Ukrainas historie

Ukrainas historie strekker seg tilbake minst 4500 år f.Kr. og en rekke ulike folkegrupper har bebodd og vandret gjennom det landområdet vi i dag kjenner som Ukraina. Fra om lag 800 e.Kr. har Ukraina vært et kjerneområde for østslaverne, og de etablerte etter hvert Kievriket som den første slaviske statsdannelsen. Dagens Ukraina kan være arneområdet for de indoeuropeiske språk.

Menneskelige bosetninger i området vi i dag kjenner som Ukraina er påvist i forhistorisk tid. Den neolittiske Cucuteni-kulturen blomstret i området i perioden 4500–3000 f.Kr.^[1] Cucuteni-kulturen var basert i den vestlige delen av dagens Ukraina, Romania og utviklingsmessig kan de sies å tilhøre kobberalderen. I den østlige delen av nåtidens Ukraina holdt i samme periode Sredny Stog-kulturen til, de ble etterfulgt av den tidlige bronsealderkulturen Jamna-kulturen (Kurgan-hypotesen) som befolket steppene og katakombe-kulturen mellom 2800 og 2200 f.Kr. Kurgan-kulturen etterlot seg også en rekke stenfigurer, såkalte Kurganstøtter.

I jernalderen vandret flere ulike kulturer inn, som dakerne, kimmeriere, skyterne og sarmaterne. Et skytisk kongerike eksisterte i området fra 750–250 f.Kr. Sammen med antikke greske kolonier grunnlagt på 500-tallet f.Kr. på den nordøstlige kysten av Svartehavet, bosetningene Tyras, Olbia og Tmutarakan etterfulgt av romerske og østromerske byer inntil 500-tallet e.Kr.

Gotiske stammer innvandret til dagens Ukraina mellom 250-375 e.Kr., et landområde de kalte Oium, og etablerte Tsjernjakhiv-kulturen. Østgoterne i området ble fra 370 dominert av hunerne. Nord for det østgotiske kongeriket var Kyiv-kulturen som blomstret fra 100–400-tallet da den ble erobret av hunerne. Etter at østgoterne hjalp til med å nedkjempe hunerne i slaget ved Nedao i 454 fikk de overta området Pannonia, vest for Ukraina.

Med et maktvakuum etter slutten på hunernes og goternes styre begynte slaviske stammer, muligens fra Kyiv-kulturen, å spre seg utover mye av det som i dag er Ukraina og Balkan. På 600-tallet var dagens Ukraina kjerneområdet for Det storbulgarske rike med hovedstad i Fanagoria. Mot slutten av 600-tallet forflyttet de fleste bulgarske stammene seg, og restene av deres statsdannelse ble absorbert av khazarene, en delvis nomadisk folkegruppe fra Sentral-Asia.

Khazarene grunnla et kongedømme i den sørøstlige delen av dagens Europa, nær Det kaspiske hav og Kaukasus, et rike som inkluderte de vestlige delene av dagens Kasakhstan, de østlige deler av dagens Ukraina, Aserbajdsjan, det sørlige Russland og Krim-halvøya.

På 800-tallet ble Kyiv erobret fra khazarene av Oleg, en adelsmann fra Varjagene, og la grunnlaget for en lang periode med styre av Rurik-dynastiet. På denne tiden var det flere slaviske stammer i området som tilsvarer dagens Ukraina. Kyiv lå i krysningspunktet for lønnsomme handelsruter og dets betydning som senter i Kievriket økte. På 1000-tallet var Kievriket Europas største stat i utstrekning og var kjent i Vest-Europa som Rutenia.

Kyiv vokste frem rundet år 800^[2] og blir regnet som opphavet til russisk kultur i middelalderen og Kyiv oppfattes som «alle russiske byers mor». Fra Kyiv ble det kyriliske alfabetet og den ortodokse tro (med opphav i Bysants) spredt i de slaviske områdene. Domkirken i Kyiv ble reist i 1037. Den katolske kirken og den ortodokse skilte lag ved Det store skisma 1054. Kyiv og Dneprs midtre del var på den tiden tyngdepunkt i østslavisk bosetning. Kyiv var i stor grad omgitt av skog, mens steppene lenger sør var dominert av tatarisk (tyrkiske) nomader. Angrep fra mongolene og indre splittelse førte til at Kyiv mistet den sentrale stillingen til fordel for Moskva.^[3][4][5]

Kristendommen begynte å påvirke deler av dagens Ukraina allerede før det første økumeniske konsilet, Konsilet i Nikea i 325, særlig langs Svartehavet, men ble ikke offisiell religion for Kievriket før 988. Den sterkeste drivkraften i kristningen av Kievriket var Vladimir I. Hans interesse for kristendommen ble vekket av hans farmor, prinsesse Olga. Under det etterfølgende styret til Jaroslav I ble lovboken Russkaja pravda utgitt og den kom til å prege rettsforståelsen i slaviske områder i mange hundre år fremover.

Indre konflikter i Kievriket førte til at dets makt ble redusert på 1100-tallet. Nær Kyiv bidro det til etableringen av fyrstedømmet Galitsj-Volynia, mens i nord forekom for første gang navnet Moskva i de historiske beretningene fra fyrstedømmet Suzdal, som ledet til fremveksten av Russland. I nordvest etablerte etter hvert fyrstedømmet Polotsk Hviterusslands selvstyre. Kyiv ble plyndret av de andre slaviske fyrstedømmene i 1169 og deretter plyndret av tyrkiske nomader og mongoler. Etter mongolinvasjonen på slutten av 1230-tallet avga alle fyrstedømmene i det som er dagens Ukraina troskapsløfte til mongolene og Kyiv ble igjen plyndret i 1240. Fem år etter skrev pavens utsending, Giovanni da Pian del Carpine følgende:

De gikk [deretter] løs på Russland, og gjennomførte store massakrer, ødela byer og borger og drepte folk. Kyiv, som er den største russiske byen, beleiret de, og når de hadde beleiret den i en lang periode tok de byen og drepte innbyggerne. Så når vi gikk gjennom det landet fant vi talløse menneskeskaller og ben fra de døde spredd utover marken. Sannelig hadde det vært en stor og folkerik by og nå er den redusert til nesten intet. Faktisk er det neppe mer enn to hundre hus der nå og folket blir holdt i strengt slaveri.

