Wolfgang Amadeus Mozart

Mozart var sønn av Leopold Mozart og Anna Maria Mozart, og ble født i Salzburg som var en del av fyrstbispedømmet med samme navn (Erzfürstbistum Salzburg) innen Det tysk-romerske rike. Faren var fra Augsburg (idag Bayern) og moren var opprinnelig fra Salzburg. Selv om Mozart i dag gjerne først og fremst kalles for en østerriksk komponist, basert på moderne grenser, betraktet han seg selv snarere som tysk.

Wolfgang ble døpt dagen etter sin fødsel, 28. januar, i Salzburgs domkirke (St. Rupertskatedralen). Han fikk navnet Joannes Chrysostomus Wolfgangus Theophilus Mozart etter sin bestefar på morssiden og etter fødedagens helgen Johannes Chrysostomos. Senere forkortet faren Wolfgangus til Wolfgang, oversatte Theophilus til Amadeus (Guds kjære), og kuttet ut Johannes Chrysostomus. Mozart gjorde ofte små forandringer på navnet sitt for moro skyld, særlig mellomnavnet. Han brukte sjelden det kjente Amadeus, som brukes oftest i dag, og foretrakk den franske utgaven, Amadé eller Amadè. Han brukte også noen ganger det italienske Amadeo og det tyske Gottlieb, i tillegg til at han noen ganger stavet navnet sitt baklengs. Av de syv barna foreldrene fikk, var det bare han og storesøsteren Nannerl som vokste opp. Som spedbarn fikk de vann i stedet for melk, så den høye dødeligheten er ikke å undres over.^[8]

Wolfgang var et vidunderbarn fra en musikalsk familie, og begynte å komponere i en alder av fem. Han var også svært opptatt av matematikk, og da krittet han til stoler og bord, gulv og vegger med tall.^[9] Hans far, Leopold Mozart, var en velkjent fiolinlærer og komponist. Han var også en streng far som utnyttet sønnen ved å vise ham fram som vidunderbarn ved Europas hoff. Hans søster, Maria Anna, med kallenavnet Nannerl, var en talentfull pianist, og spilte gjerne sammen med Wolfgang på deres turneer. Mozart skrev sin første symfoni da han bare var 8 år gammel. En gang Wolfgang ble syk, uttrykte faren mer bekymring over tap av inntekt enn over Mozart selv. Kaldt vær og konstant reising kan ha bidratt til hans senere sykdom. I Paris fikk faren det råd å la barna beskyttes mot kopper ved bruk av variolasjon, en metode men han avfeide det som noe han overlot i Guds hender. I Mähren fikk barna kopper, og Mozart var blind i ni dager etterpå.^[10]

I sine yngre år foretok Mozart mange reiser i Europa, først med framvisning i 1762 ved kurfyrsten av Bayerns hoff i München, og senere samme år ved keiserhoffet i Wien. Etter dette dro han sammen med faren på en lang konsertturné (tre og et halv år), hvor han blant annet var innom hoff i München, Mannheim, Paris, London, Haag, i Paris igjen, og hjem igjen via Zürich, Donaueschingen og München igjen.

De dro til Wien igjen i slutten av 1767 og ble der til desember 1768. Etter ett år i Salzburg, ble det tre turer til Italia (desember 1769-mars 1771; august – desember 1771; og oktober 1772-mars 1773). På den første av disse tre turene ble han tatt opp i det berømte Accademia Filarmonica di Bologna. Påsken 1770 tilbrakte han og faren i Roma, og overvar da fremføringen av Gregorio Allegris Miserere. Pavens kapell voktet strengt på notene til dette stykket; straffen for å ta med seg noter eller vise dem til utenforstående, var faktisk bannlysing. Mozart skrev likevel det åttestemte stykket ned etter hukommelsen, gikk for å høre det igjen dagen etter med notatene gjemt i hatten, og rettet på feilene. Dette ble snart kjent, og fru Mozart ble svært bekymret for sin sønns frelse når han hadde begått en slik synd, men paven gjorde aldri noe med saken.^[11]

