Madjarer

Madjarer, eller ungarere i en viss forstand,^[1] er en folkegruppe som først og fremst knyttes til Ungarn. Ordet ungarsk har en videre mening fordi det, særlig tidligere, henviste til alle innbyggere i det ungarske kongedømmet, uansett etnisk identitet. Spesielt den latinske termen natio hungarica henviste til adelen i kongedømmet Ungarn uten hensyn til etnisk tilhørighet.

I Ungarn bodde i 2001 9,5 millioner madjarer.^[2] Madjarene har utgjort hovedtyngden av befolkningen i det ungarske kongedømmet, som har eksistert gjennom størstedelen av det 2. årtusen. Som følge av kongedømmets deling ved Trianon-traktaten er mange madjarer blitt nasjonale minoriteter i Romania (1 400 000), Slovakia (520 000), Serbia (293 000), Russland og Ukraina (170 000), Østerrike (40 580), Kroatia (16 500), Tsjekkia (14 600) og Slovenia 10 000). Betydelige grupper av ungarsk avstamming bor i forskjellige deler av verden som i USA (1,4 mill), men til forskjell fra madjarene som lever i områdene som tilhørte det tidligere ungarske kongedømmet, er det bare en minoritet som holder på ungarsk språk og tradisjon.

Ungarn avholdt i desember 2004 referendum om hvorvidt man skulle innvilge ungarsk statsborgerskap til madjarer bosatt utenfor Ungarns grenser, uten å kreve permanent opphold i Ungarn. Referendumet ble ikke godkjent på grunn av mangel på avgitte stemmer. Dette førte til en viss økning i rekrutteringen til nasjonalistiske bevegelser og partier i landene rundt.

Ordet ser ut til å ha blitt avledet av det bulgarsk-tyrkiske onogur, kanskje på grunn av at madjarene i det 6. århundre var naboer til (eller konføderert med) onogurenes rike, hvor den ledende stammen ble kalt onogurer. Det tyrkiske navnet betyr noe sånt som «ti stammer», jf. det beslektede ordet «oghuz», som i dag er betegnelsen for tyrkiske folk som snakker et sørvesttyrkisk språk (Tyrkia-tyrkisk, aserbajdsjansk, turkmensk og gagausisk).

Den innledende bokstaven H er i mange språk (Hungarians, hongrois, hungarus) en senere tilføyelse. Den ble overtatt fra ordet huner, en liknende halvnomadisk stamme som 400 år tidligere bodde i det som er dagens Ungarn, og som levde på omtrent samme måten. I tidligere tider, gjennom middelalderen og helt til i dag, har ungarere blitt identifisert med hunerne både i historien og i litteraturen. Imidlertid ble denne sammenhengen sterkt omdiskutert rundt slutten av 1800-tallet. Fremdeles er dette gjenstand for heftig debatt blant forskere som fastholder at der ikke kan eksistere noen forbindelse mellom ungarerne og hunerne.

Madjar er i dag ganske enkelt det ungarske ordet for ungarer. I mange andre språk, som f. eks. engelsk, bruker man i bestemte (særlig historiske) sammenhenger ordet 'magyar' i stedet for ungarsk for å skille mellom etniske ungarere fra andre nasjonaliteter som bor i det tidligere kongeriket Ungarn.

Ungarernes opprinnelse er ikke fastslått med sikkerhet. Den mest utbredte teorien er den finsk-ugriske fra slutten av det 19. århundre, basert på lingvistiske og etnografiske argumenter. Men teorien er blitt kritisert for å legge for stor vekt på språklige indikasjoner. Andre teorier hevder at madjarene stammer fra skytere og hunere, tyrkiske folk, avarer og/eller sumeriske folk. I første rekke hviler dette på legender fra middelalderen, legender med høyst diskutabel troverdighet og vitenskapelig pålitelighet, samt lite systematiske språklige sammenligninger. Mange forskere forkaster derfor disse teoriene som ren spekulasjon.

Finsk-ugrisk er en gruppe beslektede språk, hvilket ikke nødvendigvis innebærer at folkene som snakker disse språkene er tilsvarende etnisk beslektet. Det samme er tilfelle for f. eks. de indoeuropeiske språk. Dessuten er ugrisk-ungarsk språk like fjernt beslektet med finsk språk som f.eks. russisk er beslektet med italiensk eller med spansk.

