Hopp til innhold

Kongressen (USA)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
United States Congress
Kongressbygningen på Capitol Hill
Grunnlagt4. mars 1789
SystemTokammersystem
KammerSenatet
Representantenes hus
President i SenatetKamala Harris (D) (2021)
President pro tempore i SenatetPatty Murray (D) (2023)
Speaker i Representantenes husledig fra 3. oktober 2023
Seter535 stemmeberettigede medlemmer
100 senatorer
435 representanter
Partier     Det demokratiske parti
     Det republikanske parti
MøtestedUnited States Capitol
Nettstedhttps://www.congress.gov/
  Det demokratiske parti
  Det republikanske parti
  Partiløse
  Ledig sete

De forente staters Kongress (engelsk United States Congress) er USAs lovgivende nasjonalforsamling[1]

Kongressen er et tokammersystem bestående av Representantenes hus og Senatet.

Kongressen holder til i United States Capitol på Capitol Hill i District of Columbia.

Både representantene i Representantenes hus og senatorene i Senatet velges gjennom direkte valg, men ledige seter i Senatet kan utpekes av guvernørene i de ulike delstatene.

Medlemmene representerer Det republikanske parti (GOP) eller Det demokratiske parti, men kan også i sjeldne tilfeller være partiløse eller representere et mindre parti.

Kongressen består av 535 stemmeberettigede medlemmer: 435 i Representantenes hus og 100 i Senatet.

District of Columbia, samt de oversjøiske territoriene Guam, Amerikansk Samoa, Puerto Rico, Nord-Marianene og De amerikanske Jomfruøyer, sender én delegat hver uten stemmerett til Representantenes hus.

Representantene i Representantenes hus velges hvert andre år og representerer befolkningen i de 435 kongress-distriktene der de velges fra. Kongress-distriktene tegnes etter folketellinger av Folketellingsbyrået og hver delstat må ha minst én representant. Hver stat representeres av to senatorer, uavhengig av størrelse og folketall, som velges av hele delstatens befolkning hvert sjette år. En tredjedel av Senatet er oppe til gjenvalg hvert andre år.[2] Et medlem i Kongressen som nomineres til statsråd i regjeringen er nødt til å gå av som representant i Kongressen først.[3]

I begynnelsen av hver kongress velger det største partiet i Representantenes hus en ordførende styrer, som er den andre i rekken (etter visepresidenten) til å overta presidentEmbetet. Grunnloven bestemmer at visepresidenten er Senatets president og høyeste Embetsmann, til tross for at visepresidenten kun kan stemme om det er uavgjort i Senatet.[4] President pro tempore i USAs senat velges av Senatets medlemmer og er vanligvis den eldste senatoren hos partiet med størst oppslutning.

Da USAs valgregler for det meste er vedtatt av de enkelte delstatene, kan det variere litt hva som skjer dersom et sete i Kongressen blir ledig i løpet av en periode. For representantene (altså de som velges for kun to år), vil det bli utlyst nyvalg dersom det er lang tid igjen av perioden; guvernøren av delstaten vil vanligvis uansett utnevne en midlertidig representant, og ved kortere tid før ordinært valg, vil denne utnevnelsen være alt som skjer. Dersom en senatsplass blir ledig, vil vanligvis guvernøren utnevne en ny; i en del delstater må så denne utnevnte bli valgt ved det første (ordinære eller egne ekstraordinære) valget som blir holdt, for å beholde plassen ut terminen. Noen delstater nekter guvernøren retten til å utnevne en midlertidig senator; i disse delstatene holdes et ekstraordinært valg for å fylle plassen.[5][6]

Overblikk

[rediger | rediger kilde]
Den andre kontinentale kongress stemmer for uavhengighet fra Storbritannia i 1776.