I september 1777 turnerte han i Europa, kun fulgt av sin mor, og var innom byene München, Mannheim og Paris (hvor hans mor døde). I 1781 slo han seg ned i Wien, og 4. august 1782 giftet han seg med Constanze Weber mot sin fars vilje. Den irske sangeren Michael Kelly^[12] som ble venn med Mozart, beskrev ham slik: «Han var en uvanlig liten mann, meget tynn og blek, men masse blondt hår, som han var stolt av. Han gav meg en hjertelig invitasjon til sitt hjem, og jeg tilbrakte en stor del av min tid der. Han mottok meg alltid vennlig og gjestfritt. Han var uvanlig glad i punsj, og drakk veldige slurker av denne drikk. Han var også glad i biljard og hadde et utmerket biljardbord i huset. Mangt et spill har jeg spilt med ham, men jeg tapte alltid. Han ga søndagskonserter, og jeg gikk ikke glipp av en eneste. Han var meget snill og alltid imøtekommende, men gjorde noen den minste støy mens han spilte, stoppet han straks.»^[13]

På reisene sine møtte Mozart en rekke musikere, og han kjente til verkene til andre store komponister (blant dem Georg Friedrich Händel og Joseph Haydn). Også andre enn musikere tiltrakk seg hans oppmerksomhet. Han ble så betatt av lyden skapt av Benjamin Franklins «glassharmonika» at han komponerte flere stykker for det.

Mozart var født og oppdratt katolsk og han forble medlem av kirken hele livet. Foreldrene Leopold og Anna Maria Mozart holdt strengt på de kirkelige skikkene og lydighet overfor de kirkelig pålegg.^[14] De oppmuntret til bønn, faste, ærbødighet overfor helgenene, gikk regelmessig til messe og hyppige skriftemål.^[15]

Mozart ble frimurer i 1784 og forble et aktivt medlem av sin losje «Zur Wohltätigkeit» («For veldedighet») resten av livet. Valget fulgte under innflytelse av sin venn, baron Otto Heinrich von Gemmingen-Hornberg og Mozarts interesse for losjen var på bakgrunn av «den felles hengivenhet til katolske tradisjoner».^[16] Mozart deltok også i møtene til losjen «Zur wahren Eintracht» («den sanne harmoni»), som ble ledet av naturalisten Ignaz von Born. Dette var den største og mest aristokratiske losjen i Wien, og Mozarts besøk i denne losjen er bevart i losjens møteprotokoller.^[17]

Gjennom en reform den 11. desember 1785 (Freimaurerpatent) ble «Zur wahren Eintracht» slått sammen med to andre losjer, og Mozart kom deretter til å tilhøre losjen «Zur Neugekrönten Hoffnung» («det nye kronede håp»).^[18]

På Mozarts tid bestod frimureriet av to hovedretninger, der noen hovedsakelig var opptatte av mystikk og okkultisme, mens andre var mer engasjerte i opplysningstidens idealer om humanisme og naturvitenskap. Det er blitt hevdet at Mozart tilhørte den siste retningen.^[19] Enkelte er også tilbøyelige til å identifisere denne fraksjonen med Illuminatus-ordenen,^[20] ved å påpeke at Mozart var en nær venn av dens grunnlegger Adam Weishaupt.^[20]

Frimureri var imidlertid forbudt innen Den katolske kirke av den pavelige bulle In eminenti apostolatus specula, utstedt av pave Klemens XIII av 28. april 1738. Dette forbudet gjaldt imidlertid på den tiden bare i Pavestaten, Spania, Portugal og Polen,^[21] og ble ikke iverksatt i Østerrike, hvor Mozart bodde før i 1792, etter Mozarts død.

Selv om kirkens motstand mot frimureriet skulle være kjent i Østerrike i løpet av Mozarts liv, synes det tydelig at han selv ikke så noe motsetning å være medlem begge steder.^[22]

Mozart hadde på mange måter et vanskelig liv. Ofte fikk han ikke betaling for sitt arbeid, og det han fikk, sløste han ofte bort med sin ekstravagante livsstil. Han og Constanze hadde seks barn; bare to vokste opp. Hans barn var:

• Raimund Leopold (17. juni 1783–19. august 1783) som døde av dysenteri på spedbarnshjemmet der foreldrene hadde plassert ham.
• Karl Thomas (21. september 1784–31. oktober 1858)
• Johann Thomas Leopold (18. oktober 1786–15. november 1786)
• Theresia Constanzia Adelheid Friedricke Maria Anna (27. desember 1787–29. juli 1788)
• Anna Maria (25. desember 1789–25. desember 1789)
• Franz Xaver Wolfgang (26. juli 1791–29. juli 1844).

