Portal:Arkeologi/Anbefalte og utmerkede artikler

Parthenon
Parthenon
Generelt
Sted		Akropolis i Athen
Byggeår		447-438 f.Kr.
Arkitektur
Periode		Antikkens Hellas
Arkitekt		Iktinos, Kallikrates
Materiale		Marmor
Mål		69,5 x 30,9 m (13,72 m høy)
Interiør
Rom		29,8 x 19,2 m (cella)
Beliggenhet
Arkeologi/Anbefalte og utmerkede artikler på Commons

Parthenon (gammelgresk: Παρθενών; gresk: Παρθενώνας, Parthenónas) er et tidligere gresk tempel^[1][2] på akropolis i Athen, og var viet til Pallas Athene, byens skytsgudinne. Byggingen begynte i 447 f.Kr. da det athenske rike var på høyden av sin makt. Det ble fullført i 438 f.Kr., skjønt dekoreringen av tempelet fortsatt fram til 432 f.Kr. Det er det viktigste bevarte bygning fra klassiske Hellas, generelt betraktet som høydepunktet for dorisk søyleorden. Dets dekorative skulpturer er betraktet som en del av fremste innen antikkens gresk kunst. Parthenon er ansett som et evigvarig symbol på antikkens Hellas, det athenske demokrati og vestlige sivilisasjon,^[3] og et av verdens største kulturelle monumenter. For athenerne som bygget det, ble Parthenon og andre monumenter under Perikles på Akropolis forstått som en feiring av å beseire den persiske invasjonen og som en takknemlighet overfor gudene for seieren.^[4] De greske myndigheter har siden 1900- og inn i 2000-tallet drevet vedlikehold og restaurering av det delvis ødelagte tempelet.^[5]

Parthenon erstattet et eldre tempel for Athene, som historikerne refererer til som «Før-Parthenon» eller «Eldre-Parthenon», som ble ødelagt av perserne under invasjonen i 480 f.Kr. Tempelet er arkeoastronomisk rettet mot stjernehopen Hyadene.^[6] Som de fleste greske templer fungerte Parthenon i praktisk henseende som skattekammer for byens skattekammer.^[7][8] For en tid fungerte det også som skattekammer for det athenske sjøforbundet. I det siste tiåret av 500-tallet e.Kr. ble konvertert til en kristen kirke dedisert jomfru Maria. Bygningens offisielle navn var Jomfru Athenes tempel og det vanlige navnet kommer av det greske ordet παρθένος (parthénos betyr jomfru, til ære for Athene, som var jomfru).

Etter den osmanske erobringen ble det gjort om til en moské tidlig på 1460-tallet. Den 26. september 1687, etter at osmanerne hadde lagret ammunisjon og krutt i det gamle tempelet, ble det rammet av artilleri fra kanonene til republikken Venezia. Den påfølgende eksplosjonen gjorde store ødeleggelser på Parthenon og dens skulpturer. Fra 1800 til 1803 fjernet Thomas Bruce, lord Elgin, britisk ambassadør i Istanbul, en del av frisene og skulpturene fra tempelet.^[9] Disse skulpturene, kjent som Eligin-marmoren eller Parthenon-marmoren, ble solgt til British Museum i London i 1816, hvor de er stilt ut. Siden 1983 har de greske myndighetene, på initiativ fra kulturminister Melina Mercouri, krevd å få skulpturene tilbake til Hellas.^[10] Parthenon er en av verdens mest berømte bygninger, snart 2500 år gammel, og hele Akropolis ble oppført på UNESCOs verdensarvsliste i 1987. Geografisk plassering av Parthenon er 37°58’17.45 N / 23°43’34.29 Ø.

Etter persernes ødeleggelser startet gjenoppbyggingen av Athen, først under Themistokles, Aristeides og Kimon. Men den viktigste var Perikles som overgikk dem alle. Han var den ledende athenske politikeren på 400-tallet f.Kr.

Under de tredve årene Perikles hadde ledelsen, ble en rekke bygninger reist: Parthenon og Propylaia på Akropolis, Stoa Poikele og Hefaisteiontempelet på agorá, Odeion ved Akropolis' fot, og mange flere. For alle byggverkene på Akropolis fikk Perikles' personlige venn billedhoggeren Feidias både det overordnede konstruksjonsmessige og det direkte kunstneriske ansvaret. Det omfattet blant annet skulpturdekorasjonene. Parthenon hadde høyeste prioritet blant byggeprosjektene. Bygningens arkitekter var Iktinos og Kallikrates. Perikles tok sikte på monumenter så perfekte at «fremtiden vil undre seg over oss, slik man i dag undrer seg over oss».^[11]

Byggingen startet 447 f.Kr. og var ferdig 438 f.Kr., men arbeidet med dekorasjonene fortsatte minst fram til 433 f.Kr. Tempelet ble innviet til Panathenaia i 438 f.Kr., selv om bygge- og utsmykningsarbeidet varte i fem år til.

Noen av regningene fra byggeprosjektet er bevart, og de viser at den største kostnaden var steintransporten til Athen og Akropolis fra marmorfjellet Pentelikon omkring 16 km mot nord.

Tempelet ble bygget på samme sted som det arkaiske Parthenon, og reist på den utbrente grunnmuren fra en uferdig bygning som ble påbegynt på 480-tallet som et minnesmerke over seieren ved Marathon.^[12] Rester av dette kan sees noen steder rundt tempelet, og de to tidligere bygningene er kjent også fra innskrifter på Akropolis. I arkeologiske verker betegnes de gjerne som Parthenon I (eldst), II (arkaisk) og III (klassisk). Det arkaiske tempelets krepidoma ble brukt som fundament for det klassiske. Da man valgte å bygge et større tempel ble fundamentet utvidet mot nord.

Til tross for at Hefaisteion, tempelet på agorá viet til Hefaistos, er det mest komplette bevarte doriske tempelet ble Parthenon i sin tid betraktet som det «vakreste». John Julius Cooper skrev at

tempelet «nyter sitt rykte som det mest perfekte doriske tempelet som noensinne er bygd. Selv i oldtiden var tempelets arkitektoniske utsøkthet legendarisk, spesielt det utstuderte samspillet mellom stylobatets kurver, tempelveggenes avsmalning og søylenes entasis».

Stylobatet er den flaten som søylene står på. Den kurver seg lett oppover av optiske hensyn. Entasis refererer til søylenes lette utbuktning oppover, for å oppnå en optisk effekt når man ser mot taket i tempelet. Disse fine kurvene gjør at tempelet ser mer symmetrisk ut enn det faktisk er.

Målt fra det øverste trappetrinnet er Parthenons mål på 30,80 x 69,62 meter; på det nederste er målene 34 x 73,5 meter. Den indre helligdommen var 19,2 meter bred og 29,8 meter lang, med to indre doriske søylerader, som behøvdes for å støtte opp taket. Lengden på cella (= hovedrom med kultbilde) tilsvarer 100 attiske fot, hvilket har gitt den navnet Hekatompedon, «Hundre fot». Fundamentet er 1,65 meter høyt, med tre trinn á 0,55 meter. Utvendig måler de doriske søylene 1,9 meter i diameter, og de er 10,4 meter høye. Hjørnesøylene har en noe større diameter. Stylobatene har en oppadgående kurve mot midten med 60 millimeter mot den østre og vestre enden, og 110 millimeter på sidene.

Parthenons arkitektoniske orden er i hovedsak dorisk, og tempelet har 8 × 17 søyler i peripteralt arrangement. Det normale antall for et dorisk tempel i perioden var 6 × 13. Størrelsen på tempelet avgjøres ikke utelukkende av antall søyler, så dette er et uvanlig fravik fra regelen. Men tempelet har også noen joniske trekk, som frisen som løper rundt cellaens utside, og fire joniske søyler i bakre rom. I begynnelsen var det kun dette rommet som ble kalt Parthenon, men senere har navnet blitt brukt på hele tempelet.

Den indre bygningen har en tradisjonell utforming med cella (i Parthenon kjent som Hekatompedon), pronaos og opistodom.

Arkitektonisk er Parthenon et tempel med de definisjoner Walter Burkert angir for en gresk helligdom, bestående av temenos, alter og tempel med kultbilder.^[13] og inneholdt tidligere det berømte kultbildet av Athene av Feidias og et skattkammer med offergaver. Religiøs gresk ofring fant sted ved et alter under åpen himmel, og Parthenon ble også brukt som skattkammer.

Parthenon var utsmykket med marmorskulpturer av høy kvalitet både innvendig og utvendig. Disse er bare delvis bevart, men de som fremdeles finnes, gir en god forestilling om skulpturene som er gått tapt. På det østre pedimentet (et triangulært felt ovenfor søylene på tempelets forside og bakside) har det vært avbildet en skildring av Athenes fødsel. Det vestre pedimentet viste Athenes strid mot Poseidon om Attika.

Langs tempelets ytre sider, nedenfor pedimentet og ovenfor søylene, løp friser med metoper (i dorisk arkitektur består frisen vekselvis av metoper, som er firkantede blokker med bildemotiver og triglyfer som er blokker med tre loddrette rifler). Disse viste på sørsiden motiv fra slaget mellom lapiter og kentaurer, på østsiden kampen mellom guder og kjemper, og på vestsiden kampen mellom grekere og amasoner. Det er ukjent hvilket motiv som var avbildet på nordsiden, men det kan ha vært scener fra den trojanske krigen.

