Las Vegas Raiders

Oakland skulle egentlig hete "Oakland Señors"^[12] etter en navnekonkurranse hvor det havnet først, men etter at navnet ble latterliggjort lokalt skiftet de til Raiders før 1960-sesongen begynte. Etter en vellykket karriere i college football som coach for United States Naval Academy sitt lag på 50-tallet ble Eddie Erdelatz ansatt som lagets første hovedtrener. Den 9. februar 1960, etter å ha takket nei til tilbud fra NFLs Washington Redskins og AFLs Los Angeles Chargers aksepterte Erdelatz stillingen. I januar 1960 ble laget stiftet i Oakland, og som følge av innblanding fra NFL med de originale åtte lageierne ble Oakland det siste av de åtte lagene i American Football League som fikk velge spillere.

Oaklands spillerstall på 42 spillere i 1960 inkluderte 28 nykommere og 14 veteraner. Blant nykommerne var fremtidig medlem av Pro Football Hall of Fame Jim Otto, og fremtidig hovedtrener for Raiders, quarterback Tom Flores. I debutåret under Erdelatz avsluttet Raiders sesongen 6-8.

18. september 1961 fikk Erdelatz sparken etter at Raiders hadde sluppet inn 77 poeng mot 46 egne i de to første kampene i sesongen. 24. september 1961 ble offensive line coach Marty Feldman valgt til ny hovedtrener. Laget avsluttet sesongen 2-12.

Feldman fikk sparken 16. oktober 1962 etter at Raiders startet sesongen med fem tap på rad. Fra 16. oktober og ut desember var tidligere assistant coach Red Conkright lagets hovedtrener. Under Conkright fikk laget bare én seier, og avsluttet sesongen 1-13. Etter sesongslutt ble Conkright utpekt til en midlertidig mentorposisjon mens laget lette etter en ny hovedtrener.

Etter 1962-sesongen ble Al Davis ansatt som både hovedtrener og general manager. Han var 33 år gammel, og dermed den yngste personen i profesjonall amerikansk fotballs historie som holdt stillingen.^[13] Davis begynte umiddelbart å implementere en offensiv strategi han kalte for "vertical game", som var utviklet av Chargers' hovedtrener Sid Gillman.^[14] Under Davis forbedret Raiders seg til 10-4, og han ble utpekt til AFL Coach of the Year i 1963. Laget falt til 5-7-2 i 1964, men klatret til 8-5-1 i 1965. De nå kjente sorte og sølvfargede uniformene ble debutert under åpningskampen av seriespillet 8. september 1963. Før dette hadde laget brukt en ombinasjon av hvitt og sort med gullkanter på buksene og ekstra store spillernumre.

I april 1966 forlot Davis laget da han ble valgt til AFLs nye kommissær, og Raiders forfremmet assistant coach John Rauch til stillingen som hovedtrener. To måneder senere annoserte ligaen at den skulle slås sammen med NFL.

Ligaene skulle kjøre separate sesonger frem til 1970. Siden ligaene skulle slås sammen var det ikke lenger nødvendig å ha en kommissær i AFL, og Davis gikk inn i diskusjoner om muligheten for å returnere til Raiders. 25. juli 1966 kom Davis tilbake som deleier av laet. Han kjøpte 10% av laet for $18 000 og ble lagets tredje partner, med ansvar for Football Operations.^[15][16]

Under Rauch gikk Raiders 8-5-1 i 1966, men gikk glipp av sluttspillet med en 2. plass i AFL West-divisjonen.

På banen forbedret Davis sitt lag seg sakte, men sikkert. Under ledelsen av quarterback Daryle Lamonica, som laget hadde fått i et bytte med Buffalo Bills, avsluttet raiders 1967-sesongen 13-1 og vant AFL Championship i 1967, hvor de slo Houston Oilers 40-7. Seieren sikret laget en tur til Orange Bowl i Miami, Florida for Super Bowl II. 14. januar 1968 tapte Raiders 33-14 til Vince Lombardis Green Bay Packers.

Det følgende året avsluttet Raiders sesongen 12-2 og vant igjen divisjonstittelen for AFL West. I AFL Championship Game tapte de derimot 27-23 mot New York Jets.

Som et resultat av konflikter med styret sa Rauch opp som hovedtrener 16. januar 1969, og tok den samme stillingen med Buffalo Bills.

I begynnelsen av 60-tallet jobbet John Madden som defensive assistant coach ved San Diego State University under hovedtrener Don Coryell. I 1967 ble Madden ansatt av Al Davis som Raiders sin linebackers coach. 4. februar 1969, etter at John Rauch sa opp, ble Madden lagets sjette hovedtrener. Under Madden vant Raiders divisjonstittelen i 1969 for tredje år på rad etter å ha avsluttet sesongen 12-1-1. 20. desember 1969 vant Raiders mot Oilers 56-7 i divisjonskampen i sluttspillet. I AFL Championship Game den 4. januar 1970 tapte de mot Hank Strams Kansas City Chiefs 17-7.

Etter fire år ble de to ligaene i 1970 offisielt sammenslått, og Raiders ble plassert i Western Divison i American Football Conference (de samme lagene som var i AFL West i 1969, sammen med Cincinnati Bengals). I den sesongen i NFL vant Raiders AFC West 8-4-2 og gikk videre til AFC Championship-kampen hvor de tapte mot Baltimore Colts. Til tross for at laget fikk et likt sammenlagtresultat i 1971 vant ikke Raiders divisjonen, og nådde ikke sluttspillet. I kamper hvor offensive lineman Ron Mix spilte bestod Raiders sin offensive line i 1971 bare av spillere som eventuelt ble tatt opp til Pro Football Hall of Fame, med tackle Art Shell, guard Gene Upshaw, center Jim Otto og tackle Bob Brown.

Laget dominerte på 70-tallet, med åtte fremtidige Hall of Famere og en fremtidig Hall of Fame hovedtrener i John Madden. Raiders bygde opp lagets identitet som et aggressivt lag. Forsvaret var dominerende bak safeties Jack Tatum og George Atkinson og cornerback Skip Thomas, og laget holdt ofte førsteplass i AFC West, med turer til sluttspillet nesten hver sesong. Fra 1973 til 1977 nådde Raiders Conferencemesterskapet hvert år.

Perioden var også preget av en bittert rivalisering mellom Pittsburgh Steelers og Raiders. På 70-tallet var de to ofte de beste lagene i AFC, og trolig også hele NFL. De møttes fem ganger i sluttspillet, og vinneren av de kampene gikk videre til Super Bowl tre av gangene, fra 1974 til 1976. Rivaliseringen fanget oppmerksomheten til idrettsmediene, med kontroversielle plays, late hits, anklagelser og offentlige uttalelser.

Rivaliseringen begynte med et kontroversielt play i de siste sekundene av lagenes første møte i sluttspillet i 1972. Raiders hadde avsluttet sesongen 10-3-1 og vunnet divisjonstittelen. I divisjonsrunden av sluttspillet tapte de 13-7 mot Steelers til et play som senere ble kjent som "Immaculate Reception".

Raiders og Steelers møttes igjen i 1973 da Raiders vant AFC West og avsluttet sesongen 9-4-1. Lamonica ble erstattet som startende quarterback tidlig i sesongen med Ken Stabler. Raiders slo Pittsburgh 33-14 i divisjonsrunden og gikk videre til AFC Championship, hvor de tapte 27-10 mot Miami Dolphins.

I 1974 avsluttet Raiders sesongen 12-2, som inkluderte en seierrekke på 9 kamper. De slo Dolphins 28-26 i divisjonsrunden av sluttspillet i en kamp som senere ble husket som "The Sea of Hands Game". I AFC Championship-kampen tapte de mot Steelers, som gikk videre til å vinne Super Bowl.

Året etter slo Raiders Dolphins i åpningskampen, og avsluttet Miami sin 31 kamper lange seierrekke på hjemmebane. Etter å ha gått 11-3 i seriespillet slo de Cincinnati Bengals 31-28 i divisjonsrunden. For andre år på rad møtte de Steelers i Conferencemesterskapet. Ifølge Madden og Davis var Raiders avhengige av kjappe wide receivere langs utsiden i større grad en Steelers det året, som hadde et angrep med mer fokus på rushing. Raiders tapte 16-10 på en frossen bane hvor mottakerene ikke klarte å få skikkelig fotfeste, mens Steelers gikk videre og vant nok en Super Bowl.

I 1976 vant Raiders 31-28 mot Steelers, og fortsatte å bygge opp sitt rykte som et lag som spilte skittent etter at de slo wide receiver Lynn Swann ut de neste to ukene med en stygg takling. Al Davis prøvde senere å saksøke Steelers' hovedtrener Chuck Noll for æreskrenkelse etter at sistnevnte kalte safety George Atkinson for en kriminell. Raiders vant 13 kamper i seriespillet, og slo New England Patriots 21-17 i divisjonsrundetn av sluttspillet. I AFC Championship-kampen slo de Steelers 24-7, og gikk videre til sitt andre Super Bowl. Motstanderne i Super Bowl XI var Minnesota Vikings, som hadde tapt alle de tre siste Super Bowl-kampene. Raiders tok seieren 32-14, og vant sin første ligatittel etter sammenslåingen.

I 1977 avsluttet Raiders sesonge 11-3, men vant ikke divisjonstittelen, som gikk til Denver Broncos. De fikk en Wild Card-plass i sluttspillet, hvor de slot Baltimore Colts i den nest lengste kampen i NFLs historie, som også skapte "Ghost to the Post. I AFC Championship-kampen tapte Raiders mot Broncos.

I en sesongoppkjøringskamp ble Patriots' wide receiver Darryl Stingley taklet av Raiders free safety Jack Tatum, som førte til at Stingley ble lam for resten av livet. Selv om Raiders avsluttet sesongen positivt, 9-7, nådde de ikke sluttspillet for første gang siden 1971.

