Hundreårskrigen

Hundreårskrigen
Jeanne d’Arc under beleiringen av Orléans, maleri 1886–1890.
Dato 1337–1453 Sted Hovedsakelig Frankrike Resultat Engelsk nederlag. Huset Valois sikret den franske trone.
Stridende parter
Huset Valois (Frankrike) Støttet av Castilla Skottland Genova Mallorca Böhmen Aragón Bretagne (Blois)	Huset Plantagenet (England) Støttet av: Bourgogne Aquitaine Bretagne (Montfort) Portugal Navarra Flandern Hainaut Luxembourg Tysk-romerske rike

Hundreårskrigen er navnet moderne historikere har gitt til en serie med stridigheter og konflikter, utkjempet gjennom en 116-årsperiode, mellom England og Frankrike, og senere Burgund, i tiden fra 1337 til 1453. Historikerne ser alle disse konfliktene som én og samme krig, derav navnet hundreårskrigen. Den ble utkjempet hovedsakelig mellom monarkiene i de to nasjonene, og deres ulike allierte. Den var en kamp om kontrollen over den franske trone, som var blitt ledig etter at de franske kongene fra huset Capet hadde dødd ut. Adelsslekten Valois kontrollerte Frankrike i kjølvannet av Capet, og var selv en sidegren av Capet, og krevde således den franske tronen under den saliske loven. Det ble bestridt av huset Plantagenet, Angevinfamilien som hadde styrt England siden 1154, og dessuten store deler av hva som i dag er Frankrike. De krevde den franske trone på grunnlag av ekteskapet i 1308 mellom Edvard II av England og Isabella av Frankrike.

Krigen har historisk betydning grunnet en rekke faktorer. Selv om den hovedsakelig var en dynastisk konflikt,^[1] ga krigen drivkraft til forestillinger om både fransk og engelsk nasjonalisme. Militært fremmet den nye våpen og taktikker som brøt ned de eldre systemene med føydale hærer som var dominert av tungt, pansret kavaleri i Vest-Europa. Bueskyttere viste seg for eksempel å være mer effektive og samtidig mer økonomiske enn tungt bevæpnede riddere. De første stående hæravdelinger i Vest-Europa siden Vestromerriket ble introdusert, og endret således bondestandens rolle. Dette, foruten krigens lange varighet, gjør at den ofte blir vurdert som en av de mest betydningsfulle konflikter i middelalderens krigføring. I Frankrike førte borgerkriger, dødelige epidemier, sult, og leiesoldater som drev omfattende plyndring til at befolkningen ble redusert til nær halvparten.^[2] Fransk suksess i krigen førte til uro og oppløsning i det engelske samfunnet som til sist endte i en borgerkrig, kjent som rosekrigene (1455–1485), som brøt ut i England kort tid etter at hundreårskrigen sluttet.^[3]

Konfliktens utløsende årsak var at den franske kongen, Karl IV, ikke fikk en arving. Dette faktum ga den engelske kongen, Edvard III – som hadde arverett på den franske tronen – grunn til å starte krigen. Samtidig kontrollerte den engelske kronen store landområder i Gascogne.

Hundreårskrigen huskes også for en ung pike fra Orléans, Jeanne d’Arc, som ledet av «stemmer» hun hørte lyktes i å lede en fransk unnsetningsekspedisjon til Orléans i 1429 og befri byen fra den engelske beleiringen.

Krigen kan forenklet deles opp i fire faser:

1. En fase med engelsk suksess under Edvard III fra 1337 til 1360
2. En fase fra 1360 til 1400 hvor franskmennene hadde fremgang og nær fordrev engelskmennene
3. En fase fra 1400 til 1429, markert med de store engelske seirene under Henrik V
4. Siste fase fra 1429 til 1453 hvor Frankrike var alliert med Burgund fra 1435

Under kong Henrik V vant England en knusende seier i slaget ved Agincourt i 1415. I 1420 måtte Karl VI av Frankrike akseptere Henrik Vs sønn Henrik som sin arving. Henrik V og Karl VI døde med kort mellomrom i 1422.

Under det vaklende styret til Henrik VI falt Englands posisjon i Frankrike fra hverandre. Da stridighetene endelig tok slutt i 1453 var kun Calais igjen.

