Al Davis

Davis ble født i Brockton i Massachusetts. Davis’ far, Louis Davis, hadde forskjellige yrker i Massachusetts; etter å ha funnet noe suksess i klesproduksjon flyttet han til Brooklyn i New York i 1934 med konen Rose og de to sønnene Jerry og Allen. Louis Davis leide en leilighet i sjette etasje for familien på Utica Avenue, men takket være inntektene fra jobb kunne han betale for begge sønnenes skolegang gjennom college og kjøpe en bedre bolig i Atlantic Beach i New York. Selv om der har vært flere historier om at Louis Davis alltid støttet sin yngste sønn så lenge han ikke ble tatt eller trakk seg fra en konfrontasjon, kommer de fleste historiene fra Al Davis selv. Barndomsvenner beskrev ham som en som heller ville løse ting med ord enn med knyttnevene, og at han var ganske flink til nettopp dette. Den unge Als favorittidrett var basketball, og harn fikk et rykte for å spille hardt selv om han ikke hadde mest talent. Som ung hadde han bestemt seg for at han ville spille under trener Al Badain på Erasmus Hall High School, istedenfor å gå en skole nærmere sitt hjem. Selv om han bare var en reserve på skolelaget og fikk lite spilletid studerte han Badains trenerstil, og lærte mye av ham. Da Badain var syk på 1980-tallet sponset Davis en tur for Badain til vestkysten slik at han kunne se Raiders i Super Bowl, og nedbetalte sin gamle treners gjeld.^[14]

Til tross for at Davis ikke spilte en stor rolle for sitt lag i high school beskrev senere medieguider publisert av Raiders Davis som en stjerne i high school før disse påstandene ble dempet eller fjernet i senere utgaver etter at reportere undersøkte historien grundigere. Hans manglende erfaring innen amerikansk fotball gjorde ham til en av få hovedtrenere i NFL eller AFL som aldri hadde spilt i high school.^[15][16]

Davis fullførte high school i januar 1947 og registrert seg umiddelbart på Wittenberg College i Springfield, Ohio, da 17 år gammel. Skolen hadde rekruttert Davis, men tilbød ham ikke et idrettsstipend. Han tilbragte et semester der og spilte baseball mens han planla å gå over til et annet, mer anerkjent universitet. I midten av 1947 begynte han på Syracuse University. Selv om Davis skal ha prøvespilt for skolelaget endte han opp med å sitte på benken for baseballaget. Ut av frustrasjon gikk han over til Hartwick College, som også lå i delstaten New York, i 1948, men var tilbake på Syracuse ikke lenge etter. Til tross for manglende suksess på banen holdt han seg med idrettsutøvere, som ofte antok at han også var en idrettsutøver som spilte for et annet lag.^[17] Han klarte heller ikke få en plass på baskebtallaget, men endte opp med å interessere seg for strategien i amerikansk fotball og var ofte tilstede under lagets treningsøkter frem til hovedtreneren ble mistenksom over at Davis alltid tok notater og kastet ham ut. Davis tok også kurs i amerikansk fotballs strategi avholdt av assistenttrenerne, som vanligvis kun ble tatt av spillere.^[18]

Da han søkte på jobbet introduserte han seg selv som «Davis fra Syracuse»", trolig i håp om å bli blandet med George Davis, en halfback for skolelaget. Han fikk avslag på Hofstra University og fra Bill Altenberg, athletic director på Adelphi University (begge på Long Island), og tok deretter kontakt med Adelphis president. Det er ukjent nøyaktig hva som foregikk mellom de to; biografen Mark Ribowsky foreslo at Davis brukte en kombinasjon av «bløffing og lyging,» men en halvtime etter Davis hadde forlatt Altenbergs kontor fikk han en telefon fra presidenten om at han hadde en ny trener.^[19]

Etter å ha fullført mastergraden sin ble Davis i 1952 vervet til USAs hær. Han sikret seg tidlig en stilling tilknyttet en PR-avdeling nær Syracuse og siktet seg inn på en trenerstilling for et av hærens fotballag. General Stanley Scott på Fort Belvoir i Virginia ansatte Davis som fotballtrener for sitt lag i 1953. Amerikansk fotball i militæret ble på den tiden tatt veldig alvorlig; lagene hadde flere stjernespillere fra college som allerede var draftet og hadde ofte treningskamper mot lag i National Football League. Davis var trener for Fort Belvoir, sør for Washington, D.C., gjennom åtte seiere, to nederlag og en kamp som endte uavgjort, men fikk ikke spille i Poinsettia Bowl i San Diego etter et nederlag i sesongens siste kamp mot Quantico Marine Base. Med graden Private First Class endte han ofte opp med å være trener for spillere med høyere grad, inkludert offiserer.^[20] Mot slutten av 1952 måtte han vitne foran en kongresskomité som undersøkte hvorvidt idrettsutøvere ble beskyttet av militæret. Selv om størsteparten av Davis’ lag ble sendt til Koreakrigen forble han selv på Fort Belvoir frem til han ble dimittert i 1954.^[21][22] Som trener i hæren solgte Davis speiderinformasjon om sine spillere til lag i NFL.^[23] En av lederne i NFL som kontaktet Davis var Los Angeles Rams’ Pete Rozelle, men ettersom Rozelle ikke hadde fått et budsjett delte ikke Davis informasjon med ham.^[24]