Etter ti positive sesonger på rad og en Super Bowl-seier forlot John Madden jobben til fordel for å bli en kommentator på TV i 1979. Han ble erstattet med tidligere quarterback for Raiders Tom Flores, som var den første latinamerikanske hovedtreneren i NFLs historie.^[17] Flores ledet Radiers til et sammenlagtresultat på 9-7 i 1979, men nådde ikke sluttspillet.

Mens Al Davis forsøkte å flytte laget til Los Angeles i 1980 ledet Flores Raiders til sin tredje Super Bowl. Laget avsluttet sesongen 11-5 og nådde sluttspillet som et Wild Card-lag. Jim Plunkett tok over som startende quarterback etter uke fem, da Dan Pastorini knakk foten sin. Raiders slo Houston Oilers i Wild Card-kampen og gikk videre til AFC Championship etter å ha slått Cleveland Browns 14-12 i divisjonsrunden. I AFC Championship-kampen vant Raiders knapt mot San Diego Chargers, og gikk dermed videre til sitt tredje Super Bowl. Raiders møtte Philadelphia Eagles under hovedtrener Dick Vermeil i Super Bowl XV, hvor Raiders holdt ledelsen gjennom hele kampen og eventuelt vant 27-10 for sitt andre Super Bowl, og det første laget til å vinne en Super Bowl som et Wild Card-lag.

I Raiders' endelige sesong i Oakland i 1981 avsluttet laget sesongen 7–9, og nådde ikke sluttspillet.

I 1980 prøvde Al Davis å få renovert Oakland-Alameda County Coliseum, spesifikt ved å legge til luksusbokser, uten medhold. Samme år skrev han under et omforent memorandum for å flytte Raiders fra Oakland til Los Angeles. Flyttingen, som krevde 3/4 stemmer blant ligaens eiere ble nedslått 22-0 (fem eiere avstod). Da Davis prøvde å flytte laget allikevel ble han stoppet av en påburdsordre. Raiders svarte ved å bli en aktiv partner i antitrust-søksmålet fra Los Angeles Memorial Coliseum (som nylig hadde mistet Los Angeles Rams il Anaheim), og laget et eget antitrust-søksmål.^[18] Etter at det første søksmålet ble erklært ugyldig stemte en jury i Davis og Los Angeles Coliseum sin favør i mai 1982, som gjorde det mulig for Raiders å flytte.^[19][20][21] Raiders satte flyttingen til 1982, hvor de skulle begynne å spille hjemmekamper i Memorial Coliseum.

Under sitt nye navn Los Angeles Raiders fullførte laget 1982-sesongen 8-1 (sesongen var forkortet som følge av en spillerstreik) og vant AFC West, men tapte i andre runde av sluttspillet mot New York Jets.

I 1983 avsluttet Raiders sesongen 12-4 og vant igjen divisjonstittelen. I sluttspillet slo de Steelers og Seattle Seahawks for Conference-tittelen, før de gikk til sitt fjerde Super Bowl. Raiders bygget opp en tidlig ledelse i Super Bowl XVIII, og holdt ledelsen til kampens var over med stillingen 38-9, og sikret sin tredje NFL-tittel. Allen satte rekorden for mest rushing yards (191) og kombinerte yards (209) i en Super Bowl-kamp.

I 1984 havnet Raiders på tredje plass i AFC West 11-5, og ble slått ut av sluttspillet i Wild Card-runden av Seattle Seahawks. Året etter sikret de divisjonstittelen med 12 seiere, men ble igjen slått ut i første runde av sluttspillet, denne gangen av New England Patriots.

Mellom 1986 og 1989 avsluttet Raiders aldri sesongen bedre enn 8-8, og hadde flere negative sesonger på rad siden 1961-62. I 1986 oppstod det en feide mellom Al Davis og Marcus Allen, hvor Davis anklaget Allen for å late som om han var skadet. Feiden fortsatte inn i 1987, da Davis skrev kontrakt med Bo Jackson som erstatning for Allen. Jackson var derimot også en left fielder for Major League Baseball-laget Kansas City Royals, og kunne ikke spille fulltid før baseballsesongen var over i oktober. Nok en spillerstreik førte til at NFL droppet én kamp, og tvingte dem til å bruke reservespillere. Raiders gikk 1-2 før spillerstreiken var over, og etter at sesongen avsluttet 5-10 ble Tom Flores erstattet av Denver Broncos sin offensive assistant coach Mike Shanahan.

Shanahan ledet laget til 7-9 i 1988. Laget hadde lave tilskuertall, og tilhengerne var ikke lenger entusiastiske, som ledet til rykter om at Raiders skulle flytte tilbake til Oakland da en sesongoppkjøringskamp mot Houston Oilers ble satt til Oakland-Alameda County Coliseum.^[22]

Etter at Raiders begynte 1989-sesongen 1-3 fikk Shanahan sparken av Davis, som begynte en langvarig feid mellom de to.^[23][24] Han ble erstattet av tidligere offensive lineman for Raiders Art Shell, som tidligere samme år hadde blitt innlemmet i Pro Football Hall of Fame. Shell ble den første afroamerikanske hovedtreneren i den moderne NFL-periode, men laget fullførte allikevel sesongen 8-8.^[25]

I 1990 ledet Shell Raiders til 12-4, og i divisjonsrunden slo de Cincinnati Bengals. Bo Jackson skadet hoften og foten sin i kampen etter en takling, og uten han tapte Raiders 51-3 i AFC Championship mot Buffalo Bills. Jackson måtte pensjonere seg fra amerikansk fotball som et resultat av skadene, men fortsatte å spille baseball frem til 1994.

I 1991 avsluttet Raiders 9-7, men uten en pålitelig quarterback tapte de mot Kansas City Chiefs i Wild Card-kampen av sluttspillet. I 1992 avsluttet laget sesongen 7-9 og nådde ikke sluttspillet, fortsatt uten en fast quarterback.

Neste år plukket Raiders opp Jeff Hostetler som quarterback og endte på andre plass i AFC West, 10-6. Etter å ha slått Denver Broncos i Wild Card-kampen av sluttspillet møtte de Bills i divisjonsrunden, hvor de tapte 29-23. I 1994 avsluttet Raiders sesongen 9-7 og nådde ikke sluttspillet, og etter sesongslutt fikk Art Shell sparken.

Davis hadde ønsket å forlate Coliseum siden 1986 til fordel for et mer moderne stadion. I tillegg til å dele stadionet med USC Trojans var Coliseum gammelt, og manglet luksusbokser og andre fasiliteter som Davis ble lovet da han flyttet Raiders til Los Angeles.^[26] Coliseum hadde også 95 000 seter som Raiders knapt klarte å fylle selv i sine best år, så flesteparten av Raiders sine kamper led av blackout i sørlige California. Davis hadde sett på muligheter for å flytte til andre stadioner i California, inkludert en i nærheten av Hollywood Park i Inglewood, hvor SoFi Stadium for Rams og Chargers nå står, og et annet i Cason. I august 1987 ble det annonsert at byen Irwindale betalte Davis $10 millioner som en nedbetaling i god tro for et mulig stadion.^[27] Da budet på å få bygge stadionet feilet behold Davis nedbetalingen.^[28][29] Davis vurderte også å flytte laget til Sacramento i en avtale som ville gjort Davis til en partner i Sacramento Kings.^[30]

Davis og Oakland gikk inn i forhandlinger i januar 1989, og 11. mars 1991 annonserte Davis planer om å flytte Raiders tilbake til Oakland.^[31] Flere forsinkelser førte til at avtalen mellom Davis og Oakland ikke var ferdigstilt innen september 1991. 11. september annonserte Davis en ny avtale om å beholde Raiders i Los Angeles, som førte til at mange tilhengere brant Raiders-effekter i sinne.^[32][33]

23. juni 1995 skrev Davis under en hensiktsavtale om å flytte Raiders tilbake til Oakland. Flyttingen ble godkjent av Alameda County Board of Supervisors den påfølgende måneden.^[34] Siden NFL aldri hadde anerkjent Raiders sin flytting til Los Angeles kunne de ikke nekte flyttingen eller kreve en betaling, som Los Angeles Rams måtte da de flyttet til St. Louis. For å overbevise Davis om å flytte tilbake hadde Oaklnad brukt $220 millioner på oppussing av stadionet. Dette inkluderte en ny sitteseksjon - kjent som "Mount Davis" - med 10 000 seter. Byen bygde også nye treningsfasiliteter og dekket alle utgifter i forbindelse med flyttingen. Raiders betalte $525 000 i året i leie, mye mindre enn hva San Francisco 49ers betalte i Candlestick Park - og betalte hverken for vedlikehold eller driftskostnader på kampdager.

Flyttingen ble vel mottatt,^[35] og med Mike White som lagets nye hovedtrener begynte 1995-sesongen bra for Raiders. De begynte sesongen 8-2, men etter at startende quarterback Jeff Hostetler ble skadet tapte Raiders seks kamper på rad, og nådde ikke sluttspillet for andre sesong på rad.

Etter to negative sesonger (7-9 i 1996 og 4-12 i 1997) under White og hans etterkommer Joe Bugel valgte Davis en ny hovedtrener fra utenfor organisasjonen for andre gang, da han plukket opp Philadelphia Eagles sin offensive coordinator Jon Gruden. Gruden hadde tidligere jobbet for 49ers og Green Bay Packers under hovedtrener Mike Holmgren. Raiders fullførte sesongene i 1998 og 1999 8-8 under sin nye hovedtrener.

Oakland avsluttet 2000-sesongen 12-4, lagets beste sesong på et tiår. Under quarterback Rich Gannon (MVP) vant Oakland sin første divisjonstittel siden 1990, og gikk videre til AFC Championship hvor Gannon ble skadet da han ble sacked av Baltimore Ravens lineman Tony Siragusa. Uten Gannon tapte Raiders 16-3 mot Ravens, som gikk videre til å vinne Super Bowl.