Hundreårskrigen
Sluys – Crécy – Calais – Poitiers – Auray – Agincourt – Rouen – Baugé – Meaux – Cravant – Verneuil – Orléans – Patay – Compiègne – Gerbevoy – Formigny – Castillon

I 1066 ledet Vilhelm, hertug av Normandie, en invasjon av England. Han beseiret den engelske kong Harald Godwinson i slaget ved Hastings og fikk seg selv kronet som konge av England. Det skapte en ny situasjon for det normanniske aristokratiet og for politikken i Vest-Europa.^[4] Det var et mulig problem med at en konge i et land var underordnet en konge i et annet. Som hertug av Normandie forble Vilhelm en vasall av den franske konge og var påkrevd å sverge troskap til den sistnevnte for sine landområder i Frankrike. På den annen siden, som konge av England var han likestilt med kongen av Frankrike, og de normanniske kongene i England forsøkte generelt å unngå å komme i den situasjon hvor deres posisjon som vasall ble påkrevd. På fransk side var det krenkende for det kapetingiske monarki at en nabokonge holdt landområder innfor deres eget rike, og søkte å nøytralisere trusselen som England utgjorde for Frankrike.^[5] Imidlertid var de kapetingiske konger i realiteten kun en annen rekke av herskere som de normanniske hertugene måtte forholde seg til, like viktig var de ulike fyrstene i Flandern, Blois, Anjou og Britagne. Da grevene av Anjou hyppig allierte seg med de kapetingiske kongene mot de normanniske kongene i England, kunne de ofte få støtte fra dissenterende medlemmer av det normanniske dynasti foruten opprørere innenfor hertugdømmet Normandie, og representerte en virkelig trussel for det normanniske dynastiet. De normanniske herskerne sto overfor en konstant strid med de kapetingiske kongene som benyttet hver mulighet til å overta områder fra det normanniske riket i Frankrike og til tider også i England.^[4]

Til sist, etter en periode med borgerkrig og uro i England kjent som det engelske kaoset (1135–1154), kom det i stand en allianse mellom Geoffrey av Anjou og Robert av Gloucester, som betydde en overdragelse av det anglo-normanniske dynasti. Geoffreys sønn Henrik ble den første av Angevin-kongene som kontrollerte Normandie og England, sammen med Maine, Anjou, Touraine, Poitou, Gascogne, Saintonge, og Aquitaine (denne samlingen av franske områder er også kjent som Angevin-riket). Kongen av England kom således til direkte å herske over et større landområde i Frankrike enn hva den franske kongen gjorde. Denne situasjonen – hvor kongene av England var vasall til en hersker som var faktisk langt svakere, militært, økonomisk og territorialt – var årsaken for en stadig konflikt. Kong Johan av England arvet dette store riket fra sin bror kong Rikard Løvehjerte. Imidlertid handlet kong Filip II August av Frankrike besluttsomt for å utnytte Johans svakheter, både lovmessig og militært, og ved 1204 hadde han lyktes å vri kontrollene tilbake over det meste av de gamle territoriale besittelsene. Det følgende slaget ved Bouvines (1214), sammen med Saintongekrigen (1242) og til sist Saint-Sardos-krigen (1324), reduserte Englands besittelser på kontinentet til kun noen få mindre provinser i Gascogne, helt sør i Frankrike, og fullstendig tap av kronjuvel Normandie, selv dørstokken til England.^[5]

Da Ludvig X av Frankrike og Johan I var døde, søkte Filip IVs nest eldste sønn Filip, grev av Poitiers, den franske tronen for seg selv. Det ble bestridt av en rekke adelige, blant annet Odo, hertug av Burgund (onkel på morsiden av Johanna), Karl av Valois (Filips onkel) og Karl, grev av La Marche (bror av Filip). Imidlertid greide Filip å forhandle dem til stillhet; Filips onkel og bror må ha innsett at det ville bringe dem nærmere til tronen, mens hertugen av Burgund giftet seg med Filips eldste datter, Johanna, grevinne av Burgund. Opptil denne tiden hadde alle len i Frankrike blitt gitt videre ved slektskapets førstefødselsrett; Filip måtte gi en god forklaring og rettferdiggjøring hvorfor den franske trone skulle bli formidlet på annet vis. Av den grunn opphøyde Filip den franske trone til å være likestilt med det hellige romerske rike og med pavedømmet — en posisjon som kun kunne bli gitt til hankjønn. Konseptet til den saliske lov ville bli fremmet langt senere — på 1350-tallet — da en benediktiner fra klosteret Saint-Denis, som hadde tatt vare på kongedømmets offisielle krøniker, påberopte loven for å styrke den franske kongens posisjon i sin propagandakrig mot Edvard III av England.^[6] Da også Filip V døde i 1322 ble også døtre plassert på sidelinjen til fordel av hans bror: Karl IV av Frankrike, den tredje sønnen til Filip IV.

