Kirkestaten

Den katolske kirke begynte sin eksistens i Romerriket som en forbudt bevegelse, og var dermed også ute av stand til å inneha eiendom eller foreta transaksjoner i eget navn. Etter at forbudet mot kristendommen ble opphevet i 313 av keiser Konstantin I, vokste kirkens eiendommer raskt ved gaver og arv fra de troende. Lateranpalasset var den første større donasjon, og var gitt av keiser Konstantin selv. Andre donasjoner fulgte, for det meste på Den italienske halvøy, men også i provinsene. Men kirken var i besittelse av disse eiendommene som privat landeier, og ikke som uavhengig verdslig makthaver.

På 400-tallet kom så Den italienske halvøy først under Odoaker og deretter under ostrogoterne. Da underkastet den italienske katolske kirkeorganisasjon og paven seg deres verdslige overherredømme.

Spirene til de pavelige territorier som en uavhengig politisk størrelse har sine røtter i 500-tallet. De østromerske (bysantinske) herskere i Konstantinopel begynte da en gjenerobring av Italia som skulle ta flere tiår og som ødet de lokale politiske og økonomiske strukturer. Ikke før gjenerobringen var fullført, trengte longobardene inn fra nord. De klarte raskt å vinne kontrollen over store deler av landsbygden.

På 600-tallet var det bysantinske herredømme i det vesentlige redusert til et diagonalt belte som strakk seg fra Ravenna (der keiserens representant eksarken holdt til) og til Roma. Den bysantinske makt var den dominerende i den nordøstlige delen (Ravenna-delen) av dette landbeltet, mens paven dominerte meget av det øvrige. Bysantinerne hadde uansett ikke kraft til å forsvare områdene rundt Roma mot potensielle inntrengere, dette ble et pavelig ansvar. Så selv om pavene fremdeles var de jure bysantinske undersåtter, ble Dukatet Roma (et område som omtrent tilsvarer det moderne Lazio) i praksis en uavhengig stat regjert av kirken.

Da eksarkatet til slutt falt for langobardene (lombardene) i 751 var dukatet Roma territorielt avskåret fra Det østromerske rike, som det teoretisk fremdeles var del av. Paven grep da inn for å prøve å nøytralisere den lombardiske fare.

Da Pipin den yngre ble valgt til frankernes konge samme år, lot han pave Zacharias bekrefte valget. Dermed ble karolingerne bekreftet som kongeslekt.

Langobardkongen Aistulfs ekspansjonstrang i Italia fikk i 754 beveget pave Stefan II 754 til å vende Det bysantinske rike ryggen og vendte seg til frankerne. Han gav Pippin tittelen Patricius Romanorum («alle romeres beskytter»). Til gjengjeld rykket Pippin inn i Italia med frankiske hærer i 754 og 756. Under disse vellykkede felttogene erobret Pippin store deler av det nordlige Italia, og skjenket derpå paven de områdene som tidligere hadde utgjort eksarkatet Ravenna, samt «Pentapolis».

I 781 kodifiserte Karl den store nøyaktig de områder som paven skulle få herske over som verdslig fyrste:

• Dukatet Roma var kjerneområdet, men i tillegg kom
• Ravenna,
• «Pentapolis»,
• deler av hertugdømmet Benevento
• deler av Toscana,
• deler av Korsika,
• deler av Lombardia,
• og en rekke italienske byer.

Samarbeidet mellom Pavedømmet og karolingerne nådde sitt høydepunkt i 800, da pave Leo III kronet Karl den store til «romernes keiser» (Augustus Romanorum).

Imidlertid var forholdet mellom pave og keiser ikke helt avklart. Var paven å betrakte som en uavhengig hersker over sine områder i det sentrale Italia? Eller var Kirkestaten å betrakte som en del av keiserriket, men som pavene fikk den administrative forvaltningsrett over?

