Spania

Inntil 1714 var «Spania» bare en geografisk betegnelse for Den iberiske halvøy inkludert Portugal. I ettertid har det blitt vanlig å bruke navnet «Spania» eller «de spanske rikene» om de statsdannelsene før 1714 som dekket det samme territoriet som Spania. Midt på 1400-tallet var Den iberiske halvøy politisk inndelt i kongerikene Castilla, Aragón, Navarra, Granada og Portugal. Spania var derimot ikke etablert som en politisk enhet. Det var ett felles myntsystem på Den iberiske halvøy, ett skattesystem og felles skriftspråk (kastiljansk var dominerende fra senmiddelalderen). De katolske monarker hadde opprinnelige ambisjoner om å samle hele Den iberiske halvøy (Portugal, Castilla og Aragon) under en hersker.^[3] Catalonia gjorde opprør under Den spanske arvefølgekrigen. Filip 5. erobret Catalonia i 1714, oppløste Aragóns kronvelde (føderasjonen av Aragon, Catalonia og Valencia) og proklamerte kongeriket Spania.^[3]:233

I Romertiden utgjorde Den iberiske halvøy, Hispania, et rike hvor Lusitania (inkludert området som utgjør det moderne Portugal) var en provins. Da Romerriket gikk i oppløsning i folkevandringstiden ble det latinske språket bevart på halvøya.^[4] Navnet Hispania er av fønikisk eller iberisk opphav. Tidligere språk på halvøyen ble nesten helt fortrengt av romernes språk, bare baskisk er bevart.^[5] Navnet Iberia kommer av elven Ebro (Hiberus på latin) trolig fordi elven var særlig viktig for handelen på halvøyen.^[6] Iberia regnes som det greske navnet på halvøya. Folkegruppene som holdt til ved Middelhavskysten blir omtalt som iberere.^[5]

Spania ligger i Vest-Europa og omfatter størstedelen av Den iberiske halvøy, i tillegg til to øygrupper (Kanariøyene i Atlanterhavet og Balearene i Middelhavet) og to byer (Ceuta og Melilla) i det nordlige Afrika.

I utstrekning er Spania det fjerde største landet i Europa, etter Russland, Ukraina og Frankrike, og det nest største i Den europeiske union. Landområdet er på 505 955 km².

Spanias fysiske grenser er de følgende: Portugal og Atlanterhavet i vest, Middelhavet i øst, Gibraltarstredet i sør og Pyreneene og Frankrike, sammen med Biscayabukta og Det kantabriske hav, i nord.

Det spanske landområdet rager i gjennomsnitt 660 moh. og er dermed det nest høyeste landet i Europa^{[trenger referanse]} – etter Sveits. De sentrale deler av Spania omfatter mesetaen som ligger mellom 600 og 1 200 moh.

Spania har middelhavsklima.

Spanias klima deles inn i tre hovedgrupper, middelhavsklima langs kysten i sør og øst, atlantisk klima langs kysten i nord, og kontinentalt klima på høysletta i innlandet. Kystområdene fra Costa Brava i nordøst til Costa del Sol i sør har middelhavsklima, med tørre, varme somrer og milde, til dels nedbørrike vintrer. Også Ebrodalen og det meste av innlandet i Andalucía og Estremadura har tilsvarende klima.

Det finnes likevel ganske store variasjoner innenfor de nevnte områder både med hensyn til nedbør og temperaturer. Costa Brava i nordøst har eksempelvis over 800 mm med nedbør også om sommeren, mens Almería i sørøst kun har 220 mm i årsnedbør og en nesten total sommertørke. På mesetaen er årsnedbøren jevnere fordelt, sommeren er varm, vintrene kjølige og særlig i de nordlige og høyereliggende områder.