Filip III av Frankrike s. 1270-1285

Filip IV av Frankrike s. 1285-1314

Karl av Valois d. 1325

Ludvig X av Frankrike s. 1314-1316

Filip V av Frankrike s. 1316-1322

Karl IV av Frankrike s. 1322-1328

Isabella av Frankrike

Edvard II av England

Filip VI av Frankrike s. 1328-1350

Johanna II av Navarra f. 1312

Johanna III av Burgund d. 1308

Edvard III av England f. 1312

Karl av Évreux f. 1332

Filip av Burgund f. 1323

Den franske adelen, imidlertid, rygget tilbake overfor utsiktene å bli styrt av den engelske kongen, selv om han hadde fransk som førstespråk som dem selv. Edvards forfedre, som hertuger av Aquitaine, hadde en historie som selvstendige og ulydige overfor den franske trone, mens Edvards mor, Isabella hadde dårlig omdømme hos den franske adelen grunnet hennes oppførsel. Den franske trone kunne derfor ikke gå til en kvinne, og kongelig arv kunne heller ikke gå via henne til hennes barn. Av den grunn var den mannlige arvingen av Filip III av Frankrike, Filip av Valois, den rettmessige arvingen i deres øyne. Han hadde tatt regentskapet etter at Karl IV var død og ble gitt tronen etter at Karls enke hadde født en datter. Filip av Valois ble kronet som Filip VI av Frankrike, den første fra huset Valois, en gren fra huset Capet.

Johanna II av Navarra, datter av Ludvig X, hadde også et godt og gyldig krav på den franske trone, men manglet makt for å støtte det. Kongedømmet Navarra hadde ingen presedens mot kvinnelige herskere (Huset Capet hadde arvet kongedømmet via Johannas bestemor, Johanna I av Navarra), og ved en avtale fikk hun og hennes ektemann, Filip av Évreux, lov til arve kongedømmet. Imidlertid tvang den samme avtalen Johanna og hennes ektefelle å akseptere tiltredelsen av Filip VI på tronen i Frankrike, og å frasi seg hennes arvelige rett til de franske besittelsene Champagne og Brie til den franske trone i bytte for mindre områder. Johanna og Filip av Évreux avlet en sønn, Karl av Évreux. Han ble født i 1332 og erstattet Filip av Burgund som Filip IVs mannlige arving i førstefødselsrett, og i nærhet til Ludvig C; imidlertid forble Edvard den mannlige arvingen i nærhet til Ludvig IX (den hellige), Filip IV og Karl IV.

Åpen fiendskap brøt ut da franske skip begynte å rekognosere kysten ved Den engelske kanal, og i 1337 krevde Filip VI av Frankrike lenet Gascogne ved å hevde føydal lov og uttalte at Edvard III av England hadde brutt sin ed (troskapsbrudd) ved ikke å ta seg av behovene og kravene til sin overherre. Edvard III svarte med å si at han faktisk var den rettmessige arvingen til den franske trone, og på allehelgensdag kom Henry Burghersh, biskopen av Lincoln, til Paris med denne utfordringen fra kongen av England. Krigen var blitt erklært.

I de første årene av krigen allierte Edvard III seg med adelen i Nederlandene og burghene i Flandern, men etter to militære felttog hvor ingenting ble oppnådd, falt denne alliansen sammen i 1340. Betaling av subsidier til tyske fyrster og kostnadene av å opprettholde en hær utenlands førte den engelske regjeringen mot konkurs og ødela i stor grad Edvards prestisje. Til havs hadde Frankrike overherredømme for en tid ved å bruke mannskap og krigsskip fra republikken Genova. Flere byer langs den engelske kysten ble angrepet og herjet, en del gjentatte ganger. Det førte til frykt og forstyrrelse hos den engelske kystbefolkningen. Det var også en konstant frykt for at franskmennene ville invadere England. Fransk sjømakt førte til økonomiske forstyrrelser i England da det senket eksporten av ull til Flandern og importen av vin fra Gascogne. Imidlertid i 1340, i et forsøk på å forhindre en engelsk hær i å gjøre landgang på kontinentet, ble den franske flåten bortimot ødelagt i slaget ved Sluys. Etter dette var England i stand til å dominere sjøfarten i Den engelske kanal for resten av krigen og forhindret muligheten for en fransk invasjon av De britiske øyer.

I 1341 førte konflikten over tronfølgen i hertugdømmet Bretagne til den bretonske krigen hvor Edvard støttet Johan V av Montfort og Filip støttet motparten, Karl av Blois. Hendelsene i de neste få årene var fokusert på framgangen og tilbakeslagene i kampene i Bretagne hvor byen Vannes skiftet herredømme flere ganger, foruten også hærtokt inn i Gascogne med blandet suksess for begge parter.

I juli 1346 satte Edvard i gang en storstilt invasjon over kanalen, og gikk i land på Cotentinhalvøya i Normandie. Den engelske hæren erobret byen Caen på kun en dag, noe som overrasket franskmennene som hadde forventet at byen skulle holde ut lengre. Filip samlet sammen en stor hær, men Edvard valgte å marsjere nordover mot Nederlandene, herjet og ødela etter hvert som han avanserte framfor å erobre og holde på noe landområde. Til sist forsto han at han ikke var i stand til å utmanøvrere Filip, og stilte da opp sine styrker for slag. Filips hær gikk raskt til angrep, men det berømte slaget ved Crécy ble en stor katastrofe for de franske, hovedsakelig kreditert de engelske langbuene og at den franske kongen tillot sin hær å angripe før de var samlet og klare.^[7][8] Edvard fortsatte deretter videre nordover uten å møte motstand og beleiret byen Calais ved kanalen. Den ble erobret i 1347. Det ble en viktig strategisk sted for de engelske. Det gjorde det mulig å ha tropper fast og trygt i Frankrike. Calais forble under engelsk kontroll til mot slutten av krigen i 1558 da den ble gjenerobret av de franske. I samme tidsrom, den 17. oktober 1346, gikk England seirende ut av slaget ved Neville's Cross mot skottene, hvor den skotske konge David II ble tatt til fange, noe som i stor grad passiviserte Skottlands deltagelse på fransk side i årene framover.^[9]