Giovanni da Pian del Carpine i Vincentius Beluacensis his Speculum historiale^[6]

Under Mongolenes invasjon av Kievriket gikk Kievriket i oppløsning rundt 1200.^[7] Etterfølgerstatene kom etter hvert under polsk og litauisk innflytelse, og store deler av Ukraina (inkludert Kyiv-området og Volhynia) ble etter hvert en del av Det polsk-litauiske samvelde.^[8] Polske godseiere dannet i det nåværende vestlige Ukraina en overklasse.^[2] Det polske styret førte til katolsk innflytelse på den ortodokse kirken i området.^[9] Etter press gikk en del ortodokse prester med på å anerkjenne paven mot å få bevare sitt kirkeslaviske ritualet.^[5]

Den statsdannelsen som etterfulgte Kievriket i deler av området som i dag er Ukraina, var fyrstedømmet Galitsj-Volynia.

Tidligere hadde Vladimir den store etablert byene Galitsj og Ladomir (senere Volodimer) som regionale hovedsteder for det sentrale området i vestlige Ukraina. Denne nye, mer eksklusivt ukrainske etterfølgerstaten var basert på de tre folkestammene dulebene, tivertene, og hvitkroatene. Staten var styrt av etterkommerne av Jaroslav I av Kyiv og Vladimir Monomakh. I en kortere tid var landet styrt av en ungarsk adelsmann. Strider med nabolandene Polen og Litauen skjedde også, foruten gjensidig ødeleggende krigføring med det rutenske fyrstedømmet Tsjernihiv i øst. Nasjonen nådde sitt høydepunkt ved utvidelsen gjennom naboområdene Valakia/Bessarabia, hele vegen til kystene av Svartehavet.

I løpet av denne perioden (rundt 1200–1400) ble hver av fyrstedømmene uavhengige fra hverandre for en tid. Staten Galitsj-Volynia ble til slutt en vasall til Mongolriket, men anstrengelsene for å skaffe europeisk støtte til motstand mot mongolene fortsatte. Denne perioden markerte den første «konge av ruserne», tidligere hadde herskerne av ruserne (Kievriket) hatt betegnelsen Velikij Knjaz («storfyrste») eller Knjaz («fyrste»).

Fra 1326 hadde metropolitten av Kyiv fast sete i Moskva og i 1458 ble metropolittembetet delt mellom Moskva og Polen/Litauen. Metropolitten i Polen-Litauen fikk tittelen metropolitt av Kyiv, Galicja og hele Rus' med sete i Navahrudak (nå i Hrodna voblasts i Hviterussland). I 1589 fikk metropolitten i Moskva tittel som patriark og med det frigjorde Moskva seg fra moderkirken i Konstantinopel. I 1596 gikk en del ortodokse biskoper i Polen-Litauen i union med paven (Brest-unionen eller Unionen i Brest) hvorved den ukrainske gresk-katolske kirke oppstod. Denne anerkjenner paven, men beholdt ortodoks liturgi og hadde ikke sølibat for prester.^[10][11]

I løpet av 1300-tallet var det flere kriger mellom Polen og Litauen på den ene siden og mongolene på den annen. Dette førte etter hvert med seg at det meste av Ukraina gikk inn under polsk og litauisk overherredømme. Områdene i Volynia i nord og nordvest kom inn under de litauiske fyrstene, mens områdene i sørvest kom inn under Polen (Galicia) og Ungarn (Karpato-Ruthenia).

Det meste av Ukraina grenset til deler av Litauen, noe som gjør at det er blitt hevdet^{[av hvem?]} at selve navnet «Ukraina» kommer fra det lokale ordet for «grense». «Ukraina»-navnet ble imidlertid også benyttet i århundrene tidligere. Etter at Kyiv-området falt under Litauens kontroll tok de litauiske herskerne over tittelen «hersker av ruserne». De delene av Ukraina under polsk kontroll hadde på denne tiden stor innvandring av nye folkegrupper, spesielt polakker, etniske tyskere, armeniere og jøder.

Novgorod var en av hovedbyene i Kyiv-riket. Etter den langsomme oppløsningen av Kyiv-riket flyttet det demografiske og politiske tyngdepunktet blant de østslaviske folkene seg nordøstover til skogene ved Volgas øvre løp. Med utgangspunkt i Moskva, en av de mindre byene i området, vokste det frem et nytt østslavisk rike (som ble utgangspunkt for imperiet Russland). I Moskva-riket var skikker og levemåte påvirket av finske stammer i området (trolig skjedde det en viss blanding av slaviske og finske grupper) og det var kulturelle innflytelse fra mongolene. Moskvas hersker gjorde til forskjell fra Kyiv krav på å være eneveldig i sitt territorium. Språket rundt Moskva og rundt Kyiv var omtrent det samme eller nokså likt, og de bekjente seg til ortodoks kristendom. Fyrsten av Moskva var etterkommer av en fyrsteslekt fra Kyiv, Rurik-dynastiet. På bakgrunn av dette har russiske og sovjetiske historikere regnet Kyiv-riket som direkte forløper for Moskva-riket slik at fremstillingen av Russlands historie begynner med Kyiv på 800-tallet og ikke med Moskva på 1100-tallet. I Vesten har de fleste historikerne fulgt den russiske fremstillingen. I Kyiv-rikets tid var det liten etnisk differensiering mellom de østslaviske folkene. Etter oppløsningen av Sovjetunionen har Ukrainas fremholdt (blant annet i lærebøker) at Kyiv-riket var ukrainsk og ikke russisk.^[7][5]