Spania har 47 265 321 innbyggere (2012 estimat), og landet har en årlig befolkningsvekst på 0,73 %.^[7]

Den overveldende majoriteten av innbyggerne i Spania definerer seg som spanjoler, selv om mange har en sterk regional tilhørighet. Området som i dag er Spania har opp igjennom historien blitt bebodd av blant annet keltere, iberere, gotere, jøder og maurere, og dagens spanjoler har derfor en blandet etnisk opprinnelse. Castillas politiske dominans har medført en tilsvarende kulturell kastiljansk dominans i Spania, men spesielt i Catalonia har mange en klar regional identitet.^[8]

Nord i Spania bor baskerne, omtrent 2,7 millioner i antall. Denne folkegruppens opprinnelse er ukjent, og språket baskisk har intet slektskap til andre europeiske språk. I Galicia i nordvest bor galicierne, som er av keltisk opphav. Den opprinnelige befolkningen på Kanariøyene er av afrikansk opphav, for det meste berbisk. Spania har også en sigøynerbefolkning på et par hundre tusen. Spanias sigøynere kan deles inn i undergruppene gitanos og hungaros, der førstnevnte bor sør i landet og er assimilert inn i det spanske samfunnet, mens sistnevnte holder til i nord og i mindre grad er vellykket integrert.^[8]

De tidligste beboerne på Den iberiske halvøy var ibererne. Ibererne utgjorde sammen med baskerne befolkningen i det som senere skulle bli Spania, frem til keltere innvandret og etterhvert overtok halvøyen fra det 8. århundre f.Kr. Senere ble Iberia kolonisert av både grekere og kartagenere.

Romerne erobret Iberia fra Kartago under den andre puniske krig. Spania ble da en del av Romerriket og ble gjort om til den romerske provinsen Hispania. Hispania ble en viktig romersk provins, blant andre var Seneca, Trajan og Hadrian herfra. Latin fortrengte etterhvert de eksisternede språkene keltisk/iberisk, mens noe baskisk overlevde.^[9] Sammen med Gallia og selve Italia utgjorde Hispania Romerrikets kjerne, og særlig gjennom et felles språklig opphav har dette medvirket til at Spania, Portugal, Frankrike og Italia senere kalles det latinske Europa.^[10]

Fra 716 til begynnelsen av 1200-tallet var Spania i hovedsak styrt av muslimske, mauriske herskere. Den muslimske invasjonen begynte i 711, og i løpet av få år hadde maurerne erobret mesteparten av Iberia. Økonomisk og kulturelt var dette en blomstringstid.

Prosessen med å ta tilbake halvøya for de kristne (Reconquista) begynte på 1000-tallet, men det var ikke før i 1492 at det siste muslimske området, Granada, ble erobret av de kristne.

Spania ble samlet til et forent land da Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla etablerte en personalunion i 1479, de to ble kalt det katolske kongepar eller de katolske monarker (spansk: Reyes Católicos), og i 1492 erobret Granada etter lang kamp mot maurerne. Sammenslutningen førte til at man etablerte den spanske inkvisisjonen og til at alle jøder som ikke hadde konvertert til katolisisme ble drevet ut av landet i 1492.

På 1500-tallet, under blant andre keiser Karl V, ekspanderte Spania som en stor kolonialmakt og la under seg store områder i Amerika. På 1600-tallet fikk man konkurranse fra blant andre Nederland og England. I perioden 1811–1824 erklærte alle de spanske koloniene i Sør-Amerika seg som selvstendige, noe som krympet imperiet betraktelig. Den spansk-amerikanske krigen i 1898 førte til at Spania mistet sine siste kolonier i Karibia og på Filippinene.

Den spanske borgerkrigen begynte i 1936, da den nasjonalistiske Francisco Franco gjorde militært opprør mot den sittende regjeringen av den såkalte andre spanske republikk. Med hjelp fra de andre fascistlandene, Tyskland og Italia, vant nasjonalistene borgerkrigen.

Etter at borgerkrigen var over i 1939, styrte Franco Spania frem til han døde 20. november 1975. Franco hadde utpekt prins Juan Carlos til sin etterfølger, og den nye kongen åpnet for demokratiske reformer. Det ble ikke gjort utskiftninger i maktapparatet. Det første parlamentsvalget ble holdt i juni 1977, hvor UCD ble det største partiet, og Adolfo Suárez var statsminister frem til 1981, da hans partifelle Leopoldo Calvo-Sotelo overtok. I 1982 vant partiet PSOE, og Felipe González ble landets nye statsminister. Samme år ble Spania medlem av NATO. Fire år senere ble landet medlem av Det europeiske fellesskap. Etter 14 år, ved valget i 1996 vant det høyreorienterte partiet PP (Partido Popular), som ble ledet av José María Aznar. Ved valget i mars 2004 ble José Luis Rodríguez Zapatero fra sosialistpartiet PSOE valgt til Spanias nye statsminister. Han satt til 2011, da Mariano Rajoy fra PP overtok statsministerposten frem til 2018. Pedro Sanchez fra PSOE har deretter vært leder for mindretallsregjeringer i Spania.