I 1348 begynte svartedauden å herje Europa.^[10] I 1356, etter at pesten hadde passert og England igjen var i stand til å komme seg finansielt igjen, invaderte Edvards sønn av samme navn, prinsen av Wales, kjent som Edward, den svarte prinsen, Frankrike fra Gascogne, og han vant en stor seier i slaget ved Poitiers.^[11]

Etter slaget ved Poitiers, ble den franske landsbygda kastet inn i det komplette kaos. Plyndringen og omstreifende herjinger fra både adelen og profesjonelle soldater var voldsom og omfattende. Adelen hadde ingen omtanke for de bøndene som de var formodet å beskytte. I 1358 samlet bøndene seg til opprør i hva som siden ble kalt for Jacquerie^[12] ettersom adelen hånte bønder som «Jacques» eller «Jacques Bonhomme» grunnet deres polstrete skjorter, jacque.^[13] De privilegerte i Frankrike, adelen, handelsklassen, og presteskapet, tvang bondestanden til å betale stadig økende skatter og til tvangsarbeid, foruten å stille som soldater for å beskytte godsene til de rike, uten kompensasjon.^[14] Det var de umiddelbare årsakene til de spontane opprørene i nordlige Frankrike i 1358. Underliggende lå også at bøndene la skylden for nederlaget ved Poitiers på adelen, og i tillegg kom uroen og forstyrrelsen ved at blant annet engelske, tyske og spanske soldater, foruten leiesoldater uten oppdragsgivere, og rene banditter drev ukontrollerte plyndringstokt rundt om på landsbygda. De drepte, stjal og voldtok uten at de franske myndighetene viste interesse eller maktet å hindre dem.

En redegjørelse om opprøret av den samtidige kronikøren Jean le Ble omfattet beskrivelser av forferdelig grusomheter; bøndene «drepte en ridder, satte ham på et spidd og stekte ham mens hans hustru og barn så på...»^[15] Men opprøret manglet organisering og spredte seg ukontrollert. Opprøret ble slått ned av den franske adelen ledet av Karl II av Navarra, fetter, svoger og dødsfiende av den franske regenten, hvis trone han forsøkte tilrane seg. I et hærtokt gjennom regionen Beauvais ble utallige bønder lynsjet, og rundt 20 000 bønder ble drept i raseriet som fulgte, og i massakrer andre steder.^[16]

Edvard invaderte Frankrike for tredje og siste gang i håp om å dra fordel av uroen og erobre den franske tronen, men selv om ingen fransk hær samlet seg mot ham, var han likevel ikke i stand til å ta Paris eller Reims fra dauphin, den franske tronarvingen, den senere kong Karl V av Frankrike. Han forhandlet fram fredstraktaten av Brétigny som ble signert i 1360. De engelske kom dog fordelaktig ut av denne fasen av krigen med halvparten av Bretagne, Aquitaine (i seg selv en fjerdedel av Frankrike), Calais, Ponthieu, og omtrent halvparten av Frankrikes vasallstater som deres allierte, noe som representerte en åpenbar fordel for et forent England mot et generelt splittet Frankrike.

Da Johan IIs sønn Ludvig I, hertug av Anjou, sendt til de engelske som gissel på vegne av Johan II, rømte i 1362, overga Johan II seg ridderlig og vendte frivillig til fangenskap til England. Han døde i fangenskap i 1364 og Karl V etterfulgte ham som konge av Frankrike.

Freden i Brétigny hadde fått Edvard til å gi avkall på sitt krav på den franske trone. På samme tid utvidet det stort hans områder i Aquitaine og bekreftet hans erobring av Calais. Den ratifiserte versjonen, freden i Calais, hadde en mindre endring: utveksling av nasjonale avsvergelser ville skje etter utveksling av områder, ikke umiddelbart, slik som det hadde blitt fastsatt i fredsavtalen i Brétigny.

Grunnet kongedømmet Navarras angrep i Frankrike, gjorde Edvard III ytterligere et forsøk på å kreve større territorier fra den franske konge. Karl V passifiserte kongen av Navarra ganske raskt. Med tiden hadde Edvard III glemt den formelle utvekslingen av avsvergelser av nasjonaliteter. Imidlertid måtte begge monarkene de facto oppfylle avtalen; Edvard III måtte slutte å benytte seg av det franske våpenskjoldet som en del av det engelske, og agenter fra den franske kongene kunne ikke lenger trenge seg inn i Aquitaine.

