Edvard III av England

Edvard III Konge av England
Født		13. nov. 1312 Windsor Castle
Død		21. juni 1377 (64 år) Richmond Palace (Richmond upon Thames, Kongeriket England)
Beskjeftigelse		Kongelig, monark
Embete		Engelsk monark (1327–1377) Lord av Irland (1327–1377)
Ektefelle		Philippa av Hainault
Partner(e)		Alice Perrers
Far		Edvard II av England[1]
Mor		Isabella av Frankrike[1]
Søsken		Joan of The Tower[1] Eleanor of Woodstock John av Eltham, jarl av Cornwall Adam FitzRoy
Barn		Edward, den svarte prinsen (1330–1376) Lionel av Antwerpen, 1. hertug av Clarence (1338–1368) John av Gaunt, 1. hertug av Lancaster (1340–1399) Edmund av Langley, 1. hertug av York (1341–1404) Thomas av Woodstock (1355–1397)
Nasjonalitet		Kongeriket England[2]
Gravlagt		Westminster Abbey
Utmerkelser		Hosebåndsridder
Regjeringstid		25. januar 1327–21. juni 1377
Våpenskjold
Edvard III av England på Commons

Edvard III (1312–1377) var konge av England i femti år fra 25. januar 1327, da hans far Edvard II ble avsatt, til sin død i 1377. Han ble etterfulgt av sin sønnesønn Richard II.^[3][4]

Han var en av de mest fremgangsrike engelske konger middelalderen. Blant hans forgjengere var det bare Henrik III som regjerte like lenge, og deretter tok det mer enn 400 år før en monark satt like lenge på tronen.

Edvards tid ble preget av engelsk ekspansjon gjennom kriger i Skottland og Frankrike. Hans mange etterkommere ble senere sentrale i to langvarige konflikter, hundreårskrigen og rosekrigene.

I Edvards lange regjeringstid begynte for alvor den nasjonale selvfølelsen hos engelskmenne å vokse frem, og det var i denne tiden fransk, etter 300 års herredømme som kulturspråk i England, måtte vike for engelsk.

Hosebåndsordenen ble stiftet av Edvard i 1348.^[5]

Edvard var sønn av Edvard II av England og Isabella av Frankrike, datter av kong Filip den smukke. Han ble født på Windsor Castle den 13. november 1312.^[6] I 1320 fikk han tittelen jarl av Chester, og i 1325 overlot faren tittelen hertug av Aquitaine til ham. Han ble så sendt til Frankrike for å møte sin onkel, kong Karl IV av Frankrike.

Da han kom hjem i 1327 tvang den viljesterke dronningen og hennes elsker Roger Mortimer den upopulære kongen til å abdisere, og satte den fjorten år gamle Edvard på tronen. Edvard II ble myrdet en tid senere, og Isabella og Roger Mortimer kunne dermed styre riket som regenter uten å bekymre seg for innblanding fra ham.

Edvard III ble kronet 25. januar 1327, fjorten år gammel. Han giftet seg året etter med Philippa av Hainault. De fikk tretten barn, deriblant fem sønner som levde opp. Den eldste av sønnene, og dermed arvingen, var Edward, den svarte prinsen, som ble født i 1330. Samme år døde Karl IV av Frankrike uten mannlige arvinger. Dermed var Edvard, gjennom sin mor, den høyest rangerte etterkommer etter Filip IV av Frankrike; med andre ord den sterkeste tronkrever til den franske tronen i huset Capet.

I 1330 tok den atten år gamle kongen kontroll over hoffet. Han fjernet sin mor fra hoffet, men lot henne leve. Roger Mortimer, derimot, ble henrettet.

Hans første militære fremgang var slaget ved Halidon Hill i 1333, som han vant sammen med sin skotske marionette Edvard Balliol. Motstanderen var kongens egen svoger, David II av Skottland, som krevde tronen for huset Bruce og var gift med Edvards søster Joanna av Tower.

I 1339 angrep han Frankrike og gjorde krav på tronen.^[6] Edvards krav på den franske tronen ble bestridt av franske adelsmenn, som påberopte seg lex Salica, som sier at kongelig arverett ikke kan gå gjennom kvinnelig ledd. De mente derfor at den rettmessige kongen av Frankrike var Filip VI, arving av Karl av Valois.