Etter militærtjenesten giftet Davis seg med forloveden Carol Sagal i en synagoge i Brooklyn; paret kjøpte sitt første hjem i Atlantic Beach, nær Davis’ foreldre. I ett år jobbet han frilans som talentspeider for Baltimore Colts i NFL. Han hadde omfattende kunskap om spillere han hadde hatt i sin spillerstall eller spilt mot, og tilbød Colts råd om hvem de burde tilby kontrakter eller drafte etter de fullførte militærtjenesten. Davis forsøkte bygge en relasjon med Colts’ hovedtrener Weeb Ewbank i et håp om at Ewbank kunne skaffe ham en trenerjobb, noe som endte opp med å lønne seg i januar 1955 da Davis ble ansatt av The Citadel i Sør-Carolina som en assistenttrener under hovedtrener John Sauer. Militærakademiet hadde tapt hver eneste kamp året før, og forrige hovedtrener John McMillan hadde fått sparken etter to sesonger. I et intervju sa Davis at han ville klare å overtale menn fra småbyer til å gå på The Citadel, som ofte hadde hatt problemer med å rekruttere stjernespillere på grunn av de strenge reglene på universitetet. Han fant suksess i rekrutteringen, selv om ikke alle han hentet inn ble værende etter treningsleiren på Parris Island.^[25]

Under kamper holdt Davis seg i presseboksen og valgte plays som vanligvis ble godkjent av Sauer uten endringer. Citadel overrasket ved å starte sesongen med fem seiere på seks kamper, men tapte de tre neste og endte seriespillet 5–4. Davis fikk mye av æren for lagets suksess, men Sauer mislikte at Davis hele tiden prøvde å reklamere for seg selv. I 1956 endte laget sesongen 3–5–1. Sauer sa opp ette sesongen; Davis forsøkte uten hell å sikre stillingen som hovedtrener før han også sa opp; Ribowsky fant eksempler på anklager om betalinger og andre fordeler til spillere som brøt NCAAs regler; han skrev også at Davis forsøkte å presse professorer til å endre karakterene slik at spillerne kunne oppnå kravene for å spille. Innen han forlot The Citadel hadde Davis allerede sikret seg en ny jobb, på University of Southern California (USC) i Los Angeles.^[26]

Davis drev effektiv rekruttering som assistenttrener på USC. Han inviterte Angelo Coia til Los Angeles Coliseum en kveld, og da lysene begynte å bli slukket ba han studenten se for seg at han spilte foran 100 000 tilskuere. Coia spilte for USC og jobbet senere i Raiders’ administrasjon.^[24] Da Davis ankom skolen var USC på prøvetid etter å ha latt tidligere spillere gi penger til aktive spillere, og hadde ikke hatt lov til å spille i et Bowl Game etter 1956-sesongen; disse sanksjonene var et hinder for Davis i hans to første sesonger på USC i 1957 og 1958, da laget hadde et sammenlagresultat på 5–14–1. Hovedtreneren Don Clark endte opp med å lene seg på Davis. De to hadde et håp om sikre conference-tittelen i 1959 og spille i Rose Bowl, men i april 1959 ble USC igjen sanksjonert av NCAA, da for å ha overtalt rekrutter som allerede hadde signert med andre skoler bryte sine intensjonsavtaler. Uten å få noe TV-tid vant USC lagets åtte første kamper før de tapte mot UCLA og Notre Dame. Til tross for nederlagene vant laget Pacific Coast Conference, men fikk ikke spille i Rose Bowl på grunn av sanksjonene. Clark sa opp etter sesongen; selv om Davis var en av kandidatene for stillingen endte den opp med å gå til en annen assistenttrener i John McKay, som valgte å ikke beholde Davis i trenerstallen.^[27]

Davis hadde møtt Los Angeles Rams’ trener Sid Gillman i Atlantic City under en trenerkonferanse; NFL-treneren hadde vært imponert over at Davis satt på første rad, tok notater og stilte flere spørsmål etter presentasjonen. Gillman fikk sparken etter 1959-sesongen, men ble ansatt av Los Angeles Chargers i American Football League (AFL) før debutsesongen i 1960. Han ansatte Davis som backfield coach i en trenerstall som inkluderte fremtidig Hall of Famer Chuck Noll og fremtidig hovedtrener i AFL og general manager i NFL Jack Faulkner. Gillman sa senere at han ansatte Davis både på grunn av hans suksess som trener og rekrutterer, og fordi «Al hadde en evne for å fortelle folk akkurat det de ville høre. Han var svært flink til å overtale.»^[28][29]