I det 4. årtusen f.Kr. slo de første finsk-ugriske gruppene seg ned øst for Uralfjellene, hvor de livnærte seg med jakt og fiske. Derfra kom ugriene, dvs. forfedrene til madjarene, til de skogbevokste delene av steppene i det vestlige Sibir, hvor de skapte sine tidligste bosetninger fra i hvert fall ca. 2000 f.Kr. og fremover. Bosetningene hadde nokså stor likhet med dem som fantes i den nordvestlige delen av androvokulturen. Noen av de mer utviklede stammene fra steppene lenger sør lærte dem jordbruk, husdyrhold og tilvirking av bronsegjenstander. Rundt 1500 f.Kr. begynte de med hestehold og ble et rytterfolk.

Som følge av klimaforandringene i det 1. årtusen f.Kr. flyttet den ugriske undergruppen ob-ugrierne, som inntil da hadde bodd i nordligere egner, sørover til nedre Ob-floden, mens den ugriske undergruppen, som var forfedrene til proto-madjarene, ble værende i sør og ble et nomadisk gjeterfolk. Fra ob-ugriernes endelige avreise rundt 500 f. Kr. kan forfedrene til dagens madjarer betraktes som en egen etnisk gruppe, proto-madjarene. I de påfølgende århundrene bodde proto-madjarene fremdeles på skog-steppene og på steppene sydøst for Uralfjellene, hvor de ble de nærmeste naboer til og sterkt influert av de gamle sarmaterne.

I det 4. århundre e.Kr. flyttet protomadjarene vest for Uralfjellene til området mellom de sydlige Uralfjellene og Volga (Basjkiria eller Basjkortostan).

Tidlig i det 8. århundre flyttet deler av proto-madjarene til elva Don (til et territorium mellom Volga, Don og Donets Donets som ble kalt Levedia. Etterkommerne av disse proto-madjarene som ble værende i Basjkiria ble observert s�� sent som i 1241.

Mange historiske referanser regner madjarene (ungarerne) og basjkirerne som to grener av det samme folket. Imidlertid er de moderne basjkirerne svært forskjellige fra sitt opphav, et folk som ble desimert under de europeiske mongol-invasjonene i det 13. århundre og assimilert i de tyrkiske folkene.

Protomadjarene ved Don var underlagt khazarenes khaganat. Deres naboer tilhørte den arkeologiske saltov-kulturen, dvs. bulgarer (protobulgarer, etterkommere av onogurerne) og alanerne, som de lærte hagebruk og elementer av storfehold og jordbruk av. Bulgarerne og madjarene levde i et langvarig fellesskap i Khazarene som vekselvis allierte eller rivaler. Deres skikk med to herskere (senere kjent som kende og gyula) antas å være en arv fra khazarene. Ifølge tradisjonen var madjarene organisert i en konføderasjon av syv stammer: Jenő, Kér, Keszi, Kürt-Gyarmat, Megyer (Magyar), Nyék, og Tarján.

Rundt 830 brøt det ut borgerkrig i khazar-khaganatet. Dette førte til at tre av khazarstammene slo seg sammen med madjarene og dro til det som madjarene kalte Etelköz, dvs. områdene mellom Karpatene og Dnepr – det som omtrent tilsvarer dagens Ukraina.

Rundt 854 sto madjarene overfor det første angrepet fra petsjenegerne. (Ifølge andre kilder var grunnen til at madjarene dro til Etelköz nettopp angrep fra petsjenegerne.) Madjarene kan ha lært sitt tyrkiske tungemål fra kabarene og de tidligere bulgarerne. Etter den finsk-ugriske teorien kan dette forklare minst 300 ord og navn som ennå er i bruk i det moderne Ungarn. Vikingene og øst-slaverne ble madjarenes nye naboer. Arkeologiske funn kan tyde på at madjarene kom i svært nær forbindelse med begge parter. Fra 862 og fremover startet madjarene (allerede henvist til som Ungri) sammen med sine allierte, kabarene, en serie plyndringstokter fra Etelköz til flodområdet ved Karpatene, først og fremst mot Det øst-frankiske riket, Tyskland og Stor-Mähren, dernest mot fyrstedømmet Balaton og Bulgaria.

I 895/896, antagelig under lederskap av høvdingen Árpád, krysset en del av madjarene Karpatene for å komme inn til Transilvania. Stammen kalte seg medjarer (megyer) og var den ledende stammen i madjar-alliansen, som erobret de sentrale deler av området. Samtidig, omkring ca. 895, ble madjarene i Etelköz angrepet av bulgarer (som et resultat av madjarenes innblanding i den bulgarsk-bysantinske krigen i 894-896), og siden av sine gamle fiender petsjenegerne. Det er imidlertid usikkert om disse konfliktene var den virkelige årsaken til at madjarene forlot Etelköz.