I forkant av 2001-sesongen plukket Raiders opp receiver Jerry Rice, og startet sesongen 10-3. Etter å ha tapt sine siste tre kamper avsluttet de 10-6 og gikk inn i sluttspillet som et Wild Card-lag. I Wild Card-runden slo de New York Jets 38-24, og gikk videre til å møte New England Patriots i divisjonsrunden. Kampen var preget av en snøstorm og har siden blitt kjent som Tuck Rule Game, etter en kontroversiell avgjørelse av dommerne som trolig kostet Raiders seieren. Istedenfor gikk kampen til ekstraomganger, hvor Patriots vant 16-13.^[36]

Like etter sesongslutt ble Gruden frigitt og gikk til Tampa Bay Buccaneers. I byttet fikk raiders penger og et fremtidig draft picks. Byttet kom etter flere måneder med spekulasjoner i media om at Davis og Gruden ikke hadde kommet overens, hverken personlig eller profesjonelt. Bill Callahan, som var offensive coordinator og offensive line coach under Gruden, ble utpekt til hovedtrener.^[37]

Under Callahan vant Raiders sin tredje divisjonstittel på rad i 2002 etter å ha gått 11-5, og sikret seg første seed for AFC i sluttspillet. Rich Gannon ble utpekt til ligaens MVP etter å ha samlet 4 689 passing yards. Etter å ha slått Jets og Titans i sluttspillet nådde Raiders Super Bowl for femte gang. Motstanderne i Super Bowl XXXVII var Tampa Bay Buccaneers, med Gruden som coach. Raiders, som ikke hadde gjort store endringer med sin offensive line siden Gruden, kastet fem interceptions og tapte eventuelt 48-21.^[38][39]

I Callahans andre sesong endte Raiders opp med et sammenlagtresultat på 4-12, deres dårligste sesong siden 1997. Etter et tap mot Denver Broncos mot slutten av sesongen ble Callahan tatt i å påstå at "We've got to be the dumbest team in America in terms of playing the game."^[40] Callahan fikk sparken etter sesongslutt, og ble erstattet av tidligere hovedtrener for Washington Redskins Norv Turner.

Det gikk ikke bedre for laget i Turners første år. Raiders avsluttet 2004-sesongen 5-11, og vant bare én av divisjonskampene (over Broncos på bortebane). Rich Gannon skadet nakken sin i uke 3 mot Buccaneers, som eventuelt førte til at han måtte trekke seg fra fotball.^[41] Kerry Collins, som tidligere hadde ledet Giants til Super Bowl XXXV ble lagets startende quarterback. Etter 2005 fikk Turner sparken etter at Raiders endte på siste plass for andre år på rad, med resultatet 4-12.

11. februar 2006 annonserte laget at Art Shell hadde kommet tilbake som hovedtrener. Al Davis kommenterte at å gi Shell sparken i 1995 hadde vært et feilgrep.^[42] Under Shell tapte Raiders de første fem kampene i 2006, og avsluttet sesongen 2-14, det dårligste resultatet siden 1962. Til tross for at de hadde et sterkt forsvar, scoret angrepet bare 168 poeng (det laveste tallet i lagets historie), og tillot 72 sacks. Wide receiver Jerry Porter tilbragte mesteparten av sesongen på benken, noe folk flest mente var av personlige grunner og ikke på grunn av hans talent. Shell fikk sparken igjen etter sesongslutt.^[43]

22. januar ansatte laget at ansettelsen av 31 år gamle offensive coordinator for USC Trojans Lane Kiffin, den yngste treneren i lagets historie og den yngste i NFL.^[44] Under NFLs draft i 2007 plukket Raiders opp quarterback JaMarcus Russel fra LSU Tigers som sitt pick i første runde, som var #1 totalt, til tross for at Kiffin frarådet det. Russel var diskuterbart en av de dårligste draft picks i NFLs historie, og spilte sin første kamp for laget i uke 17.^[45] Under Kiffin gikk Raiders 4-12 i 2007. Etter å ha tapt tre av de første fire kampene i 2008 fikk Kiffin sparken 30. september.

Tom Cable ble midlertidig hovedtrener etter Kiffin fikk sparken, og skrev en offisiell kontrakt som Raiders sin 17. hovedtrener 3. februar 2009.

Laget avsluttet 2008-sesongen 5-11, og kapret tredje plass i AFC West, første gang siden 2002 at de ikke endte på siste plass. I 2009 fikk Raiders et identisk resultat; fire av lagets fem seiere kom mot motstandere med positiv seierprosent is esongen. I 2010 ble Raiders det første laget i NFLs historie som gikk ubeseiret mot divisjonsrivalene, men allikevel ikke nådde sluttspillet (6-0 i AF West, 8-8 totalt, 3 seiere bak Jets). 4. januar 2011 fikk Tom Cable vite at kontrakten hans ikke kom til å bli fornyet, en avgjørelse flere av spillerne på laget var misfornøyde med.

21. januar 2011 ble offensive coordinator Hue Jackson utpekt til lagets neste hovedtrener. Jackson ble introdusert under en pressekonferanse 18. januar 2011, og var lagets femte hovedtrener på syv år. Etter at Davis døde under 2011-sesongen bestemte de nye eierne Carol og Mark Davis seg for å ta laget i en ny retning ved å ansette en general manager. Raiders gikk nok en sesong uten et positivt sluttresultat, da de gikk 8-8.

Green Bay Packers' Director of Football operations Reggie McKenzie ble valgt til lagets første general manager siden Al Davis den 6. januar 2012.^[46]

Den 24. januar 2012 ble Dennis Allen ansatt som laget 18. hovedtrener. Han var den første hovedtreneren med et fokus på forsvarsspill for Raider siden John Madden, som pensjonerte seg etter 1978-sesongen.

Raiders begynte 2012 med et tap mot San Diego 22-14, og avsluttet sesongen 4-12. Mellom sesonger gjorde Raiders store endringer i spillerstallen, men endte 2013-sesongen med samme resultat som i 2012, 4-12. Allen fikk sparken etter fire tap i de første fire kampene i 2014, med et totalresultat på 8-28 som hovedtrener.^[47] Offensive line coach Tony Sparano tok over resten av sesongen, som Raiders avsluttet 3-13. Carr startet alle 16 kampene for laget, og var den første spilleren som hadde gjort det siden 2002.

Jack Del Rio ble Raiders' nye hovedtrener 14. januar 2015, og erstattet Dennis Allen og midlertidig hovedtrener Tony Sparano.^[48]

Raiders forbedret seg drastisk i Del Rios første sesong, og gikk fra 3 seiere i 2014 til 7-9 i 2015. Fire spillere fra laget ble utvalgt til Pro Bowl, deriblant nykommer wide receiver Amari Cooper og quarterback Derek Carr. Defensive end Khalil Mack var den første spilleren i historien til å bil valgt til AP All-Pro Team for to posisjoner i samme år.

Dagen etter konklusjonen av seriespillet i 2015 søkte Raiders, St. Louis Rams og San Diego Chargers om å flytte til Los Angeles.^[49] 12. januar 2016 stemte NFL-eierne 30-2 om å la Rams returnere til L.A., og godkjente et nytt stadion i Inglewood foreslått av eieren av Rams Stan Kroenke, fremfor et prosjekt i Carson, som ble foreslått av Chargers og Raiders. Chargers fikk ett år på seg til å flytte, avhengig av at de fikk forhandlet en leieavtale eller en partneravtale med Rams. Raiders fikk tillatelse til å flytte dersom Chargers ikke gjennomførte sin flytting.^[50]

Som en del av avgjørelsen om å la Rams flytte gav NFL et tilbud til Chargers og Raiders for $100 millioner hver dersom de kunne skaffe til veie nye stadioner i sine hjemmemarkeder. Den 12. januar 2017 annonserte Rams at de skulle flytte til Los Angeles etter et initiativ for å skaffe penger til et nytt stadion i San Diego feilet.^[51][52] I en kunngjørelse om Rams sitt valg erklærte Raiders at de ville undersøke alle muligheter for å finne en permanent stadionløsning.^[53] Innen midten av februar 2016 hadde laget skaffet til veie en leieavtale på ett år med Oakland om å spille i O.co Coliseum, med muligheter for å forlenge kontrakten med ett år.^[54]

Mot slutten av januar 2016 foreslo milliardær Sheldon Adelson, president og CEO av Las Vegas Sands, et stadion i Las Vegas som kunne bli hjemmebane for UNLV Rebels og et mulig NFL-lag. Adelson tok kontakt med Raiders for å diskutere et mulig partnerskap for det nye stadionet.^[55] I april samme år, uten et løfte om at laget skulle flyttes, møttes Mark Davis med Southern Nevada Tourism Infrastructure Committee og lovte $500 millioner til Adelsons stadion dersom byen gikk med på å finansiere stadionet.^[56]

En gruppe investorer under ledelsen av tidligere stjerner i NFL Ronnie Lott og Rodney Peete foreslo et nytt stadion i Oakland i juni 2016 som en måte å beholde Raiders i byen.^[57]

Myndighetene i Nevada godkjente å bruke $750 millioner på et stadion i Las Vegas i oktober 2016.^[58][59] Davis informerte de andre eierne i NFL om hans planer for å flytte til Las Vegas etter sesongslutt.^[60]

Den 28. november 2016 sikret Raiders sin første positive sesong siden 2002 etter å ha slått Carolina Panthers, og 18. desember sikret de sitt første sluttspill siden 2012 med en seier mot San Diego Chargers. 20. desember ble syv spillere fra Raiders valgt ut til årets Pro Bowl: Khalil Mack, Derek Carr, Amari Cooper, Donald Penn, Kelechi Osemele, Rodney Hudson og Reggie Nelson. Dette var det høyeste antallet spillere fra ett lag siden 1991, og fler enn noen andre NFL-lag i 2016.^[61] Som femte seed fra AFC i sluttspillet møtte Raiders Houston Texans i Wild Card-runden, hvor de tapte 27-14.