I slutten av middelalderen ble Moskva-hertugene de mektigste og disse ledet fordrivelsen av mongolene. Under Ivan den grusomme vokste Moskva-riket blant annet østover inn i Sibir og Ivan erklærte seg som tsar over alle russere.^[8]

Etter Lublinunionen i 1569 og dannelsen av Det polsk-litauiske samveldet falt Ukraina inn under polsk administrasjon og gikk innunder det polske kongedømmet. Perioden som fulgte etter dannelsen av samveldet, ble preget av kolonisering, og mange nye byer og landsbyer ble dannet. Idéene fra renessansen spredte seg, og innvandrende polske bønder ble i stort antall rutenisert. Samtidig ble mesteparten av den ukrainske adelen polifisert og gikk over til katolisismen, til forskjell fra bøndene, som holdt på det rutenske språket og forble i den østlige ortodokse kirke. Disse motsetningene førte til økende spenninger i samfunnet. Dette ble opprinnelsen til kosakkene, som opprinnelig var rutenske bønder som flyktet fra livegenskapet. Mange av kosakkene ble leid inn igjen av samveldet for å beskytte landet mot tatarene i sørøst. Kosakkene deltok blant annet i slaget ved Khotyn i 1621 og i flere felttog mot Storfyrstedømmet Moskva.

På midten av 1600-tallet ledet Bohdan Khmelnytskyj ukrainske kosakker i et opprør mot polakkene.^[9] Opprøret var støttet av Russland, mot en lovnad fra kosakkene om å akseptere russisk overherredømme. Dette var foranledningen til den polsk-russiske krig (1654–1667). Krigen ble avsluttet ved inngåelsen av Andrusovo-traktaten, der de ukrainske områdene øst for elven Dnepr ble avstått til Russland.^[8] Ukraina ble på denne tiden preget av strid mellom Russland og Polen om herredømmet.^[5] Under Polens tre delinger på andre halvdel av 1700-tallet ble resten av Ukraina innlemmet i det russiske imperiet.^[8] Galicja tilfalt Østerrike-Ungarn. Tsaren erobret Bessarabia fra Det osmanske rike i 1812.^[12]

Perejaslav-traktaten av 1654 anses som grunnlaget for unionen mellom Ukraina og Russland.^[13] Perejaslav-avtalen førte østlige og sørlige deler av dagens Ukraina under russisk styre. Den ortodokse kirken i i disse områdene ble da underlagt patriarken i Moskva (fra 1686), mens det vestlige for en stor del forble gresk-katolsk.^[10]

Kosakker slo seg på 1400-1500-tallet ned langs midtre deler av Dnepr (området var på den tiden den sørligste delen av det polsk-litauiske riket). Kosakkene utviklet der en rekke relativt selvstyrte samfunn. Kosakkene oppsto trolig ved en blanding av livegne bønder (som hadde unnsluppet) og rytterfolk fra steppene. Fra rytterfolkene overtok kosakkene skikker og militære ferdigheter til hest. Kosakkene var bønder (ikke nomader) som de fleste ukrainere. Kosakkene var ortodokse og ikke katolikker som polakkene, mens tatarene litt lenger sør var muslimer. Kosakkene fikk på denne måten en egen identitet og beholdt selvstyre innenfor det polske riket. Kosakkene ble brukt i grensevernet mot tatarene. Under Bohdan Khmelnytskyjs ledelse gjorde kosakkene i 1648 opprør mot den polske kongen og rykket med sine styrker frem helt til Lviv.^[7]

Khmelnytskyj gikk i 1654 i forbund med Aleksej I av Russland ved Perejaslav-traktaten. I russisk og sovjetisk fremstilling dreide dette seg om «gjenforening» av russere og ukrainere, og ble i 1954 feiret med å overføre Krim til den ukrainske sovjetrepublikken. I 150 år etter Perejaslav-traktaten beholdt kosakkene selvstyre innenfor det russiske riket. Under Ivan Masepas ledelse gjorde kosakkene opprør i 1708 og fikk støtte av Karl den 12. som ble slått av tsar Peter den stores hær ved Poltava (Slaget ved Poltava). I russisk fremstilling er Masepa en forræder, mens i ukrainsk fremstilling er han en frihetskjemper. Katarina den store oppløste de selvstyrte kosakk-samfunnene i 1775 etter kosakkopprør ledet av Jemeljan Pugatsjov. Katarina innførte livegenskap etter russisk mønster i Ukraina i 1773. Historien om kosakkene ble brukt av ukrainske nasjonalister i Vest-Ukraina under perestrojka.^[7][14][15]

I 1648 ledet kosakken Bogdan Khmelnytskij de såkalte zaporozje-kosakkene i en oppstand der målet var en selvstendig stat. Zaporozje-kosakkenes selvstyrte område, som gjerne omtales som Det kosakkiske hetmanatet, var en slags rudimentær statsdannelse, med en tidlig form for demokratisk styre. Hetmanatet ble styrt en rådsforsamling (rada), med demokratiske valg av de øverste lederne, herunder den ypperste militære og administrative lederen, hetmanen^[16]. Hetmanatet er blitt sett på som en forløper til det moderne Ukraina, og oppstod i grenselandet mellom de osmanske tyrkerne i sør, Det polsk-litauiske samvelde i vest og Russland i øst. Den bitre krigen mellom zaporozje-kosakkene og polakkene førte til at kosakkene vendte seg til Russland for beskyttelse, og i 1654 undertegnet russerne og kosakkene Perejaslav-traktaten. Polakkene prøvde deretter å oppnå et kompromiss med kosakkene gjennom Hadjatsj-traktaten i 1658, men 13 år med uavbrutt krig mellom Russland og Polen fulgte. Med Andrusovo-traktaten kom partene frem til en våpenhvile, og de ukrainske områdene ble her delt mellom samveldet og Russland. På den russiske siden av grensen fikk kosakkene en periode beholde et utstrakt selvstyre gjennom det såkalte Hetmanatet.