AFL hadde regler som skulle sørge for mye scoringer. I senere år hintet Davis mot at han hadde utformet Chargers’ angrep, eller i det minste fortjente noe av æren for det, som ergret Gillman.^[30] Laget fant tidlig suksess med divisjonstittelen i AFL Western Division i 1960 og 1961, men tapte mot Houston Oilers i AFL Championship Game begge årene. Med skrantende økonomi på grunn av lave tilskuertall i det massive Los Angeles Coliseum flyttet laget til San Diego i 1961. I 1962 vant laget kun fire av sesongens 14 kamper.^[31]

En av spillerne som Davis anbefalte til Chargers og som ble signert var wide receiver Lance Alworth fra Arkansas, som ble draftet av San Francisco 49ers i første runde av NFLs draft i 1962. Davis, som ikke ville gi 49ers sjansen til å signere ham, løp på banen etter Alworths siste kamp i college, Sugar Bowl 1962, og fikk ham til å signere en kontrakt under målstengene mens 49ers’ hovedtrener Red Hickey så på fra tribunen. Davis sa senere at «jeg visste jeg ikke kunne la Alworth gå i garderoben.»^[32] I 1978 valgte Alworth Davis til å introdusere ham under innlemmelsen hans til Pro Football Hall of Fame i Canton i Ohio.^[32]

Tidlig i 1962-sesongen hadde Davis en prat med Oakland Raiders’ eier F. Wayne Valley om jobben som hovedtrener, men Davis var for tiden ikke interessert.^[33] Etter at laget hadde en katastrofal 1962-sesonge hvor de tapte 13 kamper på rad før de slo et Boston Patriots som ikke lenger hadde en sjanse på å nå sluttspillet var valley ute etter å erstatte hovedtrener Red Conkright.^[34]

Det var flere kandidater til stillingen, inkludert Green Bay Packers’ hovedtrener Vince Lombardi og tidligere trener for Canadian Football Leagues Toronto Argonauts Lou Agase. Den 1. januar 1963 hadde Davis et møte med Valley og Ed McGah, som var en medeier.^[35] Ifølge vitner som var tilstede under forhandlingen var ikke Davis imponert over Valley og McGah og når de to ikke var i rommet indikerte Davis at de ikke stilte de riktige spørsmålene. De tilbød ham en 1-årig kontrakt som hovedtrener. Han avslo tilbudet og insisterte på en flerårig avtale som både hovedtrener og general manager, med full kontroll over idrettssiden av organisasjonen. De gikk med på en kontrakt på tre år^[36] og en lønn på $20 000 i året. Ifølge biografen Ira Simmons var datoen Davis ankom Oakland, den 18. januar 1963, «trolig en av de tre eller fire viktigste datoene i AFLs historie. Kanskje også i NFLs historie.»^[37] Valley sa senere at, «vi trengte noen som var så desperate etter å vinne at han ville gjøre hva som helst. Uansett hvor jeg gikk fortalte folk meg at Al Davis var en "son of a bitch", så jeg tenkte at han måtte gjøre noe riktig.»^[35]

Raiders hadde vært ett av de siste lagene som ble inkludert i AFL i 1960; eierne hadde fått rettighetene etter at AFLs lag i Minnesota hadde valgt å heller bli med i NFL. Selv om laget fikk Minnesotas draft picks hadde de ikke så mye annet å vise til. Laget, som originalt het Señors, ble ikke etablert før etter alle de andre lagene i AFL hadde fått muligheten til å signere spillere og trenere, noe som forklarte hvorfor laget hadde tapende sesonger i ligaens tre første år. University of California nektet å la dem spille i Memorial Stadium i Berkeley, og det var ingen andre stadioner i East Bay som var passende for midlertidig bruk som førte til at laget nmåtte spille de to første sesongene i Kezar Stadium og Candlestick Park, som begge lå i San Francisco.^[38]

Valley og hans eiergruppe kjøpte laget i 1961. De truet med å forlate byen for å overtale politikerne til å bygge Frank Youell Field, et midlertidig stadion i Oakland like ved Nimitz Freeway med en kapasitet på rundt 15 000 som de delte med high schools. De begynte å planlegge et større stadion—som endte opp med å bli Oakland Coliseum—uten noen form for garanti at det noen gang kom til å bli bygget.^[34]

Davis begynte umiddelbart å bygge Raiders om til et vinnerlag, og jobbet mot det både på banen og i administrasjonen. Både spillere og administrativt ansatte ble oppsagt. Siden lagets første sesong hadde Raiders brukt uniformer i sort og gull de hadde fått fra University of the Pacific i Stockton. Davis hadde blitt imponert av de sorte uniformene spillerne brukte på West Point, som han mente at fikk dem til å se større ut. Ikke lenge etter han ankom tok Raiders i bruk fargene de bruker nå, sølv og sort. Kontorene var på en åpen entresol over en hotellobby i Oakland; Davis fikk Valley til å flytte dem til fasiliteter som var litt mer lukket. Ettersom det ikke var etablert noen avtale mellom AFL og NFL endte draftede spillere ofte opp med å gå til den som tilbød den beste kontrakten. Davis hadde ingen sjanse i budkriger med NFL og draftet heller spillere som fremdeles hadde tid igjen i college med et håp om å signere dem etter de fullførte studietiden. Hans håp om suksess i 1963 var dermed avhengige av byttehandler og signering av spillere som var kuttet av andre lag.^[39]