19. januar 2017 leverte Raiders en offisiell søknad til NFL om å flytte klubben fra Oakland til Las Vegas innen 2020-sesongen.^[62] 27. mars 2017 ble det stemte eierne over flyttingen,^[63] og NFL godkjente flyttingen til Las Vegas 31-1.^[64] Det var kun Miami Dolphins som stemte mot. I etterkant annonserte Raiders at de ville fortsette å spille som Oakland Raiders i 2017 og 2018, og kom til å spille kampene sine i Oakland i de to sesongene.^[65]

I forkant av 2017-sesongen skrev Raiders en ny kontrakt med quarterback Derek Carr, som var den legste kontraktforlengelsen i NFLs historie på fem år og $125 millioner.^[66] Etter å ha nådd sluttspillet i forrige sesong var det høye forventninger til laget, og sportsjournalister spådde at de kom til å nå sluttspillet igjen.^[67][68] Raiders sitt forsvar presterte derimot ikke som forventet under Ken Norton Jr., men forbedret seg etter at John Pagano ble defensive coordinator. De avsluttet sesongen 6-10, og etter et tap mot Los Angeles Chargers 31. desember 2017 fikk hovedtrener Del Rio sparken av Mark Davis etter å ha fått en fire-årig kontraktforlengelse før sesongstart.^[69][70] 6. januar 2018 ble det annonsert at Jon Gruden skulle returnere som hovedtrener.^[71] Gruden hadde tilbragt de siste ni årene med ESPN som en analytiker for Monday Night Football. Davis, som hadde hatt lyst til å ansette Gruden de siste seks årene, gav ham en 10-årig kontrakt verdt omtrent $100 millioner.^[72] Etter å ha tatt over byttet Gruden Khalil Mack til Chicago Bears for to draft picks i første runde, og senere Amari Cooper til Dallas Cowboys for enda et draft pick i første runde. I 2018-sesongen fikk general manager Reggie McKenzie sparken, og ble erstattet av Mike Mayock i forkant av 2019-sesongen. Raiders avsluttet 2019-sesongen 4-12, og havnet på siste plass i AFC West for første gang siden 2014. Året etter, lagets siste sesong i Oakland, avsluttet Raiders sesongen 7–9.

Den 22. januar 2020 annonserte Raiders at laget offisielt hadde flyttet til Las Vegas.^[9][10] Laget spilte hele 2021-sesongen bak lukkede dører på grunn av koronaviruspandemien. De startet sesongen 6–3, men tapte fem av lagets syv siste kamper for et sesongresultat på 8–8 og nådde ikke sluttspillet for fjerde år på rad.

En intern etterforskning i ligaen i 2021 avslørte at Gruden hadde brukt rasistisk, misogynistisk og homofobisk språk i eposter i 2011 da han jobbet for ESPN.^[73] I epostene refererte Gruden til NFLs kommissær Roger Goodell som en «faggot» og en «clueless anti football pussy.» Han sa også at Goodell ikke skulle ha presset Rams til å drafte «queers,» i referanse til Michael Sam, den første åpent homofile spilleren til å bli draftet i NFLs historie. Han sa også at spillerne som demonstrerte under nasjonalsangen burde fått sparken, med spesifike referanser til tidligere safety for 49ers Eric Reid. Gruden kalte også USAs visepresident Joe Biden for en «nervous clueless pussy.»^[74] Han sa opp 11. oktober 2021 etter at flere detaljer fra epostene ble publisert av The New York Times.^[74][75] Special Teams Coordinator Rich Bisaccia ble utnevnt til midlertidig hovedtrener etter Grudens oppsigelse.^[76] Eier Mark Davis nektet å kommentere på kontroversen.^[77]

Den 2. november 2021 ble startende wide receiver Henry Ruggs arrestert og siktet for flere lovbrudd etter å ha drept en kvinne i en bilulykke.^[78] Senere samme dag ble Ruggs kuttet av Raiders.^[79] Den 8. november ble cornerback Damon Arnette kuttet etter at det dukket opp en video av ham med skytevåpen.^[80]

Den 30. januar 2022 annonserte Raiders at Dave Ziegler hadde blitt ansatt som general manager.^[81] Ziegler hadde tidligere vært director of player personnel for New England Patriots og var speider for Patriots fra 2013 til 2021. Den 31. januar ble Josh McDaniels ansatt som hovedtrener.^[82]

Den 31. oktober 2023 skilte Raiders lag med hovedtrener Josh McDaniels og general manager Dave Ziegler. Linebackers coach Antonio Pierce ble utnevnt midlertidig hovedtrener og assistant general manager Champ Kelly ble utnevnt midlertidig general manager ut 2023-sesongen.^[83][84] Den 14. desember 2023 ble det satt en lagrekord for flest poeng i en kamp da de slo Los Angeles Chargers 63–21.^[85][86] I januar 2024 fikk Pierce stillingen som hovedtrener på fulltid.^[8]

Raiders fullføte 1967-sesongen 13–1–0 og vant AFL-tittelen samme år. De tapte så mot Green Bay Packers i Super Bowl II.

Raiders har vunnet 3 Super Bowl. De vant sin første under hovedtrener John Madden, og de neste to under Tom Flores.

Da laget ble stiftet i 1960 ble det avholdt en navnekonkurranse i Oakland Tribune. Vinnernavnet var Oakland Señors.^[87] Ni dager senere ble navnet endret^[88] til Oakland Raiders, som hadde havnet på tredje plass i konkurransen.^[89] Chet Soda ansatte en kjent sportsjournalist, Gene Lawrence Perry, som lagets første PR-ansvarlige.^[90] Perry (som var den første ansettelsen i 1959) kontaktet en ujent artist fra Berkeley for en logo som inkluderte en mann med hjelm og en øyelapp, med haken til Randolph Scott,^[91] en kjent Western-skuespiller. De nye eierne fikk sin nye logo, en pirat med en fotballhjelm og en øyelapp på en fotballbakgrunn i gull, med to hvite sverd med sorte kanter og håndtak i gull i kryss bak fotballen.

De originale uniformene var sorte og gull med gotiske nummer, mens hjelmene var sorte med en hvit stripe og uten logo. Laget brukte dette designet fra 1960 til 1962. Da Al Davis ble hovedtrener og general manager i 1963 endret han lagfargene til sølv og sort, og la til logoen på hjelmene. Logoen var et skjold som bestod av ordet "RAIDERS" på toppen, to huggerter med håndtakene opp og klingen ned, og et hode med en fotballhjelm og en sort øyelapp over høyre øye på toppen. Over årene har den gått gjennom mindre fargeendringer (som endring av bakgrunnsfargen fra sølv til sort i 1964), men har for det meste forblitt lik.

Raiders nåværende sorte og sølvfargede uiformer har for det meste forblitt like siden de ble debutert i 1963.^[92] Den består av hjelmer og bukser i sølv, og enten sorte eller hvite trøyer. De sorte trøyene har bokstaver og numre i sølv, mens de hvite har bokstaver og numre i sort med en ytterlinje i sølv på numrene. De hvite skjortene hadde originalt sorte bokstaver for navnene og sølvfargede numre med en tykk sort ytterlinje, men ble endret til sort med en sølvfarget ytterlinje før 1964-sesongen. I 1970 brukte laget sølvfargete nummer med sort ytterlinje og sorte navn for sesongen. I 1971 gikk laget tilbake til sorte numre, og har brukt det siden (med unntak av 1994-sesongen, som var NFLs 75-årsdag, da laget brukte hjelmer fra 1963 og bortenumre i sølv og sorte bokstaver fra 1970).

Raiders brukte sine hvite trøyer på hjemmebane for første gang 28. september 2008 mot San Diego Chargers. Lane Kiffin tok avgjørelsen i det som skulle bli hans siste kamp med Raiders, visstnok på grunn av varmen.^[93] Temperaturen i Oakland den dagen var 78 °F (26 °C).^[94]

I 2009 deltok Raiders i AFL Legacy Program og brukte throwback uniformer fra 1960-tallet i kamper mot andre lag fra AFL.^[95]

I 2012 og 2013 brukte Raiders sorte sko i hyllest til Al Davis. Laget gikk tilbake til hvite sko i 2014.

I 2016-sesongen tok Raiders igjen i bruk sine klassiske hvite trøyer med numre i sølv som en del av NFL Color Rush. I motsetning til standarduniformene, som brukte sølvfargede bukser og sorte/hvite sokker, var Color Rush-trøyene matchet med hvite bukser med sølvstriper, samt helt hvite sokker. Etter 2018-sesongen pensjonerte Raiders de hvite buksene, men beholdt hvit trøyer til throwbackuniformen, da med bukser i sølv og sokker i sort, lignende lagets borteuniformer på 70-tallet.^[96]

Etter å ha spilt den første sesongen på både Kezar Stadium og Candlestick Park spilte Raiders alle sine hjemmekamper i Candlestick Park i 1961, hvor det totale tilskuertallet for sesongen var rundt 50 000, og laget avsluttet 2-12. Valley truet med å flytte Raiders ut av området med mindre et stadion ble bygd i Oakland, så i 1962 flyttet Raiders inn i Frank Youell Field som hadde en kapasitet på 18 000 (senere utvidet til 22 000), sitt første hjem i Oakland.^[97] Stadionet var et midlertidig hjem for laget mens Oakland Coliseum, med en kapasitet på 53 000, ble bygget; Coliseum åpnet i 1966. Raiders delte stadionet med Oakland Atheltics da Athletics flyttet til Oakland fra Kansas City i 1968, med unntak av årene da Raiders holdt til i Los Angeles (1982-94). Raiders både tapte og vant mot alle de andre 31 lagene i NFL i Coliseum minst én gang.

Raiders spilte én seriespillkamp i California Memorial Stadium i Berkeley. 23. september 1973 spilte de mot Miami Dolphins i Berkeley fordi Athletics skulle spille en kamp samme dag. Raiders slo Dolphins 12-7 og avsluttet Miamis seierrekke.