Tsarstyret over sentrale Ukraina ble gradvis erstattet av «beskyttelse» i løpet av de neste tiårene. Etter Polens tre delinger i 1772, 1793 og 1795, hadde den vestligste delen av Ukraina kommet inn under østerrikernes kontroll, mens resten havnet inn under Det russiske keiserdømmet. Som et resultat av de russisk-tyrkiske krigene hadde Det osmanske riket tatt kontroll over det sørlige og sentrale Ukraina mens Ungarns styre over regionen Karpato-Ruthenia fortsatte. Forfattere og intellektuelle i Ukraina ble inspirert av den nasjonalistiske ånd som oppildnet hele Europa og krevde å gjenopplive de ukrainske språklige og kulturelle tradisjonen og reetablere en ukrainsk nasjonalstat. Russland fryktet separatisme og la store begrensninger på alle forsøk på å fremme ukrainsk språk og kultur, så langt som å forby det og studere det. Mange ukrainere aksepterte sin skjebne innenfor det russiske riket og mange fikk også framgang innenfor det. Mange russiske forfattere, komponister, malere og arkitekter på 1800-tallet var av ukrainsk opprinnelse. Den mest kjente var antagelig Nikolai Gogol, en av de største forfattere i russisk litteraturhistorie.

Katarina den store oppmuntret på slutten av 1700-tallet til kolonialisering av Ukraina for å utvikle jordbruket der. I det østlige Ukraina og områdene ved Svartehavet besto overklassen på landet russisk (eller russifisert ukrainsk) adel og i byene av jøder, grekere og armenere. På landsbygda var etniske ukrainere i flertall.^[15]

Skjebnen til ukrainere under østerriksk styre var langt vanskeligere da de ble sammentrengt under den russisk-østerrikske maktkampen om Sentral- og Sør-Europa. I motsetningen til Russland var det meste av eliten som styrte Galicja av enten østerriksk eller polsk bakgrunn mens nær samtlige rutenere hørte til bondestanden. I løpet av 1800-tallet var ukrainsk «russofili» en vanlig forekomst blant slaverne, men innblanding fra de østerrikske myndighetene førte til en bevegelse som ville erstatte denne med «ukrainofilia» som deretter ville smitte over på Russland. Ved begynnelsen av den første verdenskrig var alle de som støttet Russland samlet og massakrert ved Talerhof.

En egen ukrainsk nasjonalfølelse utviklet seg på 1800-tallet, men ble undertrykket av tsar Nikolaj og fikk liten praktisk politisk betydning.^[9] Både i det som i dag er Hviterussland og i det vestlige Ukraina fantes mange kirker som tidligere bekjente seg til den ortodokse læren, men som hadde gått over til den romersk-katolske kirken og likevel beholdt den bysantinske liturgien. Under russisk styre ble disse kirkesamfunnene undertrykket, og i 1839 ble de forbudt av tsaren. Befolkningen ble tvunget til å slutte seg til den russisk-ortodokse kirke i stedet. Denne religiøse identiteten var også blitt en etnisk markør, og menighetslemmene i disse kirkene snakket hviterussisk eller ukrainsk språk.^[12] Tsaren ville ikke anerkjenne ukrainere som eget folkeslag, og la i 1876 ned forbud mot å utgi bøker på ukrainsk.

Den ukrainske nasjonalbevegelsen fikk etterhvert base i Lviv (som da hørte inn under Østerrike-Ungarn). Nasjonalistene hevdet at ukrainerne var et eget folk og dyrket minnet om Kyiv-rivet og kosakkene. Nasjonalistene utnyttet bøndenes motvilje mot russiske og polske godseiere. Taras Sjevtsjenko gjorde ukrainsk til litteraturspråk. Da Østerrike innførte allmenn stemmerett i 1907, fikk de ukrainske nasjonalistene politisk betydning i Galicja. I 1906 ble noen nasjonalister valgt inn i den russiske dumaen.^[5][17] Ukrainsk nasjonalisme ble fremmet av elitegrupper fra 1880 til første verdenskrig.^[18]

Etter den russiske revolusjon prøvde flere politiske fraksjoner å skape en uavhengig ukrainsk stat. Den 28. juni 1917 opprettet ukrainske bolsjeviker og mensjeviker Den ukrainske nasjonale republikk, og erklærte uavhengighet fra Russland.

Den 20. november 1917 erklærte Ukraina seg som en autonom del av Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk. Bolsjevikene ønsket en føderasjon med den russiske sovjetrepublikken, men manglet bred folkelig støtte. Under en separat kongress deklarerte de opprettelsen av sovjetrepublikken Ukraina (Respublyka Rad Ukrajiny) den 25. desember 1917, som imidlertid også var uavhengig av Russland.

Den 22. januar 1918 ble deretter den ikke-kommunistiske ukrainske folkerepublikk, opprettet – også uavhengig av Russland. Mellom 27. januar og 1. mars 1918 ble landet okkupert av russerne og internt oppsto en serie allianser mellom anarkister og paramilitære grupper av haydamaker.

Mellom 1. mars og 16. desember 1918 ble landet deretter okkupert av en allianse av Tyskland og Østerrike-Ungarn. Bolsjevikene ble fullstendig fordrevet fra Ukraina, og mellom 18. april og 20. november 1918 var den kommunistiske staten oppløst i samband med freden i Brest-Litovsk som la Ukraina inn i den tyske innflytelsessfæren. Etter Tysklands nederlag i første verdenskrig ble denne avtalen ignorert, og 14. desember 1918 ble Den ukrainske folkerepublikk gjenopprettet. Mellom 18. desember 1918 og 8. april 1919 var Odessa okkupert av de vestallierte.