Davis’ metoder for å hente inn disse spillerne vant ham respekt fra ledere i andre lag. Han byttet til seg All-AFL guard Bob Mischak fra New York Jets mot Dan Ficca uten å si til Jets’ trener/general manager Weeb Ewbank at Ficca ikke ville fullføre militærtjenesten før sesongstart. Wide receiver Art Powell hadde fullført kontrakten sin med New York og blitt en free agent og så ut til å ha blitt signert av Buffalo Bills. Davis fant ut at Powells kontrakt hadde blitt signert før sesongen var over og dermed var "tampering". Han signerte selg Powell, og Bills valgte å ikke utfordre ham på det.^[40]

Under Gillman hadde Chargers fokusert på angrepet, noe Davis ønsket å bygge videre på. Fra begynnelsen av treningsleiren forsøkte han å motivere spillere ved å bruke teknikker han hadde lært under militærtjenesten. Spillerne hørte fraser som «commitment to excellence» og, ved siden av neste kamp på terminlisten, «We go to war!»^[41] I sesognåpningen, borte mot Oilers i Jeppesen Stadium i Houston, vant Raiders 24–13 før de tapte 35–17 mot Bills på hjemmebane. Deretter kom et nederlag mot Patriots på hjemmebane og tre bortekamper på rad som Raiders tapte.^[42] Ut sesongen tapte Raiders ikke en eneste kamp og endte sesongen 10–4, en seier bak divisjonsmestrene Chargers som hadde slått Raiders to ganger. Davis ble utnevnt AFL Coach of the Year, og Oakland Raiders var i 1963 det eneste laget i profesjonell amerikansk fotball som hadde forbedret sesongresultatet med ni seiere i en sesong som bestod av 14 kamper.^[43]

Selv om laget fulgte det opp med et sesongresultat på 5–7–2 i 1964, var de tilbake med en positiv sesong i 1965 med et resultat på 8–5–1.

Innen slutten av ligaens sjette sesong i 1965 hadde American Football League vokst til å bli en seriøs rival for NFL. Med en TV-kontrakt med NBC og bygging av store stadioner stilte AFL nå like sterkt som NFL i kampen om å signere spillere. Ikke alle eierne i AFL var interessert i en sammenslåing—Jets’ eier Sonny Werblin mente at med det nye Shea Stadium og stjernespilleren Joe Namath som quarterback stilte hans lag like sterkt som rivalene New York Giants i NFL, som da spilte i Yankee Stadium i South Bronx. De fleste eierne i AFL hadde derimot et ønske om å bli en del av den eldre og mer etablerte ligaen NFL, hvis eiere var bekymret for de økende spillerlønningen.^[44]

Selv om eierne i AFL likte ligaens første kommissær Joe Foss stolte de ikke på at han kunne lede dem gjennom en periode med økt konkurranse mellom de to ligaene, og Foss sa opp 7. april 1966.^[45] Davis, da 36 år, ble stemt inn som kommissær dagen derpå,^[46] og tok jobb etter godkjennelse fra Valley. Eierne, ledet av Chiefs’ eier Lamar Hunt, følte at Davis kunne legge et press på NFL og få forhandlet frem en avtale som de alle kunne tjene på. Biografen Glenn Dickey påpekte at Davis hadde blitt lurt av eierne, «Han trodde han fikk jobben for å vinne en krig med NFL, mens eierne egentlig var ute etter fred. De forhandlet frem en avtale om sammenslåing mens Davis kjempet en krig.»^[47]

Ifølge sportsjournalisten Ken Rappoport, «Davis had a plan, and, considering the football genius the man would become, no one should have been surprised that it would work—brilliantly.»^[48] Davis’ mål i krigen var NFLs quarterbacker, og han la opp til at AFLs lag kunne signere stjernespillere som Rams’ Roman Gabriel, som ble en free agent etter 1966-sesongen, selv om sesongen ikke engang hadde begynt. Gabriel med en AFL-kontrakt som begynte i 1967, fikk umiddelbart en signeringsbonus på $100 000. Signeringen av 49ers’ quarterback John Brodie ble annonsert av Davis og AFL.^[a][47] Disse signeringene økte det økonomiske presset på NFLs svakere lag, som risikerte å miste sine beste spillere i løpet av et år eller øke lønningene. En avtale om sammenslåing ble annonsert den 8. juni, og Davis var svært misfornøyd med avtalen av to grunner. Den krevde at Jets og Riaders måtte betale erstatning til Henholdsvis Giants og 49ers for å ha etablert lag innenfor deres eksklusive territorier, og sørget også for at Davis stod uten en jobb: som del av avtalen ville stillingen hans bli avviklet umiddelbart. Pete Rozelle skulle fortsette som kommissær for NFL under avtalen. Davis hadde et håp om å bli utnevnt kommissær om de kom frem til en avtale om sammenslåing; istedenfor førte resultatet til at han mislikte Rozelle mer enn han hadde gjort før.^[49][50]

Davis sa opp den 25. juli 1966. AFLs eiere ba Davis fortsette å jobbe som AFLs president. De hadde akseptert at AFLs president ville jobbe under NFLs kommissær, og Davis nektet å jobbe under Rozelle. Etter hvert var det Milt Woodard (som var assisterende kommissær under Foss)^[51] som takket ja til jobbtilbudet.^[52]

Etter å ha sagt opp som AFLs kommissær opprettet Davis et holdingselskap, A.D. Football, Inc., og gikk tilbake til sitt gamle lag som en av tre partnere, med Wayne Valley og Ed McGah. Hans andel var på 10 %, og han fikk også stillingen head of football operations. Fra det punktet var Davis i praksis daglig leder for laget; Valley og McGah lot Davis ta kontroll over Raiders.

