Forkynneren

Forkynneren (hebraisk: קֹהֶלֶת – qōhǽlæṯ eller הַקּוֹהֶלֶת – haqqôhǽlæṯ^[a]; i bibeloversettelsen fra 1930 predikeren) er en av 24 bøker i Den hebraiske Bibelen (Tanakh) hvor den er klassifisert som en av Ketuvim («Skriftene»). Den er også blant visdomsbøkene i Det gamle testamente sammen med Ordspråkene. Boken ble opprinnelig skrevet en gang i tiden rundt 450–200 f.Kr.

På gresk ble den kalt Ekklēsiastḗs (Ἐκκλησιαστής), som har blitt latinisert til Ecclesiastes. Den greske tittelen er en oversettelse av hebraiske Qoheleth, det pseudonym som forfatteren av boken benyttet. I tradisjonelle jødiske tekster er kong Salomo navngitt som forfatteren, men moderne forskere har avvist det. Stofflig er boken grublingen til en konge av Jerusalem mens han forteller om sine erfaringer og trekker lærdommer fra dem, ofte selvkritisk. Forfatteren, som ikke er navngitt noen steder i boken, eller i hele Bibelen, introduserer en «lærer» eller «forkynner» som han identifiserer som en sønn av David (1:1).^[1] Forfatteren benytter ikke sin egen «stemme» før i de siste versene (12:9–14),^[2] hvor han gir sine egne tanker og sammendrag av hva «forkynneren» har sagt. Ordet «forkynner» kommer fra et hebraisk ord som kan oversettes med «den som taler offentlig». Noe av stoffet er gammelt, men det nye stoffet handler om senere historisk tid, trolig de siste århundrene før vår tidsregning begynner.

Forkynneren er den eneste boken i Bibelen som blir regnet som en filosofisk bok. Grunnen til dette er at boken tar for seg og drøfter de eksistensielle spørsmålene som vi mennesker tenker på. Eksempelvis: Hvem er jeg? Hva er meningen med livet? Samtidig som boken tar for seg spørsmålene, svarer den også på mange av dem. I kapittel 1:2 : «Tomhet og atter tomhet, sier Forkynneren, tomhet og atter tomhet! Alt er tomhet.»^[3] Det som går igjen i boken, er at alt er tomhet hvis man ikke har samfunn med Gud. Til og med rikdommen og visdommen blir aktet for tomhet av Forkynneren. Han diskuterer meningen med livet og den beste måten å leve på. Han fremmer visdom som en vei for en godt levd jordisk liv. Man skal finne de enkle gleder i dagliglivet, som mat, drikke og i ens arbeid, som er gaver fra Gud, da både den kloke og den ukloke ender livet med døden. Boken konkluderer med pålegget: «Frykt Gud og hold hans bud! Dette gjelder for alle mennesker.» (12:13).^[4]

Forkynneren har hatt en dyp innflytelse på vestens litteratur. Den inneholder flere fraser som har skapt gjenklang i moderne litteratur. Abraham Lincoln siterte Forkynneren 1:4 i en tale til kongressen den 1. desember 1862 under den mørkeste tiden av den amerikanske borgerkrigen.^[5] Den amerikanske forfatteren Thomas Wolfe skrev «Av alt jeg noen gang her sett eller lært, synes denne boken for meg som den edleste, klokeste, og det mest mektige uttrykk for menneskets liv på denne jorden — og også det høyeste poesiblomst, veltalenhet og sannhet.»^[6]

Av tekstene i Forkynneren er særlig kapittel 3 kjent med følgende vers 1–8:^[7]

¹ Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen:

² en tid for å fødes, en tid for å dø, en tid for å plante, en tid for å rykke opp,

³ en tid for å drepe, en tid for å lege, en tid for å rive ned, en tid for å bygge,

⁴ en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse,

⁵ en tid for å kaste stein, en tid for å samle steiner, en tid for å ta i favn, en tid for å la favntak være,

⁶ en tid for å lete, en tid for å miste, en tid for å bevare, en tid for å kaste,

⁷ en tid for å rive i stykker, en tid for å sy sammen, en tid for å tie, en tid for å tale,

⁸ en tid for å elske, en tid for å hate, en tid for krig og en tid for fred.

Forkynneren er presentert som en form for biografi av Forkynneren (Kohelet, eller Qohelet, i betydningen «Samleren», men tradisjonelt oversatt som «Læreren» eller «Forkynneren»).^[8] Forkynnerens fortelling er innrammet av stemmen til fortelleren, som refererer til Forkynneren i tredje person, lovpriser hans visdom, men minner leseren om at visdom har sine begrensninger og er ikke menneskets viktigste oppgave. Forkynneren forteller om hva han planla, gjorde, erfarte og tenkte. Hans søken etter kunnskap eller selvinnsikt er til sist ufullstendig. Leseren får ikke bare vite Forkynnerens visdom, men observerer hans reise mot forståelse og erkjennelse av livets frustrasjoner og usikkerheter; at reisen i seg selv er betydningsfull.^[9]

Den underliggende strukturen kan være vanskelig å se, men kan se slik ut:^[10]

• Tittel (1:1)
• Innledende dikt (1:2–11)
• I: Forkynnerens undersøkelse av livet (1:12–6:9)
• II: Forkynnerens konklusjoner (6:10–11:6)
  • Innledning (6:10–12)
  • A: Mennesket kan ikke oppdage hva som er godt for det å gjøre (7:1–8:17)
  • B: Mennesket vet ikke hva som vil komme etter det (9:1–11:6)
• Konkluderende dikt (11:7–12:8)
• Epilog (12:9–14)