Da Raiders spilte i Los Angeles spilte de i Los Angeles Memorial Coliseum, med en kapasitet på 93 000.

Siden Mark Davis tok over laget i 2011 har det vært kontinuerlige spekulasjoner om laget skulle flyttes mens Raiders prøvde å finne et nytt stadion i Oakland eller et annet sted, på grunn av hvor gammelt Oakland Alameda Coliseum var og at Major League Baseball-laget Oakland Athletics var hovedleietakeren, samt at Raiders sin leieavtale utgikk på slutten av 2018. Etter å ha sett på andre muligheter i Bay Area, Los Angeles og noen andre steder, ble det eventuelt bestemt at laget skal flytte til Las Vegas i 2020.

Al Davis kom på slagord som "Pride and Poise", "Commitmnet to Excellence" og "Just Win, Baby" - som alle er registrerte varemerker.^[98] "Commitment to Excellence" kommer fra et sitat av Vince Lombardi, "The quality of a person's life is in direct proportion to their commitment to excellence, regardless of their chosen field of endeavor."^[99]

Raider Nation refererer til hardbarka tilhengere over hele verden.^[100] Medlemmer av Raider Nation som er tilskuere ved hjemmekamper er kjent for å møte opp tidlig, tailgate og kle seg ut med ansiktsmasker og i sorte klær. Raider Nation er også kjent for The Black hole, som var et spesifikt område i Coliseum (seksjon 104-107) hvor lagets mest høylytte og engasjerte tilhengere oppholdt seg mellom 1995 og 2019.^[101][102]

Al Davis skapte kallenavnet Raider Nation i 1968. I september 2009 spilte Ice Cube inn en sang for Raiders kalt «Raiders Nation».^[103] I 2010 deltok han i en episode av ESPNs dokumentarserie 30 for 30 kalt Straight Outta L.A..^[104] Episoden fokuserer i hovedsak på N.W.A. og effekten Raiders hadde på dem.^[105] I 2012 skrev Ice Cube en ny sang for Raiders som en del av Pepsis NFL Anthems, «Come and Get It». Låten ble utgitt 14. september 2012.^[106]

Las Vegas Raiderettes er cheerleadergruppen for Las Vegas Raiders. De ble stiftet i 1961 under samme navn. Under lagets periode i Los Angeles var de kjent som "Los Angeles Raiderettes", og har også blitt kalt for "Football's Fabulous Females".

Raiders' kamper sendes på engelsk på 36 stasjoner i vestlige USA, inkludert lagets hovedstasjon KOMP 92,3 FM The Rock Station og KRLV Raider Nation Radio 920AM i Las Vegas. Kamper sendes også på stasjoner i Nevada, California, Oregon, Colorado, Hawaii, og Arkansas. Jason Horowitz er hovedkommentator,^[107] sammen med tidligere tackle for Raiders Lincoln Kennedy. George Atkinson og Jim Plunkett sitter på panelet under pre- og post-game. Compass Media Networks er ansvarlige for produksjonen og distribusjonen av Raiders på radio. Raiders' kamper blir sendt på spansk på åtte radiokanaler i Nevada og California, inkludert den spanskspråklige hovedstasjonen KENO 1460 Deportes Vegas i Las Vegas. Cristian Echeverria er hovedkommentator med Harry Ruiz som ekspertkommentator.^[108]

Bill King var Raiders sin stemme fra 1966 til 1992, og dekket omtrent 600 kamper i den perioden. Raiders gav ham ringer for alle tre Super Bowl-kampene de vant. Det er stemmen til King som brukes i de fleste høydepunktene av Raiders på NFL Films. Kings kommentering av Holy Roller har blitt utpekt (blant annet av Chris Berman) som ett av de beste øyeblikkene i NFLs historie. King døde i oktober 2005. Tidligere tight end for San Francisco 49ers Monty Stickles og skribent for Oakland Tribune Scotty Stirling var ekspertkommentatorer med King. Raiders sine kamper på radio mellom 1960 og 1962 ble kommentert av Bud "Wilson Keene" Foster og Mel Venter, og fra 1964 til 1965 av Bob Blum og Dan Galvin. Frem til de fikk sparken i forkant av 2018-sesongen var Greg Papa Raiders sin stemme, med tidligere quarterback og hovedtrener for Raiders Tom Flores fra 1997 til 2017.^[109]

I juni 2017 ble det annonsert at Beasley Media Group hadde skrevet en to-åring kontrakt som Raiders sin hovedstasjon på radio i Las Vegas. Beasleys stasjoner KCYE (102,7) "The Coyote" og KDWN (720) begynte å sende alle kamper i sesongoppkjøringen og seriespillet i 2017-sesongen.^[110] Fra 2019-sesongen er Raiders' hovedstasjon i Las Vegas KYMT "93,1 The Mountain".^[111] I 2020 inngikk laget en avtale med Lotus Broadcasting som gjorde KOMP til Raiders' hovedstasjon og omdøpte KBAD til KRLV Raider Nation Radio.^[112]

Raiders' kamper sendes på CBS' partnerkanaler KLAS-TV (kanal 8) og i Bay Area KPIX (kanal 5) (når de spiller mot en motstander fra AFC), og på Fox' partnerkanaler KVVU-TV (kanal 5) i Las Vegas og KTVU (kanal 2) i Bay Area (når de tar imot et lag fra NFC), med mindre kampen er påvirket av NFLs blackout-regler. Kamper på søndag kveld blir sendt på NBCs partnerkanaler KSNV (kanal 3) i Las Vegas og KNTV (kanal 11) i Bay Area. I 2018 ble torsdagskamper flyttet fra KTVU til KVVU i henholdsvis Oakland og Las Vegas, som tidligere be sendt på NBC eller CBS. Alle torsdagskamper blir ellers sendt på NFL Network. Tradisjonelt blir kamper på mandag kveld som sendes på ESPN også sendt på ABC-partnerne KTNV (kanal 13) i Las Vegas og KGO (kanal 7) i Oakland.

Da laget var i Oakland delte de mediamarked med San Francisco 49ers (San Francisco Bay Area) på vestkysten av USA, som betydde at Raiders ikke spille hjemme- eller bortekamper mot divisjonsmotstanderne Denver Broncos eller Los Angeles Chargers, eller interconference-kamper på bortebane mot NFC West (i sesonger hvor AFC West og NFC West møtes) i tidsluken klokken 10:00 Pacific Time. De kunne heller ikke spille interconference-kamper på hjemmebane på samme nettverk eller klokkeslett som 49ers. Dette resulterte i begrensninger når det kom til planlegging, men også fordeler med at de fikk flere kamper i beste sendetid enn det som var vanlig for andre lag.

Like etter det ble annonsert at laget flyttet til Las Vegas begynte KVVU-TV, en partnerkanal av Fox i Las Vegas, å dekke alle kampene til Raiders i sesongoppkjøringen.^[113] I 2020 ble avtalen utvidet til flere av Nexstar Media Groups kanaler i Raiders' markeder. Raiders sesongoppkjøring og andre produksjoner blir sendt på KRON-TV (flyttet fra KTVU) i Bay Area, KTLA i Los Angeles, KTVX i Salt Lake City, KHON-TV i Honolulu og KGET-TV i Bakersfield sammen med KVVU og KLAS i Las Vegas.^[114]

Chiefs er en av Raiders’ mest ikoniske og langvarige rivaler, og kan spores tilbake til AFLs tidlige år. Raiders tapte mesterskapskampen mot Kansas City i AFL i 1969, som gikk videre til å slå Minnesota Vikings i Super Bowl. Fra 1990 til 1999 tapte Raiders 17 av 20 seriespillkamper mot Chiefs, som inkluderte ti bortetap på rad; Raiders tapte også 10–6 mot Chiefs i wildcardrunden 28. desember 1991. Den 8. september 1996 tok Chiefs sammenlagtledelsen mot Raiders for første gang siden 23. november 1969. I den siste kampen av 1999-sesongen den 1. januar 2000 vant Raiders mot Chiefs i Kansas City for første gang siden 1988 med et 33-yard field goal av Joe Nedney i ekstraomganger. Frem til 19. oktober 2017—da de slo Chiefs 31–30—hadde Raiders tapt fem kamper på rad mot Chiefs, med siste seier i 2014-sesongen.

Chiefs leder sammenlagt 71–54–2, og er det eneste laget i AFC West som Raiders har en negativ stilling mot. Raiders har kun vunnet i Kanas City to ganger siden 2012-sesongen.^[115]

Raiders' rivalisering med Broncos er ett av de mest opphetede og kjente rivaliseringene i NFLs historie. Raiders hadde en seierrekke på 14 kamper mot Broncos fra 1965 til 1971, som varte til 22. oktober 1972 da Broncos vant 30–23. Broncos vant 21 ganger på 28 kamper fra Broncos plukket opp hovedtrener Mike Shanahan i 1995 og ut 2008-sesongen. Shanahan var trener for Raiders i fire kamper i 1989-sesongen, som styrket rivaliseringen. Den 24. oktober 2010 slo Raiders Broncos 59–14, som var en rekord for Raiders i antall poeng i lagets historie. Den 13. desember 2015 slo Raiders Broncos 15–12 med et forsvar som kun tillot 4 field goals. Broncos nådde sitt første Super Bowl noensinne da de slo Raiders 20–17 i AFC Championship-kampen. Lagene har møttes under Monday Night Football 19 ganger, mer enn noen to andre lag i NFLs historie.