På banen forbedret laget Davis hadde satt sammen og trent seg stadig. Med John Rauch (Davis hadde selv valgt ham som sin etterfølger) som hovedtrener vant Raiders AFL Championship i 1967 med en 40–7 seier over Houston Oilers. Seieren sikret dem også en tur til Super Bowl II, hvor de tapte 33–14 mot Vince Lombardis Green Bay Packers. De neste to årene vant Raiders divisjonstittelen i Western Division, men tapte AFL Championship mot to lag som gikk videre til å vinne Super Bowl—New York Jets (1968) og Kansas City Chiefs (1969).

I 1969 ble John Madden lagets sjette hovedtrener, og under ham ble Raiders en av de mest vellykkede lagene i NFL med seks divisjonstitler på 1970-tallet. I 1970 ble de to ligaene offisielt slått sammen, og Raiders ble plassert i Western Division i American Football Conference i NFL. I den første sesongen etter sammenslåingen vant Raiders divisjonstittelen i AFC West med et sesongresultat på 8–4–2 og nådde Conference Championships, hvor de tapte mot Colts. Til tross for å igjen ende sesonge 8–4–2 i 1971 klarte de ikke å sikre divisjonstittelen eller en tur til sluttspillet.

Mens partneren Valley var i München for Sommer-OL 1972 utarbeidet Davis en ny partneravtale som gjorde ham til styrende partner med omtrent total kontroll over laget.^[53] McGah signerte avtalen, og ettersom to av lagets tre partnere hadde stemt for den nye avtalen var den under Californias lover bindende. Valley saksøkte for å få avtalen omgjort da han var tilbake i landet, men fikk ikke gjennomslag. Han solgte sin andel i 1976, og etter det var det ingen av de andre partnerne som hadde noe å si i hvordan laget ble styrt,^[53] til tross for at Davis ikke ble en majoritetseier før i 2005 da han kjøpte andelen som tilhørte McGahs familie (McGah døde i 1983). Da han døde eide Davis omtrent 67 % av laget.

I tillegg til å være lagets eier var Davis fungerende general manager frem til han døde–lenger enn noen annen leder i ligaen på det tidspunktet. Da han døde var han en av tre eiere som også hadde tittelen eller samme ansvar som en general manager, sammen med Dallas Cowboys’ Jerry Jones og Cincinnati Bengals’ Mike Brown. Davis ble lenge anerkjent som en av de mest aktive eierne i profesjonell idrett og skal ha hatt mer kontroll over laget enn noen annen eier i ligaen.

Davis var kjent som en maverick gjennom ligaen, og kledde seg deretter. Innen han hadde tatt kontroll over Raiders hadde han funnet sin klassiske stil—håret i en sleik bakover, mørke solbriller, ikledd en joggedress og med en Brooklyn-dialekt.

Under Davis ble Raiders ett av de mest vellykkede lagene i profesjonell idrett. Fra 1967 til 1985 vant laget 13 divisjonstitler, ett AFL Championship (1967), tre Super Bowls (XI, XV og XVIII) og nådde sluttspillet 15 ganger. Selv om Raiders senere opplevde nedgangstider, med et sammenlagtresultat på 37–91 mellom 2003 og 2010, er de ett av kun fire lag som har spilt i et Super Bowl i fire forskjellige tiår sammen med Pittsburgh Steelers, New England Patriots, New York Giants og Denver Broncos.

I 1992 ble Davis innlemmet i Pro Football Hall of Fame som en leder, hvor han ble presentert av John Madden. Davis endte opp med å presentere ni nye medlemmer av æresgalleriet i Canton i Ohio: Lance Alworth, Jim Otto, George Blanda, Willie Brown, Gene Upshaw, Fred Biletnikoff, Art Shell, Ted Hendricks og Madden.

I 2007 solgte Davis en mindre andel av laget for $150 millioner^[54] og sa at han ikke kom til å pensjonere seg før han hadde vunnet to til Super Bowls eller døde.^[55]

Davis var kjent for å være generøs når det kom til å hjelpe tidligere spillere, og hjalp ofte til uten fanfare. Hans personlige filosofi var: «En gang en Raider, alltid en Raider.»^[56]

Davis ble lenge sett på som en av de mest kontroversielle eierne i NFL og var involvert i flere søksmål som involverte Los Angeles, Oakland, Irwindale og National Football League. I 1980 forsøkte han å flytte Raiders til Los Angeles, men ble blokkert av en rettsforføyning. Davis svarte med et antitrust-søksmål mot NFL, samme år som laget hans vant Super Bowl XV. I juni 1982 dømte en føderal domstol i Davis’ favør, og laget flyttet til Los Angeles før 1982-sesongen. Da den nye ligaen United States Football League leverte et antitrust-søksmål i 1986 var Davis den eneste eierne i NFL som var på USFLs side av saken.