Prinsen av Wales, nå også fyrste av Aquitaine, la skatt på sine undersåtter for at de skulle betale for krigen i Castilla. Protester kom ikke fra folkene i de områdene som nylig var blitt avgitt til den engelske kronen, fra engelske Gascogne. Før tapet av fransk overherredømme, hadde folkene i Gascogne vært kontrollert av en fjern hertug, men nå ville de engelske ha langt tettere kontroll på dem. Således protesterte greven av Armagnac til sin lensherre, som var kongen av England, men selv før det var mulig for den engelske monarken å svare, hadde greven bedt om innblanding fra Paris.

Innledningsvis var ikke Karl V sikker på hvordan han skulle forholde seg til denne bønnen. Om han aksepterte, ville det være jevngodt med å bryte fredsavtalen. Han samrådde med sin advokater og rådgivere. De argumenterte at ettersom Edvard III ikke hadde gjort utvekslingen av avsvergelser, var Aquitaine fortsatt under fransk overhøyhet og Karl V kunne lovlig akseptere bønnen. I 1369 erklærte Karl V av Frankrike krig mot Edvard III under det påskudd at han ikke hadde oppfylt vilkårene i fredsavtalen i Brétigny.

Styret til Karl V opplevde at de engelske ble presset tilbake. Selv om den bretonske krigen gikk i Englands favør i slaget ved Auray, måtte hertugene av Bretagne etter hvert forsone seg med den franske trone. Den bretonske ridder Bertrand du Guesclin, ble en av de mest kjente og suksessfulle franske generalene under hundreårskrigen.

På samme tid var den svarte prinsen opptatt med krigføringen på Den iberiske halvøy fra 1366, men på grunn av sykdom ble han avløst fra sin kommando i 1371, samtidig var Edvard III blitt for gammel til å slåss, noe som ga de franske ytterligere fordeler. Peter I av Castilla, med tilnavnet den grusomme, hvis døtre Constance og Isabella var gift med brødrene til den svarte prins, henholdsvis John av Gaunt og Edmund av Langley, ble avsatt og drept av sin halvbror Henrik II av Castilla som tok tronen med støtte fra Du Guesclin og franskmennene under borgerkrigen i Castilla 1366-1369. Det brøt deretter ut krig mellom Castilla og Frankrike på den ene siden, mens Portugal og England på den andre siden.

England var også plaget med indre strid i løpet av denne perioden, som opprør på Irland og i Wales som igjen ble fulgt av fornyet grensekrig med Skottland og to adskilte borgerkriger. De irske vanskelighetene fulgte det meste av styret til Rikard II som ikke hadde klart å løse dem på den tiden da han mistet livet og tronen til sin fetter Henrik IV, som tok makten i 1399.

Selv om Henrik IV hadde planlagt krigføring i Frankrike, var han ikke i stand til å sette planene i gang i løpet av sin korte tid som konge. I mellomtiden hadde den franske kong Karl VI blitt stadige mer mentalt syk, og det utløste en åpen maktkamp mellom hans fetter Johan den uredde og hans bror Ludvig av Orléans. Etter at Ludvig ble myrdet, tok Armagnac-partiet den politiske makten i opposisjon til Johan. I 1410 søkte begge sider støtte fra de engelske styrkene i den franske borgerkrigen.

Dette ble fulgt av Owain Glyndŵrs opprør i Wales, et opprør som ikke ble endelig slått ned før i 1415 og faktisk resulterte i delvis walisisk uavhengighet for et antall år. I Skottland førte endringen i styret i England til en rekke hærtokt over grensen som ble slått tilbake med en engelsk invasjon i 1402 og med et nytt tungt nederlag for skottene i slaget ved Homildon Hill.^[17] Strid over krigsbyttet fra denne aksjonen mellom Henrik IV og Henry Percy, 1. jarl av Northumberland førte til en langvarig og blodig kamp mellom de to for kontrollen over det nordlige England som resulterte i en nesten total utslettelse av Percy-familien innen 1408. Gjennom hele denne perioden var England også utsatt for gjentatte angrep fra franske og skandinaviske pirater, noe som var ødeleggende for handelen og marinen. Disse problemene utsatte en gjenopptagelse av striden med Frankrike fram til 1415.