Ingen av dem, verken Karl Thomas (1784–1858) eller Franz Xaver Wolfgang (1791–1844) giftet seg eller fikk barn. Historikerne vet lite om helsen til Mozart det siste året.

Mozart tilbragte sine siste år i Wien. Der kan en av leilighetene han bodde i ennå besøkes. Den ligger i Domgasse 5 bak Stefansdomen. I dette huset komponerte Mozart Figaros bryllup i 1786. Selv om han ikke var så populær i Wien som han engang hadde vært, fortsatte han å få betydelige oppdrag fra andre deler av Europa, særlig Praha.

Dødsårsaken er ikke kjent og forskere har lansert opptil 118 ulike teorier, blant disse trikinose, influensa, kvikksølvforgiftning og en sjelden nyrelidelse.^[23] Den mest utbredte teorien er at han døde av akutt revmatisk feber.^[24]

Mozarts siste verk, hans Rekviem, ble ikke fullført av ham selv.

Mozart døde på grunn av sin livsførsel som en lite bemidlet mann, men begravelsen ble ivaretatt av hans venn og støttespiller Gottfried van Swieten. Begravelsen fant sted i Stefansdomen, og i tråd med den tids skikk, ble han gravlagt i en vanlig grav på St. Marx-kirkegården i Wien.^[25] I dag vet man ikke nøyaktig hvor denne graven er, men det er satt opp et minnesmerke på kirkegården. Flere av brevene hans er bevart, men de viser ikke at han var fattig, snarere at han alltid brukte mer enn han tjente. Han ble gravlagt i en "fellesgrav", noe som har ført til at man har trodd at Mozart ble gravlagt i en fattiggrav. "Fellesgrav" er en betegnelse på en grav som tilhører en borger som ikke tilhører aristokratiet. Det var en individuell grav, ikke en fellesgrav, men etter ti år hadde byen rett til å grave den opp og bruke den til en senere begravelse. Aristokratiets graver ble spart for slik behandling. En annen grunn til at Mozart ble gravlagt på denne måten, i tillegg til skikken i Wien, var Mozarts forakt for komplekse begravelser og ritualer han så på som "overtroisk".^[26]

Han levde bare drøyt halvparten så lenge som Beethoven, men var enormt produktiv fra tidlig barndom til sin død.

I 1809 giftet Constanze seg med den danske diplomaten Georg Nikolaus von Nissen (1761–1826), som var meget begeistret for Mozart. Han redigerte bort vulgære passasjer fra mange av komponistens brev, og skrev en Mozart-biografi.

Mozart etterlot seg store mengder musikk innen så å si samtlige genre. Selv om Mozarts musikk bidrar mindre til utvikling av nye eller eksisterende musikalske former enn Joseph Haydn og Beethovens, er den så perfeksjonert at han vanligvis rangeres ved siden av dem som en av historiens største komponister.^{[trenger referanse]} Alle Mozarts verker er katalogisert av østerrikeren Ludwig Ritter von Köchel, nummerert med Köchelnummer (KV).

Mozarts rekke av komposisjoner innledes med fem korte stykker for solo piano. Nesten alt han skrev for piano var ment å bli spilt av ham selv eller av hans søster, som også var en god pianist. I sine første år komponerte han for det meste variasjonsverk og enkeltstående, kortere stykker. Han begynte ikke å skrive sonater før han i 1774 dro til München, der han komponerte sine seks første av totalt atten verk i genren.

Hans første forsøk på pianokonserter er fire verker datert 1767, selv om disse kun er arrangementer av en rekke andre komponisters arbeider. Senere arrangerte han også tre klavérsonater av Johann Christian Bach. Mozarts første selvstendige verk er konserten i D-dur, KV 175, og konsert nr. 9 i Ess-dur, KV 271, regnes^{[av hvem?]} som hans første mesterverk i genren. Konserten ble tilegnet «Mademoiselle Jeunehomme», hvis identitet er ukjent.