Etter mislykkede forsøk på å få et nytt stadion i Los Angeles og et forslag på å flytte laget til Sacramento som involverte at Davis tok over som eier av Sacramento Kings ikke gikk gjennom i 1995 flyttet Davis laget tilbake til Oakland og saksøkte NFL. Han påstod at ligaen hadde sabotert lagets forsøk på å bygge et nytt stadion i Hollywood Park i Inglewood ved å ikke gjøre nok for å hjelpe laget med å flytte fra et da utdatert Los Angeles Memorial Coliseum til et nytt stadion med luksussuitter. NFL vant søksmålet i 2001, men Los Angeles County Superior Court Judge Richard Hubbell beordret en ny rettssak på grunn av anklager om at et medlem av juryen var partisk mot lag og Davis og at et annet jurymedlem hadde begått regelbrudd. En ankedomstol omgjorde senere avgjørelsen. I 2007 ble saken droppet etter at Californias høyesterett enstemmig oppretthold domment mot Raiders. Dette var det siste av flere søksmål Raiders hadde gående mot ligaen og eierne av stadionet.

På midten av 1990-tallet gikk Davis til sak mot NFL på vegne av Raiders med påstand om at Raiders hadde eksklusive rettigheter til Los Angeles-markedet selv om Raiders da holdt til i Oakland. Davis og Raiders tapte søksmålet.^[57]

I 2007 utnevnte NFL Films feiden mellom Davis og NFL/Pete Rozelle som den største feiden i NFLs historie på NFL Networks Top Ten Feuds, og viste til en fiendtlighet mellom Davis og ligaen som hadde vart i nesten et halvt århundre. Noen mente at Davis’ hat mot NFL og hans tidligere medeiere i AFL stammet fra måten de hadde jobbet mot en sammenslåing av de to ligaene bak ryggen hans.

Feiden ble sist dekket i Al Davis vs. the NFL, en dokumentar om feiden mellom Davis og Rozelle som først ble sendt på ESPN den 4. februar 2021 som en del av serien 30 for 30. Dokumentaren brukte moderne teknologi for å la Davis og Rozelle fortelle historien i kombinasjon med eksklusive videoer fra NFL Films’ omfattende arkiv.^[58]

Davis introduserte Raiders’ lagfarger, sølv og sort, i 1963.^[59] Som AFLs kommissær i 1966 startet Davis en budkrig over spillere med NFL.^[60] Det var derimot hans retur til Oakland i 1967 som lot ham ta i bruk sine ferdigheter. I løpet av sesongen gjorde Davis flere endringer på spillerstallen, inkludert en signering av Buffalo Bills’ quarterback Daryle Lamonica, en reserve for starter Jack Kemp på to lag som hadde vunnet AFL-tittelen. En annen avgjørelse ble først sett på som desperat var signeringen av tidligere quarterback for Houston Oilers George Blanda, som da var 39 år gammel, men en solid placekicker og hadde spilt for Houston da de vant den første AFL-tittelen, og for Chicago Bears og Baltimore Colts før det. Davis brukte Blanda som en mentor for Lamonica og på special teams til tross for hans høye alder. Samme år draftet han også guard Gene Upshaw, som skulle danne hjørnesteinen i Oaklands angrepslinje langt inn på 1980-tallet. Lamonica ledet Raiders til et sesongresultat på 13–1 i 1967-sesongen på vei til en ligatittel med en 40–7 seier over Houston, men laget tapte mot Green Bay Packers i Super Bowl II. Under Davis vant Oakland de to siste divisjonstitlene i AFL Western Division før sammenslåingen av AFL og NFL i 1970.

I løpet av de første årene under det nye formatet var Oakland et dominant lag som sikret divisjonstittelen i AFC West hvert år utenom i 1971, og ble hindret i å nå Super Bowl mellom 1970 og 1975 av de andre dominante lagene Baltimore Colts, Miami Dolphins og Pittsburgh Steelers. I løpet av de ni årene fra 1967 og ut 1975 ble Raiders eliminert av laget som vant Super Bowl syv ganger (Green Bay i Super Bowl II etter 1967-sesongen, Super Bowl III-vinnerne New York i AFL Championship Game 1968, Super Bowl IV-vinnerne Kansas City i AFL Championship Game 1969, Super Bowl V-vinnerne Baltimore i AFC Championship Game 1970, Super Bowl VIII-vinnerne Miami i AFC Championship Game 1973 og vinnerne av Super Bowl IX og X Pittsburgh i AFC Championship Game 1974 og 1975). I 1976 vant Raiders lagets første Super Bowl-tittel i Super Bowl XI med hovedtrener John Madden. Fra 1970 til 1981 klarte Oakland å nå AFC Championship Game syv av elleve år, og vant to Super Bowls.