Spanias statsoverhode er kong Felipe VI. Han har en seremoniell funksjon.

Det spanske parlamentet kalles Cortes Generales og har to kamre, Congreso de los Diputados med 350 medlemmer og Senatet med 259 medlemmer. Parlamentet er lovgivende makt og godkjenner regjeringen.

Den spanske regjeringen kalles Consejo de Ministros, og ledes av en «regjeringspresident» (vanligvis omtalt som statsminister). Statsministeren trenger flertall i parlamentet, men utnevnes formelt sett av kongen.

Administrativt er Spania delt i 50 provinser, gruppert i 17 autonome regioner og to autonome byer med stor selvråderett.

Spania består av 17 autonome regioner (comunidades autónomas) og 2 autonome byer (ciudades autónomas); Ceuta og Melilla).

Den spanske konstitusjonen anerkjenner historiske nasjonaliteter, men gir dem ikke spesiell status. Navarra og Baskerland har spesielle skattesystem.

Spania tilhørte sammen med land i sør- og øst-Europa landene i randsonen, som ikke hadde fulgt med i modernisering og vekst i laissez-faire perioden. Landene var mindre industrialisert og modernisert. I Spania dominerte et gammeldags jordbruk. Etter borgerkrigen sto det virkelig dårlig til i spansk økonomi. Franco-regimet var isolert og sto til å begynne med for en lukket, stramt styrt planøkonomi, dirigisme, der staten dominerer alt. Etter hvert som Spania gradvis tilknyttes Vesten blir denne modellen oppgitt, og spansk økonomi tilpasses Vestens neo-liberalisme. I 1959 åpnes landet, og vestlig kapital bidrar til en formidabel vekst i 1960-årene. Samtidig blir spansk økonomi mer avhengig og sårbar. I 1973 representerte olje 42 % av alle importkostnader til Spania. Med oljekrisen i 1974 blir det slutt på 15 års økonomisk fremgang, veksten bremser, arbeidsledigheten øker og inflasjonen øker til 37 % sommeren 1977. Med "Pacto de Moncloa" settes tak på lønninger for å hindre inflasjon, økning i konsumpris bremses kraftig opp, valutaen - pesetas - devalueres med 20 %. Import av olje fortsetter å øke til midten av 1980-årene. Deretter blir kull, vannkraft, naturgass og fremfor alt atomkraft viktigere. Med inntreden i EU kommer en utvikling av næringsstrukturen som følger et vestlig mønster der jordbruket sysselsetter mellom 5–10 % av arbeidsstyrken, industri 25–35 %. Servicenæring sto for 2/3 av BNP mot år 2000. I 1998 var BNP per innbygger nesten 80 % av gjennomsnittet i EU.^[11]

I 2007 begynte den internasjonale finanskrisen å svekke økonomien betydelig, og i annet kvartal 2008 gikk landet i resesjon. Spesielt bank, bygge og eiendomsvirksomheten ble rammet på grunn av overoptimistiske investeringer. Statlige redningspakker til bankene mellom 2008–2010 var samlet på nesten 11 % av Spanias BNP^[12]. Dette og i mindre grad statens forsøk på å bremse opp arbeidsløsheten førte til at Spanias budsjettoverskudd i årene frem til 2007 ble snudd til underskudd, og landet opplevde en alvorlig økonomisk krise de første årene etter 2010. Eiendomsbransjen opplevde et børskrakk i 2007, mens Spanias børsindeks IBEX 35, som hadde nådd et toppunkt i november 2007, falt med rundt 50 % våren 2009. Dette medførte blant annet stigende arbeidsløshet, fra 8 % (2007-nivå) til over 20 % i 2011. Mens eksportindustrien til en viss grad har kunnet kompensere ved å ekspandere utenlands, er den innenlandske økonomien, og spesielt småbedrifter, hardt rammet. Turismeindustrien synes imidlertid å være mindre alvorlig berørt.

Spanias bruttoinnlandsprodukt viste en svak eller lite positiv utvikling fra 2008.

Med 81,1 millioner utenlandske besøkende i 2017 var Spania det nest største turistmålet i verden.^[13]

Viktige importvarer er maskiner, olje, jordbruksprodukter og transportutstyr. Viktige eksportvarer er blant annet maskiner og transportutstyr. Viktige handelspartnere er Italia, Frankrike og Tyskland.