Cellaen (hovedrommet) hadde doriske søyler i to etasjer i hesteskoform. På ytterveggen av cellaen var det rundt en meter høye friser, ca. tolv meter over bakken. Cellafrisen bestod av 92 metoper som var rundt en meter høye og 60 cm brede. På tre av sidene viste de motiver fra den store Panathenaiaprosesjonen, den store årlige (midtsommers)festivalen til ære for Athene. På den fjerde siden viste frisen de olympiske guder, de mest sentrale gudene i det greske pantheonet.

Inne i cellaen stod Feidias' statue av Athene Partnenos på en omkring tre meter høy plattform. Statuen var omkring tolv meter høy, og var laget i khryselefantin teknikk, det vil si i gull og elfenben festet på en trekjerne. Originalen har forlengst gått tapt, men det finnes flere kopier i mindre skala. Deler av plattformen er bevart. Delene som var i gull, fungerte som gullreserve; formene ble bevart, slik at de kunne smeltes ned i krisetider, og så støpes på nytt senere, noe som ble gjort ved minst et par anledninger.

Vest for cellaen lå det tredje rommet, opistodomen, med døråpning mot vest. Det var dette rommet som opprinnelig ble kalt Parthenon, og som ble brukt som skattkammer.

Selv om den rene hvite marmoren på oldtidens tempeler tiltaler den moderne esteten, var Parthenon, som alle antikke bygninger, i hvert fall delvis malt, selv om forskere er uenige om hvor mye, og i hvilke farger de var malt. Det er kjent at helligdommens indre tak var malt i en dypblå farge, og statuegruppene på pedimentet var malt i sterke farger. Noen forskere mener at de øvre delene av Parthenon var malt i sterkt rødt og blått, slik at skulpturene skulle fremheves mer, siden de ble sett nedenfra.

Som den antikke greske religionens viktigste tempel, har Parthenon vært bevart i nesten tusen år. Tempelet var sannsynligvis intakt på 300-tallet e.Kr., og da var det like gammelt som Notre-Dame i Paris er nå, og betydelig eldre enn Peterskirken i Roma er.

I 450 ble Parthenon omfunksjonert til kirke, og viet til jomfru Maria – den ble en Theotokos-kirke (en kirke innviet til Maria Gudefødersken). Det ble opprinnelig ikke gjort større endringer, annet enn at noen skulpturer i øst ble fjernet for å rydde plass for den kirkelige apsis: Kirker vender tradisjonelt motsatt vei av greske templer. Dessuten ble trolig de av de øvrige skulpturer som forestilte greske guder, fjernet på grunn av sin hedendom, og sannsynligvis ødelagt.

På denne tiden var imidlertid Athen ikke mer enn en provinsby i Romerriket, om enn med en storslagen fortid. En gang på 400-tallet ble den store Athene-statuen bortført av en av keiserne. Den ble tatt med til Konstantinopel, der den senere ble ødelagt, muligens ved plyndringen av byen under det fjerde korstoget i 1204.

Under latinsk styre var Parthenon en katolsk Mariakirke.

I 1456 falt Athen i Det osmanske rikets hender, og Parthenon ble igjen konvertert, denne gangen til moské. Osmanene var vanligvis respektfulle overfor de antikke monumentene i sine områder og ødela nok ikke Athens fortidsminner med hensikt, men de gjorde heller ingenting for å beskytte dem. I krigstider var de villig til å bruke deler av monumentene til bygningsmaterialer for murer og festninger. Det ble oppført en minaret i Parthenon, men ellers ble ikke noe ødelagt. Europeiske besøkende på 1600-tallet bevitnet at bygningen da stort sett var intakt. Fragmenter av minaretens base er synlige i det sørvestlige hjørnet.

I 1674 besøkte den franske ambassadør i Konstantinopel, marki de Nointel, Athen, sammen med kunstneren Jacques Carrey, som i løpet av to uker lagde skisser og tegninger av Pantheon. Dette var bare 13 år før begivenhetene i 1687 (se nedenfor), og selv om tegningene var utført hastig og unøyaktig, kan man se hvor mye som var bevart av bygningen på dette tidspunkt. Skissene er nå i Paris.

I 1687 ble Athen angrepet av venetianere, og Parthenon ble rammet veldig hardt. Osmanene befestet Akropolis, og brukte Parthenon som kruttmagasin. Den 26. september samme år ble Parthenon bombardert av svensk-tysk artilleri, under ledelse av feltmarskalken Otto Wilhelm von Königsmarck, og deler av bygningen eksploderte. Ordren var gitt av den venetianske general Francesco Morosini, og den var særlig skjødesløs med tanke på at han var klar over at tyrkerne lagret krutt på Akropolis.

Den indre strukturen ble ødelagt, og det som var igjen av taket, falt sammen. Noen av søylene, hovedsakelig på sydsiden, ble avhugd, skulpturer falt ned, og deler av dem ble senere solgt som souvenirer. Etter dette ble bygningen stående ubrukt.

På slutten av 1700-tallet ble Athen besøkt av mange europeere, og Parthenons ruiner var et yndet motiv for kunstnere, de ble ofte tegnet og malt. Dette var med på å få mange i Storbritannia og Frankrike til å heve sine røster for gresk selvstendighet. I 1801 fikk den britiske ambassadøren i Konstantinopel, Thomas Bruce, 7. jarl av Elgin, tillatelse fra sultanen til å lage en opptegnelse av fortidsminnene i Akropolis, rive nyere bygninger som hindret utsikten til monumentene, og flytte noen av skulpturene. Han tok dette også som en tillatelse til å samle sammen alle skulpturer som han kunne finne. Noen tok han fra bygningene, noen fra marken rundt, og noen kjøpte han av lokalbefolkningen.

Muligens var Lord Elgin oppildnet av hva Napoleon hadde foretatt seg i Egypt under sitt felttog der. Franskmennene hadde tatt rikelig for seg av løst og fast fra den egyptiske oldtid, og bragt det med seg hjem til sin hovedstad Paris som troféer for å sikre landets prestisje som verdens kulturelle midtpunkt. Den 26. desember 1801 skrev Lord Elgin ivrig til en venn:

«Fra Akropolis vil jeg ha eksempler fra hvert eneste karniss (utspring), hver frise, hvert søylekapitél, fra takdekorasjonene over de kanellerte søylene, fra de forskjellige arkitektoniske klasser av metoper, og kort sagt – av det meste, så mye som mulig».

I dag oppbevares den samlingen Lord Elgin tok med seg, i British Museum i London og er best kjent under tilnavnet The Elgin Marbles. Elginsamlingen består av nesten alle statuene fra Parthenons pediment (gavlfelt), dets beste metoper, de fleste av frisepanelene, én av karyatidene og én jonisk søyle fra Erekhteion. I tillegg fins de fire panelene som sammenlagt utgjorde frisen på tempelet for Den vingeløse Nike, og som er blitt erstattet med gipsavstøpninger av statuene, i samlingen.

Andre skulpturer fra Parthenon er i Louvre, i Paris og i København.

Mesteparten av de gjenværende statuene er imidlertid i Akropolismuseet, som ligger noen meter sydøst for Parthenon. Noen få kan fortsatt ses på selve bygningen. Den greske regjeringen har i mange år forsøkt å få British Museum til å returnere skulpturene til Hellas. British Museum har nektet, og den britiske regjeringen har vist seg uvillig i å tvinge museet å gjøre det med lovmakt.

Da det selvstendige Hellas i 1832 fikk full myndighet over Athen, ble minareten fjernet fra Parthenon sammen med alle bygninger fra middelalderen og nyere tid. Området ble vernet som historisk område under kontroll av greske myndigheter. I dag trekker det årlig millioner av turister, som går opp stien på vestsiden gjennom den restaurerte Propylaia, og opp den panathenaiske veien mot Parthenon, som er omgitt av et lavt gjerde for beskyttelse mot skader.

I dag er miljøfaktorer den største trusselen mot Parthenon. Athen har vokst enormt siden den andre verdenskrig, og har store problemer med trafikktrengsel og luftforurensning. Vibrasjoner fra Athens trafikk beveger Parthenons grunn, og sur nedbør forårsaker korrosjon av marmoren på tempelet og skulpturene. I løpet av de siste tjue årene har de greske myndighetene og byen Athen kommet et stykke på vei med disse utfordringene, men Parthenons framtid er fortsatt usikker.

I begynnelsen av 1975 startet greske myndigheter rekonstruksjonen av Parthenon og de andre strukturene på Akropolis, med støtte fra EU. En arkeologisk komité gjennomgikk og dokumenterte nøyaktig hver eneste gjenværende gjenstand på området, og arkitekter assisterte ved å lage computermodeller for å bestemme deres opprinnelige plassering. I noen tilfeller fant de ut at den tidligere rekonstruksjon var feilaktig. Spesielt viktige og skjøre skulpturer ble ført til Akropolismuseet. En spesialbygd, moderne kran ble installert inne i Parthenon-bygningen for å flytte marmorblokker. De feilaktige rekonstruksjonene ble demontert, og en nøye restaureringsprosess startet. Parthenon kommer ikke til å bli tilbakestilt til samme tilstand som den var i før eksplosjonen i 1687, men skadene etter eksplosjonen vil bli reparert så godt som mulig. Ny marmor fra det originale steinbruddet blir brukt til å fylle hull og til å reparere strukturelt viktige elementer. Bortimot alle store marmordeler blir plassert på sin opprinnelige plass i strukturen, og støttet av moderne bygningsmaterialer der det er nødvendig.