Hendelser på 800-tallet utsatte den konflikten som avtegnet seg; Frankerriket falt fra hverandre og ble oppdelt mellom Karl den stores barnebarn. Samtidig forfalt pavedømmets prestisje på grunn av et dypt forfall; perioden som fulgte er senere blitt kalt «pornokratiet». I praksis var pavene ute av stand til å utøve reelt overherredømme over de langstrakte og fjellrike pavelige områder; store deler av regionen holdt fast på det gamle lombardiske styresett med mange små fyrster og markgrever som styrte sine områder fra befestninger.

Etter en rekke felttog lyktes det den tyske hersker Otto I å legge det nordlige Italia under seg på midten av 900-tallet. Pave Johannes XII kronet ham til keiser, og de to ratifiserte "Diploma Ottonianum", som garanterte Kirkestaten dens selvstendighet. Imidlertid var det over de neste to hundre år stadige konflikter mellom keiser og pave, og de tyske keisere brukte gjerne trusler mot pavestatenes selvstendighet som aktivt virkemiddel. Men etter hohenstaufernes tid unnlot de tyske keisere stort sett å legge seg inn i italienske anliggender. Fra omkring år 1300 var de italienske fyrstedømmers selvstendighet, og deriblant Kirkestatens, sikret og ubestridt.

I løpet av renessansen ble de pavelige områder vesentlig utvidet, særlig under pavene Alexander VI og Julius II. Pavene ble blant Italias viktigste verdslige herskere, inngikk avtaler med andre stater, og førte kriger. I praksis var store deler av Kirkestaten bare nominelt under paven, og lokale fyrster var de egentlige makthavere rundt omkring. Det var ikke før ut på 1500-tallet at den pavelige kontroll ble reell i alle deler av hans territorier.

Mellom 1305 og 1378 residerte pavene i Avignon i det som nå er Frankrike. I tre omganger i denne perioden fikk pavene det politiske overherredømmet over Avignon og tilgrensende områder. (Ved den franske revolusjon gikk disse områdene tapt.)

Mens pavene residerte i Avignon, langt fra Kirkestatens kjerneområder, oppstod det «signorier» som regjerte i utstrakt selvstendighet fra pavemakten. Etter adelskampene mellom Colonna- og Orsinislektene, og etter «folketribunen» Cola di Rienzos mislykkede oppstand i 1347 klarte etterhvert kardinal Albornoz å vinne Roma tilbake for kurien (1353–1367). (Hans lovbok, «De egedianske konstitusjoner», hadde gyldighet helt til 1816.)

Etter Pavenes tilbakekomst og overvinnelsen av det store skisma ble det statlige forfall i Kirkestaten snudd. Renessansepavene, som også oppfattet seg selv som verdslige fyrster, kunstens beskyttere og ofte som humanistisk lærde, bidro imidlertid ikke (med få unntak) til å snu det kirkelig-religiøse forfall. Det skjedde ikke før ut på 1500-tallet, etter «Sacco di Roma».

I 1598 annekterte pave Klemens VIII Ferrara og Comacchio. I 1631 ble Urbino integrert i Kirkestaten, og i 1649 dessuten Castro og Ronciglione.

Kirkestaten var på sitt største på 1700-tallet. De sentrale pavelige territorier omfattet en hoveddel av det sentrale Italia – Lazio, Umbria, Marche, og dessuten de pavelige legasjoner Ravenna, Ferrara og Bologna helt opp i landskapet Romagna. De omfattet også de små enklavene Benevento og Pontecorvo i det sørlige Italia, og de før nevnte områder i Sør-Frankrike.

For Den katolske kirke var den franske revolusjon en katastrofe med sin nådeløse og brutale kirkeforfølgelse. Den hadde også ødeleggende konsekvenser for Kirkestaten.

