Hopp til innhold

Saigaantilope

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Saiga»)
Saigaantilope
Nomenklatur
Saiga tatarica
Linnaeus, 1766
Populærnavn
saigaantilope,
saiga
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenKlovdyr
FamilieOksefamilien
UnderfamilieAntilopinae
SlektSaiga
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

NT — Nær truet[1]

Økologi
Habitat: terrestrisk, gressletter
Utbredelse:
Grønt: S. t. tatarica
Rødt: S. t. mongolica
Inndelt i
  • S. t. mongolica
  • S. t. tatarica

Saigaantilope eller saiga (Saiga tatarica) er eneste art i slekten Saiga og eneste «antilopeart» som finnes naturlig i Europa. Arten er fullt migrerende og nært knyttet til nomadisk aktivitet på de store gresslettene i Eurasia, der hele 98 % av den totale populasjonen befinner seg i Kazakhstan.[1]

Arten deles vanligvis inn i to underarter; S. t. tatarica og S. t. mongolica. Sistnevnte er endemisk for Mongolia.

IUCNs rødliste har regnet arten som kritisk truet.[2] Nylig publisert informasjon fra IUCN SSC Antelope Specialist Group viser imidlertid at status per 2023 er nær truet.[1]

Taksonomi og fylogeni

[rediger | rediger kilde]

De to underartene ble opprinnelig regnet som selvstendige arter, men det er nå aksept om at de er distinkte underarter av samme art. Grubb (2005) anerkjente imidlertid mamutsteppesaiga (S. borealis) som en distinkt art og inkluderte mongolica som en levende underart av denne,[3] men en slik inndeling har til nå ikke fått aksept. Mamutsteppesaigaen (fra pleistocen) regnes normalt som utdødd i holocen.

Fylogenien i kladogrammet under er basert på en studie av Bärmann et al. (2013) og viser sammensetningen av Antilopina (ett av fire undertribus i Antilopini), der saigaantilopen regnes som basal og søster til alle de andre artene.[4]







Gaseller



Hjorteantilope





Nanger



Eudorcas






Springbukk



Sjiraffgaselle






Saigaantilope




Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
S. t. tatarica

Saigaantiloper har sandfarget (mattgul) pels, som om vinteren blir hvit og omkring 70 prosent tykkere. Buksiden er lys. Hannen er noe større enn hunnen. Hannene bær spisse, tilnærmet lyreformede vertikale horn, som vokser tilnærmet rett opp og har karakteristiske ringer. Horna er svak gjennomskinnelige. Hunnene bærer ikke horn.

Saigaantilopen er ikke ei egentlig antilope, men snarere en mellomform mellom antiloper og ville sauearter. Arten skiller seg fra alle andre antiloper gjennom en svært karakteristisk snabellignende nese, som minner om nesen til sjøelefanter og tapirer. Nesens utforming er trolig en klimatilpasning (adapsjon), som hjelper dyrene med å kjøle ned og filtrere luften om sommeren, og varme den opp om vinteren. Ser man bort fra hodet og den karakteristiske nesen arten har, så ligner saigaantilopen mest på de ville saueartene.

Voksne individer veier normalt omkring 21–51 kg og måler typisk cirka 57–79 cm i skulderhøyde, mens kroppslengden utgjør cirka 108–146 cm.[5] Halen måler cirka 6–13 cm. Hannens horn, som har en base på cirka 25–33 mm, varierer i lengde mellom underartene og har normalt 12–20 distinkte ringer. Hos S. t. tatarica måler hornene omkring 28–38 cm, men hos S. t. mongolica blir de sjelden lenger enn cirka 22 cm.

Inndeling og utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen er i henhold til Faysal Bibi (2013), som deler Bovidae inn i ni tribus.[6] Norske navn i parentes er ikke offisielle navn, men kun beskrivelser.

Treliste

Arten har i dag en begrenset utbredelse i lengst øst i Europa og i Sentral-Asia, men utbredelsen har tidligere vært betydelig større. Fossile funn viser at den en gang må har strekt seg over det meste av Eurasia, fra Frankrike i vest til Mandsjuria i øst.