• Parthenon (Tennessee)
• Pantheon, Roma
• Det gyldne snitt

• Beard, Mary (2003): The Parthenon. Harvard University. ISBN 0-674-01085-X.
• Burkert, Walter (1985): Greek Religion. Harvard University. ISBN 0-674-36281-0 (paperback)
• Cosmopoulos, Michael red. (2004): The Parthenon and its Sculptures. Cambridge University. ISBN 0-521-83673-5.
• Holtzmann, Bernard (2003): L'Acropole d'Athènes : Monuments, cultes et histoire du sanctuaire d'Athèna Polias, Paris. ISBN 2-7084-0687-6.
• Tournikio, Panayotis (1996): Parthenon. Abrams. ISBN 0-8109-6314-0.
• Woodford, Susan (1981): The Parthenon. Cambridge University. ISBN 0-521-22629-5.

• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
• Det greske kulturdepartementets offisielle nettsted for Akropolis
• Bildegalleri av historisk kunst fra The Elgin Marbles i British Museum
• The Parthenon and the Elgin Marbles
• Nettsted fra Columbia University som viser frisene og plantegning over Parthenon Arkivert 1. juli 2018 hos Wayback Machine.
• Parthenon div

  Les mer…

Steinalderen i Norge deles inn i eldre steinalder (10 000–4000 f.Kr.) og yngre steinalder (4000–1700 f.Kr.), mens steinalder generelt er betegnelsen som brukes på hele epoken. Navnet kommer av at mennesker i denne historiske epoken hovedsakelig brukte redskaper av stein, tre og bein fordi fremstilling og bruk av metaller ennå ikke var kjent. Steinalderen i Norge deles gjerne inn i tre perioder; paleolittisk (ca. 2 millioner–8000 f.Kr.), mesolittisk (ca. 8000–4000 f.Kr.) og neolittisk (4000–1700 f.Kr.). Steinalderen hadde ulik varighet i de forskjellige deler av verden.  Les mer…

Skottland i høymiddelalderen omhandler Skottlands historie fra kong Domnall IIs død i år 900 til kong Alexander IIIs død i 1286, hvor sistnevnte indirekte førte til den skotske uavhengighetskrigen.

På slutten av 800-tallet besto området som i dag dekkes av det moderne Skottland, av stridende kongedømmer, med dominerende skandinavisk innflytelse på øygruppene nord og vest i området, britonisk kultur i sørvest, det anglosaksiske Northumbria i sørøst, og det piktiske og gæliske Kongedømmet Alba i øst, nord for elven Forth.

På 900-tallet og 1000-tallet var den nordlige halvdelen av Storbritannia dominert av gælisk kultur, og det gæliske herredømmet Alba, kjent på latin som Albania eller Scotia, og på engelsk som Scotland. Med base øst i Skottland, nord for elven Forth, tok kongedømmet Alba kontroll over landområdene sørover. Kongedømmet hadde en blomstrende kultur som omsluttet store deler av den gælisktalende verden, samt en økonomi basert på jordbruk og på lokal handel.

I tiden etter regimet under kong David I på 1100-tallet kan de skotske monarkene bedre beskrives som skotsk-normanniske enn som gæliske, ved det at de selv foretrakk fransk kultur framfor den innlandske skotske kulturen. Disse sluttet seg til en form for skotsk «normannisk erobring». Konsekvensene var spredningen av franske institusjoner og franske sosiale verdier. De første byene, kalt burgher, ble dannet i samme tidsepoke. Etter hvert som burghene ble flere ble også mellomengelsk språk spredt. Til en viss grad fikk denne utviklingen en motvekt i den felles norrøn-gæliske kulturen i nordvest, og gæliseringen av de mange store adelsfamiliene av fransk og anglo-fransk opprinnelse. Perioden ender med det som har blitt kalt «en gælisk fornyelse» i en integrert skotsk nasjonal identitet. Selv om den forble en fortsettelse fra tidligere tider, hadde den økonomiske, institusjonelle, kulturelle, religiøse og lovmessige utviklingen ved 1286 brakt Skottland nærmere dets naboer i England og på kontinentet. Innen 1286 tilsvarte grensene til kongedømmet Skottland omtrent dagens moderne.

Skottlands historie fra denne perioden er et omfattende forskningsområde. Ny forskning blir utgitt hvert eneste år, og det historiske feltet skotsk middelalder er vitalt og i stadig endring. Forskerne kan deles i to hovedgrupper: «kelterne» og «normannerne». Den første gruppen, representert ved historikerne Thomas Owen Clancy og Dauvit Broun, er interessert i landets opprinnelige kultur og har ofte filologisk skolering i keltiske språk. Den andre gruppen er opptatt av den fransk og anglo-franske kulturen som ble introdusert i Skottland etter 1000-tallet. Den mest framtredende historikeren med dette interessefeltet er G.W.S. Barrow, som har viet sitt liv til å studere føydalismen i England og Skottland i høymiddelalderen.

De to gruppenes skillelinje går mellom historisk endring og historisk fortsettelse. Mange av forskerne på 1900-tallet og i dag har vært opptatt av de kulturelle endringene som skjedde i Skottland i den normanniske epoken. Andre forskere, som Cynthia Neville og Richard Oram, miskjenner ikke de kulturelle endringene, men har argumentert for at fortsettelsen av den gæliske fortiden var like viktig.

I løpet av epoken under det romerske rikets okkupasjon av De britiske øyer endte provinsen Britannia formelt ved Hadrians mur. I området mellom denne muren og den antoninske mur oppmuntret romerne en rekke høvdingdømmer til å fungere som en buffersone mellom de romerske territoriene og de nordlige områdene til pikterfolket. Utviklingen av Piktland i seg selv var i henhold til den historiske modellen som ble utviklet av Peter Heather, en naturlig reaksjon på den romerske imperialismen. Innen år 900 hadde pikternes samfunnslag utviklet seg til det gæliske kongedømmet Alba.

På 900-tallet hadde den skotske eliten begynt å utvikle en erobringsmyte for å forklare sin gælifisering, en myte som ofte kalles for MacAlpins forræderi. Med dette menes at Skottlands tradisjonelle første konge, Cináed mac Ailpín, (Kenneth I av Skottland), formodentlig skal ha tilintetgjort pikterne i én eneste erobring. Til de tidligste versjonene av denne myten hører «Den hellige Cathróe av Metz’ liv» og den kongelige slektshistorien, som sporer sin opprinnelse tilbake til Fergus Mór mac Eirc (Fergus I av Dalriada). Under Máel Coluim IIIs (Malcolm III av Skottlands) regime nedfelte diktet «Duan Albanach» myten i den gæliske diktertradisjonen. På 12- og 1300-tallet ble disse mytologiske tradisjonene innlemmet i de dokumenter som nå kjennes som Poppelton-manuskriptene, og i Arbroath-deklarasjonen av 1320. Dette ble trodd i den tidlige moderne perioden og senere; selv Jakob VI av Skottland (som samtidig var Jakob I av England og Irland) regnet sin opprinnelse tilbake til Fergus, og sa selv at han var en «monark som sprang ut fra Fergus’ rase».

Moderne historikere har derimot begynt å avvise denne forestillingen om Skottlands opprinnelse. Ingen samtidige kilder nevner denne erobringen. Gælifiseringen av Piktland var en lang prosess som gikk forut Cináed, og det var beviselig gælisktalende piktiske herskere, kongelig piktisk beskyttelse og støtte til gæliske poeter, gæliske inskripsjoner, og gæliske stedsnavn. Begrepet «konge av Alba», kun registrert på begynnelsen av 900-tallet, er muligens en gælisk oversettelse av Piktland. Endringene i identitet kan muligens forklares ved at det piktiske språket døde ut til fordel for gælisk språk, men like viktig er at Causantín mac Áeda (Constantine II av Skottland) tillot skottifiseringen av den piktiske kirke, og det psykologiske presset fra nordmennenes invasjonsbølger, mest følt i det piktiske hovedområdet i Fortriu, det vil si de nordlige områdene rundt Moray og Easter Ross i dagens Skottland.

Utenfor Alba forble kongedømmet Strathclyde i dalen til elven Clyde delvis uavhengig, tilsvarende med gælerne (betegnelse for de som snakket et gælisk språk) i det vestlige området Argyll («Gælernes kystland») og de nordvestlige øyene (nordlige Irland og deler av områdene Argyll, Bute og Antrim (tidligere Dál Riata)), men ikke Hebridene. De sørøstlige områdene var blitt oppslukt av det engelske kongedømmet Bernicia/Northumbria på 600-tallet, og nye invasjoner med nordmenn begynte å dominere mesteparten av de vestlige og nordlige øyene, Hebridene og Shetland, foruten nordspissen av Skottland (Caithness). Også i området rett nord i Irskesjøen på øya Man, og dessuten Galloway som var under sterk norrøn og gælisk innflytelse, men uten at et kongedømme reiste seg i sistnevnte område.