I henhold til en rabbinsk tradisjon ble Forkynneren skrevet av kong Salomo i hans alderdom.^[11] En mindre alternativ tradisjon er at Hiskia og hans kollegaer skrev Jesajaboken, Ordspråkene, Høysangen og Forkynneren, men det betyr antagelig ganske enkelt at boken ble redigert under regjeringstiden til kong Hiskia.^[12] Kritisk forskning har lenge avvist ideen om en opprinnelse fra før det babylonske fangenskap.^[13][14] Tilstedeværelsen av persiske lånord og gammelarameisk peker mot en datering ikke eldre enn ca. 450 f.Kr.^[8] Den senest mulige dato for bokens opprinnelse er 180 f.Kr., da en annen jødisk skribent, Ben Sira, siterer fra den.^[15] Diskusjonen om Forkynneren tilhører den persiske eller hellenistiske perioden (det vil si eldre eller senere del av denne perioden) Bokens variabilitet korrelerer med i hvor stor grad gresk kultur og filosofi kommer til uttrykk. De to rådende teorier om bokens datering, er todelt i forskermiljøet: De som argumenterer for en persisk dato (ca. 450–330 f.Kr.), fastholder at gresk innflytelse mangler.^[8] De som argumenterer for en hellenistisk dato (ca. 330–180 f.Kr.) er av motsatt oppfatning; at boken bærer et klart preg av en indre, underliggende påvirkning som samsvarer med gresk filosofi og samfunnsnorm.^[16]

Det er usikkert om forfatteren og fortelleren er samme person. Forkynneren skifter jevnlig mellom tredjeperson (sitater av Forkynneren) og førsteperson (refleksjoner om Forkynnerens ord). Dette kan forstås som at boken ble skrevet som en kommentar på Forkynnerens lignelser framfor en personlig forfattet tekst. En del forskere har argumentert for at strukturen med tredjepersons fortelling er et kunstferdig litterært virkemiddel, skjønt beskrivelsen av fortelleren i 12:9–10 synes å favorisere en historisk person hvis tanker er presentert av fortelleren:^[17] «Forkynneren var ikke bare vis, han ga også folket kunnskap. Han grunnet og gransket og formet mange ordspråk. Forkynneren gjorde seg flid i å finne gode ord og vendinger, og han skrev ned det som er rett og sant.»^[18] Spørsmålet har imidlertid ingen teologisk viktighet.^[17]

Forskere er uenige om tematikken i Forkynneren. Er den positiv og livsbekreftende, eller dypt pessimistisk?^[19] Er forkynneren koherent eller ikke, innsiktsfull eller forvirret, ortodoks (rettroende) eller heterodoks (annerledestenkende)? Er det endelige budskapet i boken å etterligne Forkynneren som vismannen, eller å unngå hans feil?^[20] Til tider stiller forkynneren dype spørsmål; han «tviler på hvert aspekt av religionen, fra selve idealet om rettferdighet, til den nå tradisjonelle ideen om guddommelig rettferdighet for individene.»^[21] Forkynneren inneholder selvmotsigende avsnitt og/eller er de ikke er i samsvar med andre deler av Det gamle testamente.^[19] Et forslag til tolkning som kan være en løsning til disse motsigelsene, er å lese boken som en nedtegnelse av forkynnerens leting etter kunnskap: Motstridende bedømmelse («De døde er lykkeligere enn de levende» (4:2)^[22] opp mot «Det er bedre å være en levende hund enn en død løve.» (9:14))^[23] er derfor midlertidig og provisorisk, og det er kun i konklusjonen at dommen eller erkjennelse endelig blir gitt (11–12:7). I denne lesningen er forkynnerens ord brodder, formet for å framkalle dialog og refleksjoner hos sine lesere, framfor å oppnå forhastede og selvsikre konklusjoner.^[24]

Frasen «under solen» opptrer tretti ganger i teksten, alltid tilsynelatende i en sameksistens med en fast tro på Gud.^[25] Historien og naturen går i sykluser slik at alle hendelser er forutbestemt og uforanderlige, og livet har ingen mening eller hensikt: Både den kloke mann og mannen som ikke studerer visdom, vil til syvende og sist ende opp som døde og bli glemt: Mennesket bør være fylt med ærefrykt («Frykt Gud»), men i dette livet er det beste å ganske enkelt nyte Guds gaver slik de er.^[26]

• Christianson, Eric S. (2007): Ecclesiastes Through the Centuries, Wiley-Blackwell. ISBN 9780631225294
• Fox, Michael V. (2004): The JPS Bible Commentary: Ecclesiastes, Jewish Publication Society. ISBN 9780827609655
• Bartholomew, Craig (2009): Ecclesiastes, Baker Academic Press. ISBN 9780801026911.
• Brown, William P. (2011): Ecclesiastes: Interpretation: A Bible Commentary for Teaching and Preaching, Westminster John Knox Press, ISBN 9780664238247
• Enns, Peter (2011): Ecclesiastes, Eerdmans. ISBN 9780802866493.
• Foote, Shelby (1986): The Civil War, a narrative, vol. 1, Vintage Books, ISBN 9780307744678
• Gilbert, Christopher (2009): A Complete Introduction to the Bible: A Literary and Historical Introduction to the Bible, Paulist Press. ISBN 9780809145522.
• Hecht, Jennifer Michael (2003): Doubt: A History. New York: HarperCollins. ISBN 978-0-06-009795-0.
• Seow, C.L. (2007): «Ecclesiastes», i: Coogan, Michael D., red.: The New Oxford Annotated Bible, 3. utg., Oxford University Press. ISBN 9780195288803
• Smith, James (1996): The Wisdom Literature and Psalms, College Press. ISBN 9780899004396