Særlig produktive var årene i Wien. Mozarts omdømme som pianovirtuos motiverte ham til stadig nye tilskudd til genren, og mellom 1782 og 1786 skrev han femten av de sytten konsertene han kom til å komponere i løpet av sine ti år i byen. De siste årene var mindre produktive, og avstedkom bare to konserter, hvorav den siste, komponert i hans siste leveår, bruker «Kom mai, du skjønne, milde» som tema i siste sats.

Mozart er den første betydningsfulle komponisten i denne sjangeren. Han ga den en symfonisk dimensjon, og gav soloinstrumentet et langt mer utviklet tilsnitt enn hva for eksempel hans forgjenger Joseph Haydn hadde gjort.

Det finnes også en konsert for to piano i Ess-dur, KV 365, og en konsert for tre piano i F-dur, KV 242, den såkalte «Lodron»-konserten, komponert til grevinne Maria Antonia Lodron og hennes døtre. Det er åpenbart at ferdighetene var noe ujevnt fordelt blant det kvinnelige trekløver, da pianoets tredjestemme sammenlignet med de to første er svært beskjeden og overkommelig. Mozart arrangerte da også konserten for kun to piano.

Svært sentralt i Mozarts kammermusikkproduksjon står de 23 strykekvartettene. Hans første forsøk stammer fra 14-årsalderen, og de kommende år så flere tilnærminger til denne formen, blant annet kvartettene KV 168-173. Man finner også de tre divertimentiene KV 136-138, men disse er mer som ouverturer i italiensk stil å regne, tresatsige i formen hurtig-langsom-hurtig, og spilles i dag som oftest for strykeorkester.

Mozarts høydepunkt i genren nås med de seks kvartettene K387, K421, K428, K458, K464 og K465, skrevet i Wien mellom 1782 og 1785. De er ikke bare inspirert av Haydns arbeider; de er sågar dedisert til ham. Etter dette fulgte kun fire kvartetter, Hoffmeister-kvartetten, tilegnet vennen og forleggeren Franz Anton Hoffmeister, og de tre Preussen-kvartettene, K575, K589 og K590, tilegnet kongen av Preussen, Fredrik Wilhelm II. Kongen selv spilte cello, og verkene har tildels betydelige cellostemmer.

Blant de i forhold fåtallige strykekvintettene (K46, K174, K515, K516, K593 og K614) for to fioliner, to bratsjer og cello, må særlig nevnes kvintetten i g-moll (K516), som av mange regnes som hans beste. og i C-dur KV 515. I kvintettgenren må ikke glemmes hans vidunderlige kvintett i A-dur for klarinett og strykekvartett, ei heller hans kvintett for piano, obo, klarinett, valthorn og fagott i Ess-dur, KV 452, et verk Mozart regnet blant sine aller beste. Beethoven var klart inspirert av dette da han noen år senere skrev sitt verk i samme toneart for samme besetning.

Blant øvrige komposisjoner er verdt å nevne de seks fullførte trioene for piano, fiolin og cello, de to kvartettene som i tillegg til nevnte besetning også inkluderer bratsj, og trioen for piano, klarinett og bratsj. Blant betydningsfulle verker for strykere må nevnes de to duettene for fiolin og bratsj, og stryketrioen for fiolin, bratsj og cello, udiskutabelt et av Mozarts beste verker.

Selv om de er overraskende lite spilt, må også de utallige sonatene for piano og fiolin nevnes. De første ble komponert vinteren 1763-1764, og ble utgitt som sonater for cembalo med valgfri fiolinstemme i Paris i 1764. De første mesterverkene skriver seg fra Mannheim og Paris i 1778. Den mest berømte, den inderlige og sørgmodige sonaten i e-moll KV 304 skriver seg fra perioden rundt hans mors død i Paris, selv om man selvsagt ikke uten videre kan knytte disse hendelsene sammen. Senere fulgte en rekke mesterverker av svært høy kvalitet, kronet med den sublime sonaten i A-dur KV 526, som også ble hans siste.