Kong Domnall II var den første høvding som ble kalt for rí Alban, det vil si konge av Alba (altså Skottland), da han døde i festningen Dunnottar i år 900. Alle hans forgjengere ble kalt for enten konge av pikterne eller konge av Fortriu. En slik tilsynelatende endring i de gæliske krøniker har stundom blitt sett på som fødselen til nasjonen Skottland, men det er intet ekstraordinært ved hans regime som bekrefter en slikt paradigmeskifte. Domnall hadde kallenavnet dásachtach som rett og slett betydde den sinnssyke, eller i tidlige irske lover, en mann som ikke var i kontroll over sine funksjoner og dermed uten lovmessig skyld. Faktisk blir det lange regimet (900–942/3) under hans etterfølger, Causantín (Constantine II av Skottland), oftere sett på som nøkkelen til dannelsen av høymiddelalderens kongedømme Alba. Til tross for noen tilbakeslag var det i løpet av denne perioden at skottene klarte å stå imot presset fra nordmennenes utvidelser av landområdene i nord over de vestlige og nordlige øyene og området Caithness.

Perioden mellom Máel Coluim Is (Malcolm I av Skottlands) og Máel Coluim IIs (Malcolm II av Skottlands) tiltredelse var preget av gode forbindelser med Wessex-herskerne i England, og til tross for opprivende interne dynastiske stridigheter også en viss framgangsrik utvidelse av kongedømmets områder. I 945 overtok kong Máel Coluim I området Strathclyde som en del av en avtale med kong Edmund I av England, en hendelse som delvis ble avledet ved Máel Coluims tap av kontroll i området Moray. En gang under kong Idulbs (Indulf av Skottlands regjeringstid 954–962) erobret skottene festningen som ble kalt «oppidum Eden», det vil si det senere Edinburgh. Skotsk kontroll over området Lothian ble styrket med Máel Coluim IIs seier over northumbrianerne i slaget ved Carham i 1018. Skottene hadde sannsynligvis en del autoritet i Strathclyde i den siste delen av 900-tallet, men kongedømmet hadde også sine egne herskere, og det er ikke klart om skottene var sterke nok til tvinge igjennom total myndighet.

Regimet under kong Donnchad I (Duncan I av Skottland) fra 1034 ble fulgt av mislykkede militære eventyr, og han ble beseiret og drept av mormaer av Moray, det vil si kongedømmet av Moray, ved Mac Bethad mac Findláich (Macbeth av Skottland) i 1040. Mac Bethad regjerte i sytten år og var så fredsommelig at han var i stand til å foreta en pilegrimsreise til Roma. Likevel ble han styrtet av Máel Coluim (Malcolm III av Skottland), en slektning av Donnchad som atten måneder senere beseiret Mac Bethads etterfølger Lulach som kong Máel Coluim III. I den påfølgende middelalderske propagandaen ble Donnchads korte regime beskrevet i positive vendinger, mens Mac Bethads lange styre ble tilsvarende negativt framstilt. William Shakespeare fulgte denne forvrengte historieskildringen i beskrivelsen av begge menn i sitt berømte teaterstykke Macbeth.

Det var Máel Coluim III og ikke hans far Donnchad som gjorde mest for å danne det suksessrike dynastiet som regjerte Skottland i de påfølgende to århundrene. En del av suksessen var det store antallet barn han hadde, kanskje så mange som et dusin, gjennom ekteskap med den norske adelskvinnen Ingebjørg Finnsdatter, og deretter med den anglo-ungarske prinsessen Margaret, som senere ble helgenerklært som den hellige Margaret av Skottland. Til tross for at han hadde en kongelig angelsaksisk kone, benyttet Máel Coluim mye tid på å bedrive plyndring og slavetokt i England, og ytterligere utnytte de tunge tidene for folk flest i kjølvannet av den normanniske erobringen av England, spesielt de normanniske massakrene vinteren 1069–1070. Kronikøren Máel Brigte (Marianus Scotus) skrev at «gælerne og franskmennene herjet engelskmennene, og engelskmennene ble spredt og døde av sult, og ble tvunget til å spise menneskelig kjøtt.»

• Se egen artikkel, Massakrene i Nord-England.

Máel Coluims herjinger og forsøk på å smi krav til sine etterfølgere i de nordlige engelske områdene tvang fram en reaksjon fra de normanniske herskerne i England overfor det skotske kongedømmet. Máel Coluim hadde giftet seg med Margaret, søster til den angelsaksiske pretendenten til den engelske tronen, Edgar Ætheling, og hadde med dette ekteskapet gitt de fleste av sine barn kongelige angelsaksiske navn. I 1080 sendte kong Vilhelm Erobreren sin sønn ut med en hærstyrke for å erobre Skottland. Máel Coluim bøyde unna, underkastet seg Vilhelms autoritet og overga sin eldste sønn Donnchad som gissel. Kong Máel Coluim døde selv på et plyndringstokt i 1093.

Máel Coluims naturlige etterfølger var hans bror Domnall Bán (Donald III av Skottland) ettersom Máel Coluims sønner var for unge. Normannerne i sør sendte Máel Coluims eldste sønn Donnchad nordover for å kreve kongetronen. I den påfølgende konflikten klarte Donnchad (Duncan II av Skottland) å overta tronen, men ifølge Den angelsaksiske krønike ble hans engelske og franske følgesmenn massakrert, og Donnchad II selv drept i slaget ved Monthechin året etter (1094) av Domnalls allierte Máel Petair av Mearns. I 1097 sendte normannerkongen i England derimot enda en sønn av Máel Coluim, Edgar, for å overta kongedømmet. Ved at Domnall Bán døde, ble kongedømmet sikret Edgar, og de påfølgende årene ble relativt fredsommelige. Regimet under både Edgar og hans etterfølger Alexander er dunkelt i forhold til deres etterfølgeres. Den første er nok mest kjent for at han sendte en kamel (eller muligens en elefant) til sin kollega Muircheartach Ua Briain, overkonge av Irland. Da Edgar døde, overtok Máel Coluims fjerde sønn Alexander kongedømmet, mens hans yngste bror David ble prins av Cumbria og hersker av Lothian.

Perioden mellom tiltredelsen til David I og til Alexander IIIs død var preget av en avhengighet til og samtidig et relativt godt forhold til de engelske kongene. Så lenge som kontinuiteten blir tatt med i betraktningen, kan perioden også bli sett på som en av de store historiske forvandlinger, en del av et generelt fenomen som har blitt kalt for «europeiseringen av Europa». Beslektet er også at perioden var vitne til at den kongelige autoritet ble påtvunget hele samfunnet, helt ut til ytterområdene og ikke bare kongens kjerneområder. Etter David I og spesielt under regimet til kong Vilhelm I, også kalt for «Vilhelm Løven», ble Skottlands konge ambivalent til den rådende kulturen til de fleste av sine undersåtter. Den engelske kronikøren Walter av Coventry forteller at «De moderne konger i Skottland ser på seg selv som franskmenn, i rase, dannelse, språk og kultur; de har kun franskmenn i sin husholdning og i følget, og har redusert skottene (= gælerne) til det ytterste slaveri.»

Kongenes ambivalens hadde til en viss grad gjenklang hos skottene selv. I tiden etter at Vilhelm ble tatt til fange ved Alnwick i 1174 vendte skottene seg mot det lille antallet av sin egne som talte middelengelsk og fransk. Den engelske historikeren fra samtiden, William av Newburgh, forteller at skottene først angrep de skotsk-engelske i sin egen hær, og samme mann forteller om lignende hendelser også i øvrige Skottland. Walter Bower, som skrev noen få århundrer senere, skrev om de samme hendelser og bekrefter at «det skjedde en heller elendig og utstrakt forfølgelse av de engelske i både Skottland og i Galloway.»

Motstanden mot de skotske kongene var i denne perioden hard. Den første hendelsen er kanskje opprøret til Óengus, Mormaer av Moray. Andre som ga uforsonlig motstand var Somerled eller Somairle mac Gillai Brigte, Fergus av Galloway, Gilla Brigte av Galloway og Harald Maddadsson, sammen med to ættegrupper som i dag er kjent som MacHeth-klanen og MacWilliam-klanen. Den siste mente seg å nedstamme fra kong Donnchad II (Duncan II av Skottland) gjennom sin sønn William fitz Duncan. MacWilliam-klanen synes derfor å ha gjort opprør for tronen i seg selv. Opprøret var så alvorlig at etter at MacWilliam-klanen ble beseiret i 1230 ga den skotske kongen ordre til at den siste i ætten MacWilliam, et nyfødt pikebarn, skulle offentlig henrettes. Lanercost-krøniken forteller om skjebnen til den siste MacWilliam:

«Den samme Mac-Williams datter, som ikke lenge etter at hun hadde forlatt sin mors skjød, uskyldig som hun var, ble drept i burghen Forfar i alles åsyn på markedsplassen etter en proklamasjon fra den offentlige utroperen. Hennes hode ble banket mot markedskorsets søyle til hjernen hennes ble slått ut.»