Raiders leder sammenlagt, 72–53–2.^[115]

Rivaliseringen med Los Angeles Charger stammer tilbake til 1963, da Raiders slo Chargers to ganger, hvor de i begge kampene stelte i stand et comeback i fjerde kvarter. Raiders gikk 16–0–2 mot Chargers fra 1968 til 1977. En av de mest minneverdige kampene mellom de to er "Holy Roller"-kampen i 1978, hvor en fumble fra Raiders førte til en touchdown i deres favør. I januar 1981 spilte Chargers hjemme mot Raiders i sin første AFC Championship-kamp. Raiders vant 34–27, og gikk videre til Super Bowl XV hvor de slo Eagles 27–10. Den 22. november 1982 tok Raiders imot Chargers under en Monday Night Football-kamp i Los Angeles. Chargers ledet kampen 24–0 til halftime, men Raiders vant eventuelt 28–24. Den 10. oktober 2010 fikk Raiders avsluttet en tapsrekke på 13 kamper da de slo Chargers 35–27. Raiders leder sammenlagt 67–57–2.

Rivaliseringen med Pittsburgh Steelers har historisk vært jevnt; ved slutten av 2018-sesongen leder Raiders 16–13, mens lagene er uavgjort i sluttspillet 3–3. Rivaliseringen var ekstremt intenst på 70-tallet, og blir av mange sett på som den mest brutale rivaliseringen i ligaens historie. Fra 1972 til 1976 møttes lagene i sluttspillet fem ganger, inkludert i tre AFC Championships. Rivaliseringen tok virkelig av i divisjonsrunden i 1972 i Pittsburgh, da Steelers vant med ett av NFLs mest kjente plays, "Immaculate Reception", i kampens avsluttende sekunder. I AFC Championship-kampen i 1975 fikk Pittsburgh sin wide receiver Lynn Swann en hjernerystelse etter en hard takling fra Raiders' safety George Atkinson. Da de to lagene møttes igjen i sesongåpningen i 1976 skjedde det samme, etter at Atkinson traff Swann i hodet med underarmen og forårsaket nok en hjernerystelse. Etter at det skjedde to ganger refererte Steelers' hovedtrener Chuck Noll til Atkinson som en del av det "kriminelle elementet" i NFL. Atkinson saksøkte Noll og Steelers for $2 millioner på grunnlag av æreskrenkelse, men tapte.^[116] Rivaliseringen nådde sitt heteste punkt på 80-tallet før det roet seg ned da lagene sjelden møttes. På 90-tallet blomstret den opp igjen, men har igjen roet seg. De fire siste gangene lagene har møttes har vekt minner om rivaliseringens storhetstid. Den 6. desember 2009 ødela Raiders, som da var 3–8 i sesongen, Steelers, som da var regjerende mestre, sin sjanse på å nå sluttspillet i en kamp hvor ledelsen ble byttet fem ganger i fjerde kvarter og en touchdown fra Louis Murphy med 11 sekunder igjen av kampen sikret seieren 27–24 for Raiders. Oakland ble så slått 35–3 av Pittsburgh 21. november 2010; kampen var preget av grovt spill som minnet om kampene på 70-tallet da Raiders' defensive end Richard Seymour slo til Steelers' quarterback Ben Roethlisberger etter en touchdown. Den 8. november 2015 vant Steelers 38–35 mot Raiders i en kamp hvor Steelers' wide receiver Antonio Brown tok imot 17 pasninger for 284 yards, to rekorder for Steelers, og 284 yards var 7. mest yards i en kamp i NFLs historie. I 2018 vant Raiders med en touchdown i fjerde kvarter, 24–21, etter at Steelers' kicker Chris Boswell skled og bommet på et field goal som ville utlignet til 24–24. Denne kampen, som ble den siste gangen de to lagene møttes i Oakland, spilte en rolle i Steelers' kollaps mot slutten av sesongen.^[117]

Rivaliseringen mellom Raiders og New England Patriots stammer tilbake til da de to lagene spilte i AFL, men ble styrket først i en sesongoppkjøringskamp i 1978 da Patriots sin wide receiver Darryl Stingley ble permanent lam etter en stygg takling fra Raiders sin free safety Jack Tatum. Før dette hadde New England også tapt en sluttspillkamp mot Raiders i 1976; kampen har uoffisielt blitt kjent som "The Ben Dreith Game" på grunn av en kontroversiell straffe utstedt av hoveddommer Dreith. Mens Raiders var i Los Angeles spilte de vert for New England i divisjonsrunden av sluttspillet i 1986. Patriots vant kampen, som ble skjemmet av en kaotisk slåsskamp i sluttsonen da spillerne forlot banen etter kampen. Slåsskampen ble ekstra godt kjent etter at Matt Millen angrep Patriots sin general manager Patrick Sullivan med hjelmen sin. De to lagene møttes i divisjonsrunden i sluttspillet i 2002, som i etterkant ble kjent som "The Tuck Rule Game". Mot slutten av kampen ble en fumble av Patriots quarterback Tom Brady reversert, som direkte førte til at New England vant på overtid, og eventuelt gikk videre til å slå St. Louis Rams i Super Bowl, Raiders sine tidligere rivaler i Los Angeles.^[118] Siden den kampen har Patriots vunnet fem av de seks gangene lagene har møttes under seriespill. I 2002 vant Raiders 27-20 på hjemmebane; i sesongåpningen i 2005 ødela patriots Randy Moss sin debutkamp for Raiders da de vant 30-20; Patriots slo Raiders igjen i desember 2008 i Bill Belichicks 100. seier i seriespill som hovedtrener for Patriots; Patriots vant 31-19 i 2011, 16-9 i tredje uke av 2014-sesongen, og sist 33-8 i Mexico City i 2017.

Raiders møtte Miami Dolphins tre ganger i sluttspillet tidlig på 1970-tallet. Raiders slo Dolphins 21–14 i divisjonsrunden av sluttspillet i 1970, før Dolphins fikk hevn i AFC Championship Game i 1973 med en 27–10 seier på vei Super Bowl VIII. Året etter lå Raiders bak 26–21 i divisjonsrunden; i sluttminuttet kom Raiders seg til Miamis 8-yard linje; et desperat pasningsforsøk fra Ken Stabler ble tatt imot av Clarence Davis i et play som senere ble kjent som «the Sea of Hands».

New York Jets begynte en sterkt rivalisering med Raiders i AFL på 60-tallet som fortsatte gjennom store deler av 70-tallet, delvis bygd på da Raiders sin Ike Lassiter knakk quarterback Joe Namaths kjeve under en kamp i 1967,^[119] Heidi Game under 1968-sesongen, og Raiders sitt bitre nederlag mot Jets i AFL-mesterskapet samme sesong. Rivaliseringen har roet seg ned siden, men blusset noe opp mellom 2000 og 2002.^[120][121] Jets slo Raiders i siste uke av 2001-sesongen 24-22 med et field goal fra John Hall i kampens siste sekunder; Raiders spilte hjemme mot Jets i Wild Card-runden den kommende lørdagen og vant 38-24. I 2002-sesongen vant Raiders 26-20 mot Jets i desember, og slo dem igjen i divisjonsrunden 30-10. Jets vant de neste to møtene, 37-27 i 2013 og 19-14 i 2014, men Raiders har vunnet de to siste gangene lagene har møtt, 34-20 i 2015 og 45-20 i 2017.^[122]

Raiders møtte Houston Oilers ofte i AFL og to ganger i sluttspillet på slutten av 60-tallet. De vant 40-7 i 1967 på vei til Super Bowl II, og 56-7 i divisjonsrunden av sluttspillet i 1969. Oakland slo Oilers i Wild Card-kampen i 1970 27-7, og slo Titans i AFC Championship i 2002 41-24.

San Francisco 49ers, som lå på andre siden av San Francisco Bay, var Raiders' geografiske rival, og rivaliseringen fikk kallenavnet «Battle of the Bay».^[123] I den første kampen mellom de to i 1967 vant 49ers 13-10. Etter sammenslåingen i 1970 vant 49ers borte mot Oakland 38–7. Siden de to lagene spiller i hver sin conference møtes de kun hvert fjerde år i seriespill. Laget som vinner får "bragging rights" som det beste laget i området. Den 20. august 2011, i tredje uke av sesongoppkjøringen, ble en kamp mellom de to rivalene skjemmet av slåsskamper på toalettene og i tribunene i Candlestick Park, samt en skyteepisode utenfor stadion hvor flere mennesker ble skadet. NFL bestemte i etterkant at de to lagene ikke lenger kunne møtes i sesongoppkjøringen. Serien mellom de to lagene ble avsluttet 1. november 2018 under en Thursday Night Football-kamp i Levi's Stadium, som var siste gangen de to lagene møttes før Raiders flyttet til sitt nye hjem i Las Vegas. 49ers vant kampen 34–3, som førte til et sammenlagresultat på 7–7 mellom lagene.

Rivaliseringen med Los Angeles Rams ble kalt for «Battle of Los Angeles» da Raiders holdt til i Los Angeles fra 1982 til 1994 og de to lagene konkurrerte om dominans i området frem til begge lagene flyttet etter stadionproblemer og dalende tilskuertall etter 1994-sesongen.^[124][125] Rivaliseringen døde ut da Rams flyttet til St. Louis samme år. Raiders forsøkte uten hell å flytte tilbake til Los Angeles i 2015.

Max Winter, en forretningsmann i Minneapolis, var blant de åtte foreslåtte lageierne i American Football League. NFL, som da var bekymret over tanken på konkurranse og ofte forsøkte å ødelegge for den nye ligaen, gav Winter et tilbud om et nytt lag i NFL. Dette var etter at NFL hadde avvist Lamar Hunt og erklært at de ikke var interesserte i å utvide.

Etter AFLs første draft, hvor spillere ble plukket opp for det da navnløse laget i Minneapolis, gikk Winter tilbake på sin avtale med AFL og gikk til NFL med et lag som begynte i 1961 under navnet Minnesota Vikings. Vikings var aldri et AFL-lag, og har ingen tilknytninger til ligaen. Mange av spillerne (inkludert Abner Haynes) som originalt ble plukket opp av AFL-laget i Minneapolis ble deretter plukket opp av en av de syv gjenværende medlemmene av AFLs 'Foolish Club'.