Det finnes også et utall andre verker for diverse kombinasjoner; man henvises til en grundig verkliste for oversikt over disse.

Instrumentalverkene omfatter flere divertimenti, nocturner, serenader, cassazioni, marsjer og danser, i tillegg til symfoniene. Mozarts orkestermusikk er skrevet dels for strykerensembler (bl.a. de tidlige divertimenti K136-138), dels også for blåserensembler og ulike sammensetninger av strykere og blåsere.

Serenaden Gran Partita K361 er Mozarts viktigste verk for blåseinstrumenter, og er skrevet for to oboer, to klarinetter, to altklarinetter, fire horn, to fagotter og kontrabass. Mozart etterlot seg en stor produksjon av danser for orkester, bl.a. i genrene menuett (mer enn hundre), contredanse og allemande (eller teitsch eller ländler. Mozarts menuetter følger Haydns relativt langsomme stil. Allemandes (56 mellom 1787 og 1791) ble skrevet for offentlige ball i Wien. Blant contredansene, hovedsakelig også skrevet i Wien, finner man eksempler på programmusikk, f.eks. Il Temporale K535, La Bataille K600 og Canarino K602.

Man tilskriver som regel Mozart 41 symfonier – selv om man vet at for eksempel nr. 3 ikke er Mozarts egen. I tillegg til finnes en rekke symfonier man ikke er sikre på. Han skrev ni symfonier i C-dur, hvorav Jupiter-symfonien er spesielt kjent, og fjorten D-dur-symfonier.^[27]

Mozart symfoniske produksjon startet allerede i åtteårsalderen, med hans Symfoni nr 1 i Ess-dur, K16, og ble kronet sommeren 1788, da han i løpet av seks uker skrev sine tre siste symfonier, som i tillegg til å være blant hans beste verker overhodet også tilhører de beste i hele den symfoniske genre. Det første mesterverket er den lille G-mollsymfonien, allerede den 25. i rekken, komponert av den sytten år gamle Mozart i 1773. Man må spesielt nevne nr 29, nr 35, Haffnersymfonien, nr. 36, Linzsymfonien, nr 38 Prahasymfonien, og, som nevnt, de tre siste.

Blant Mozarts verker for ett eller flere soloinstrumenter og orkester, finnes:

• 28 konserter for piano og orkester. Dette er inkludert de fem første konsertene, som er arrangementer av andre komponisters verk.
• Én konsert for to piano og orkester.
• Én konsert for tre piano.
• Fem konserter for fiolin og orkester, som alle ble komponert i løpet av en halvårsperiode i 1777. Mozart skrev dem til seg selv, men etter at han viet sin utøvende karriere til pianoet er det ikke etterlatt noen fullførte verk for fiolin, bortsett fra
• Sinfonia Concertante for fiolin og bratsj, komponert i 1780. Denne sammenkomsten mellom de to instrumentene hører til blant Mozarts beste verker, og er også hyppig spilt i bratsjlitteraturen.
• Fire konserter for horn og orkester. Konsertene er tilegnet østerrikeren Joseph Leutgeb, som også virket i Salzburg en periode. Selv på moderne ventilhorn er konsertene tildels svært vanskelige å mestre. Trolig har minst to andre konserter gått tapt.
• Én konsert for to fioliner. Konserten har også betydelige solostemmer for obo og cello.
• Én konsert for fløyte og harpe.
• Én konsert for fløyte, blant de beste verkene som er skrevet for instrumentet, og
• Én konsert for obo, som også kan spilles på fløyte.
• Én konsert for fagott, men man tror at minst tre er gått tapt.
• Én konsert for klarinett, Mozarts siste instrumentalkonsert, tilegnet hans venn Anton Stadler.

Det finnes også en Sinfonia Concertante for obo, klarinett, fagott og horn, men man er i tvil om ektheten til dette stykket.

Man vet også at en konsert for cello ble komponert (Mozart nevner den i et brev til sin far), men den er gått tapt, og visstnok også en tidlig konsert for trompet. Et kort fragment finnes for fiolin, bratsj, cello og orkester, samt utdrag fra en førstesats av en dobbelkonsert for fiolin og piano.