Det siste fasen av spenningen som styrket Frankrike mellom 1415 og 1435 er den mest berømte fasen av hundreårskrigen. Det hadde vært lagt planer for å erklære krig helt siden Henrik IV kom på tronen i 1399. Imidlertid var det hans sønn, Henrik V, som til sist ble gitt muligheten. I 1414 avviste han et tilbud fra Armagnac-partiet om å gjenopprette grensene til Brétigny som gjenytelse for hans støtte. Isteden krevde han en tilbakevending til de territoriale forholdene under styret til Henrik II. I august gjorde han landgang med en hær ved Harfleur og erobret byen, skjønt den gjorde motstand lengre enn forventet. Det betydde at på den tiden han kunne marsjere videre, var det meste av årstiden hvor det var mulig å drive krigføring allerede over. Selv om han var fristet til å marsjere direkte mot Paris, valgte han å ta herjingstokt over Frankrike mot engelskokkuperte Calais. I en kampanje som minnet om Crécy, fant han seg snart utmanøvrert og med manglende forsyninger, og måtte stille opp mot en langt større fransk hær i slaget ved Agincourt nord for Somme. Til tross for hans disfavør, var hans seier nær total; det franske nederlaget var katastrofalt med tap av mange av lederne fra Armagnac-partiet. Rundt 40 prosent av den franske adelen ble drept ved Agincourt etter at Henrik beordret at fangene skulle henrettes.^[2]

Den engelske kongen erobret det meste av Normandie, inkludert Caen i 1417 og Rouen den 19. januar 1419, og gjorde Normandie engelsk igjen for første gang på to århundrer. Han gikk inn i en formell allianse med hertugdømmet Burgund som hadde erobret Paris etter at Johan den uredde var blitt myrdet i 1419. Henrik møtte den mentalt syke franske konge Karl VI, som signerte fredstraktaten i Troyes, hvor det ble bestemt at Henrik skulle gifte seg med Karls datter Katherine og at Henriks arvinger skulle arve Frankrikes trone. Dauphin, tronarvingen, Karl VII, ble erklært illegitim. Henrik reiste formelt inn i Paris senere dette året og enigheten ble bekreftet av den franske Estates-General, Stenderforsamlingen.

Henriks framgang ble nå stoppet av en skotsk hær på rundt 6000 menn som var kommet til Frankrike. Den 21. mars 1421 knuste en fransk-skotsk styrke, ledet av John Stewart, jarl av Buchan, en langt større engelsk hær i slaget ved Baugé,^[18] og hvor den engelske kommandanten Thomas, 1. hertug av Clarence ble drept, dessuten ble de fleste engelske ledere også drept eller tatt til fange. De franske var så takknemlig at Buchan øyeblikkelig ble forfremmet til posisjonen som Connétable de France, middelalderens høyeste militære embete i Frankrike. Kort tid etter slaget ved Baugé døde Henrik V ved Meaux i 1422, og ikke lenge etter døde også Karl VI i Paris. Henrik V barnebarn, den ett år gamle Henrik VI, ble kronet til konge av England og Frankrike, men Armagnacs-partiet forble lojale til Karls sønn, og dermed medlem av huset Valois, Karl VII, og krigen fortsatte i det sentrale Frankrike.

De engelske fortsatte å angripe Frankrike og i 1429 beleiret de den betydningsfulle franske byen Orléans. Et angrep på en engelsk forsyningskonvoi førte til trefningen som i dag er kjent som «slaget om sildene» da John Fastolf i nærheten av den franske byen Rouvray lot sine rundt 300 vogner med forsyninger, hovedsakelig fylt med sild, danne en sirkel rundt sine rundt 1500 bueskyttere og soldater, og slo tilbake et ukoordinert skotsk-fransk angrep på kanskje rundt 4000 menn. Senere det samme året fikk de franske en frelser i form av en bondepike fra Domremy, skjønt hun ble kjent som la Pucelle d’Orléans, «jomfruen av Orléans». Det var Jeanne d’Arc.

Jeanne d’Arc Ved å hevde guddommelig veiledning ledet Jeanne d’Arc (1412-1431) den franske hæren til flere betydningsfulle seirer under hundreårskrigen som brola vegen for at Karl VII ble kronet som konge av Frankrike. Hun ble til sist tatt til fange av burgunderne, da alliert med England, fraktet til de engelske i bytte for penger, stilt for retten av den pro-engelske biskop av Beauvais, anklaget for «insubordinasjon og kjetteri»,[19] og brent på bålet dem 30. mai 1431, kun 19 år gammel.[20]

Ved 1424 havnet onklene til Henrik VI i en krangel om barnets regentskap, og den ene, Humphrey, hertug av Gloucester, gift med Jacoba I av Holland, grevinne av Hainaut, invaderte Nederland for å erobre hennes tidligere besittelser, men det førte ham i direkte konflikt med Filip III, hertug av Burgund.