Edvard erklærte krig mot Filip VI i 1337, og utropte seg selv til konge av Frankrike 26. januar 1340. Konflikten som startet er kjent som hundreårskrigen, og fortsatte som en serie kriger og felttog frem til 1450-årene. I 1346 slo Edvard franskmennene i slaget ved Crecy, sammen med sin da seksten år gamle sønn Edward, den svarte prinsen. Den svarte prinsen hadde kommandoen over den seirende, engelske hæren i slaget ved Poitiers i 1356.

Den første fasen av hundreårskrigen endte i 1360 med Brétignytraktaten. Dette var høydepunktet for engelsk innflytelse i Frankrike, og traktaten brakte tre millioner gullmynter i løsepenger for den tilfangetatte Johan II av Frankrike.^{[trenger referanse]} Landområdet gikk tapt igjen i 1369 da krigen brøt ut på nytt.^[6]

Krigslykken snudde senere, og gjennom flere generasjoner gikk besittelse tapt og ble vunnet tilbake. De engelske monarkene kalte seg konge av Frankrike helt fremt til opprettelsen av Det forente kongerike Storbritannia og Irland i 1801. Edvard III kvadrerte sitt våpen, tre gylne løver på rød bunn, med det gamle franske våpenet, gylne fleur de lys på blå bunn. Dette var en del av Englands våpen inntil Georg III fjernet det.

Mens kongen var utenlands på felttog var det i praksis John av Gaunt som styrte landet. Økte inntekter fra ullhandel skapte mye ny rikdom, men i 1349 og 1350 ble landet rammet av svartedauden, som gjorde store innhogg i befolkningen. Mye jord ble liggende øde, og arbeidere krevde høyere lønn på grunn av mangelen på arbeidskraft. Kronens hovedinntekt var fra egne jordeiendommer og skatte på andre eiendommer, og man måtte etter pesten fokusere mer på skatt på handelsinntekter.

Under Edvard III ble parlamentet delt i to kamre. Man begynte å gå over til å bruke engelsk språk ved hoffet og i adelen; siden normannernes invasjon i 1066 hadde fransk blitt talt i de øvre samfunnslag.

Kongen grunnla Order of the Garter, en ridderorden som fortsatt eksisterer. Bakgrunnen skal ha vært at en kvinne som han danset med mistet det kildene kaller «et intimt plagg». For å gjøre det mindre pinlig for henne tok den galante kongen opp plagget, knøt det rundt benet sitt som et strømpebånd og sa «Honi soit qui mal y pense» («Skam den som tenker ondt om det»; dette er ordenens motto. Kvinnen er bare kjent som grevinnen av Salisbury; noen hevder at det var kongens svigerdatter Joan av Kent, men det er mer sannsynlig at det var hennes svigermor fra hennes første ekteskap.

Til tross for et lykkelig ekteskap, hvor han som nevnt fikk tretten barn, var Edvard en beryktet kvinnebedårer. Hans elskerinne Alice Ferrers ble etter Philippas død i 1369 beryktet, og hennes navn ble et slanguttrykk for korrupsjon.

Mot slutten av sin regjeringstid opplevde Edvard nederlag i Frankrike. Han ba parlamentet om mer penger gjennom skattlegging av vin- og ullhandel, men dette ble tatt dårlig imot ettersom kravet kom i 1374–1375, samtidig som et nytt utbrudd av byllepest. Parlamentet av 1376, kjent som Det gode parlamentet, kritiserte kongens rådgivere, deriblant Alice Ferrers' familie, og rådet kongen til å legge opp sitt ambisjonsnivå ut fra hva han hadde råd til.

Den siste del av Edvards regjeringstid var preget av tiltagende opposisjon.^[6] Den første speaker i underhuset, Peter de la Mare fra Herefordshire, ble valgt i 1376 i forbindelse med en konstitusjonell krise under Edward III.^[7]

Edvard III døde av slag den 21. juni 1377, og ble gravlagt i Westminster Abbey. Prins Edward hadde gått bort før ham, i 1376, og han ble derfor etterfulgt av sin unge sønnesønn, Richard II.

• (en) Edward III of England – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Edvard III av England hos The Peerage