Mozarts sakrale musikk er hovedsakelig vokalverker, med enkelte instrumentale eksempler, som Sonate da Chiesa for to fioliner, kontrabass og orgel, komponert mellom 1767 og 1780. Blant de sakrale verkene finner vi 19 messer, blant dem Waisenhaus-messen i c-moll (K139), endel verker i Missa Brevis-sjangeren, hovedsakelig skrevet i Salzburg (K167, K192, K194, K195 og Spatzenmesse (K220)), Krönungsmesse (K317), den Store messe i C-moll (K427), hvor «Credo» ikke er fullført og «Agnus Dei» mangler helt. Mozarts aller siste verk er rekviem i d-moll (K626), skrevet i 1791, etter at Mozart ikke hadde skrevet en messe på åtte år. Mozart rakk bare å ferdigstille rundt to tredjedeler av messen, og Joseph von Eybler og Franz Xavier Süssmayr fullførte verket etter Mozarts død. Rekviemet ble oppført ved Haydns og Chopins begravelser, da Napoleons levninger ble plassert i Invalidedomen^[28] og ved markeringen av Mozarts 100-års dødsdag i Salzburger Dom.

Flere forskjellige typer komposisjoner hører til Mozarts sakrale musikk, blant dem Kyrie, Offertorii, Antiphonae og Mottetti (Exultate, Jubilate (K165), skrevet for kastratsanger).

I Mozarts sakrale musikk møtes gregorianske koralelementer og strikt kontrapunktikk, i tillegg til operaelementer. Stilistisk sammenfletting finnes i alle de sakrale verkene.

Også verker skrevet for frimurerlosjen kan innordnes i sakralmusikken på grunn av sin liturgiske karakter. Eksempler er kantaten Laut Verkunde unsre Freude (K623) og Maurerische Trauermusik (K477).

Mozarts vokalmusikk ble skrevet for sangere med en annen teknikk enn i senere tid, blant annet kastrat-sangere, altså mannlige sopraner. (Exultate, jubilate (K165), det mest kjente av Mozarts tidlige verker, ble skrevet for kastraten Rauzzini.)^[29] I 1767 komponerte han sin første opera, Apollo et Hyacinthus (K38), et musikkdrama.

Den unge Mozart komponerte syngespillet Bastien und Bastienne (1768, K50=46b) og La finta semplice (1768, K51), Mozarts første - nesten fullførte - tilnærmelse til Opera buffa-genren.

Senere komponerte han sine første italienske seriøse operaer, under oppdrag mottatt i Milan og Salzburg: Mitridate re del Ponto (1770, K87), Ascanio in Alba (1771, K11), Il sogno di Scipione (1772, K126) og Lucio Silla (1772, K135).

Med La finta giardiniera (1774-75, K196), vendte Mozart tilbake til opera buffa.

Figaros bryllup (Le nozze di Figaro) (1786, K492) er den første av Mozarts tre store operaer. Alle er opera buffa (selv om Don Giovanni inneholder tragiske scener). Mozart komponerte og Lorenzo da Ponte skrev librettoen til operaen som ble fullført etter noen ufullendte verker (Zaide (1779, K344), L'oca del Cairo (1783, K422)), og til det musikalske dramaet Il re pastore (1775, K208), samt komedien Der schauspieldirektor (1786, K486).

Skuespillet Le marriage de Figaro av Pierre Beaumarchais ble knapt akseptert og fremført i Frankrike. Det skyldtes librettisten Da Pontes nedsettende fremstilling av «adelsnobben» i motsetning til arbeiderklassens arbeidsiver og pågangsmot. Syngespillet Figaros Bryllup tok utgangspunkt i skuespillet. I Østerrike ble Mozarts syngespill møtt med motgang fra det keiserlige hoff. Syngespillet ble uroppført i Burgtheater i Wien våren 1786 og ble en publikumssuksess.

Da Pontes librettotrilogi fortsatte med Don Giovanni (1787, K257) og Cosi fan tutte (1789, K588), og begge omhandlet, på svært forskjellige måter, kjærlighet mellom menn og kvinner.

I moden alder komponerte Mozart de to seriøse operaene Idomeneo re di Creta (1780, K366), og La clemenza di Tito, (1791, K621).

