisning, ledet av det akhaiske forbund, førte til forbundets oppløsning, Korints ødeleggelse og massedeportasjon av ledende grekere til Roma. Hellas ble et protektorat under Makedonia i år 146 fvt.
Romerne fikk Pergamon som testamentarisk gave i år 133 fvt. og utvidet deretter gradvis sitt herredømme i Lilleasia inntil de fra 80-årene fvt. kom i krig med parterne i Iran og Mesopotamia. De hadde gjennom årtier redusert selevkidenes rike fra øst, slik at selevkidene nå nærmest var et lokalt syrisk dynasti. Romerne ble stående som forsvarere av den hellenistiske verden mot «barbarene». Pompeius gjorde Syria til provins i år 63 fvt.
Ptolemaiernes rike hadde, tross dynastiske stridigheter og indre uro, vært den mest stabile staten, forankret i eldgamle tradisjoner og relativt klart lokalt avgrenset. Kleopatra 7, den siste ptolemeiske herskeren, forstod at hun bare kunne hevde seg og sitt rikes interesser med hjelp av romerne. Hun lyktes både med Caesar og Antonius, men etter nederlaget ved Actium (Aktion) i år 31 fvt. begikk hun selvmord, og Octavian kunne legge Egypt inn under det romerske imperium i år 30 fvt.
Den greske kulturen ble spredt i Østen vesentlig gjennom de gresk-makedonske byene, som fantes helt inn på indisk og sentralasiatisk område. Byene var ofte kulturelle enklaver, og påvirkningen på de orientalske omgivelsene var derfor ikke alltid dyptgående. I Egypt var Alexandria kulturelt en nesten rent gresk by, mens resten av landet ble lite påvirket. Enkelte andre strøk oppviste særpregede blandingsformer, for eksempel den gresk-buddhistiske såkalte Gandhara-kunsten i India og Baktria. Særlig fra 200-tallet fvt. ble den greske kulturen stadig mer modifisert av orientalske elementer.
Kulturhistorisk skulle den greske kulturens spredning til Vesten få vidtgående betydning. Etter at romerne først hadde møtt gresk kultur indirekte gjennom etruskerne og direkte gjennom grekerne i Sør-Italia, ble de fra rundt år 200 fvt. aktivt engasjert i den hellenistiske verden og åpnet seg for østlige impulser. Gresk filosofi og religion gjorde seg gjeldende i Italia, romerske historikere tok opp den greske tradisjonen med historieskrivning, og diktere skapte etter greske forbilder epos, drama og lyrikk på latin. Latin ble et litteraturspråk, samtidig som gresk beholdt sin stilling som et ledende kulturspråk. Også de mer orientalske elementene i hellenismen fikk innpass i Vesten.
Den mest originale og produktive fasen i den greske kulturen under hellenismen var 200-tallet fvt. Det er karakteristisk for hellenismen at det da utviklet seg et gresk fellesspråk, koiné, basert på attisk dialekt, men anvendelig over hele den hellenistiske verden. Gresk kultur var ikke lenger bundet til Hellas. Athen var med sine tradisjoner fremdeles et åndelig sentrum, men fikk konkurranse fra Alexandria, Antiokia, Pergamon, Rhodos og andre steder, som med sine ressurser og ambisjoner kunne trekke til seg fremragende krefter innenfor litteratur, kunst og vitenskap. Spesielt Athen var det filosofiske sentrum. Skoletradisjonene etter Platon og Aristoteles levde videre, mens tidlig hellenistisk tid så to nye filosofiske læresystemer ta form: epikureismen og stoisismen. Begge retninger var dogmatiske og søkte å gi individet sikkerhet i en tid da bystatens gamle ordninger og verdier var gått i oppløsning og tradisjonell religion var i ferd med å miste taket.
Nesten all prosalitteratur fra hellenismen er gått tapt, det gjelder filosofien, retorikken og historieskrivningen (med Polyb som et viktig unntak). Til litteraturformer som vesentlig tilhører hellenismen regner man biografier, memoarer og reisebeskrivelser; man begynte også å skrive romaner.
Hellenistisk diktning stod i skyggen av klassisk diktning, men teller navn som komedieforfatteren Menander, hyrdedikteren Theokrit, lyrikeren Kallimakhos og eposdikteren Apollonios fra Rhodos.
I det ptolemeiske Alexandria gjorde man til gjengjeld store vitenskapelige landevinninger som langt overgikk alt man hadde prestert i klassisk tid, og som gjør hellenismen til en viktig periode i vitenskapens historie. Høydepunktene er representert ved matematikerne Evklid og Arkimedes, astronomen Aristarkhos fra Samos (det heliosentriske verdensbilde) og geografen Eratosthenes. Også medisinen gjorde store fremskritt.
Det ble gjort oppfinnelser og mekaniske innovasjoner, blant annet automater (som en enkel dampdrevet døråpner) og beleiringsmaskiner. En meget avansert, astronomisk kalkulator er funnet i et skipsvrak utenfor øya Antikythera i Egeerhavet. Men i samfunnet manglet kunnskap og interesse for praktisk utnyttelse og teknologisk utvikling.
Med sitt Museion skapte Ptolemaios forutsetningene for et fruktbart forskningsmiljø. I dets bibliotek ble all tilgjengelig gresk litteratur samlet og håndskriftene katalogisert; senere ble det laget et lignende bibliotek i Pergamon. Dette ga støtet til en omfattende filologisk og kritisk beskjeftigelse med store deler av den klassiske litteraturen. Ledende aleksandrinske filologer var Zenodot, Aristofanes fra Bysants og Aristarkhos fra Samothrake.
Hellenismen betegner derfor ikke bare en spredning og oppblanding av gresk kultur, men også en samling og vurdering av kulturgodset fra klassisk tid. Det tilbakeskuende forholdet til eldre perioder er også tydelig i hellenistisk kunst, og er et tegn på at tiden selv fornemmet tidsskiftet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.