Den 6. januar 1919 ble Den ukrainske sosialistiske konsilie-republikk grunnlagt, for deretter å opphøre den 21. desember 1919. Under den polsk-sovjetiske krig (februar 1919 – mars 1921) kjempet Den ukrainske folkerepublikk og Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk (Sovjet-Ukraina) på hver sin side. Etter krigen, den 7. mai 1921 ble imidlertid den ikke-kommunistiske delen av Ukraina absorbert av Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk. Denne staten forble et eget land de neste 18 månedene fram til den 30. desember 1922 da Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk var en av de fire grunnleggende medlemmene av Sovjetunionen.

Ukraina dannet 30. desember 1922 sammen med Russland, Hviterussland og den Transkaukasia Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker (Sovjetunionen, en forbundsstat). De sentralasiatiske områdene ble innlemmet senere. I 1920-årene avsto de russiske og ukrainske delrepublikkene områder til den hviterussiske republikken slik at denne omtrent fordoblet sitt areal.^[19][4] Ukraina var blant de tettest befolkede delen av Sovjetunionen.^[2] Ukrainsk ble innført som offisielt språk etter revolusjonen.^[9] Omtrent halvparten av de 147 millioner innbyggerne i Sovjetunionen i 1920-årene var etniske russere. Ukrainere var med 31 millioner den nest største etniske gruppen.^[20]

Den ukrainske befolkningen led fryktelige tap på første halvdel av 1900-tallet. En undersøkelse fra det Moskvabaserte Demografisk institutt regnet i 2008 ut at det i Ukraina døde 15 millioner mennesker i «overflødige dødsfall» mellom 1914 til 1948: 1,3 millioner under første verdenskrig, 2,3 millioner under den russiske borgerkrigen og polsk-sovjetiske krig, 4 millioner under holodomor, 300 000 under den store terroren og Sovjetunionens anneksjon av det vestlige Ukraina, 6,5 millioner på østfronten under andre verdenskrig og 400 000 etter krigen som følge av matmangel og Stalins kampanje mot Ukrainsk nasjonalisme.

Tysklands invasjon av Polen vestfra i september 1939, og Sovjetunionens invasjon østfra like etter, førte til en deling av Polen, som avtalt i en hemmelig tilleggsprotokoll i den tysk-sovjetiske Molotov–Ribbentrop-pakten. Dermed kom Øst-Galicja og Vest-Volynia under sovjetisk herredømme og ble en del av den ukrainske delrepublikken.^[4] Resultatet var at hele det territoriet som historisk har vært regnet som ukrainsk^{[trenger referanse]} ble samlet i én politisk enhet.

Sommeren 1940 ble store rumenske landområder avstått til Sovjetunionen, og av disse ble nordlige og sørlige Bessarabia og det nordlige Bukovina lagt til den ukrainske sovjetrepublikken, sammen med den sovjetisk okkuperte rumenske Hertsa-regionen. Disse grenseendringene ble internasjonalt anerkjent ved inngåelsen av Paris-traktatene i 1947 mellom de allierte seierherrene i andre verdenskrig og aksemaktene.^{[trenger referanse]} Mesteparten av Bessarabia ble etter oppløsningen av Sovjetunionen til det selvstendige landet Moldova, mens Budzjak, den sørligste delen av Bessarabia mellom Donau og Dnestr, forble en del av Ukraina.^[4] Den sørligste delen av Bessarabia (mot Svartehavet) har en stor slavisktalende (ukrainisk og bulgarsk) befolkning.^[7]

Tysklands invasjon av Sovjetunionen 22. juni 1941 markerte starten på fire års intens krigføring i Øst-Europa. I juli/august 1941 innledet tyskerne en beleiring av Kyiv som endte med russisk overgivelse 23. september. Mer enn 600 000 russiske soldater ble drept eller tatt til fange i forbindelse med denne beleiringen. Kyiv ble i 1965 tildelt den sovjetiske æresbetegnelsen helteby for den motstanden som ble ytt mot tyskerne. Kyiv ble gjenerobret med enorme tap, spesielt på russisk side, i slaget om Kyiv i perioden oktober – desember 1943.

Tyskerne ble i første omgang mottatt av en del vestukrainere som frigjørere, men på grunn av tyskernes svært brutale framferd snudde stemningen seg fort. Det ble gjort få forsøk på å utnytte ukrainernes misnøye med stalinismens samfunnsordning og økonomiske politikk, i stedet beholdt man kollektivorganiseringen av landbruket, igangsatte pogromer og påbegynte en systematisk avbefolkningspolitikk som forberedelse for tysk kolonisering, blant annet ved å hindre tilførselen av matforsyninger til de store byene. Henning von Tresckow overtalte Günther von Kluge til å sende en liten delegasjon av ukrainere til Hitler; dette var folk som stod på tysk side og ønsket å opprette en bufferstat med en egen hær. Hitler kunne ikke tenke seg å møte noen delegasjon av slavisk opprinnelse, og fikk dem skutt på stedet.^[21]

I Vest-Ukraina ble det erklært en uavhengig ukrainsk stat. Det ble etablert en geriljahær (UPA) som var den militære grenen av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister. UPA samarbeidet tildels med den tyske krigsmakten i forsøket på å skape en ukrainsk stat. Den tyske okkupanten tok mot militær støtte, men fengslet lederen Stepan Bandera. I Sovjetunionen ble Bandera ansett som en stor forræder, mens i den vestlige delen av Ukraina ble Bandera feiret som en helt etter oppløsningen i 1990-årene.^[7]

Store deler av landet, inkludert byer, landsbyer og industri, lå i ruiner etter krigen. Det var mangel på mat og maskiner, særlig vinteren 1945-1946 var vanskelig.^[19] Det totale antallet ukrainske drepte i andre verdenskrig er anslått til mellom 5 og 8 millioner, og av de om lag 8,7 millioner sovjetiske soldater som ble drept, anslås det at 1,4 millioner var etniske ukrainere. Nazistene utførte systematisk folkemord mot ukrainske jøder. Mellom 500 000 og 600 000 jøder regnes myrdet i Ukraina av nazistene under den andre verdenskrig.