Mange år etter debuten med det tyske musikkdramaet (Singspiel), vendte Mozart tilbake til denne genren, med Bortførelsen fra Seraillet (1782, K384).

Mozarts siste syngespill Tryllefløyten, eller Die Zauberflöte (1791, K620) har Emanuel Schikaneder skrevet librettoen til. Den ble omarbeidet flere ganger. Syngespillet ble lunkent mottatt ved uroppførelsen, men er idag blant Mozarts mest spilte verker.

Flere betyedlige komponister har siden Mozarts levetid hatt svært stor respekt for ham. Beethoven fortalte sin elev Ries at han aldri vil klare å finne på en så god melodi som den i første sats av Mozarts 24. pianokonsert. Dessuten æret han Mozart ved å skrive variasjoner på flere av hans tema (blant annet fra Tryllefløyten) og cadenzaer til flere av hans pianokonserter, som den 20. (K466). Peter Tsjajkovskij skrev sitt Mozartiana til hans ære, og Mahlers siste ord før han døde var «Mozart».

I årtiene etter Mozarts død forsøkte flere å utarbeide en oversikt over alle hans komposisjoner. Dette ble tilsist oppnådd i 1862 av botanikeren, mineralogen og læreren Ludwig von Köchel. Köchels 551 sider tykke bok hadde tittelen Chronologisch-thematisches Verzeichnis sämtlicher Tonwerke Wolfgang Amadé Mozarts. Köchel er opphavet til K-forstavelen (eller KV-forstavelsen) foran numrene gitt til Mozarts verker, som tar plassen til det mer vanlige «opus».

Rivaliseringen mellom Mozart og Antonio Salieri er tema for Aleksandr Pusjkins stykke Mozart og Salieri, Nikolaj Rimskij-Korsakovs opera Mozart et Salieri og Peter Shaffers stykke Amadeus, som senere ble filmatisert. Imidlertid beundret Salieri Mozart. De fleste av dramaene basert på Mozarts liv er i stor grad bygget på fiksjon.

Edvard Grieg regnet Mozart som sitt største musikalske forbilde; han skrev sågar andrestemmer til flere enkelte av hans klaververk.

Sent i det 20. århundret ble Mozarts musikk gjenstand for forskning innen feltet hurtiglæring. Forskere på området, ledet an av den bulgarske psykologen Georgi Lozanov, har hevdet at å lytte til musikk som Mozarts gir økt læringsutbytte.

Den canadiske pianisten og komponisten Glenn Gould spilte mye av Mozarts musikk, særlig hans tidligere verker, men mislikte mange av hans senere arbeider, og hevdet at «Mozart døde ikke for tidlig, men for sent».^[30]

• Symfoni nr. 20 i D-dur KV 133
• Symfoni nr. 25 i g-moll, KV 183 (173d B)
• Symfoni nr. 29, i A-dur, KV 201
• Symfoni nr. 31, Paris, i D-dur, KV 297
• Symfoni nr. 35, Haffner, i D-dur, KV 385
• Symfoni nr. 36, Linz, i C-dur, KV 425
• Symfoni nr. 38, Prag, i D-dur, KV 504
• Symfoni nr. 39 i Ess-dur, KV 543
• Symfoni nr. 40 i g-moll, KV 550
• Symfoni nr. 41, Jupiter, i C-dur, KV 551

• Konsert for fagott og orkester i B-dur (KV191)
• Konsert for klarinett og orkester i A-dur (KV622)
• Obokonsert i C-dur, KV 314
• Pianokonsert nr. 17 i G-dur, KV 453
• Pianokonsert nr. 19 i F-dur, KV 459
• Pianokonsert nr. 20 i d-moll, KV 466
• Pianokonsert nr. 21 i C-dur, KV 467
• Pianokonsert nr. 23 i A-dur, KV 488
• Pianokonsert nr. 24 i c-moll, KV 491
• Pianokonsert nr. 25 i C-dur, KV 503
• Pianokonsert nr. 27 i B-dur, KV 595
• Fiolinkonsert nr. 3 i G-dur, KV 216
• Fiolinkonsert nr. 4 i D-dur, KV 218
• Fiolinkonsert nr. 5 i A-dur, KV 219
• Sinfonia concertante for fiolin, bratsj og orkester i Ess-dur KV 364
• Fløytekonsert nr. 1 i G-dur, KV 313
• Fløytekonsert nr. 2 i D-dur, KV 314