Mange av disse motstanderne samarbeidet og fikk støtte ikke bare fra de perifere gæliske områdene i Galloway, Moray, Ross og Argyll, men også fra østlige Skottland og fra andre steder i de gælisktalende områdene. På slutten av 1100-tallet hadde de skotske kongene fått autoritet og makt til å dra de innfødte gæliske høvdingene ut av deres områder, de mest kjente eksemplene er Lochlann av Galloway og Ferchar mac i tSagairt (Ferchar av Ross). Økt ekspansjon under regimet til Alexander III plasserte skottene i en sterk posisjon til overta restene av den norskdominerte vestkysten. Det skjedde i 1266 med Perth-traktaten. Erobringen av vestlige Skottland, dannelsen av kongedømmet (Mormaer) i Carrick i 1186 og overtagelsen av herredømmet av Galloway etter stedets opprør i 1235 betød at antallet gælisktalende under den skotske tronen ble aktivt utvidet, og kanskje fordoblet i den såkalte normanniske perioden. Det var gælere og gæliske krigere fra de nye vestlige områdene og den makt disse tilbød som gjorde det mulig for kong Robert Bruce, som selv var en gælifisert skotsk-normannisk lord fra Carrick, til å bli seierrik i den skotske uavhengighetskrig som fulgte rett etter Alexander IIIs død.

Når nasjonalhistorikere og øvrige forskere forsøker å forklare og legitimere den moderne nasjonale identitet, er det lett å glemme at kongedømmet Alba ikke var den eneste kongelige autoritet i det nordlige Britannia. Faktisk var det inntil den normanniske epoken, og kanskje til og med inntil kong Alexander IIs regime, slik at den skotske konge kontrollerte bare en minoritet av det folket som levde innenfor grensene av dagens Skottland, på samme måte som franske monarker i middelalderen bare kontrollerte deler av det som er dagens moderne Frankrike.

Herskeren i Moray ble ikke bare kalt «konge» i norrøne kilder, men også før Máel Snechtai ble kalt «konge av Alba» (= Skottland). Etter at Máel Snechtai ble navngitt i irske kilder, er disse herskerne kun blitt kalt for konger (jarler) av Moray. Likevel tok Moray over hele det skotske kongedømmet i 1040 med den berømte Mac Bethad mac Findláich (Macbeth 1040 – 1057) og hans etterfølger Lulach mac Gillai Coemgáin (Lulach 1057 – 1058). Etter 1130 ble Moray erobret og underlagt det skotske kongehuset da den siste innfødte hersker, Óengus av Moray, ble slått i et forsøk på å gjenerobre den skotske trone.

Galloway var likeledes et herredømme med visse kongelige ambisjoner. I et charter fra Galloway datert til Fergus’ regime kaller herskeren i Galloway seg for rex Galwitensium, latin for konge av Galloway. Irske krøniker fortsatte å kalle Fergus’ etterfølgere for konger. Selv om skottene skaffet seg større kontroll etter Gilla Brigte av Galloways død og etter innsettelsen av Lochlann i 1185, ble ikke Galloway fullstendig oppslukt av Skottland før i 1235, da et opprør i området ble knust.

Galloway og Moray var ikke de eneste territorier med herskere som hadde en viss kongelig status. Både de norrøne herskerne av Man og de påfølgende øyene, og herskerne av Argyll krevde status som konger, selv om noen latinske kilder i syd bare kaller dem for reguli (= småkonger, høvdinger). Mormaer av Lennox viser til sine forgjengere som konger av Balloch, og selv mange av mormaerhøvdingdømmene hadde vært kongedømmer i tidligere epoker. Et annet kongedømme, Strathclyde (eller Cumbria), ble innlemmet i Skottland i en langsom prosess som begynte på 800-tallet og ikke ble fullført før ut på 1000-tallet.

Verken de politiske eller de teoretiske grensene til Skottland i denne perioden, både som Alba og som Scotia, svarte fullstendig til dagens Skottland. Det nærmeste sammenfall kom på slutten av epoken, da York-traktaten (1237) og Perth-traktaten (1266) slo fast grensene mellom skottenes konge og England og tilsvarende med Norge, selv om Berwick og Man-øyene senere ble tatt av England, og Orknøyene og Shetland overtatt av Norge.

Av forvaltningshensyn ble det skotske kongedømmet delt i tre, fire eller fem soner, først innbefattende det dagens historikere kaller «Hoved-Skottland», nemlig områdene nord og sør for Grampian-fjellene, og dernest Lothian, Galloway og det tidligere Strathclyde. Lothian og Galloway ble ennå ikke regnet til det egentlige Skottland. Lothian kunne vise til alle som snakket mellomengelsk i sørøst, og dessuten innbefatte mye av Strathclyde. Galloway kunne vise til hele den gælisktalende befolkningen i sørvest. Lothian ble adskilt fra Hoved-Skottland ved elven Forth. Et sitat fra et skrift fra tidlig 1200-tall funnet i Poppelton-manuskriptene, de Situ Albanie, lyder:

«Det yppelige stykke vann som på skotsk er kalt for «Froth», på britisk «Werid» og på romansk språk, «Scottewatre», det er ‘Skottenes Vann’, som skiller de skotske riker fra og de engelske, og renner i nærheten av byen Stirling.»

Her viser «skotsk» til det språk som nå blir kalt for mellomirsk, «britisk» til walisiske språk, og «romansk» til gammelfransk språk, som hadde lånt navnet ‘Scottewatre’ fra mellomengelsk.

I denne perioden var lite av Skottland styrt av kronen. Isteden var de fleste skotter umiddelbart underlagt gælisk herredømme, og fransktalende i økende grad underlagt mormaer, jarler og lorder etter 1100-tallet.

Den skotske økonomien var i denne perioden dominert av jordbruk, og på korte avstander av lokal handel. Det var en økende andel av utenlandsk handel foruten utbytte skaffet ved hærtog. På slutten av perioden erstattet mynter ren varebyttehandel, men i mesteparten av denne epoken ble varebytte gjort uten penger.

Det meste av Skottlands jordbruksrikdommer fra denne perioden kom fra sauebruk framfor fra dyrkbar jordbruk. Det siste vokste betydelig i den normanniske epoken, men med geografiske forskjeller. Lavtliggende områder hadde mer dyrkbar jord enn høytliggende områder som Høylandet, Galloway og fjellområdene i sør. Galloway, berømt for sine kyr, hadde så utstrakt sauehold at det er få bevis for at området overhodet opplevde noen kultivering, unntatt for kystområdet Solway.

Den gjennomsnittlige andel landområde som en husbonde i Skottland hadde, kan ha vært på rundt 26 akre (1 akre = 4 046,9 m2). Det er mange bevis på at de innfødte skotter foretrakk sauehold ved at gæliske herrer bevisst ga fra seg landområder til bønder som snakket fransk og middelengelsk, mens de hardnakket beholdt de mer høytliggende regionene for seg selv. Målenheten som ble benyttet på landområder i Skottland, var «davoch» (tilsvarende «vat» = «fat»), kalt «arachor» i Lennox. Denne enheten var også kjent som «den skotske plogveg». Engelsktalende Lothian det var kun «plogveg». Det tilsvarte antagelig rundt 104 akre, delt i 4 rath.

Kyr, griser og ost var de matprodukter som ble mest produsert, men også andre matvarer: fra sauekjøtt til fisk, rug og byggryn, til bivoks og honning.

Skottland før kong David I hadde ingen byer. Det nærmeste til byer var steder hvor befolkningen i større antall enn gjennomsnittet samlet seg rundt store munkeklostre som Dunkeld og St. Andrews, og betydelige regionale befestninger og fort. Skottland utenom Lothian var befolket av spredte landsbyer, og utenfor dette området manglet den kontinentale kjerne av landsbyer. Kong David I etablerte de første burgher, opprinnelig først kun i det engelsktalende Lothian. Han kopierte burghenes charter (frihetsbrev for handel) og Leges Burgorum (regler som styrte så å si alle aspekter for liv og arbeid innfor burghene) bortimot ordrett fra engelsk skikk fra byen Newcastle-Upon-Tyne. De første burgh-dannelser i middelalderen var først og fremst flamske, engelske, franske og tyske før de gælisk-skotske. Burghenes ordforråd ble helt og holdent dannet fra germanske eller franske begreper. Rådsforsamlingen som styrte de individuelle burgher var kjent som lie doussane i betydningen dusinet, eller de tolv.

Befolkningstallet i Skottland i denne perioden er stort sett ukjent. Ikke før i 1755 kommer det sikker informasjon om befolkningen, som da var på 1 265 380. De mest sannsynlige antagelsene legger til grunn en befolkning på mellom 500 000 og 1 000 000 mennesker, voksende fra det minste antallet til det høyeste. Befolkningen var mye mer spredt enn i dag. Vi kan anta at mellom 60 % og 80 % levde nord for elven Forth, og de øvrige fordelt mellom Galloway, Strathclyde og Lothian. Spredningen av bispedømmer og domstoler gir inntrykk av et jevnt skille mellom de tre siste sonene.