Den tyske okkupasjonen var brutal. Det var omfattende geriljakrig mot okkupasjonsmakten og deler av geriljaen fortsatte krigen mot den sovjetisk hæren. Ukrainske nasjonalister fortsatte med sabotasje og terror til rundt 1950.^[9]

Det historiske området Karpato-Rutenia på sørvestsiden av Karpatene tilsvarer tilsvarer fylket Zakarpatska oblast i Ukraina. Over 60 % (445 000 personer) av befolkningen før krigen var rutenere og omkring 115 000 var etniske madjarer. Jødene var med sine 100 000–110 000 personer den tredje største etniske gruppen og utgjorde 15 % av befolkningen i regionen. I tillegg var det et lite antall etniske tsjekkere, slovaker, rumenere og tyskere samt sigøynere. Karpato-Rutenia var en del av keiserriket Østerrike-Ungarn fram til 1. verdenskrig og tilhørte i mellomkrigstiden Tsjekkoslovakia. Ungarn invaderte og okkuperte Karpato-Rutenia i 1938.^[22] Etter den tyske okkupasjonen av Budapest i mars 1944 var Karpato-Rutenia det første ungarsk-kontrollerte området hvor jødene ble deportert til Auschwitz fra 15. mai. Innen 7. juni var Karpato-Ruthenia tømt for jøder.^[22][23] Sovjetiske styrker drev i løpet av oktober 1944 ut ungarske og tyske styrker fra Karpato-Ruthenia.^[24]

I 1945 ble republikken Tsjekkoslovakia gjenopprettet, med unntak av at det ukrainsktalende Rutenia (Karpato-Rutenia) ble avgitt til Sovjetunionen i henhold til den sovjetisk-tsjekkoslovakiske traktaten av juni 1945. Dette området ble frigjort av den røde arme sommeren 1944.^[25]

Den østlige delen (innenfor Dnestrs nedbørsområde) av den historiske regionen Galicja har siden andre verdenskrig ligget innenfor Ukraina.^[26] Ved Polens deling på slutten av 1700-tallet tilfalt Øst-Galicja i 1772 Habsburgmonarkiet, Galitzien og Lodomerien på tysk, mens Volhynia tilfalt Det russiske keiserdømmet. Galicja og Lodomeria var det største kronlandet i det habsburgeske riket og inkluderte voivodskapene Ruthenia og Belz med overveiende rutensk befolkning. Lviv ble hovedstad. På begynnelsen av 1800-tallet hadde Galicja en stor og voksende jødisk befolkning, og størstedelen av jødene i Det østerrikske keiserrike bodde der (omkring 333.000 av offisielt 467.000 i 1850). Lemberg var på 1800-tallet dominerte av jøder (rundt en tredjedel av innbyggerne) og etniske polakker (i overkant av 50 % av innbyggerne); etniske ukrainere utgjorde 10-20 %. Den jødiske befolkningen i Galicja var ved århundreskiftet på over 800.000, samtidig flyttet mange jøder fra Galicia til Wien. Fra 1857 til 1890 økte tallet på jødiske innbyggere i Wien fra 6000 til 146.000 slik at hovedstaden i 1890 hadde 12 % jødiske innbyggere noen som hadde stor betydning for Wiens kulturelle og politiske liv. Jødene fra Galicia slo seg stort sett ned i Leopoldstadt. Lemberg var sentrum for den jødiske opplysningsbevegelsen, haskalá. Borgerskapet i Lemberg, både jøder og etnisk polske, brukte stort sett tysk språk til daglig og i skolene, og relaterte seg i stor grad til det kulturelle livet i Wien. Martin Bubers familie bodde for en stor del i Lemberg.^{[27][28][29][30]}

Under første verdenskrig var det i Galicja kraftige kamper mellom russiske på den ene siden og tyske og østerrikske styrker på den andre.^[26] I 1918 ble Vest-Galicja en del av den nye polske staten, mens den etnisk ukrainske befolkningen i Øst-Galicja erklærte uavhengighet i Lviv i 1918. Etter et kort mellomspill som uavhengig, ble også den østlige delen en del av Polen.^[31][32] Hitler og Stalins deling av området førte til at området øst for elvene San, Bug og Neman ble overtatt av Sovjetunionen og dette inkluderte en stor del av Galicja. Området hadde ikke tidligere vært omfattet av det russiske imperiet. Den ukrainske opprørsarmeen organisert motstand mot sovjetmakten og samarbeidet til dels med Tyskland om å opprette en ukrainsk stat. Blant vestukrainere ble det rekruttert mannskap til SS-avdelingen kalt «Galicja».^[33]

I 1944 rykket sovjetiske styrker inn i Galicja.^[34] Etter andre verdenskrig ble grensene fra 1944 til 1947 godkjent av de allierte, og Polen måtte avstå Øst-Galicja til Sovjetunionen. Grensen mellom Polen og Ukraina følger den tysk-sovjetiske delelinjen fra 1939.^[26]

Den nordlige delen av Bukovina den nordlige ble annektert av habsburgmonarkiet i januar 1775 og lagt inn som en region under Kongedømmet Galicia og Lodomeria. I 1849 ble det skilt ut som et eget hertugdømme innen dobbelmonarkiet. I 1918, etter første verdenskrig, ble det innlemmet i Romania. De nordligste distrikter, som er, for det meste, bebodd av etniske ukrainere, ble annektert av Sovjetunionen i 28. juni 1940,^[35] tapt til Romania igjen i 1941, og gjenannektert i 1945, og er nå del av det uavhengige Ukraina.

Tsjernobylulykken rammet landet og byen Tsjernobyl 26. april 1986. Dette var den til nå alvorligste ulykken på et atomkraftverk.