I 1791 ble Comtat Venaissin og Avignon annektert av Frankrike. Senere, med den franske innmarsj i det nordlige Italia i 1796, ble legasjonene erobret og innlemmet i Den cisalpinske republikk. To år etter ble de øvrige deler av Kirkestaten invadert av franskmennene, som proklamerte det de kalte Den romerske republikk. Pave Pius VI døde i eksil i Valence i Frankrike i 1799.

Pavestatene ble tilbakeført til paven i juni 1800, og den nye pave Pius VII kunne vende tilbake til Roma kort etter at han var blitt valgt og kronet i Venezia. I 1802 fastla Napoleon Kirkestatens nye grenser, som i var lik de gamle med unntak av de franske områder og med unntak av Romagna.

Napoleon forsøkte senere å presse paven til å inngå i den anti-britiske kontinentalblokaden, noe Pius VII nektet. Situasjonen tilspisset seg, og franskmennene invaderte Kirkestaten på nytt i august 1808. Den 17. mai 1809 forordnet Napoleon at Kirkestaten skulle annekteres og innlemmes i det franske keiserrike. Den 10. juni lot franskmennene under Joachim Murat paveflagget over Castel Sant'Angelo fire for godt; pave Pius VII svarte med å henge opp plakater over hele Roma der hans ekskommunikasjon av Napoleon ble proklamert. Da keiseren fikk høre det, skrev han følgende til Murat:

Så paven har rettet en ekskommunikasjon mot meg. Ingen flere halvveis tiltak, han er splitter pine gal og må innesperres. Og arrester kardinal Pacca og de andre av pavens tilhengere.

Natt til 6. juli 1809 ble paven og Pacca arrestert og gitt to timer til å pakke. Før kl. 4 om morgenen ble de ført ut av Roma; paven til Savona og Pacca til Fenestrelle.

Storparten av de gjenværende deler av Kirkestaten innlemmet i selve Keiserdømmet Frankrike, og ble organisert som to départementer: Tibre og Trasimène. Andre deler av Kirkestaten ble innlemmet i det napoleonske kongedømmet Italia (provinsene Urbino, Ancona og Macerata). Paven havnet etter en stund i Fontainebleau i Frankrike.

Ett år etter Napoleons nederlag i 1814, ble Kirkestaten restituert med mindre avvik ved Wienerkongressen. De eneste områdene som ikke ble tilbakeført, var en mindre del av legasjonene på Po-sletten i Nord-Italia, og de franske besittelser Avignon og Comtat Venaissin.

Restaurasjonen av det gamle Europa under Wienerkongressen var et alvorlig tilbakeslag for den italienske nasjonalistiske bevegelse som hadde vokst frem i napoleonstiden. Den gjenopprettet et oppsplittet Italia, under et aktivt østerriksk tilsyn. Men etter pave Pius VIIs død i 1823 fikk Kirkestaten et særdeles dårlig omdømme internasjonalt: Vanstyre, reaksjon og undertrykkelse. Dette endret seg imidlertid under den opprinnelig liberalt sinnede pave Pius IX (1846-1878), Kirkestatens siste hersker. Han var opprinnelig de liberale og nasjonale krefters store helt og forbilde. Men deres forventninger var langt større enn det han rimeligvis kunne innfri. Det ville antagelig ha blitt klart også dersom hendelsene i 1848 ikke var inntruffet.

I 1848 brøt det ut liberale og nasjonalistiske opprør over hele Europa; den 9. februar 1849 ble Kirkestaten proklamert som romersk republikk. Paven hadde måttet flykte fra byen, og hadde tatt tilflukt i den sterkt befestede kystbyen Gaeta lenger sør. Louis Napoleon Bonaparte, som var blitt valgt til president for den nye 2. franske republikk, sendte da i samarbeid med østerrikerne hærstyrker til Roma for å gjenopprette det pavelige styre. Etter harde kamper kunne franskmennene rykke inn i Roma i juli 1849, dermed ble det mulig for Pius IX å vende tilbake. Han angret nå på de liberale preferanser han hadde styrt etter innen revolusjonen, og innførte et strengt og konservativt styre.