Som språk talte det store flertallet av befolkningen i Skottland i hele denne epoken gælisk, det som senere ble kalt for skotsk, eller på latin lingua Scotica. Andre språk som ble talt, var norrønt og engelsk, foruten også det keltiske språket kumbrisk (cumbric), som forsvant en gang mellom 900 og 1100. Piktisk kan ha overlevd inn i denne epoken, men det er få bevis på det. Etter at kong David I kom på tronen, og kanskje til og med før, hadde gælisk allerede opphørt å være hovedspråket for det kongelige hoffet. Fra hans regime og til slutten av epoken favoriserte de skotske monarkene fransk som skrift- og talespråk, slik det gir seg uttrykk ved samtidige kronikører, i litteraturen og i oversettelser av administrative dokumenter til fransk. Engelsk ble ved siden av fransk og flamsk hovedspråkene i de skotske byene (burghene) grunnet utenlandshandelen, utenlandske handelskarteller og innflyttende håndverkere fra kontinentet.

Samfunnsforholdene i middelalderens Skottland var lagdelt. Man har mer kunnskap om samfunnsklassene i det tidlige gæliske samfunn enn kanskje noe annet europeisk samfunn i første del av middelalderen, på grunn av de store mengdene bevarte juridiske dokumenter og traktater om sosial status, såsom skriftstykket «Bretonernes og skottenes lov». Denne teller opp fem menneskegrader: konge, mormaer/jarl, toísech/thane (adelig), ócthigern og livegen. For det skotske samfunnet før 1100-tallet bør sannsynligvis også slave tilføyes disse kategoriene. Normen samfunnet ble lagdelt etter i middelalderens europeiske samfunn, skilte mellom bellatorene («de som kriger» = aristokratiet), oratorene («de som taler» = geistligheten), og laboratorene («de som arbeider» = bøndene), men det er ikke dekkende for det skotske samfunnet i den første perioden. I tiden etter kong David Is regime blir også det skotske middelaldersamfunnet likere sine europeiske naboer.

Det territorium som tilhørte skottenes konge nord for elven Forth, lå under en herre som ble kalt for mormaer – på latin comes. Langt på vei tilsvarer dette en earl/jarl. Disse utøvet verdslig makt og religiøs beskyttelse som småkonger. De holdt sine egne hærstyrker og følge, utlyste charter og håndhevet lov og orden innenfor sine egne områder. I den grad de var direkte underlagt den skotske kongen, var de ansvarlig for å overføre kongens cain, en tributt eller skatt som ble betalt flere ganger om året, vanligvis i kyr eller annet gods. De var også ansvarlige for å beverte kongen og hans følge med mat og innkvartering. I den normanniske perioden skaffet de også servitum Scoticanum («gælisk tjeneste», «skotsk tjeneste» eller bare «forinsec») og ledet exercitus Scoticanus, som var den gæliske delen av kongens hærstyrke, som var majoriteten av hvilken som helst hærmønstring (slógad) i denne perioden.

En toísech («høvding») var omtrent som en mormaer, ytet sin herre den samme tjeneste som en mormaer ytet sin konge. Det latinske ordet som vanligvis ble brukt var thanus, noe som forklarer at disse også ble kalt for thane på engelsk. Formaliseringen av denne stillingen skjedde hovedsakelig i det østlige Skottland nord for Forth, og av 71 kjente thaner fantes det bare to sør for elven Forth. Etter toísech og mormaer var ættegrupper eller klaner. Noen ganger var disse formalisert, men som oftest ikke. Overhodet for klanen ble kalt for capitalis på latin og for cenn i middelalderens gælisk. I mormaerdomen i Fife var hovedklanen den gang kjent som Clann MacDuib (Klan MacDuff, klan = barn av). Andre inkluderte Cennedig-klanen (i Carrick), Morggain (fra Buchan) og MacDowall-klanen (fra Galloway). Disse var sannsynligvis totalt sett hundrevis i antall, de fleste ikke opptegnet.

Den høyeste ikke-adelige posisjonen etter «Bretonernes og skottenes lov» var ócthigern (bokstavelig «liten» eller «ung herre»), et begrep teksten ikke uleiliger seg med å oversette til fransk. Det tilsvarende angelsaksiske begrepet er kanskje sokeman. Andre kjente ranger er scoloc, kanskje tilsvarende det angelsaksiske gerseman. I den tidligste perioden holdt skottene slaver, og mange av disse var utlendinger, engelskmenn eller nordmenn (fra nord) og dansker (fra sør), som var blitt tatt til fange i hærtog. Storstilte skotske plyndringstokt etter slaver er spesielt godt dokumentert på 1000-tallet.

De tidlige gæliske lovverkene, de første skrevet ned på 800-tallet, viser et samfunn som var opptatt av slekt, status, ære og regulering av blodhevn. En skotsk felleslov begynte å ta form på slutten av perioden, da gæliske og keltiske lover ble assimilert med praksis fra det anglo-normanniske England og fra kontinentet. På 1100-tallet og særlig på 1200-tallet hadde kontinental lov sterk innflytelse og stadig mer kraft, slik som kanonisk rett (kirkelov) og forskjellig anglo-normanniske praksis. Lover i Skottland fra før 1300-tallet er ikke godt dokumentert, men kunnskap om tidlige gæliske lover gir grunnlag for å rekonstruere dem. Det tidligste lovdokumentet er Leges inter Brettos et Scottos, som har overlevd i gammelfransk tekst. Dokumentet har et stort antall gæliske lovbegreper. Senere middelalderdokumenter, skrevet både på latin og middelengelsk, inneholder ytterligere gæliske lovbegreper; eksemplene inkluderer slains (gammelirsk slán eller sláinte; fritak) og cumherba (gammelirsk comarba; geistlig arving).

En judex representerte en etternormannisk videreføring av den gamle gæliske orden med lovmenn, som i dagens engelsk kalles for brehon. De som innehadde embetet, hadde alltid gæliske navn nord for Forth eller i sørvest. Judices (flertall for judex) var ofte kongelige representanter som overvåket adelige, geistlige eller lavere «domstoler». Den viktigste juridiske stillingen før kong David I var justiciar, som hadde anglo-normannisk opprinnelse, men nord for Forth var den også fortsettelsen av et eldre embete. Mormaer Causantín av Fife er navngitt judex magnus (dvs. Store brehon), og det synes som om det skotske dommerembetet kun var en latinisering. Embetet hadde ansvaret for å overvåke aktiviteten og oppførselen til de kongelige sheriffer og sersjanter, føre rettssaker og rapportere direkte til kongen. Normalt ville det være justiciarer, organisert ved språklige grenser, justiciar av Scotia og justiciar av Lothian. Noen ganger kunne også Galloway ha sin egen justiciar.

Embetene justiciar og judex utgjorde bare to av måtene det skotske samfunn ble styrt på. I tidligere perioder kunne kongen delegere makt til arvelige, innfødte «embetsmenn» som mormaer/jarl og toísech/thane. Det var et styre bestående av utveksling av gaver. Det var også folkelige rettssaker, comhdhail, som gjenfinnes i mange stedsnavn i det østlige Skottland. I den normanniske perioden ble sheriffer og i mindre grad også biskoper stadig mer betydningsfulle.

Sheriffene var forlengelsen av kongen i styringen av kongelig land. Under David Is regime hadde kongelige sheriffer blitt etablert i kongens personlige kjerneområder, i tilnærmet kronologisk orden: Roxburgh, Scone, Berwick-upon-Tweed, Stirling og Perth. Under regimet til Vilhelm I var det så mange som rundt 30 kongelige sheriffer, inkludert i Ayr og Dumfries, nøkkelposisjoner ved grensen mellom Galloway og Carrick. Etter hvert som disse posisjonene ekspanderte gjorde kongens kontroll det samme. Mot slutten av 1200-tallet var sheriffer blitt etablert vestover så langt unna som Wigtown, Kintyre, Skye og Lorne. Gjennom disse utøvet kongene på 1200-tallet mer kontroll over Skottland enn noen av deres forgjengere noen gang var i stand til. Kongen selv var omreisende og hadde ingen fast hovedstad, men det stedet som kom nærmest var Scone. Ifølge rituelle tradisjoner ble samtlige skotske konger kronet i Scone av mormaer fra Strathearn og spesielt fra Fife. Selv om kong David I forsøkte å etablere Roxburgh som hovedstad, ble flere charter utlyst i Scone enn noe annet sted. Andre populære steder var Perth, Stirling, Dunfermline og Edinburgh (sistnevnte spesielt under regimet til Alexander II) og de andre kongelige burgher. Helt i begynnelsen av epoken synes Forres og Dunkeld å ha vært kongens mest foretrukne oppholdssted.

De innfødte skottene, som alle tidlige europeere i middelalderen, praktiserte organiserte krigstokter etter slaver. Tilsynelatende gjorde de dette også med hverandre, men det er flest opptegnelser av at det forekom mot normanniske områder, og før normannerne mot angelsaksiske områder. Historikeren John Gillingham har argumentert for at dette var en av de ting som gjorde skottene (og andre gæliske folk) spesielt barbariske i øynene på sine franske naboer, ettersom Frankrike stort sett hadde forlatt denne formen for krigføring.