I flodområdet ved Karpatene hadde madjarene opprinnelig okkupert området til Stor-Mähren og det øvre og midtre området ved elven Tisza, et tynt befolket område, som ifølge arabiske kilder ble brukt av Stor-Mähren som forvisningssted for kriminelle, og hvor romerne hadde latt Jasygene slå seg ned noen hundreår tidligere. Herfra intensiverte madjarene sine plyndringstokter over hele det europeiske kontinentet. I 900 flyttet de fra øvre Tisza til Transdanubia (Pannonia), som senere ble kjerneområdet i den voksende ungarske staten. Deres allierte, kabarene, antagelig under Kurzans lederskap, slo seg ned i områdene rundt Bihar. Da madjarene trengte inn i flodområdet vest for Karpatene var befolkningen i hovedsak slaver.

Rester etter de eurasiske avarene holdt til i sydvest og rumenere i øst og sydøst. Dette siste er imidlertid høyst omdiskutert. Etter slaget ved Augsburg i 956 endret madjarene gradvis sin livsførsel fra å være et gjeterfolk til å bli jordbruksfolk, og de lånte hundrevis av slaviske landbruksrelaterte ord.

Arkeologiske funn, f. eks. i Polen, tyder (ifølge Przemysl) på at en stor del av madjarene ble værende nord for Karpatene etter Árpáds inntog i 895/896. I 900 ser det ut til at disse etternølerne har slått følge med de øvrige madjarene. I Transilvania finnes dessuten en ensartet ungarsk befolkning som historisk sett ikke hører med til de madjarene som var under Árpád: Székelyer, den største etniske komponenten i den ungarske minoriteten i Romania, og fullt ut anerkjent som madjarer. Székelyfolkets opprinnelse, særlig tidspunktet for deres bosetting i Transilvania, er gjenstand for uenighet mellom historikere.

Man heller til den oppfatning at det var madjarenes leder Árpád som i 896 førte dem inn i flodområdene ved Karpatene. Den madjarske ekspansjonen ble stanset i slaget ved Lechfeld i 955. De ungarske bosettingene i området ble sett på med velvilje av paven, som kronet Stefan I til konge av Ungarn i 1001, etter at madjarenes ledere hadde antatt den kristne tro. Århundret mellom madjarenes ankomst fra de østeuropeiske slettene og til konsolideringen av det ungarske kongeriket i 1001 var dominert av plyndringtokter på kryss og tvers over Europa, fra Danmark i nord til Den iberiske halvøy, Spania, i syd.

Under erobringen av Ungarn utgjorde folketallet i den ungarske nasjon et sted mellom 25 000 og 1 000 000.^[3] (Ungarske historikeres laveste estimater ligger på rundt 70 000, mens serbiske og kroatiske anslår tallene til å være langt lavere, rundt 25 000.) Den slaviske befolkningen i regionen (og rester etter de eurasiske avarene) i sydvest ble også nesten fullstendig assimilert av madjarene, bortsett fra dem som lever i dagens Kroatia og Slovakia. Kroatia gikk inn i det ungarske kongeriket i 1102.

Den første nøyaktige folketellingen i kongeriket Ungarn som tok med alle de etniske grupperingene ble utført i 1850–1851. Mulige endringer i den etniske sammensetningen av befolkningen i Ungarn er gjenstand for debatt mellom madjarer og ikke-madjarer (spesielt slovaker og rumenere).

• Noen historikere støtter teorien om at madjarenes prosentandel i flodområdet ved Karpatene var tilnærmet konstant 80% gjennom hele middelalderen. Og at de først minket under de ottomanske erobringene, da befolkningsandelen sank så lavt som til 39% (eller ifølge ikke-ungarske historikere: 29%) ved slutten av det 18. århundre. Madjarenes tilbakegang var en følge av konstant krig, matmangel og pest under det 150 år lange ottomanske herredømmet. De viktigste krigsskueplassene var de områdene som var befolket av madjarer, så antall dødsofre blant dem var mye høyere enn blant andre befolkningsgrupper. I det 18. århundre falt deres andel av folketallet ytterligere på grunn av tilstrømning av nye bosettere fra Tyskland, Serbia og andre land.
• En del slovakiske og rumenske historikere synes å legge spesiell vekt på kongedømmets multi-etniske karakter allerede i middelalderen, og de hevder at den drastiske endringen i den etniske sammensetningen som blir påstått av ungarske historikere, i virkeligheten aldri fant sted. Følgelig antar de at madjarene, siden staten ble dannet, aldri har utgjort mer enn rundt 30-40% av den totale befolkningen. Særlig heftig er debatten mellom ungarske og rumenske historikere om den etniske sammensetningen opp gjennom tidene i Transilvania.