Under offseason 1980 forsøkte quarterbacken Ken Stabler å forhandle frem en ny kontrakt med Raiders. Han var en veteran med en god kastearm og hadde vunnet Raiders’ eneste tittel opp til det punktet, og spilt for dem siden han ble signert i 1968. Davis gjorde store deler av tilhengerskaren sinte da han istedenfor byttet ham til Oilers mot quarterback Dan Pastorini, en byttehandel mange så på som et egoistisk forsøk på hevn fra Davis’ som også styrket lagets største rival i AFC. Pastorini ble skadet i uke 5, og reserven Jim Plunkett tok over. Plunkett hadde tidligere vunnet Heisman-troféet, men hadde ellers hatt lite erfaring på profesjonelt nivå. Han ledet allikevel Raiders til en delt førsteplass med San Diego i AFC West og en tur til sluttspillet for første gang siden 1977. Raiders slo Stabler og Oilers 27–7 i wildcardrunden på veil til Super Bowl, hvor de slo Philadelphia Eagles 27–10 i Super Bowl XV. De ble det første wildcardlaget til å vinne et Super Bowl.^[61]

Marcus Allen, MVP da Raiders vant i Super Bowl XVIII, ble benket av Davis i to år etter uengiheter rundt Allens kontrakt.^[62] Davis’ eneste kommentar var, «Han var kreften på laget.»^[4] Allen sa at Davis «sa han skulle ta meg.» Han la til at «Jeg tror han har forsøkt å ødelegge slutten av karrieren min. Han prøver å hindre meg i å bli innlemmet i Hall of Fame. De vil ikke at jeg skal spille.»^[63] Davis kalte Allens anklager for «uredelige» og daværende trener for Raiders Art Shell sa at han var den eneste som bestemte hvem som kunne spille.^[63] Raiders kuttet Allen i 1992, og han spilte minst fem år av sin 16-årige karriere med Kansas City Chiefs og ble senere innlemmet i Hall of Fame.^[62]

Den 18. februar 2002 byttet Davis sin hovedtrener Jon Gruden til Tampa Bay Buccaneers mot Tampa Bays picks i første runde i 2002 og 2003, andre runde i 2002 og 2004 og $8 millioner.^[64] Erstatningen hans, Bill Callahan, ledet Oakland til et sesongresultat på 11–5 og en tredje divisjonstittel på rad. Raiders nådde Super Bowl XXXVII hvor de spilte mot Gruden som hadde ledet Tampa Bay til lagets første Super Bowl. Buccaneers vant kampen overbevisende, 48–21, i en kamp som senere fikk kallenavnet «Gruden Bowl».^[65] 17 år senere var Gruden tilbake som Raiders’ hovedtrener i 2018, etter syv år med Buccaneers og ni år med ESPN, men han sa opp i 2021 etter en rekke eposter hvor Gruden kom med upassende kommentarer ble lekket.

Selv om det ikke var åpenbart da markerte Raiders’ nederlag i Super Bowl Davis’ siste høydepunkt. Raiders opplevde nedgangstider med seks tapende sesonger på rad mellom 2003 og 2009. Dette inkluderte syv sesonger på rad med tosifret antall nederlag. Laget gikk gjennom flere hovedtrenere. Spilleren laget draftet først i 2007, quarterback JaMarcus Russell, ble av Fox Sports beskrevet som «the biggest draft flop in NFL history».^[66] Davis fikk størsteparten av skylden, og tilhengere gjorde narr av mottoet hans «Just win, baby!»^[66] Russell ble kuttet i mai 2010 og endte opp med å aldri spille en down i NFL etter det.

Da Davis døde i 2011 hadde laget to seiere og to nederlag.^[66] Dagen etter hans død slo Raiders Houston Texans 25–20 med en interception på kampens siste play av safety Michael Huff i målsonen. Raiders endte sesongen 8–8 og gikk glipp av sluttspillet, til tross for å ha startet året 7–4.

Davis brøt flere barrierer for borgerrettigheter og mangfold i løpet av sin karriere med Raiders. I 1963 skulle Raiders spille en sesongoppkjøringskamp i Mobile i Alabama. Som en protest mot Alabamas segregeringslover nektet Davis å spille en kamp der og krevde at kampen ble flyttet til Oakland. Han nektet også å la spillerne reise til byer for å spille kamper dersom fargede og hvite spillere måtte bo på forskjellige hoteller.^[67]

Davis var den første eieren i NFL som ansatte en afrikansk-amerikansk hovedtrener, Art Shell, og en kvinne i en lederstilling, Amy Trask.^[4] Han ansatte også Tom Flores, den første latinamerikanske hovedtreneren i ligaen.^[68][b]

Davis døde i sin suite i Hilton Hotel Oakland Airport klokken 02:45 PDT den 8. oktober 2011, 82 år gammel.^[71][72][73] Ni dager senere ble det avholdt en private minnestund og begravelse for Davis, som ble gravlagt i Chapel of the Chimes i Oakland.^[74] Noen dager etter begravelsen fant Associated Press mer informasjon om Davis’ død. Dødsattesten, som ble laget av Alameda County, avslørte at Davis hadde dødd av «an abnormal heart rhythm, congestive heart failure and a heart muscle disease».^[73] Davis hadde tidligere blitt operert i 1996. Davis hadde også Merkelcellekarsinom,^[75] en sjelden type hudkreft, og hadde blitt operert i halsen noen dager før han døde.^[73]