Som med mange endringer i denne perioden kan introduksjonen av den føydale hæren spores tilbake til regimet til David I, selv om franske og engelske riddere hadde vært benyttet i mindre grad av hans eldre brødre. Etter normannisering kan den skotske hæren klassifisert i to typer: Den første var den innfødte exercitus Scoticanus (= gæliske hær); og den andre, exercitus militaris (= føydale hær). Den indre gnisningene som disse ridderne skapte er godt dokumentert i samtidige kilder. I Fanenes slag satte de gæliske styrkene seg imot at de franske soldatene posisjonerte seg i kongens hær. Ailred av Rievaulx tilskrev denne motstanden til krigerne fra Galloway, men historikerne mener at det var gæliske soldater generelt og den innfødte talsmannen er Máel Ísu, mormaer av Strathearn og den adelsmannen med høyest rank i hæren.

Det var mange fordeler med fransk militærkultur. Franske riddere brukte kostbare rustninger mens skottene var ‘ukledd’, det vil si uten rustning. Franskmennene hadde tungt kavaleri og andre våpen som armbrøster og beleiringsmaskiner som katapulter, foruten teknikker for befestning som var mye mer effektive og moderne enn noe av det som de innfødte skottene kjente til. Den føydale hærens ideologi gjorde den vanlige soldat til en mer effektiv og ikke minst pålitelig vasall. Over tid ble skottene selv mer lik de franske soldatene, samtidig som franskmennene også tok til seg flere av de gæliske krigsrutiner. På slutten av epoken hadde den skotske militærkulturen tatt til seg de beste fra begge leirer. Da den føydale hæren ble knust i slaget ved Dunbar i 1296 ble skottene igjen avhengig av den gæliske hæren, men under lederskapet til den gælisktalende skotsknormanniske Robert Bruce var denne hæren likevel i stand til slå knusende tilbake et angrep fra den normalt overlegne engelske hærstyrken.

Hele Skottland, med unntak av nordmennene på øyene helt nord og i vest, var kristne på 900-tallet. De viktigste faktorene for at Skottland ble kristnet var den romerske provinsen Britannia i sør, og senere den gæliske eller den columbanske kirke, et sammensluttet system av klostre og et aristokratisk nettverk som begge bidro til å spre både kristendommen og den gæliske språket blant de innfødte piktiske stammene.

Som i alle andre kristne land er ett av hovedtrekkene i den skotske kristendommen helgenkulten. Helgenene var mellomleddet mellom de ordinære, bedende kirkegjengere og Gud selv. I Skottland nord for Forth var lokale helgener enten av piktisk eller gælisk avstamming. Nasjonalhelgenen for skottene var Colum Cille eller Columba (latin for «due» eller «Guds due»), i Strathclyde var det den hellige Kentigern (gælisk for «Herrens høvding»), og i Lothian var det den hellige Cuthbert.

Senere, grunnet en misforståelse mellom de latinske ordene Scotia og Scythia, adopterte de skotske kongene den hellige Andrew (som er en anglifisering av Apostelen Andreas), en helgen som hadde større appell for de innvandrende normannerne og ble knyttet til det ambisiøse bispedømmet som nå er kjent via helgenens navn, St. Andrews. Likevel var Columbas status fortsatt uten sidestykke tidlig på 1300-tallet da kong Robert Bruce bar brecbennoch (eller relikviet Monymusk, det vil si Columbas relikvie i en liten kiste) til slaget ved Bannockburn. På den samme tid skrev en geistlig i Inchcolm den følgende bønn på latin:

Latin:	Engelsk gjendiktning:	Norsk oversettelse:
Os mutorum, lux cecorum, pes clausorum, porrige lapsis manum, Firma vanum et insanum corrige O Columba spes Scottorum nos tuorum meritorum interventu beatorum fac consortes angelorum Alleluia	Mouth of the dumb people, light of the blind people foot of the lame people to the fallen [people] Stretch out thy hand strengthen the vain people and the insane [people] Invigorate! O Columba Hope of the Scots/Gaels by thy standing by mediation make us the companions of the beautiful Angels Halleluia.	Stummes munn, blindes lys, lammes fot, til de falne strekk ut hånden, Styrk de selvgode og de gale gi styrke! O Columba, skottenes håp gjør oss, ved dine meritter, ved de saliges forbønn, til englenes følgesvenner. Halleluja

Diktet illustrerer rollene til begge helgenene, dette eksempelet som representanter for det skotske (eller kanskje bare det gæliske) folket i himmelen og viktigheten av den hellige Columba for det skotske folk.

Den innfødte skotske kristendommen kan oppsummeres som avslappede ideer om geistlighetens sølibat, intens verdsliggjøring av de kirkelige institusjoner og bispedømmenes manglende struktur. Istedenfor biskoper og erkebiskoper var de viktigste stillingene i den skotske kirke abbeder.

Skottland var fullstendig uberørt av de kontinentale formene for klosterliv inntil slutten av 1000-tallet. Isteden var klostervesenet dominert av munker kalt for Céli Dé, gælisk for «Guds vasaller», anglifisert som culdees. I de fleste tilfeller ble disse munkene ikke byttet ut med nye munker fra kontinentet i den normanniske perioden, men isteden overlevde de og fikk faktisk dronning Margarets beskyttelse til tross for at dronningen var meget fiendtlig innstilt til all gælisk kultur og så det som sitt mål å dra Skottland inn i den engelske sivilisasjonen. Ved St. Andrews fortsatte institusjonen med Céli Dé gjennom hele perioden og kunne selv bestemme over valget av egen biskop. Det gæliske munkevesenet var livfull og ekspanderende gjennom hele perioden og et dusin klostre, ofte kalt for Schottenklöster, ble grunnlagt av gæliske munker på kontinentet, og mange skotske munker ble lokale helgener der, slik som den hellige Cathróe av Metz.

Den kontinentale form for klostervesen ble først introdusert til Skottland da kong Máel Coluim III overtalte Lanfranc til å skaffe et par munker fra Canterbury for å danne et nytt benediktinerkloster ved Dunfermline rundt år 1070, skjønt de tradisjonelle benediktinerklostre hadde liten framtid i Skottland. Isteden var det nesten alltid augustinske eller den reformerte benediktinske type.

Ecclesia Scoticana, latin for Den skotske kirke, som system har ingen kjent eller dokumentert begynnelse, selv om kong Causantín IIs påståtte skottifisering av Den piktiske kirke kan bli sett på som begynnelsen. Før den normanniske perioden hadde Skottland stort sett klostre etter irsk modell og et dårlig utbygd system av bispedømmer. Etter at normannerne hadde erobret England krevde både erkebiskopen av Canterbury og erkebiskopen av York hver for seg overherredømme over Den skotske kirken. Kirken i Skottland hadde oppnådd uavhengighet etter pavelig bulle fra Celestin III (Cum universi, 1192). Det gjorde alle skotske bispedømmer, unntatt Galloway, formelt uavhengig av York og Canterbury. Men, ulik Irland som hadde blitt tildelt fire erkebiskoper i det samme århundret, hadde ikke Skottland mottatt noen og hele Ecclesia Scoticana med de enkelte skotske bispedømmer (unntatt Whithorn/Galloway) ble «spesiell datter av Roma». Nedenfor er en tabell over bispedømmer i ‘Hoved-Skottland’ på 1200-tallet:

Utenfor det skotske kjerneområdet klarte Glasgow å sikre sin eksistens på 1100-tallet med en levende og vitalt kirkesamfunn som fikk de skotske kongenes gunst. Bispedømmet i Whithorn var dannet av Fergus, konge av Galloway, og Thurstan, erkebiskop av York. Øyene, under kanskje mer eller mindre symbolsk domsmyndighet fra Trondheim i Norge (og noen ganger også York i Nord-England) hadde sitt bispesete i Peel på øya Man i Irskesjøen. Lothian hadde ingen biskop, men lå underlagt bispedømmet i Durham som fortsatte å bli viktig for stedet, spesielt på grunn av kulten rundt den hellige Cuthbert.

Grunnen til at Den skotske kirke støttet de skotske kongene i den skotske uavhengighetskrigen mot England, bortsett fra av nasjonalistiske grunner, var ikke minst at de samtidig slåss for sin egen uavhengighet.

Den gæliske kulturen gjennom hele perioden var et tett speilbilde av den tilsvarende i Irland, kanskje med et unntak av piktiske trekk. Etter David I introduserte de fransktalende kongene den kulturen som var populær eller gjeldende i det anglo-normanniske England og i Frankrike.

Historiefortelling, som i alle før-moderne samfunn, var populært i Skottland og profesjonelle historieforteller kunne utøve sin kunst fra hoff til hoff. Noen av dem kunne være innfødte med gælisk bakgrunn som uten tvil muntlig fortalte legender fra den forhistoriske gælisk fortiden og fortalt på gælisk når det passet seg, men på fransk når det nye aristokratiet var tilhørere. Bortimot alle av disse muntlige fortellingene har gått tapt, eller at kun vage trekk har blitt videreført i muntlige tradisjon. En form for muntlig kultur fra epoken som det finnes opptegnelser av er slektshistorie. Det er flere dusin med skotsk slektshistorie som overlevd og dekker alle fra mormaer i Lennox og Moray til de skotske kongene. De skotske kongene opprettholdt en ollamh righe, det vil si en kongelig poet som hadde en permanent posisjon hos alle gæliske adelige i middelalderen, og hensikten var at de skulle kunne resitere genealogien ved behov, for eksempel ved hendelser som ved inntredelse i et embete eller ved en kroning.