• Pianosonate i A-dur, KV 331, med den berømte Rondo alla Turca som siste sats
• Pianosonate i C-dur, KV 545

• Eine kleine Nachtmusik (for strykekvartett og bass KV 525)
• Serenade for tretten blåseinstrumenter (Serenade nr. 10 for blåsere i B-dur, KV 361)

• Exsultate, jubilate, KV 165
• Krönungsmesse i C-dur, KV 317
• Laudate Dominum KV 339
• «Groß» messe i c-moll, KV 427
• Ave verum corpus, KV 618
• Requiem i d-moll, KV 626

• Die Schuldigkeit des ersten Gebots, KV 35 (1767)
• Apollo et Hyacinthus, KV 38 (1767)
• Bastien und Bastienne, KV 50 (1768)
• La finta semplice, KV 51 (1768)
• Mitridate, re di Ponto, KV 87 (1770)
• Ruggiero (1771)
• Ascanio in Alba, KV 111 (1771)
• Betulia liberata, KV 118 (1771)
• Il sogno di Scipione, KV 126 (1772)
• Lucio Silla, KV 135 (1772)
• Thamos, König in Ägypten (1773, 1775)
• La finta giardiniera, KV 196 (1774)
• Il rè pastore, KV 208 (1775)
• Zaide, KV 344 (1779)
• Idomeneo, KV 366 (1780)
• Die Entführung aus dem Serail, KV 384 (1782)
• L'oca del Cairo, KV 422
• Lo sposo deluso, KV 430
• Der Schauspieldirektor, KV 486
• Le nozze di Figaro (Figaros bryllup), KV 492 (1786)
• Don Giovanni (Don Juan), KV 527 (1787)
• Così fan tutte, KV 588 (1789)
• Die Zauberflöte (Tryllefløyten), KV 620 (1791)
• La clemenza di Tito, KV 621 (1791)

Sjokoladekonfekten Mozartkule, opprinnelig laget av konditoren Paul Fürst fra Salzburg i Østerrike i 1890, er oppkalt etter Mozart. Opprinnelig het den Mozart-Bonbon.

• (en) Wolfgang Amadeus Mozart – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Wolfgang Amadeus Mozart – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Wolfgang Amadeus Mozart på Internet Movie Database  
• (no) Wolfgang Amadeus Mozart hos Sceneweb  
• (sv) Wolfgang Amadeus Mozart i Svensk Filmdatabas  
• (da) Wolfgang Amadeus Mozart på Filmdatabasen  
• (da) Wolfgang Amadeus Mozart på Scope  
• (fr) Wolfgang Amadeus Mozart på Allociné  
• (en) Wolfgang Amadeus Mozart på AllMovie  
• (en) Wolfgang Amadeus Mozart hos The Movie Database  
• (en) Wolfgang Amadeus Mozart hos Internet Broadway Database  
• (en) Wolfgang Amadeus Mozart på Apple Music  
• (en) Wolfgang Amadeus Mozart på Discogs  
• (en) Wolfgang Amadeus Mozart på MusicBrainz  
• (en) Wolfgang Amadeus Mozart på Spotify  
• (en) Wolfgang Amadeus Mozart på Songkick  
• (en) Wolfgang Amadeus Mozart på Last.fm  
• (en) Wolfgang Amadeus Mozart på AllMusic  
• (en) Wolfgang Amadeus Mozart på YouTube  
• (no) Wienerklassisismen: Haydn, Mozart og Beethoven -- Wolfgang Amadeus Mozart
• (en) Fritt tilgjengelige noter av Wolfgang Amadeus Mozart i International Music Score Library Project
• (da) The Danish Radio Sinfonietta – spesialisert i Mozart. Gode artikler og symfonierne til download
• (da) Wolfgang Amadeus Mozart : Musik i opbrud samling av lenker om Mozart og hans musikk fra samfunnskritiske kilder (på Modkraft.dk/Tidsskrifcentret)