På grunn av jakt ble arten nær utryddet rundt år 1900. Etter den russiske revolusjon ble imidlertid arten beskyttet i Sovjetunionen, og antallet økte kraftig. Siden omkring 1990 regnes imidlertid arten igjen som sterkt truet av jakt, spesielt som følge av etterspørselen av hannens horn til bruk i tradisjonell kinesisk medisin. Arten er også utsatt for predasjon fra ulv (Canis lupus), spesielt i Kasakhstan.[7]

Habitat

[rediger | rediger kilde]

Det typiske habitatet består av flate, åpne områder dekket med lavtvoksende vegetasjon, slik at dyra kan løpe hurtig; områder med brutt terreng eller tett dekke unngås generelt, men dyr kan forville seg inn i disse av nødvendighet eller for ly under sterk vind.[1] Utbredelsen varierer fra nær, eller til og med under, havnivå i det kaspiske bassenget til cirka 1 600 moh i Mongolia.[1]

Atferd

[rediger | rediger kilde]
Saigaantilopene trives på de enorme gresslettene i øst

Saigaantiloper er sosiale, ikke-territoriale nomadiske planteetere som trekker i store flokker over enorme avstander, mellom sommer- (i nord) og vinterbeitene (i sør).

Brunsttiden starter sent i november. Da samler bukkene søyene i harem, som består av omkring 30 hunner som bukken forsvarer intensivt. Under brunsten sveller hannens neseparti opp og hårtufsene under øynene dekkes av et klissete sekret. I brunsten eter hannene lite og sloss mye, ofte med døden som utfall. Dødsraten hos hannene er faktisk hele 90 prosent under brunsten, men dødsfall skyldes som oftest utmattelse. Bukkene som overlever brunsten begynner å trekke nordover igjen i slutten av april, samtidig som hunnene føder. Som oftest to kalver, som til å begynne med skjules i det høye gresset. Alle hunnene i flokken føder som regel i løpet av ei uke. Når kalvene er noen dager gamle brytes flokken opp i mindre flokker og begynner trekket nordover mot sommerbeitene.

Maten består av ulike gressorter, urter og buskvekster.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e IUCN SSC Antelope Specialist Group. 2023. Saiga tatarica. The IUCN Red List of Threatened Species 2023: e.T19832A233712210. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2023-1.RLTS.T19832A233712210.en. Accessed on 11 January 2024.
  2. ^ a b c IUCN SSC Antelope Specialist Group (2018). «Saiga tatarica». The IUCN Red List of Threatened Species: e.T19832A50194357.en. doi:10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T19832A50194357.en. 
  3. ^ Grubb, P. 2005. Artiodactyla. In: D.E. Wilson and D.M. Reeder (eds), Mammal Species of the World. A Taxonomic and Geographic Reference (3rd ed), pp. 637-722. Johns Hopkins University Press, Baltimore, USA.
  4. ^ Bärmann, E.V.; Rössner, G.E.; Wörheide, G. (2013). A revised phylogeny of Antilopini (Bovidae, Artiodactyla) using combined mitochondrial and nuclear genes. Molecular Phylogenetics and Evolution. 67 (2): 484–93. doi:10.1016/j.ympev.2013.02.015.
  5. ^ Macdonald, D. (2001) The New Encyclopedia of Mammals. Oxford University Press, Oxford.
  6. ^ Faysal Bibi (2013). A multi-calibrated mitochondrial phylogeny of extant Bovidae (Artiodactyla, Ruminantia) and the importance of the fossil record to systematics. BMC Evolutionary Biology 2013, 13:166. DOI:10.1186/1471-2148-13-166. Besøkt 2017-01-01
  7. ^ a b Bayarbaatar, Buuveibaatar (2014), Factors Affecting Survival and Cause-specific Mortality of Saiga Calves (Saiga tatarica mongolica) in Mongolia. Masters Theses 1911 - February 2014. Paper 663. http://scholarworks.umass.edu/theses/663

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Saigaantilope&oldid=24191865»