Artikkel en i Den amerikanske grunnloven fra 1787 er utgangspunktet for tokammerparlamentet og sier følgende: "Grunnloven gir all lovgivende myndighet til De forente staters Kongress, som skal bestå av et senat og et hus av representanter". Både overhuset og underhuset er likestilte i den lovgivende utviklingen - lover kan derfor ikke bli vedtatt gjennom konsensus i kun én av kammerne. Begge kamre har full kompetanse til å foreta endringer i eller forkaste lovforslag som er vedtatt i det andre kammeret. Ofte opprettes det som ledd i lovgivningsprosessen felleskomiteer med sikte på å komme frem til omforente forslag. Selv om kamrene har vedtatt et lovforslag er det likevel ikke ubetinget at forslaget får lovs kraft, ettersom presidenten kan nedlegge veto mot Kongressens lovforslag.[7]

De to kammerne har derimot ulike roller, for eksempel er det Senatet som godkjenner presidentens nominasjoner til både statsråder og dommere i USAs høyesterett. Representantenes hus er alltid initiativtakeren for skatter eller bevilgninger før de sender sine vedtak videre til Senatet, og det er også representantene som bestemmer om det skal tas ut tiltale (engelsk impeachment) ved riksrett[8] mot presidenten eller andre føderale stillinger; selve rettssaken holdes så av og i Senatet.[9] For å oppnå en kjennelse som tvinger en president eller statsråd til å avtre kreves det to tredjedelers støtte i Senatet.[10]

Begrepet kongress viser også til den nåværende nasjonalforsamlingen. Nasjonalforsamlingen regnes å sitte i takt med valgene til representantenes hus, altså to år om gangen; den nåværende kongressen er den 118. kongressen og begynte den 3. januar 2023 og ender den 3. januar 2025. Hver nasjonalforsamling begynner den 3. januar hvert andre år, med mindre den avgående nasjonalforsamlingen har vedtatt en annen startdato. Medlemmer av Senatet kalles senatorer, mens medlemmer av Representantenes hus kalles representanter, kongressmedlemmer, kongressmenn eller kongresskvinner. 49 amerikanske delstater og de amerikanske territoriene Nord-Marianene, Amerikansk Samoa og Puerto Rico har liknende tokammersystem på delstatsnivå med to kamre, mens delstaten Nebraska og de amerikanske territoriene Guam og De amerikanske Jomfruøyer har ettkammersystem bestående av et senat på delstatsnivå.

Den amerikanske kongressen har tre formål som ofte overlapper hverandre: lokal representasjon av de ulike kongress-distriktene, lokal representasjon av delstaten eller territoriet og samlet føderal representasjon av USA. De fleste medlemmene stiller til gjenvalg og den historiske sjansen for å bli gjenvalgt er på hele 90 prosent for sittende kongress-medlemmer.[11][12][13] Det føderale hovedstadsområde District of Columbia er under direkte styre av føderale styresmakter og Kongressen.

Historie

[rediger | rediger kilde]
Graf som viser den politiske kontrollen av Kongressen fra 1855 til 2013 [14].

Den første kontinentale kongress begynte som en samling av tolv av de tretten representantene for De tretten koloniene den 5. september 1774.[15] Den andre kontinentale kongress møttes 4. juli i 1776 og ratifiserte USAs uavhengighetserklæring fra Storbritannia og omtalte den nye nasjonen for første gang som Amerikas forente stater. Konføderasjonskongressen opprettet USAs første grunnlov, Konføderasjonsartiklene, i 1777. Konføderasjonsartiklene var i kraft fra 1781 til den ble erstattet av den nye grunnloven i 1789. Mellom 1790-tallet til 1820-tallet var det politiske landskapet i Kongressen styrt av maktkampen mellom Føderalistpartiet, som ønsket en sterk føderal regjering, og Det demokratisk-republikanske parti som ønsket mest mulig selvstyre for delstatene. Kjente politikere fra Føderalistpartiet var landsfederne John Adams og Alexander Hamilton, mens politikere fra Det demokratisk-republikanske parti var Thomas Jefferson, James Madison og James Monroe.