Før David I hadde skottene en blomstrende litterær elite som regelmessig produserte tekster på både gælisk og på latin og som stundom ble videreført til Irland og andre land. Forskeren Dauvit Broun har vist at gælisk litteratur overlevde på lavlandet i østlige Skottland på steder som Loch Leven og Brechin inn på 1200-tallet, men de opptegnelser som har overlevd har blitt videreført i latinsk oversettelse. Historikerne står derfor tilbake med sporene av en gælisk kultur som er kledd i en latinsk terminologi og hvor selv navnene er oversatt eller forvansket til mer vanlige kontinentale former, eksempelvis blir Gilla Brigte omdømt til Gilbert, Áed ble Hugh, etc.

For skriftlig litteratur kan det være mer skotsk-gælisk litteratur tilgjengelig enn ofte antatt. Bortimot all middelalderlitteratur fra Skottland har overlevd i Irland, ikke i Skottland. Forskeren Thomas Owen Clancy har nylig bevist at Lebor Bretnach, de såkalte «Irske Nennius» ble skrevet i Skottland, og kanskje ved klosteret i Abernethy. Likevel har denne teksten kun overlevd takket være et manuskript bevart på Irland. Andre litterære verker som har overlevd er blant annet av den produktive poeten Gillebrìghde Albanach som i tiden rundt 1218 skrev dikt som handlet om hans erfaringer fra det femte korstoget, foruten panegyriske dikt dedikert til irske beskyttere.

På 1200-tallet blomstret fransk som litterært språk og frambrakte Roman de Fergus, det eldste eksempelet på ikke-gælisk, folkelig litteratur som har overlevd i Skottland. Det er derimot ikke bevart litteratur på engelsk språk i denne epoken. Skotske forskere trekker derimot fram den norrøne sagalitteraturen ettersom den stundom har berøringspunkter med landområder som senere ble skotsk territorium, eksempelvis den berømte Orknøyingenes saga, men den ble skrevet på Island og hadde ingen kulturell betydning for skotske litteraturen.

På middelalderen var skottene kjent for sine musikalske evner. Gerald av Wales (ca. 1146 – ca. 1223) forteller at «Skottland, på grunn av hennes slektskap og samkvem [med Irland] forsøker å imitere Irland i musikk og streber i etterligningen. Irland bruker og fryder i kun to instrumenter, nemlig harpen og trommen. Skottland bruker tre, harpen, trommen og sang. Etter manges meningen har Skottland nå ikke bare nådd opp til Irland, hennes instruktør, men allerede distansert henne og utmerker seg over henne i musikalske ferdigheter. Derfor ser det [irske] folket nå over til det landet som kunstens fontene.» (Gerald av Wales, Topographia Hibernica, 94.)

Middelalderens skotter tok harpespill meget seriøst. Et halvt århundre etter at Gerald skrev sin vurdering holdt kong Alexander III en kongelig harpist. Av de tre middelalderharpene som har overlevd kommer to av dem fra Skottland (Perthshire) og en fra Irland. Sangere hadde også en kongelig funksjon. Når kongen passerte gjennom Strathearn var det tradisjon at han ble møtt og hilset av syv kvinnelige sangere som sang for ham. Da kong Edvard I av England kom til grensen av Strathearn sommeren 1296 ble han møtt av disse syv kvinnene som fulgte kongen på vegen mellom Gask og Ogilvie og sang for ham, slik skikken var.

Irene så på Skottland som et provinsielt sted. Andre mente det var fremmedaktig eller sted for barbarer. For den tysk-romerske keiseren Fredrik II av Tyskland var Skottland assosiert med mange innsjøer. For araberne var det en ubebodd halvøy nord for England.

«Hvem vil nekte for at skottene er barbarer?» var et retorisk spørsmål stilt av forfatteren av De expugnatione Lyxbonensi (Om erobringen av Lisboa). Et århundre senere skal den hellige Ludvig IX av Frankrike ha sagt til sin sønn «Jeg vil foretrekke at en skotte kunne komme fra Skottland og styre folket vel og trofast, enn at du, min sønn, skulle styre det dårlig!»

For engelskmenn og franskmenn ble skottene, spesielt de fra Galloway, sett på som barberere par excellence. Etter kong David I ble de skotske kongene regnet som tilregnelige, men begrepet barbar ble fortsatt benyttet for å beskrive det skotske folket og det holdt seg gjennom hele middelalderen. Karakteristikken av skottene var ofte politisk motivert, og mange av de mest fiendtlig innstilte skribentene bodde ofte i områder som var åsted for skotske hærtokter. Engelske og franske skrifter om «Bannernes slag» (Slaget ved Standard) inneholder opptegnelser om grusomme handlinger fra skottenes side. Henry av Huntingdon forteller at skottene «kløvde opp gravide kvinner og reiv ut deres ufødte barn, slengte barna opp og spiddet dem på spydene, og halshugde prestene ved altrene: de hogde hodene av krusifiksene, og plasserte de dødes hoder på krusifiksene. Hvor hen skottene kom, var det fullt av redsler og fullt av grusomheter.»

Et noe mindre fiendtligsinnet syn ble gitt av Guibert av Nogent under Det første korstoget og som møtte skotter og skrev at «Du har muligens sett grupper av skotter, et vilt folk hjemme, men fredelige andre steder, deres avstamming fra det myrlendte land, med bare legger, raggete kapper, vesker hengende fra skuldrene, kraftige armer som synes tåpelige for oss, men de gir deres tro og hengivenhet som støtte.»

På mange måter forteller disse samtidige opptegnelser at i det franske kulturmiljøet var skottene sett på som fremmede. Disse fremmede passet ikke for den nye føydale elite da de skotske aristokratiet ikke skilte seg stort fra de engelske eller franske.

Den var en generell tro at kjerneområdet i Skottland var en øy eller i det minste en halvøy, kjent som Scotia, Alba(nia), eller på kartverket til Matthew Paris hvor det ble kalt for Scotia ultra marina og på den måten tegnet på midten av 1200-tallet. På et senere middelalderkart fra Italia er dette konseptet betegnet for hele Skottland. Den arabiske geografer al-Idrisi delte dette synet og fortalte om at Skottland «grenser opp til den engelske øy og er en lang halvøy nord for den større øy. Det er ubebodd og har verken byer eller landsbyer. Dens lengde er (ca) 250 kilometer.»

Overstående var typiske observasjoner av Skottland i høymiddelalderen, som et land i ytterkanten av verden, slik det ble sett på fra middelhavsområdet.

I denne perioden var «skotte» ikke et ord som alle skottene selv benyttet for å beskrive seg selv, men det ord de brukte overfor fremmede eller utlendinger. Skottene kalte seg selv for albanach eller bare for gaidel. Det sistnevnte var, som med skotte, et etnisk begrep som knyttet dem til Irland. Forfatteren av De Situ Albanie skriver på begynnelsen av 1200-tallet at «navnet Arregathel (= Argyll) betyr grensen til skottene eller irene, for alle skotter og irer er vanligvis kalt for Gattheli».

De som snakket engelsk eller norrønt språk, var etnisk forbundet med andre områder i Europa. Ved Melrose kunne folk lese religiøs litteratur på engelsk språk. På slutten av 1100-tallet skriver forfatteren Adam av Dryburgh at Lothian var «et land av englendere i det skotske kongedømmet». Skottland hadde mange ulike etniske befolkningsgrupper som sammen fant en enighet som oversteg gælisk, fransk og norrøn bakgrunn. På slutten av perioden ble «skotte» det kurante ordet på latin, fransk og engelsk for enhver beboer i kongeriket Skottland. «Skotsk» var begrepet de identifiserte seg med, og som de etniske ulikhetene etter hvert gikk opp i.

• Anderson, Alan Orr, Early Sources of Scottish History: AD 500–1286, 2 Vols, (Edinburgh, 1922).
• Anderson, Alan Orr, Scottish Annals from English Chroniclers: AD 500–1286, (London, 1908), republished, Marjorie Anderson (ed.) (Stamford, 1991).
• Gerald of Wales, The History and Topography of Ireland, tr. John O' Meary, (London, 1982).
• Guillaume le Clerc, Fergus of Galloway, tr. D.D.R. Owen, (London, 1991).
• Skene, William F. (ed.), Chronicles of the Picts and Scots: And Other Memorials of Scottish History, (Edinburgh, 1867).

• Annals of Tigernach
• Ulster-annalene, redigert og oversatt av Seán Mac Airt og Gearóid Mac Niocaill (Dublin 1983). Elektroniske utgaver hos CELT - Corpus of Electronic Texts: Redigert utgave (mellomirsk/latin), Engelsk oversettelse
• Chronicon Scotorum (engelsk)
• Gaelic Notes on the Book of Deer (engelsk)
• Genelaig Albanensium in the Genealogies from Rawlinson B 502 (engelsk)
• Text of the Lebor Bretnach and the Duan Albanach (engelsk)

• MacQueen «Laws and Languages» Arkivert 26. juli 2020 hos Wayback Machine. (engelsk)

  Les mer…