Sovjetunionen utvidet Ukraina vestover i forbindelse med andre verdenskrig og Stalin beordret i 1945 oppløsning av den gresk-katolske kirke. Den russisk-ortodokse kirke støttet Stalins påtrykk for å «gjenforene» den gresk-katolske med den russisk-ortodokse kirke. Brest-unionen av 1596 ble oppløst ved synoden i Lviv i mars 1946. Flere prester og andre troende ble forfulgt og deportert til Sibir. Kirkebyggene ble overlatt til den russisk-ortodokse kirke eller omgjort til annet formål. Gresk-katolikkene fortsatte som undergrunnsbevegelse og i eksil.^[10]

I 1960-årene opplevde Ukraina velstandsøkning og under Petro Sjelest en tiltagende nasjonalisme. Under Volodymyr Sjtsjerbytskyj ble nasjonalismen undertrykket.^[36][18] Tsjernobylulykken rammet landet og byen Tsjernobyl 26. april 1986. Dette var den til da alvorligste ulykken på et atomkraftverk. Tsjernobyl ligger ved grensen til Hviterussland.^[4] Den ukrainske nasjonalbevegelsen, Narodni Rukh, ble stiftet i 1989. Kommunistenes monopol ble opphevet og det ble gjennomført flerpartivalg til parlamentet i 1990.^[18]

Ukraina ble en uavhengig stat da Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Etter kuppforsøket i Sovjetunionen 19. august, vedtok parlamentet Verkhovna Rada 24. august en erklæring om Ukrainas uavhengighet. Leonid Kravtsjuk ble det uavhengige Ukrainas første president.

Kommunistene beholdt makten etter frie valg i 1990 og i 1991 gikk et stort flertall av innbyggerne inn for uavhengighet fra Sovjetunionen.^[37] Kommunistpartiet ble oppløst i 1991.^[18] Ukraina ble en uavhengig stat da Sovjetunionen ble oppløst i 1991 og erklærte seg selvstendig 24. august 1991.^[7] Uavhengighetserklæringen ble bekreftet i en folkeavstemning 1. desember 1991.

Russland forsøkte ikke å holde på de andre statene med makt.^[38] Sammen med Russland og Hviterussland stiftet Ukraina Samveldet av uavhengige stater i desember 1991. I 1996 gikk Hviterussland inn et forbund med Russland, men beholdt suvereniteten.^[4] Leonid Kravtsjuk ble det uavhengige Ukrainas første president.^[18] Valgene i 1994 viste tydelig skille mellom et nokså russiskvennlig Øst-Ukraina og et mer nasjonalistisk Vest-Ukraina.^[4] Etter oppløsningen av Sovjetunionen var det strid med Russland om territorier (Krim og de østlige regionene) samt våpen, krigsskip og baser.^[39][37]

USAs politikk gikk fra midten av 1990-årene ut på å hindre russisk dominans over Ukraina,^[9] mens Russlands politikk etterhvert handlet om å hindre at Ukraina nærmet seg de vestlige landene for eksempel gjennom NATO-medlemskap.^[40] Ifølge Zbigniew Brzezinski gjør Ukrainas beliggenhet landet til et av fem nøkkelområder i verden. Ukrainas selvstendighet gjør ifølge Brzezinski Russland til en overveiende asiatisk stat med få strategiske muligheter i vest og sør.^[3][41] For mange russere var Ukrainas selvstendighet det mest problematiske ved oppløsningen av Sovjetunionen blant annet fordi Ukraina ble ansett en naturlig del av Russland.^[36] Vladimir Putin, Russlands president, har argumentert med at Ukraina av historiske grunner hører sammen med Russland og at ukrainere er en slags russere og ikke et eget folk. Russlands ledelse frykter at NATO-medlemskap kan føre til at USA bygger opp baser eller annet militært nærvær i Ukraina (raketter nord i Ukraina vil kunne nå Moskva på 10 minutter).^[38]

Høsten 2004 ble det avholdt presidentvalg i Ukraina, og den russiskorienterte Viktor Janukovytsj ble utropt til president etter andre valgomgang. Beskyldninger om valgfusk førte til en politisk krise i landet, og hendelsene fikk raskt navnet oransjerevolusjonen. De fredelige demonstrasjonene tvang gjennom en tredje valgomgang. Viktor Jusjtsjenko vant valget og ble ny president.^[38]

Ved presidentvalget i Ukraina i 2010 var Janukovytsj på ny kandidat, og vant dette valget foran Julija Tymosjenko. Janukovytsj styrte frem til 2014, da han ble kastet i den såkalte Euromajdan.

Euromajdan var en bølge av demonstrasjoner og sivil uro i Ukraina, som begynte natt til 21. november 2013 med offentlige protester i Majdan Nezalezjnosti - (Frihetsplassen) i Kyiv. Protesten ble utløst av den ukrainske regjeringens beslutning om å utsette signeringen av en tilknytningsavtale med Den europeiske union og i stedet velge tettere bånd til Russland og Den eurasiske økonomiske union. Euromajdan resulterte i at president Viktor Janukovitsj ble kastet, og at landet vendte sin utenrikspolitikk mot Vesten. I motsetning til Oransjerevolusjonen ble Euromajdan blodig med mer enn 70 døde og om lag 500 skadde.^[42][43][44]

Donetsk oblast og Luhansk oblast har siden 2014 vært delvis kontrollert av pro-russiske separatister. Delelinjen går midt gjennom de to regionene med byene Donetsk og Luhansk på opprørernes side av linjen, mens blant annet Kramatorsk og Mariupol er kontrollert av ukrainske myndigheter (per februar 2022). Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk ble erklært i 2014. Utbryteren har vært støttet av Russland og kontakten med øvrige Ukraina er stengt av en frontlinje. Russiske myndigheter anså til februar 2022 disse to områdene som del av Ukraina. Viktor Janukovitsj, som ble avsatt i 2014, er fra Donetsk-området.^[45][46][47] Kramatorsk har siden fungert som hovedstad for den delen av Donetsk oblast som er under kontroll av ukrainske sentralmyndigheter.^[48] Russiske styrker har uoffisielt vært til stede i området siden 2014.^[49][50] Det har vært uklart om striden i Øst-Ukraina skal defineres som borgerkrig eller som krig med Russland.^[51]