John Madden, som hadde vært en nær venn av Davis siden de først møttes i 1966, sa «You don't replace a guy like that. No way. No damn way. You look at the things he's done that no one ever did before, being a scout, assistant coach, head coach, general manager, commissioner and owner.»^[76] Søndagen etter han døde brukte Oakland Raiders et klistermerke med "Al" på hjelmene i hans minne. Det ble også avholdt et øyeblikks stillhet gjennom hele ligaen.^[77] Til tross for at han er godt husket for sine prestasjoner er Davis også husket for å være kontroversiell. Sportsjournalisten Rick Reilly var klar på at Davis tok noen tvilsomme avgjørelser om spillere og ansatte mot slutten av karrieren og at hans arrogante og store personlighet ikke burde bli glemt.^[78]

Davis etterlot seg sin kone, Carol, og parets eneste sønn Mark, som hadde gått på California State University, Chico.^[79] Mark tok over farens gamle tittel som styrende partner for Raiders, og eier sammen med moren en majoritetsandel i laget. Både Mark og Carol representerer Raiders under ligaens eiermøter.^[80]

Dagen etter Davis døde spilte Raiders mot Houston Texans. Oakland ledet kampen 25–20 sent i fjerde kvarter. På kampens siste play hadde Raiders’ free safety Michael Huff en interception på en pasning fra Texans’ quarterback Matt Schaub i målsonen som sikret seieren.^[81] Raiders hadde kun ti forsvarsspillere på banen for playet.^[82] Playet fikk kallenavnet «Divine Interception»^[82] og i mediene ble det spekulert i at Davis var den 11. spilleren på banen.^[83][84] Raiders’ trener Hue Jackson sa at Al Davis «hadde hånden sin på den ballen.»^[85] Jackson og Davis’ sønn Mark Davis var tydelig preget etter seieren. Jackson sa, «One thing coach [Davis] always taught me was he said: 'Hue, don't believe in plays. Believe in players and eventually the players will make plays for you.' And that's what I did. I could just hear him saying that to me the whole time. Believe in your players and not the plays.» «We know he's looking down on us right now,» sa Hue. «This win is for him. I appreciate everything he's done for this organization. He's never gone in our eyes. We'll never let him go. He's with us.»^[86]

Etter Davis døde laget Mark Davis og Raiders The Al Davis Memorial Torch.

Der er for tiden to av dem: den originale er gassdrevet og ble tatt frem på kampdager i Oakland Coliseum hvor den ble tent av en tidligere spiller eller trener før hver hjemmekamp. Personen som tente fakkelen signerte også navnet sitt på baksiden eller et av sidepanelene på fakkelen.

Da laget flyttet til Las Vegas i 2020 ble fakkelen fra Coliseum flyttet og plassert foran lagets nye hovedkvarter i Henderson i Nevada, mens panelene på siden og bak som var signert ble utstilt i Allegiant Stadium hvor en 85 fot (26 m) høy fakkel ble bygget^[87] Fakkelen i Allegiant Stadium er det største 3D-printede objektet i verden.^[88]

I 2003 ble Davis innlemmet i Southern California Jewish Sports Hall of Fame.^[89]

• Dickey, Glenn (1991). Just Win, Baby: Al Davis & His Raiders. New York: Harcourt Brace Jovanovich. ISBN 978-0-15-146580-4. 
• Ribowsky, Mark (1991). Slick: The Silver and Black Life of Al Davis. New York: Macmillan Publishing Company. ISBN 978-0-02-602500-3. 
• Simmons, Ira (1990). Black Knight: Al Davis and His Raiders. Rocklin, California: Prima Publishing. ISBN 978-1-55958-055-7. 
• Miller, Jeff (2003). Going Long: The Wild Ten-Year Saga of the Renegade American Football League In the Words of Those Who Lived It. McGraw-Hill. ISBN 0-07-141849-0. 
• Olderman, Murray (2012). Just Win, Baby: The Al Davis Story. Illinois: Triumph Books. ISBN 978-1-60078-764-5. 
• Davis, Jeff (2008). Rozelle, Czar of the NFL. New York: McGraw Hill. ISBN 978-0-07-147166-4. 
• Rappoport, Ken (2010). The Little League that Could: A History of the American Football League. Lanham, Maryland: Taylor Trade Publishing. ISBN 978-1-58979-463-4. 
• Richmond, Peter (2010). Badasses: The Legend of Snake, Foo, Dr. Death, and John Madden's Oakland Raiders. New York: HarperCollins. ISBN 978-0-06-183430-1. 

• How the Influence of Al Davis Shaped the Modern NFL av Sports Illustrated
• (en) Al Davis på Pro Football Hall of Fames nettside
• (en) Al Davis hos Find a Grave