Fra 1830-tallet til 1900 var Kongressen dominert av den politiske drakampen mellom Det demokratiske parti, etablert som en etterfølger av Det demokratisk-republikanske parti i 1828, og utbryterpartiet Det nasjonalrepublikanske partiet. Nasjonalrepublikanerne ble til Whig Party på 1830-tallet og senere til Det republikanske parti i 1857. Den amerikanske borgerkrigen fra 1861 til 1865 førte til at Det republikanske parti kontrollerte Kongressen fra 1877 til 1901.[16] I 1913 ble den 17. grunnlovsendringen gjennomført som krevde at også senatorer var folkevalgte i stedet for utnevt av lokale politikere i delstatene.[17][18]

Den store depresjonen på 1930-tallet ga Det demokratiske parti dominans i Kongressen over flere tiår.[19][20] Det demokratiske parti og president Franklin D. Roosevelt førte en politikk som i 1932 ga mye av Kongressen sin makt over til presidenten og den utøvende makt [21]. Demokratene hadde flertall i både Representantenes hus og Senatet inntil andre verdenskrig.[22][23] Gjennom etterkrigstiden og frem til valget av John F. Kennedy i 1960 var Kongressen styrt av Det republikanske parti.[24]

På 1970-tallet fikk lobbyister og såkalte politiske handlingskomiteer en økende innflytelse i amerikansk politikk.[25] Fra 1974 til 1984 økte eksempelvis antallet politiske handlingskomiteer fra 608 til 3803 og donasjoner til politiske kampanjer fra 12,5 millioner dollar i 1974 til 120 millioner dollar i 1984.[26][27][28][29] I 2009 fantes det hele 4600 politiske handlingskomiteer[30] og mellom 2007 og 2008 mottok 175 medlemmer i Kongressen mer enn halvparten av deres økonomiske kampanjebidrag fra politiske handlingskomiteer.[31][32]

Myndighet

[rediger | rediger kilde]
Senatet stemmer for å stille president Bill Clinton for riksrett i 1999.

Den amerikanske kongressen utøver lovgivnings-, beskatnings- og bevilgningsmyndighet. Kongressen har autoritet over finans- og budsjettrelaterte oppgaver, eksempelvis innkreving av skatter og avgifter, nedbetaling av nasjonalgjeld, samt finansiering av militærvesenet og velferdsordninger. Kongressen har også autoritet til å oppta lån og regulere både innenlands- og internasjonal handel.[33] Både overhuset og underhuset har tilsvarende autoritet, men det er ofte Representantenes hus som kommer med forslagene til lovendringer.[34] Representantenes hus kan kreve å stille en president eller statsråd for riksrett, men det er Senatet som tar den endelige avgjørelsen med 2/3 flertall.

Grunnloven gir Kongressen en viktig rolle i forhold til militærvesenet, eksempelvis autoriteten til å erklære krig, øke antallet soldater og vedta nye regler for militæret.[35] I de senere årene har en rekke statsvitere anklaget den utøvende makt for og ha overtatt den lovgivende makts grunnlovsgitte oppgave i å erklære kriger.[36][37][38] Tidligere var det alltid Kongressen som erklærte krigene, eksempelvis den Den meksikansk-amerikanske krigen, Den spansk-amerikanske krigen, første verdenskrig og andre verdenskrig.[39] Kriger som Koreakrigen, Vietnamkrigen[40] og Gulfkrigen[41] har blitt autorisert av presidenten alene, uten godkjennelse fra Kongressen. Irak-krigen var derimot et forslag fra president George W. Bush som ble autorisert av Kongressen [42][43].

Utover dette har Senatet i oppgave å godta eller avslå presidentens nominasjoner til regjeringen, statsråder og føderale dommere. Kongressen har også den historiske retten til å etablere postkontorer, samt gi lover om opphavsrett og erklære offisielle måleenheter. Artikkel fire i Den amerikanske grunnloven gir Kongressen rett til å inkludere nye delstater. Kongressen har også den mer eller mindre symbolske oppgaven å kontrollere og se over den utøvende makt.[44][45]

Struktur

[rediger | rediger kilde]
President Barack Obama holder sin «State of the Union»-tale til en samlet Kongress, 25. januar 2011.