Bakgrunn for krigen i Donbass var at Russland okkuperte Krim raskt og uten væpnet motstand februar-mars 2014. Den russiske ledelsen bestemte seg da for støtte russisk-talende separatister i området. Da ukrainske styrker fikk overtaket sommeren 2014 satte Russland inn egne styrker.^[38]

Krim har vært hjemsted for mange folkeslag og ble blant annet kolonsert av grekere i antikken. På Krim konverterte tyrkisktalende khazarer til jødedommen og det ga opphav til to folkegruppe: krimtsjaker (offer for holocaust) og karaimer. På Katarina den stores tid ble Krim erobret av Russland i 1783 og området ble russifisert - mange tatarer flyktet da til Tyrkia. Etter den russiske revolusjonen fikk Krim status som autonom republikk knyttet til den russiske delrepublikken. Stalin tvangsflyttet 18. mai 1944 tatarer fra Krim fordi Stalin mente de samarbeidet med den tyske krigsmakten.^[4]

Sovjetunionens ledelse, med Nikita Khrusjtsjov i spissen, vedtok i 1954 å overføre halvøya Krim fra den russiske til den ukrainske republikken. Hovedstaden Simferopol ligger i det berglendte innlandet, mens Sevastopol har en stor flåtebase og Jalta var et av sovjetunionens mest populære feriesteder ved Svartehavet. Etniske russere utgjorde flertallet på Krim og ved oppløsningen av Sovjetunionen krevde selvstyre eller forening med Russland. Tatarene på Krim støttet Ukraina i striden om Krims status.^[4] Overføringen til den ukrainske delrepublikken hadde på den tiden få praktiske konsekvenser for befolkningen og ble stort sett oppfattet som en symbolsk gest. Khrusjtsjov argumenterte med at transportavstanden var mye kortere til Kyiv enn til Moskva. Etter oppløsningen av Sovjetunionen forble Krim en del av Ukraina og fikk da en særegen status som autonom republikk. Russland og Ukraina anerkjente gjensidig hverandres grenser i 1990-årene, blant annet ved vennskapsavtalen av 1997, inkludert Krim. I Russland pågikk en kampanje, blant annet i parlamentet, for å oppheve overføringen fra 1954.^[52][38]

Før Janukovitsjs avgang i forbindelse med Euromajdan innledet den russiske regjeringen kontakt med prorussiske politikere på Krim. Putin annonserte 26. februar 2014 militærøvelser ved grensen til Ukraina og et par dager senere dukket flere tusen maskerte russiske soldater (uten militære insignier) opp på Krim. Spesialstyrker tok 27. februar kontroll over regjeringsbyggene, og etterhvert flyplassene, kringkasting og militære anlegg. De russiske styrkene møtte ikke motstand.^[38][45] Føderasjonsrådet, overhuset i Russlands parlament, ga i et ekstraordinært møte 1. mars Putin fullmakt til å sende militære styrker til Ukraina for å normalisere og den sosiale og politiske situasjonen. Innbyggerne på Krim stemte ved folkeavstemningen 16. mars for løsrivelse og overgang til Russland. Putin anerkjente 17. mars Krims suverenitet og signerte senere samme dag et dekret som forberedte innlemmelse i Russland (dekretet ble ratifisert av Føderasjonsrådet 21. mars).^[52] Etter annekteringen ble skilt på ukrainsk og krimtatarisk fjernet innen noen uker, og russisk valuta ble innført. Det russisktalende flertallet på halvøya var bekvemme med den nye situasjonen, mens krimtatarene (tyrkisktalende muslimer) har av historiske grunner et vanskelig forhold til Russland.^[53]

Fra russisk perspektivet handler det om gjenforening av Krim med Russland, at Krim hadde vært del av Russland i flere hundre år og korreksjon av tabben det var å oveføre Krim til Ukraina i 1954. Fra ukrainsk perspektiv handler det om mangel på respekt for Ukrainas suverenitet og at Russland ikke holdt avtalen fra Budapest i 1994 der Ukraina ga fra seg atomvåpen mot respekt for landets territorielle integritet.^[54] Etter demonstrasjoner vinteren 2014 annekterte Russland 18. mars Krim-halvøya etter å ha sendt inn militære styrker, til protester fra Ukraina og de vestlige landene. EU-landene, USA og blant annet Norge iverksatte flere sanksjoner rettet mot russiske maktpersoner og økonomi.

• Orest Subtelny, Orest (1988). Ukraine: A History. Toronto: University of Toronto Press. ISBN 0802083900. 
• Andrew Wilson The Ukrainians: Unexpected Nation. Yale University Press; 2nd edition (2002) ISBN 0-300-09309-8
• Anna Reid. Borderland: A Journey Through the History of Ukraine. London, Orion Books; 4th impression (1998, preface 2003) ISBN 1-84212-722-5
• Paul Robert Magocsi. A History of Ukraine. Toronto: University of Toronto Press (1996) ISBN 0-8020-0830-5
• Askold Krushelnycky. An Orange Revolution: A Personal Journey Through Ukrainian History. (2006). ISBN 0-436-20623-4
• Yekelchyk, Serhy (2007). Ukraine: Birth of a Modern Nation. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-530545-6
• Serhii Plokhy: The Frontline. Essays on Ukraine’s Past and Present. Harvard University Press, Cambridge (MA) 2021, ISBN 978-0-674-26882-1.).
• Serhii Plokhy: The Gates of Europe: A History of Ukraine. Aktualisert nyutgivelse. Basic Books, New York 2021, ISBN 978-1-5416-7564-3.

• Artikkel om Ukrainas nyere historie og nasjonal bevissthet (engelsk)
• History of Ukraine, fra Toronto Ukrainian Geneaology Group (engelsk)
• «Ukraine: Briefly about Her Past and Present», i Welcome to Ukraine, 2003, 1. (engelsk)