Spania har satset sterkt på vannkraft, og har store produksjonsanlegg for vannkraft i fjellområdene. Siden 1960-årene har det skjedd en overgang i energiforsyningene fra kull til petroleum. Spania produserer cirka 28 % av sitt eget forbruk av energi, og importen av råolje har lenge vært en belastning for utenriksøkonomien. Spania importerte 57 millioner tonn naturgass og 14 millioner tonn med olje fra Norge i 1996.

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Pilegrimsveien til Santiago de Compostela
• Det historiske senter i Córdoba
• Alhambra, Generalife og i 1994 Albayzín i Granada
• Katedralen, Alcázar og Archivo General de Indias i Sevilla
• Doñana nasjonalpark
• Samlingene av renessansemonumenter i Úbeda og Baeza
• Maurisk (mudejar) arkitektur i Aragón
• Pyrénéene – Mont Perdu (utvidet i 1999).
• Monumenter i Oviedo og kongedømmet Asturias
• Ibiza, biologisk mangfold og kultur
• Grotten i Altamira og grotteinskripsjonene fra paleolitikum i nordre Spania
• Den historiske byen Toledo
• Den historiske befestede byen Cuenca
• Katedralen i Burgos
• Gamlebyen i Segovia med akvedukten
• Gamlebyen i Ávila med kirker utenfor bymurene
• Gamlebyen i Salamanca
• Las Médulas
• De arkeologiske områdene i Atapuerca
• Verdensarvarbeidene til Antoni Gaudí
• Klosteret Poblet
• Palau de la Música Catalana og Hospital de Sant Pau i Barcelona
• De arkeologiske samlingene i Tárraco
• Romanske kirker i Vall de Boí
• Gamlebyen i Cáceres
• De arkeologiske samlingene i Mérida
• Det kongelige klosteret Santa María de Guadalupe
• Gamlebyen i Santiago de Compostela
• De romerske murer i Lugo
• Garajonay nasjonalpark
• San Cristóbal de La Laguna
• Teide nasjonalpark
• Klostrene San Millán Yuso og Suso
• Klosteret i Escorial og stedet Escorial i Madrid
• Universiteter og det historiske området i Alcalá de Henares
• Kulturlandsskapet i Aranjuez
• La Lonja de la Seda i Valencia
• Palmelandskapet i Elche
• Vizcaya-broen
• Herkulestårnet
• Helleristninger i Côadalen og Siega Verde
• Helleristninger i middelhavslandene på Den iberiske halvøy
• Paseo del Prado og Buen Retiro-parken i Madrid

• Bøkeurskoger i Karpatene og andre steder i Europa
• Serra de Tramuntanas kulturlandskap
• Almadén og Idrija
• Antequera Dolmens
• Kalifatbyen Medina Azahara
• Risco Caido og de hellige fjellene på Gran Canaria

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2001 – Det religiøse skuespillet Misteri d' Elx i Elche
• 2005 – Patum-festen i byen Berga ved Barcelona
• 2009 – Plystrespråket Silbo på La Gomera
• 2009 – Vanndomstolene ved den spanske middelhavskyst i Valencia og Murcia
• 2010 – Menneskepyramider i Catalonia
• 2010 – Flamenco i Andalucía
• 2010 – Sibyllens sang i Mallorca
• 2010 – Falkoneri
• 2010 – Middelhavskjøkkenet
• 2010 – Tamboradas trommeritualer
• 2012 – Fiesta of the patios i Cordoba
• 2013 – Middelhavskjøkkenet
• 2016 – Valencia Fallas festlighet
• 2016 – Falkoneri
• 2019 – Artisanal talavera keramikk fra Puebla og Tlaxcala (Mexico) og keramikk fra Talavera de la Reina og El Puente del Arzobispo (Spania)
• 2020 – Vinhester

• Liste over skyskrapere i Spania

• Arnt Stefansen: Spania. Historien, menneskene og kulturen. Cappelen Damm forlag 2008. ISBN 978 82 04 14310 5
• A. T. FEAR: Prehistoric and Roman Spain i CARR, RAYMOND (red.): Spain- A History. Oxford 2000.

• (gl) Offisielt nettsted  
• (en) Spain – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) España – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  

• (no) Statistikk og andre data om Spania i FN-sambandets nettsted Globalis.no