Kongressens to kamre, Senatet og Representantenes hus, har som lovgivende forsamling oppgaven med å lage lover, som ofte fordeles til ulike komiteer som spesialiserer seg på ulike fagområder. Medlemmer av Kongressen velges av kolleger utfra ekspertise som ledere for de ulike komiteene. Komiteene benytter seg for eksempel av hjelpeorganisasjoner som Government Accountability Office og Nasjonalbiblioteket for å finne informasjon om oppgavene de spesialiserer seg i. Hvert medlem i Kongressen har også flere ansatte på kontoret som hjelper dem for eksempel med å skrive lovforslag.

Komiteer

[rediger | rediger kilde]

Komitéstrukturen tillater medlemmer av Kongressen å studere et eller flere emner de er spesielt interessert i og bli medlemmer av ulike komiteer som fanger deres interesse.[46] Etterhvert blir medlemmene eksperter i ulike emner og opplyser Kongressen om utviklingen og kommer med lovforslag vedrørende deres ekspertise. Medlemmer blir oftest med i komiteer med betydning for deres valgkrets, som er viktige for deres region eller i fagområder der medlemmene har tidligere bakgrunn eller ekspertise.[47] Enkelte komiteer har innflytelse på andre komiteer og de samarbeider med lovgivning.[48]

Det er som regel komiteene som lager lovforslagene, til tross for at enkeltmedlemmer også kan komme med forslag. Det er derimot svært vanskelig å få gjennom lovgivning som ikke er tverrpolitisk foreslått av en komité. Senatet har 16 faste komiteer og Representantenes hus har 21 faste komiteer.[49] Under komiteene finnes det mer enn 200 underkomiteer som samler informasjon, evaluerer alternativer og identifiserer utfordringer.[50]

Nåværende komiteer

[rediger | rediger kilde]
Representantenes hus Senatet Felles

Hjelpetjenester

[rediger | rediger kilde]
Library of Congress er verdens største bibliotek.[51]

Nasjonalbiblioteket

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Library of Congress

Library of Congress er Kongressens fagbibliotek og ble etablert av Kongressen i år 1800. Biblioteket er hovedsakelig lokalisert i tre bygninger på Capitol Hill, men inkluderer også enkelte andre bygninger i District of Columbia, Virginia og Maryland. Lederen for Nasjonalbiblioteket utnevnes av den sittende presidenten, men må godkjennes av Senatet. Biblioteket ble brent ned av britene under Den britisk-amerikanske krig i 1812, men har siden blitt gjenoppbygget og inkluderer etter gjenoppbyggelsen også Thomas Jefferson sitt private bibliotek. Biblioteket er det største i verden[52] og samlingene omfatter mer enn 30 millioner katalogiserte bøker. Det fungerer som et fagbibliotek for ansatte i Kongressen, men er også åpent for publikum.

Congressional Research Service

[rediger | rediger kilde]

Congressional Research Service (CRS) er Kongressens tankesmie og gir ansatte i Kongressen detaljert og oppdatert forskning. CRS hjelper kongressmedlemmer ved å komme med forslag til lovendringer, hjelp til å analysere lovforslag, produserer rapporter og konsulterer medlemmer blant annet i den parlamentariske prosedyren. CRS har 900 partiløse ansatte.[53]

Congressional Budget Office

[rediger | rediger kilde]

Congressional Budget Office (CBO) er en føderal etat med 235 ansatte som gir økonomisk data til Kongressen.[54] CBO ble etablert som en politisk uavhengig etat i 1974 og har som formål å gi medlemmer av Kongressen informasjon i budsjettplanlegging. De kommer med estimater for skatteinntekter, nasjonalgjeld og kostnad for lovforslag.[55] CBO legger årlig frem en rapport om økonomiske- og budsjettvedrørende fremtidsestimater og lager også en årlig analyse av presidentens budsjettforslag. Direktøren av CBO velges i fellesskap mellom den ordførende styreren i Representantenes hus og president pro tempore i Senatet.[56]