Oakland ble tildelt det åttende laget i AFL 30. januar 1960. Etter at de hadde funnet eiere for det nye laget fikk laget navnet Raiders.^[126][127] Siden flere av spillerne som originalt hadde blitt plukket opp av laget i Minneapolis nå hadde skrevet kontrakt med andre lag i AFL ble det holdt et ekstra draft hvor hvert lag valgte ut spillere som Raiders kunne plukke opp.

Gruppen i Minneapolis tok ikke med seg rettighetene til noen av spillerne de draftet da de gikk til NFL, siden deres første draft i den ligaen var i 1961. Raiders er ikke det samme laget som originalt ble gitt til Minnesota, men heller et helt nytt lag. En av grunnene til at Raiders presterte så dårlig de første par årene i AFL var at de andre lagene i AFL ikke gav fra seg sine beste spillere i draftet.

Oakland fremstod på tiden som et dårlig sted for et profesjonelt amerikansk fotballag. Byen hadde ikke søkt om et lag, der var ingen eierskapsgrupper, og ingen stadioner i Oakland var passende for sporten (de nærmeste stadionene var i Berkeley og San Francisco), og der var allerede et vellykket NFL-lag i Bay Area, San Francisco 49ers. AFL-eierne valgte allikevel Oakland etter at eieren av Los Angeles Chargers Barron Hilton truet med å forlate ligaen dersom de ikke plasserte ett lag til på vestkysten.^[128]

Etter å ha blitt tildelt et lag ble det funnet flere forretningsmenn som var villige til å investere i det nye laget. Et begrenset partnerskap oppstod, ledet av Y. Charles (Chet) Soda (1908-89), en lokal eiendomsutvikler, og inkluderte Ed McGah (1899-1983), Robert Osborne (1898-1968), F. Wayne Valley (1914-86), restauratør Harvey Binns (1914-82), Don Blessing (1904-2000), og entreprenøren Charles Harney (1902-62).^[129], med flere.

Raiders avsluttet sin første sesong 6-8 med et underskudd på $500 000. Med økonomiske problemer søkte Valley om et lån på $400 000 fra grunnleggeren av Buffalo Bills Ralph C. Wilson Jr.^[130]

Soda forlot partnerskapet etter den første sesongen, og den 17. januar 1961 kjøpte Valley, McGah og Osborne ut de gjenværende fire partnerne. Ikke lenge etter kjøpte Valley og McGah opp Osbornes andel, og Valley tok over kontrollen.

I 1962 ansatte Valley Al Davis, tidligere assistant coach for San Diego Chargers, som hovedtrener og general manager. I april 1966 forlot Davis laget for å bli AFLs kommissær. To måneder senere annonserte ligaen sammenslåingen med NFL. iden stillingen som kommissær ikke lenger var nødvendig begynte Davis å snakke med Valley om å komme tilbake til Raiders. Den 25. juli 1966 returnerte Davis som en deleier. Han kjøpte opp 10% av laget for $18 000 og ble lagets tredje partner, med ansvar for Football Operations.^[15][16]

Mens Wayne Valley var utenlands i flere uker i 1972 i sammenheng med Sommer-OL 1972 i München produserte Davis sine advokater en ny partneravtale som gav ham full kontroll over laget. McGah, som støttet Davis, skrev under på avtalen, og med 2 stemmer for ble avtalen godkjent. Valley var forbannet da han fant det ut, og gikk til sak for å få reversert avtalen, men tapte rettssaken.

I 1976 solgte Valley sin andel, og Davis - som nå eide 25% av laget - stod alene med makten.^[15][131]

Juridisk er klubben et begrenset partnerskap med ni partnere - Davis’ arvinger samt arvingene av de åtte originale partnerne.

Fra 1972 og fremover hadde Davis omtrent full kontrol som president av A.D. Football, Inc. Selv om det ikke er offentlig informasjon har det blitt rapportert at Davis eide 47% av laget da han døde i 2011. De begrensede partnerne har omtrent ingen rolle i fotballdriften, men ble kort nevnt i lagets mediepublikasjoner. Flere av dem hadde ikke sett på eller gått på lagets kamper siden Davis døde.^[132]

Ed McGah, den siste av de åtte partnerne, døde i september 1983. Hans andel ble gitt til et familietrust, hvor hans sønn E.J. McGah var trustee. E.J. var en deleier av laget som en begrenset partner, og døde i 2002. Flere medlemmer av McGah-familien saksøkte Davis i oktober 2003 og anklaget ham for vanstyring. Søksmålet hadde som mål å fjerne Davis og A. D. Football, Inc. som lagets kontrollerende generelle partner, samt oppreisning. Blant de spesifike klagene påstod familien at Davis ikke hadde gitt dem detaljert informasjon om finanser som tidligere hadde blitt gitt til Ed og E.J. McGah. Raiders sin respons var at-ifølge partneravtalen fra 1972-da McGah døde i 1983 ble hans posisjon som generell partner omgjort til begrenset partner. Laget fortsatte å gi informasjon om lagets finanser til E.J. McGah, men dette var ikke noe som kunne kreves av dem.^[133]

Størsteparten av søksmålet ble kastet ut i april 2004, ettersom at ingen av de andre partnere deltok i det. I oktober 2005 kom partene frem til et forlik.^[134] Nøyaktig hva som inngikk i det er konfidensielt, men det ble rapportert at Davis kjøpte opp McGah-familiens andel i Raiders (omtrent 31%), som for første gang gav han en majoritetsandel, omtrent 67%.^[135] Siden søksmålet endte i et forlik ble konfidensiell informasjon rundt Al Davis og eierskapet ikke utgitt. Hans andel gikk ned til 47% da han solgte 20% av laget til investorer på Wall Street.^[136]

I 2006 ble det rapportert at Davis hadde forsøkt å selge andelen på 31% som han kjøpte opp fra McGah-familien. Han klarte det ikke, visstnok fordi kjøperen ikke ville fått noe kontroll over laget, selv etter Davis døde.^[137]

Al Davis døde 8. oktober 2011, 82 år gammel. Ifølge avtalen fra 1999 ble hans andel gitt videre til hans kone, Carol.^[137] Etter at Davis døde sa Raiders sin konsernsjef Amy Trask at laget ville "forbli i Davis-familien".^[138] Al og Carols sønn Mark Davis arvet farens gamle posisjon som kontrollerende generell partner, og representerer laget som eier. I motsetning til faren blandet Mark seg sjelden inn i fotballsiden av organisasjonen.

Ifølge en rapport fra Forbes i 2017 var Raiders verdt $2,38 milliarder, 19. plass blant de 32 lagene i NFL.^[139] Verdivurderingen ble gjort etter at laget annonserte at de skulle flytte til Las Vegas innen 2020 i et nytt stadion, som økte lagets verdi med 19%.

Selv om laget vanligvis har spilt i et utsolgt stadion siden 2013 lå laget blant de tre dårligste i tilskuertall fra 2003 til 2005, og klarte ikke å selge ut mesteparten av hjemmekampene sine. En av årsakene for de dårlige tilskuertallene var avgjørelsen om å selge dyre personlige setelisenser (PSLer) da Raiders returnerte til Oakland i 1995. Billetene, som kostet mellom $250 og $4 000, skulle tilbakebetale de $200 millionene det kostet for byen Oakland og Alameda County å utvide Oakland Coliseum. De var derimot kun gyldige i ti år, mens andre lag solgte permanenente lisenser. Dette resulterte i at mindre enn 31 000 PSLer ble solgt i et stadium som hadde kapasitet for dobbelt så mange tilskuere. Fra 1995 frem til policyen ble fjernet i 2014 ble Raiders sine hjemmekamper ofte påvirket av NFLs blackout-regler.^[140]

I november 2005 annosnerte laget at de hadde tatt over billettsalg fra det private selskapet Oakland Football Marketing Association (OFMA), og dermed kvittet seg med PSLer.^[140] I februar 2006 annonserte Raiders lavere billettpriser for de fleste seksjonene i Oakland Coliseum.^[141] Like før starten av 2006-sesongen annonserte Raiders at de hadde solgt 37 000 sesongbilletter, en forbedring fra 29 000 den forrige sesongen.^[142] Til tross for at laget gikk 2-14 i sesongen solgte de ut seks av sine åtte hjemmekamper i 2006.^[143]

Raiders og Al Davis har vært involvert i flere søksmål i sin historie, inkludert noen mot NFL. Da NFL ikke godkjente Raiders sin flytting fra Oakland til Los Angeles i 1980 gikk laget sammen med Los Angeles Memorial Coliseum Commision i et søksmål hvor de anklaget NFL for å bryte antitrust-lover.^[144] Coliseum Commission inngikk et forlik med NFL på $19,6 millioner i 1987.^[145] I 1986 var Dvis et vitne for United States Football League i deres mislykkede søksmål for brudd på antitrust-lover mot NFL. Han var den eneste NFL-eieren som gjorde det.^[146]

Etter å ha flyttet tilbake til Oakland saksøkte laget NFL for å blande seg inn i forhandlinger om å bygge et nytt stadion i Hollywood Park i forkant av flyttingen. Raiders påstod at de hadde rettighetene til Los Angeles-markedet, og dermed hadde krav på kompensasjon for ligaen for å gitt opp disse rettighetene da de flyttet til Oakland. En jury stemte i NFLs favør i 2001, men kjennelsen ble omgjort ett år senere. I februar 2005 kom opprettholdt en appellrett i California den originale kjennelsen.^[147]

Da Raiders flyttet tilbake fra Los Angeles i 1995 gikk Oakland og Oakland-Alameda County Coliseum Authority med på å selge personlige setelisenser (PSLer) for å betale for renovasjon av stadionet. Etter at kamper sjelden ble utselg gikk Raiders til sak, og anklaget byen og Coliseum Authority for å ha gitt falske løfter om at kampene kom til å bli utsolgt. 2. november 2005 inngikk partene et forlik, hvor et av punktene i avtalen var at PSLer skulle fjernes før 2006-sesongen.^[148]

I 2003 ble flere tidligere og daværende spillere for Oakland, inkludert Bill Romanowski, Tyrone Wheatley, Barrett Robbins, Chris Cooper og Dana Stubblefield klienter av Bay Area Laboratory Co-Operative (BALCO). BALCO var en bedrift i USA ledet av grunnlegger og eier Victor Conte. I 2003 undersøkte journalistene Lance Williams og Mark Fainaru-Wada bedriftens rolle i en dopingskandale som senere har blitt referert til som The BALCO Affair. BALCO markedsførte tetrahydrogestrinon ("The Clear"), et designerdop utvilket av kjemiker Patrick Arnold som ikke kunne oppdages av datidens dopingkontroller. Conte, BALCOs visepresident James Valente, vekttrener Greg Anderson og trener Remi Korchemny hadde gitt flere profilerte idrettsstjerner fra USA og Europa med dopet samt veksthormoner i flere år.