Ved 1428 var de engelske igjen klare for å fortsette krigen og beleiret Orléans. Deres styrker var ikke tilstrekkelige for å erobre byen, men likevel forble de langt større franske styrkene passive. I 1429 overbeviste Jeanne d’Arc den franske tronarvingen om å sende henne til Orléans, hun hevdet at hun hadde mottatt visjoner fra Gud som befalte henne å drive ut engelskmennene. Hun løftet moralen til de lokale troppene og de angrep de engelske skansene, og tvang dem til å oppheve beleiringen. Inspirert av Jeanne, tok franskmennene flere engelske befestninger langs Loire. I et brev til borgerne av Tournai (i dag i Belgia) den 25. juni 1429 skrev hun: «...Jomfruen vil la dere vite at her, i åtte dager, har hun jaget de engelske ut av alle steder de holdt ved elven Loire ved angrep eller på andre måter: de er døde eller fanger eller mismodige fra å kjempe. Tro hva dere har hørt om jarlen av Suffolk, herren la Pole og hans bror, herre Talbot, Scales, Fastolf; mange flere riddere og ledere enn disse er beseiret.»^[21]

Kort tid etter brøt en fransk hær på rundt 8000 menn gjennom den engelske forskansningen med bueskyttere ved Patay med 1500 tungt kavaleri, beseiret en engelsk hær på 3000 menn ledet av John Fastolf og John Talbot, 1. jarl av Shrewsbury. Denne seieren åpnet vegen for den franske tronarvingen til å marsjere til Reims for sin kroning som Karl VII av Frankrike.

Etter at Jeanne d’Arc ble tatt til fange av burgunderne i 1430, senere solgt til de engelske, stilt for kirkerett og henrettet, ble franskmennene oppholdt i forhandlinger. Men i 1435 byttet burgunderne under Filip III side, signerte traktaten i Arras og reiste tilbake til Paris og til kongen av Frankrike. Burgunds allianse forble ustadig og uberegnelig, men deres fokus på å ekspandere sine besittelser inn i Nederlandene ga dem liten energi til å delta i krigshandlingene i Frankrike. De lange periodene med våpenstillstand som markerte krigen, ga Karl tid til å reorganisere hæren og regjeringen, erstatte sine føydale soldater med en mer moderne og profesjonell hær som kunne utnytte sin tallmessige overlegenhet, og til å sentralisere den franske staten.

En gjentagelse av Du Guesclins kampstrategi med delvis å unngå direkte slag betalte seg og franskmennene kunne gjenerobre by etter by. Ved 1449 hadde de franske gjenerobret Rouen, og i 1450 hadde greven av Clermont og Arthur de Richemont, jarl av Richmond, av den franske Montfort-familien og den framtidige Arthur III, hertug av Bretagne, nådd fram til en engelsk hær som forsøkte å hjelpe Caen i slaget ved Formigny, og beseiret den. Den engelske hæren ble angrepet fra flanken og bakfra av Richemonts styrker rett før de holdt på å beseire Clermonts hær.^[22] De franske dro videre og erobret Caen den 6. juli og deretter Bordeaux og Bayonne i 1451.

Forsøket fra John Talbot på å gjenerobre Gascogne, selv om de innledningsvis var ønsket velkommen av de lokale, ble kunst av Jean Bureau, leder av det franske artilleri, og hans kanon i slaget ved Castillon i 1453 hvor Talbot ledet en engelsk-gascognsk styrke på rundt 9 000 menn i et frontalangrep på en fransk forskanset leir med rundt 10 000 menn. De engelske fikk et tap på rundt 4000 som ble drept eller tatt til fange mot rundt 100 av de franske. Talbots hest ble drept av en kanonkule og han ble liggende fast under den inntil en franskmann gjenkjente ham og drepte ham med en håndøks. Talbots død, og den påfølgende gjenerobringen av Bordeaux tre måneder senere, førte til at hundreårskrigen ble avsluttet. Slaget ved Castillon ble det siste.^[23]

Krigføringen forandret seg stort under hundreårskrigen. Alt fra våpen som ble brukt, militære taktikker, hærstrukturer til selve definisjonen på krig, ble endret. Det skjedde delvis grunnet krigens krav, delvis til teknologiutviklingen, og delvis grunnet lærdommer som krigføringen ga. Hundreårskrigen utfordret også det godt etablerte middelaldersamfunnet. Den tradisjonelle, føydale krigføringen, basert på pansrede ryttere, ble åpenbart mot slutten av krigen at det ikke lenger fungerte. Pansrete ryttere ble utjevnet av langbuer, og senere av langdistansevåpen som geværer og kanoner, og stasjonære forsvarsposisjoner bemannet med soldater, hvilket hjalp engelskmennene til seirer ved Crécy og Agincourt. Ved å lære av skottene, begynte engelskmennene å benytte lett pansret kavaleri, senere kalt for dragoner — med ryttere som steg av hestene før slaget. Mot slutten av krigen var det kostbare, langvarig trente tunge kavaleriet gradvis avviklet, og til sist også ridderne som militær styrke og adelen som politisk kraft.^[24]