I det 19. århundre økte madjarenes prosentvise andel av befolkningen i kongeriket Ungarn gradvis og nådde mer enn 50% omkring 1900. Spontan assimilering var en viktig faktor, særlig blant jødiske og tyske minoriteter i befolkningen i de større byene. På den annen side forlot omkring 1,5 millioner (hvorav 2/3 var ikke-ungarere) kongeriket Ungarn mellom 1890 og 1910 for å unnslippe fattigdommen.^[4][5]

Årene 1918-1920 utgjorde et vendepunkt i madjarenes historie. Med Trianon-avtalen ble kongeriket delt i flere mindre deler, og etter avståelsene var Ungarn redusert til bare en tredjedel av sitt opprinnelige areal. Mange av madjarene ble minoriteter i nabolandene. I det 20. århundre vokste madjarbefolkningen fra 7,1 millioner i 1920 til rundt 10,4 millioner i 1980, på tross av store tap av menneskeliv i den annen verdenskrig og den massive emigrasjonen etter revolusjonen i 1956. I nabostatenes områder med ungarsk bosetning, særlig i Transilvania og Vojvodina, stagnerte tallet på ungarere eller gikk litt tilbake, på grunn av (delvis tvungen) assimilasjon, emigrasjon til Ungarn, og naturlig reduksjon av andre årsaker.

Etter de store fødselsoverskuddene i 1960-årene begynte en demografisk krise å utvikle seg i Ungarn som i nabolandene. Madjarbefolkningen i Ungarn nådde et høydepunkt i 1980 og begynte deretter å gå tilbake. Det er forventet at madjarbefolkningen i Ungarn og nabolandene ytterligere vil gå tilbake til ca. 7-8 millioner i 2050.

I dag utgjør madjarene i flodområdet ved Karpatene ca. 35% av befolkningen. Antallet er omkring 12-13 millioner i 2006, nesten det samme som i 1910. Mens andre befolkningsgrupper i det 20. århundre økte 2-3 ganger i antall (eller enda mer), stagnerte madjar-befolkningen. Befolkningsveksten i Ungarn var, etter Bulgaria, den tredje laveste i verden. Fra 1950 til 2000 økte befolkningen bare fra 9,338,000 til 10,137,000, eller 8,6% på 50 år – eller 1,72 promille i året.

I tillegg til de folkegruppene som er nevnt ovenfor, og som blandet seg med madjarene i løpet av deres lange vandringer før ankomsten til Ungarn, kommer innslag av andre folkegrupper som slo seg ned i områdene etter at madjarene hadde etablert seg der. Blant dem er kumaner, petsjeneger og jasoner, og senere tyskere og andre vesteuropeiske bosettere i middelalderen. Rumenere og slovaker hadde levet sammen med og blandet seg med madjarene siden tidlig middelalder. Både jødiske minoriteter og sigøynerminoriteter har bodd i Ungarn siden middelalderen. Tyrkiske folkeslag bosatte seg fra ca. 1541 til ca. 1699 bosatte seg i de sentrale delene av dagens Ungarn mens landet var okkupert av Det osmanske riket. I grenseområdene som under tyrkernes herredømme var blitt sterkt avfolket, ble nye bosettere invitert til å slå seg ned i det 18. århundre, særlig tyskere, slovaker, serbere og kroater. Alle bidro til dannelsen av det etniske mangfoldet som preget Ungarn før landets deling etter 1. verdenskrig. De avanserte økonomiske og politiske forholdene blant slaverne, som hadde bosatt seg over hele området før madjarenes erobring, hadde betydelig innflytelse på kulturen til de nyankomne madjarene etter 896. Atskillige ungarske ord som relaterer seg til jordbruk, politikk, religion og håndverk er lånord fra slaviske språk.

• 
  Madjarer i kongedømmet Østerrike-Ungarn i 1911.
• 
  Székely-ungarere på vandring.
• 
  Ungarere i Romania.
• 
  Ungarere i Vojvodina, Serbia.
• 
  Csárdás-folkedanser i Doroslovo, Vojvodina, Serbia.

• (Eng.) Ungarernes opprinnelse fra the Enciklopédia Humana (mange kart og bilder)
• En oversikt over de ulike teoriene
• (Eng.) Om ungarernes opprinnelse, ved Marcell Jankovics
• (Kart) Forekomst av ungarere i flodområdet ved Karpatene
• Hungary and the Council of Europe
• (Eng.) Fakta om Ungarn Arkivert 22. august 2013 hos Wayback Machine.