Lobbyister

[rediger | rediger kilde]

Lobbyister har hatt en økende innflytelse i Kongressen[57] og representerer eksempelvis ideelle organisasjoner, ulike arbeidsgrupper, selskaper og bedrifter. I 2007 fantes det mer enn 17 000 føderale lobbyister i District of Columbia.[58]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Berg, Ole T. (8. juni 2018). «nasjonalforsamling». Store norske leksikon. Besøkt 11. juli 2022. 
  2. ^ Berg, Ole T. (4. november 2020). «USAs politiske system». Store norske leksikon. Besøkt 11. juli 2022. 
  3. ^ NRK (21. oktober 2008). «Slik blir USA styrt - Kongressen». NRK. Besøkt 11. juli 2022. 
  4. ^ NRK (21. oktober 2008). «Slik blir USA styrt - Kongressen». NRK. Besøkt 11. juli 2022. 
  5. ^ «Valg i Texas: Trumps kandidat fikk flest stemmer». VG. 2. mai 2021. «Republikanske Susan Wright er enken etter kongressmannen Ron Wright. I februar døde han av corona. Dermed ble det lyst ut et valg for å fylle hans plass i Kongressen.» 
  6. ^ «U.S. Senate Vacancies: Contemporary Developments and Perspectives» (på engelsk). Congressional Research Service. 12. april 2018. Besøkt 24. juli 2022. 
  7. ^ Berg, Ole T. (4. november 2020). «USAs politiske system». Store norske leksikon. Besøkt 11. juli 2022. 
  8. ^ Berg, Ole T. (8. juli 2018). «USAs politiske system». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 17. november 2019. 
  9. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. oktober 2015. Besøkt 15. august 2014. 
  10. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. oktober 2015. Besøkt 15. august 2014. 
  11. ^ http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/discussion/2009/08/27/DI2009082703265.html
  12. ^ Staff, Newsweek (27. oktober 1996). «How To Clean Up The Mess». Newsweek (på engelsk). Besøkt 11. juli 2022. 
  13. ^ Huckabee, David C. (2003). Reelection Rates of Incumbents (på engelsk). Nova Publishers. ISBN 978-1-59033-509-3. 
  14. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 1. november 2012. Besøkt 17. september 2012. 
  15. ^ Kramnick, Isaac (ed); Thomas Paine (1982). Common Sense. Penguin Classics. side 21.
  16. ^ Margaret S. Thompson, The "Spider Web": Congress and Lobbying in the Age of Grant (1985)
  17. ^ Zelizer, Julian E. (21. september 2004). The American Congress: The Building of Democracy (på engelsk). HarperCollins. ISBN 978-0-547-34550-5. 
  18. ^ http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2009/08/21/AR2009082103033.html
  19. ^ «THE CONGRESS: 72nd Made». Time (på engelsk). 17. november 1930. ISSN 0040-781X. Besøkt 11. juli 2022. 
  20. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. august 2010. Besøkt 15. august 2014. 
  21. ^ English, Ross (2003). "The United States Congress". New York, NY: Manchester University Press. Side 14.
  22. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. oktober 2010. Besøkt 15. august 2014. 
  23. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. oktober 2010. Besøkt 15. august 2014. 
  24. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 1. mai 2011. Besøkt 15. august 2014. 
  25. ^ Smith, Steven S.; Roberts, Jason M.; Wielen, Ryan J. Vander (12. september 2005). The American Congress (på engelsk). Cambridge University Press. ISBN 978-1-139-44699-0. 
  26. ^ Clymer, Adam (29. oktober 1992). «CAMPAIGN SPENDING IN CONGRESS RACES SOARS TO NEW HIGH». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 11. juli 2022. 
  27. ^ http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/articles/A2935-2004Oct2.html