Krigen stimulerte også nasjonalistiske følelser. I det herjete Frankrike vekket krigen en nasjonalfølelse hos innbyggerne. Krigen og nasjonalismen førte i Frankrike til en raskere omforming fra et føydalt monarki til en mer sentralisert stat. Konflikten ble ikke utelukkende en kamp mellom de engelske og franske kongene, men også mellom det franske og engelske folk. Det var stadige rykter i England om at franskmennene ville invadere og ødelegge deres levevis og språk. Nasjonalfølelsene som oppsto fra slike rykter forente begge nasjonene. Hundreårskrigen kom til avslutte fransk som språk i England og som hadde tjent som hovedspråket hos de herskende klasser i England siden den normanniske erobringen og fram til rundt 1362.^[25]

England

Kong Edvard III	1327–1377	Edvard IIs son
Kong Rikard II	1377–1399	Edvard IIIs barnebarn
Kong Henrik IV	1399–1413	Edward IIIs barnebarn
Kong Henrik V	1413–1422	Henry IVs sønn
Kong Henrik VI	1422–1461	Henry Vs sønn
Edward, den svarte prinsen	1330–1376	Edvard IIIs sønn
John av Gaunt, 1. hertug av Lancaster	1340–1399	Edvard IIIs sønn
John av Lancaster, 1. hertug av Bedford	1389–1435	Henrik IVs sønn
Henry av Grosmont, 1. hertug av Lancaster	1306–1361	Ridder
John Talbot, 1. jarl av Shrewsbury	1384–1453	Ridder
Richard Plantagenet, 3. hertug av York	1411–1460	Ridder
John Fastolf	1378?–1459	Ridder

Frankrike

Kong Filip VI	1328–1350
Kong Johan II	1350–1364	Filip VIs sønn
Kong Karl V	1364–1380	John IIs sønn
Ludvig I av Anjou	1380–1382	Johan IIs sønn
Kong Karl VI	1380–1422	Karl Vs sønn
Kong Karl VII	1422–1461	Karl VIs sønn
Jeanne d’Arc	1412–1431	Militær leder
Jean de Dunois	1403–1468	Ridder
Gilles de Rais	1404–1440	Ridder
Bertrand du Guesclin	1320–1380	Ridder
Jean Bureau	13??–1463	Ridder
La Hire	1390–1443	Ridder

Burgund

Filip II den modige, hertug av Borgund	1363–1404	Sønn av Johan II av Frankrike
Johan den uredde, hertug av Borgund	1404–1419	Filip II den modige
Filip den gode, hertug av Borgund	1419–1467	Sønn av Johan den uredde

Svartedauden, og gjentakende utbrudd av byllepest, og omfattende krigføring kom samlet til å minske befolkningen i Europa på 1300- og 1400-tallet. Eksempelvis Frankrike som hadde en befolkning på rundt 17 millioner var ved slutten av hundreårskrigen blitt minsket til halvparten.^[2] En del regioner var påvirket mer enn andre. Normandie mistet tre fjerdedeler av sin befolkning i løpet av krigen. I regionen i og rundt Paris ble befolkningen mellom 1328 og 1470 redusert med minst to-tredjedeler.^[26]

Forskeren Ben Lowe (1997) har argumentert at opposisjon mot krigen bidro til å forme Englands politiske kultur i tidlig moderne tid. Selv om talsmenn mot krigen og for fred generelt ikke klarte å påvirke historiens gang i sin tid, hadde de en betydning i det lange løp. England viste avtagende entusiasme for en konflikt som ikke var bestemt av nasjonale interesser, og som kun skapte tap som følge av de økonomiske byrdene som konflikten påførte. Sammenligning med dette var analysene av britiske kostnader-fordeler opp med de franske holdninger, gitt at begge nasjonene led under svake ledere og udisiplinerte soldater, forsto det franske folket at krigføring var nødvendig for å forvise utlendinger som okkuperte deres hjemland. I tillegg fant de franske kongene alternative måter å finansiere krigen; merverdiskatt, degradere myntene, og var mindre avhengige av England på utskrivning av skatter som ble vedtatt av de nasjonale myndighetene. De engelske krigsmotstanderne hadde således mer å arbeide med enn de franske.^[27]

Historikeren Donald Matthew (2005) har argumentert at for England ble middelalderens krig mot Frankrike ikke utkjempet for å bevare kongedømmets uavhengighet, men for å beholde det engelske fotfestet på det europeiske kontinentet. Kun da de engelske ambisjonene ble endelig stoppet, søkte England kompensasjon ved å vende seg mot Den nye verden i Amerika, og kun etter at det britiske imperiet var endelig tapt, begynte England igjen å vende sin oppmerksomhet tilbake til Europa.^[28]

• Braudel, Fernand (1984): The Perspective of the World, vol III of Civilization and Capitalism
• Stolpe, Sven (1949): Jeanne d'Arc, Bonniers
• Sumption, Jonathan (1990): The Hundred Years' War, Del 1 «Trial By Battle», London
• Sumption, Jonathan (1999): The Hundred Years' War, Del 2 «Trial By Fire», London