I de påfølgende år forente de to hovedretninger innen den italienske nasjonalistiske bevegelse (de som ønsket å samle landet under kongedømmet Sardinia og dets herskere fra huset Savoia, og de som etterstrebet en republikansk løsning) seg i synet på Kirkestaten som det største hinderet. Louis Napoleon, som nå hadde grepet tøylene i Frankrike som keiser Napoleon III, forsøkte å spille på begge hester: På den ene side inngikk han en allianse med Sardinia, på den annen side holdt han samtidig franske tropper stasjonert i Roma for å beskytte pavens rettigheter.

Etter den østerriksk-sardinske krig ble meget av Nord-Italia samlet under Huset Savoia; rett etterpå ledet Garibaldi et opprør som styrtet bourbonernes monarki i kongedømmet Begge Sicilier. I frykt for at Garibaldi skulle danne republikansk regjering i sør, bad Sardinia om Napoleons tillatelse til å sende tropper gjennom Kirkestaten for å overta makten i Begge Sicilier. Dette ble innvilget, mot løfte om at styrkene lot Roma i fred.

I 1860 var det allerede åpent opprør i store deler av Kirkestaten. Sardinia erobret da de nordlige og østlige to tredjedeler av de pavelige territorier, og befestet sitt herrevelde over Sør-Italia. Bologna, Ferrara, Umbria, Marche, Benevento og Pontecorvo ble formelt annektert i november 1860, og et forenet italiensk kongedømme ble proklamert.

De pavelige territorier var nå redusert til omtrent det nåværende Lazio, det vil si Roma og det umiddelbart omliggende område.

Mange italienere var av den oppfatning at bare Roma var verdig å være det forente Italias hovedstad. Men Garibaldis annet forsøk på å erobre byen («Roma eller døden!») ble stanset allerede ved slaget ved Aspromonte i 1862. Hans tredje mars mot Roma slo feil i 1867, da han tapte slaget ved Mentana mot franske og pavelige styrker. Anledningen til å eliminere de siste rester av Kirkestaten bød seg ikke før i begynnelsen av september 1870, da Frankrike etter sitt katastrofale nederlag i slaget ved Sedan 1. september trakk ut sin garnison fra Roma for å forsterke det nasjonale forsvar mot prøysserne. Den 10. september erklærte kongedømmet Italia krig mot Kirkestaten, og den 20. september nådde de italienske styrker Roma. Selv om alle involverte innså at pavens lille hær umulig kunne motstå angriperne, beordret paven en symbolsk motstand slik at det ikke skulle være noen tvil om at Italia bemektiget seg Roma ved makt, ikke ved samtykke. Etter en tre timer lang kanonade rykket så italienerne under general Raffaele Cadorna inn i byen.

I italienske historiebøker omtales disse begivenheter som Romas frigjøring. Pave Pius IX og hans etterfølgere så helt annerledes på det. Den italienske regjering tilbød paven kontroll over Città Leoniana på Tiberens vestre bredd, men paven avviste fremstøtet.

Tidlig neste år ble den italienske hovedstad forlagt fra Firenze til Roma. Paven, hvis residens Quirinalpalasset nå var blitt det italienske kongeslott, trakk seg i protest tilbake til Vatikanet, der han holdt seg som «fangen i Vatikanet». Han nektet å forlate Vatikanet og ville ikke en gang betre Petersplassen.

Men i motsetning til hva Pius IX hadde håpet på, forvitret ikke det nye kongedømmes tak på byen. Ei heller kom de utenlandske makter til unnsetning.

I 1920-årene oppgav pavedømmet sitt krav på retur av Kirkestaten. I 1929 ble Laterantraktaten undertegnet, og dermed ble Vatikanstaten opprettet.

• Om Kirkestaten, fra nettstedet worldstatesmen.org (engelsk)
• Mynter preget av Kirkestaten, fra worldcoingallery.com (engelsk)