BALCO hadde hovedkvarter i Burlingame og ble stiftet i 1984. Offisielt gjorde selskapet analyser av blod og urin. I 1988 kom Victor Conte med tilbud om gratis urin- og blodtester til en gruppe atleter kjent som The Balco Olympians. Han fikk senere muligheten til å delta under Sommer-OL i Seoul, Sør-Korea. Fra 1996 jobbet Conte med den kjente amerikanske fotballspilleren Bill Romanowski, som viste seg å være nyttig i å etabler forhold med andre atleter og trenere.^[149]

Pro Football Hall of Fame har innlemmet 17 spillere som tilbragte mesteparten av sin karriere med Raiders, i tillegg til trener, eier og kommissær Al Davis, hovedtrenerne John Madden og Tom Flores, og leder Ron Wolf. Raiders har totalt 39 Hall of Famere.^[150]

Merknader:

• Hall of Famere som tilbragte mesteparten av sin karriere med Raiders er i fet skrift.
• Hall of Famere som tilbragte en mindre del av sin karriere med Raiders er i vanlig skrift.

Raiders pensjonerer ikke tidligere spilleres numre offisielt eller uoffisielt. Alle 100 numre er tilgjengelig for alle spillere, uavhengig av deres status eller hvem som tidligere brukte numrene.

• Pasningsyards: 35 222 Derek Carr (2014–2022)^[151]
• Fullførte pasninger: 3 201 Derek Carr (2014–2022)
• Touchdownpasninger: 217 Derek Carr (2014–2022)
• Yards på løp: 8 545 Marcus Allen (1982–1992)
• Touchdowns på løp: 79 Marcus Allen (1982–1992)
• Mottatte pasninger: 1 070 Tim Brown (1988–2003)
• Mottatte yards: 14 734 Tim Brown (1988–2003)
• Mottatte touchdowns: 99 Tim Brown (1988–2003)
• Touchdowns totalt: 104 Tim Brown (1988–2003)
• Poeng: 1 799 Sebastian Janikowski (2000–2016)
• Field goals: 414 Sebastian Janikowski (2000–2016)
• Yards fra punts: 48 215 Shane Lechler (2000–2012)
• Yards fra punt i snitt: 47,5 Shane Lechler (2000–2012)
• Return yards fra kickoffs: 4 841 Chris Carr (2005–2007)
• Return yards fra punts: 3 272 Tim Brown (1988–2003)
• Pasninger intercepted: 39 Willie Brown (1967–1978), Lester Hayes (1977–1986)
• Pasninger slått ned: 84 Charles Woodson (1998–2015)
• Sacks: 107,5 Greg Townsend (1983–1997)
• Fumbles forårsaket: 18 Charles Woodson (1998–2015)
• Flest seiere, hovedtrener: 103 John Madden (1969–1978)

• Pasningsyards: 4 804 Derek Carr (2021)^[152]
• Touchdownpasninger: 34 Daryle Lamonica (1969)
• Yards på løp: 1 759 Marcus Allen (1985)
• Touchdowns på løp: 16 Pete Banaszak (1975)
• Mottakelser: 107 Darren Waller (2020)
• Mottatte yards: 1 516 Davante Adams (2022)
• Mottatte touchdowns: 16 Art Powell (1963)
• Touchdowns totalt: 18 Marcus Allen (1984)
• Poeng: 150 Daniel Carlson (2021)
• Field goals: 40 Daniel Carlson (2021)
• Punt yards totalt: 4 930 Marquette King (2014)
• Yards per punt: 51,1 Shane Lechler (2009)
• Kickoff Return Yards: 1 762 Chris Carr (2006)
• Punt Return Yards: 692 Fulton Walker (1985)
• Interceptions: 13 Lester Hayes (1980)
• Sacks: 16,0 Derrick Burgess (2005)

Følgende spillere har blitt utvalgt til et All-Pro-lag:

• QB Daryle Lamonica, Ken Stabler, Rich Gannon (2)
• RB Clem Daniels (4), Marcus Allen (3), Josh Jacobs (1)
• FB Hewritt Dixon, Marcel Reece (1)
• WR Cliff Branch (3), Fred Biletnikoff (2), Tim Brown, Art Powell, Davante Adams (1)
• TE Dave Casper, Todd Christensen (4), Billy Cannon (2)
• T Art Shell (4), Harry Schuh, Lincoln Kennedy (2)
• G Gene Upshaw (5), Steve Wisniewski (2), Kelechi Osemele (1)
• C Jim Otto (10), Barret Robbins (1)
• DE Howie Long, Khalil Mack (2), Ben Davidson (1)
• DT Tom Keating, Dan Birdwell, Bill Pickel, Chester McGlockton, Darrell Russell (1)
• LB Ted Hendricks (3), Rod Martin, Archie Matsos, Khalil Mack (1)
• CB Willie Brown, Nnamdi Asomugha (4), Dave Grayson, Charles Woodson (3), Fred Williamson, Kent McCloughan, Mike Haynes (2), Lester Hayes (1)
• S Tom Morrow, Ronnie Lott, Rod Woodson, Charles Woodson (1)
• K Jeff Jaeger (1)
• P Shane Lechler (6), Ray Guy (3), Jeff Gossett, A.J. Cole III (1)

Følgende spillere har blitt utvalgt til et Pro Bowl:

• QB Daryle Lamonica, Ken Stabler, Rich Gannon (4), Derek Carr (3), Cotton Davidson, Tom Flores, George Blanda, Jeff Hostetler (1)
• RB Marcus Allen (5), Clem Daniels (4), Marv Hubbard (3), Josh Jacobs (2), Kenny King, Greg Pruitt, Bo Jackson, Latavius Murray (1)
• FB Hewritt Dixon (4), Marcel Reece (4), Alan Miller (1)
• WR Tim Brown (9), Fred Biletnikoff (6), Art Powell, Cliff Branch (4), Warren Wells, Amari Cooper (2), Jerry Rice, Hunter Renfrow, Davante Adams (1)
• TE Dave Casper, Todd Christensen (5), Raymond Chester (4), Billy Cannon, Ethan Horton, Zach Miller, Jared Cook, Darren Waller (1)
• T Art Shell (8), Harry Schuh, Lincoln Kennedy (3), Henry Lawrence, Donald Penn (2), Bob Brown (1)
• G Steve Wisniewski (8), Gene Upshaw (7), Wayne Hawkins (5), Kelechi Osemele (2), Max Montoya, Kevin Gogan (1)
• C Jim Otto (12), Don Mosebar (3), Rodney Hudson (2), Dave Dalby, Barret Robbins (1)
• DE Howie Long (8), Ben Davidson, Khalil Mack (3), Maxx Crosby (2), Greg Townsend, Derrick Burgess, Ike Lassiter (1)
• DT Chester McGlockton (4), Tom Keating, Darrell Russell, Richard Seymour (2), Dave Costa, Dan Birdwell, Otis Sistrunk (1)
• LB Phil Villapiano, Ted Hendricks (4), Dan Conners (3), Rod Martin (2), Archie Matsos, Gus Otto, Matt Millen, Denzel Perryman (1)
• CB Willie Brown (7), Lester Hayes, Terry McDaniel (5), Charles Woodson (4), Fred Williamson, Dave Grayson, Mike Haynes, Nnamdi Asomugha (3), Kent McCloughan (2)
• S Jack Tatum (3), George Atkinson, Vann McElroy (2) Charles Woodson, Ronnie Lott, Rod Woodson, Reggie Nelson (1)
• K Jeff Jaeger, Sebastian Janikowski (1)
• P Ray Guy (7), Shane Lechler (7), Jeff Gossett, A.J. Cole III (3)
• LS Jon Condo (2)

Følgende trenere og ledere har spilt en viktig rolle i Los Angeles/Oakland/Las Vegas Raiders' historie:

• Al Davis: hovedtrener (1963–1965), general manager/eier (1966–2011), kommissær for AFL (1966)
• Ron Wolf: speider/leder, Director of Player Personnel (1963–1974; 1978–1989)
• John Rauch: hovedtrener (1965–1968)
• John Madden: hovedtrener (1969–1978)
• Tom Flores: assisterende hovedtrener, executive assistant coach (1972–1978), hovedtrener (1979–1987), executive (1988)
• John Herrera: business & public relations (1967–1978), director of public relations (1978–1982), senior executive (1985–2012)
• Al LoCasale: executive assistant (1969–2003)
• Ken Herock: scout/executive assistant, scout/personnel director (1970–1975), player personnel (1984–1986), executive assistant (1997–1998)
• Art Shell: assisterende hovedtrener (1983–1989), hovedtrener (1989–1994, 2006)
• Amy Trask: chief executive officer (1987–2013)
• Bruce Allen: senior executive (1995–2003)
• Jon Gruden: hovedtrener (1998–2001; 2018–2021)
• Reggie McKenzie: general manager (2012–2018)
• Marc Badain: president (2013–2021)
• Jack Del Rio: hovedtrener (2015–2017)
• Mike Mayock: general manager (2019–2021)

• (en) Offisielt nettsted  
• (en) Las Vegas Raiders – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Las Vegas Raiders på National Football Leagues nettsider