  28. ^ «PAC Paranoia: Congress Faces Campaign Spending : Politics: Hysteria was the operative word when legislators realized they could not return home without tougher campaign finance laws.». Los Angeles Times (på engelsk). 12. august 1990. Besøkt 11. juli 2022. 
  29. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. april 2011. Besøkt 15. august 2014. 
  30. ^ «PACs spent record $416M on federal election - USATODAY.com». usatoday30.usatoday.com. Besøkt 11. juli 2022. 
  31. ^ Isikoff, Michael; Maron, Dina Fine (20. mars 2009). «TARP Funds Get Recycled as Political Contributions». Newsweek (på engelsk). Besøkt 11. juli 2022. 
  32. ^ Berke, Richard L.; Times, Special To the New York (14. februar 1988). «Campaign Finance; Problems in the PAC's: Study Finds Frustration». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 11. juli 2022. 
  33. ^ «Congress and the Dollar». The New York Sun. Besøkt 11. juli 2022. 
  34. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. oktober 2015. Besøkt 15. august 2014. 
  35. ^ Zernike, Kate (28. september 2006). «Senate Passes Detainee Bill Sought by Bush». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 11. juli 2022. 
  36. ^ «The 'unitary executive' question». Los Angeles Times (på engelsk). 11. oktober 2008. Besøkt 11. juli 2022. 
  37. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. august 2014. Besøkt 15. august 2014. 
  38. ^ «The Law: The President's War Powers». Time (på engelsk). 1. juni 1970. ISSN 0040-781X. Besøkt 11. juli 2022. 
  39. ^ «The Law: The President's War Powers». Time (på engelsk). 1. juni 1970. ISSN 0040-781X. Besøkt 11. juli 2022. 
  40. ^ «The 'unitary executive' question». Los Angeles Times (på engelsk). 11. oktober 2008. Besøkt 11. juli 2022. 
  41. ^ Kinsley, Michael (15. mars 1993). «The Case for a Big Power Swap». Time (på engelsk). ISSN 0040-781X. Besøkt 11. juli 2022. 
  42. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. august 2014. Besøkt 15. august 2014. 
  43. ^ http://content.time.com/time/magazine/article/0,9171,878290,00.html
  44. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. august 2014. Besøkt 15. august 2014. 
  45. ^ «Archive blogs». Los Angeles Times (på engelsk). Besøkt 11. juli 2022. 
  46. ^ English, Ross (2003). "The United States Congress". New York, NY: Manchester University Press. Side 46-47.
  47. ^ English, Ross (2003). "The United States Congress". New York, NY: Manchester University Press. Side 46.
  48. ^ www.senate.gov https://www.senate.gov/pagelayout/committees/d_three_sections_with_teasers/committees_home.htm. Besøkt 11. juli 2022. 
  49. ^ Berg, Ole T. (4. november 2020). «USAs politiske system». Store norske leksikon. Besøkt 11. juli 2022. 
  50. ^ http://www.gpo.gov/fdsys/pkg/HMAN-113/pdf/HMAN-113-houserules.pdf
  51. ^ «General Information | About the Library | Library of Congress». Library of Congress, Washington, D.C. 20540 USA. Besøkt 11. juli 2022. 
  52. ^ http://www.loc.gov/about/generalinfo.html
  53. ^ http://www.fas.org/sgp/crs/misc/RL33471.pdf
  54. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. desember 2016. Besøkt 25. februar 2021. 
  55. ^ http://www.cbo.gov/aboutcbo/
  56. ^ http://www.cbo.gov/about/overview
  57. ^ Clymer, Adam (29. oktober 1992). «CAMPAIGN SPENDING IN CONGRESS RACES SOARS TO NEW HIGH». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 11. juli 2022. 
  58. ^ Washington Representatives (32 utg.). Bethesda, MD: Columbia Books. november 2007. s. 949. ISBN 1-880873-55-9. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kongressen_(USA)&oldid=24787460»