Chicago Bears

 In March of 1920 a man telephoned me ... George Chamberlain and he was general superintendent of the A.E. Staley Company ... In 1919, [the company's Fellowship Club] had formed a football team. It had done well against other local teams but Mr. Staley wanted to build it into a team that could compete successfully with the best semi-professional and industrial teams in the country ... Mr. Chamberlain asked if I would like to come to Decatur and work for the Staley Company. 

George Halas, i boken Halas by Halas.^[15]

Laget ble stiftet under navnet Decatur Staleys av A. E. Staley i Decatur, Illinois som et bedriftslag, som var en vanlig start for flere tidlige profesjonelle amerikansk fotballag. I 1919 var laget uavhengige, og vant Central Illinois Championship.^[17] Bedriften ansatte George Halas og Edward "Dutch" Sternaman i 1920 for å drifte laget. Laget^[18] spilte sin første sesong i 1920 i den nyopprettede American Professional Football Association, som skiftet navn til National Football League (NFL) i 1922.

I 1921 fikk Halas og Sternaman full kontroll over laget.^[19] Både laget og ligaen refererer til Halas som lagets grunnlegger da han tok over laget i 1920 og det ble et av oppstartslagene i NFL.^[20]

Laget flyttet til Chicago i 1921 og skiftet navn til Chicago Staleys. Under en avtale mellom Halas og Sternaman med Staley kjøpte Haley rettighetene til klubben fra Staley for $100.

I 1922 skiftet Halas lagets navn fra Staleys til Bears.^[21] Laget flyttet inn i Wrigley Field, hvor baseballaget Chicago Cubs hold til. I likhet med flere andre tidlige NFL-lag var hentet Bears inspirasjon for navnet basert på byens baseballag.^[22] Halas likte den oransje og blå fargekombinasjonen fra hans alma mater, University of Illinois, og Bears tok i bruk de samme fargene, men mørkere (blåfargen var marineblå og den organsje var en brent oransje).^[23][24]

Laget dominerte ligaen i de tidlige årene. Rivaliseringen deres med Chicago Cardinals, som er det eldste i NFL (og et lokalderby fra 1920 til 1959), var sentralt i fire av de første fem ligatitlene. I ligaens første seks år tapte Bears to ganger mot Canton Bulldogs (som tok to ligatitler i samme tidsperiode), og spilte uavgjort med Cardinals (4-4-2 i samme tidsperiode), men ingen andre lag i ligaen slo bears mer enn én gang. Bears vant 34 kamper uten å slippe gjennom noen poeng i perioden.

Rivaliseringen med Green Bay Packers er et av de eldste og mest velkjente i profesjonell idrett i amerika, og kan spores til 1921 (Green Bay Packers var et uavhengig lag til de ble med i NFL i 1921). I et minneverdig øyeblikk det året fikk Halas Packers kastet uat av ligaen for å hindre dem fra å skrive kontrakt med en spesifikk spiller, og slapp dem så inn igjen etter at Bears hadde plukket opp vedkommende isteden.^[25]

Laget hadde suksess under Halas, med en seier i NFL Championship i 1921, og forble kompetitive ut tiåret. Klubbet var ansvarlige for NFLs regelendring om at en spiller ikke kunne skrive kontrakt før hans senior-klasse ble uteksaminert. NFL vedtok regelen etter at Bears skrev en kontrakt med Red Grange dagen etter hans siste kamp som collegeutøver.^[26]

Til tross for suksess på banen slet laget økonomis, som et resultat av høye driftskostnader og lave tilskuertall. Bears fikk bare mellom 5 og 6000 tilskuere per kamp, mens University of Chicago hadde opp mot 50 000 per kamp, og Bears visste at de kunne tiltrekke flere tilskuere ved å plukke opp collegestjernen Red Grange. C.C. Pyle sikret en kontrakt på $2 000 per kamp for Grange, men i sine første kamper ble han plassert på sidelinjen for å lære fra Bears sin quarterback Joey Sternaman. Senere i året gikk Bears på en lang seierrekke, og da de slo Los Angeles Tigers dukket 75 000 tilskuere opp.^[27]

Etter en økonomisk dårlig 1932-sesong forlot Halas sin partner Dutch Sternaman organisasjonen. Halas holdt full kontroll over laget frem til han døde i 1983, og var av-og-på coach i førti sesonger, en NFL-rekord. Under det uoffisielle NFL-sluttspillet i 1932 slo Bears Portsmouth Spartans i den første amerikansk fotballkampen innendørs i Chicago Stadium.

På grunn av suksessen med sluttspillkampen bestemte NFL seg for å begynne med en mesterskapskamp. I den første NFL Championships noensinne spilte Bars mot New York Giants, hvor de vant 23-1. De to møttes igjen i NFL Championship 1934 da Giants, iført joggesko, slo Bears 30-13 på en kald dag i Polo Grounds.

Fra 1940 til 1947 ledet quarterback Sid Luckman Bears til seier i fire av fem NFL Championships laget nådde. Laget plukket opp det tidligere kallenavnet for University of Chicagos lag, "Monsters of the Midway", og deres nå velkjente "C", samt en ny kjenningsmelodi som erklærte laget som "The Pride and Joy of Illinois". En kjent seier i denne periode kom da de slo Washington Redskins 73-0 i Griffith Stadium under NFL Championship Game 1940; en rekord for mest ensidige resultat som fremdeles står i dag.^[28] Hemmeligheten for den ensidige seieren kom i Halas sinn nye angrepsformasjon, T-formasjonen, som tok i bruk to running backs istedenfor en, som var vanlig på tiden. Luckman viste seg som en av de beste quarterbackene i ligaen, og satte pasningsrekorder for touchdowns, yards og completions for laget.

Etter en nedgang gjennom 1950-årene kom laget tilbake i 1963 for sitt åttende NFL Championship, som ble deres siste frem til 1985. Halas pensjonerte seg i 1967, men forble med laget som en ansatt resten av livet. Han ble den eneste personen som var involvert i et NFL-lag i lagets første 60 år. Han ble inkludert i Pro Football Hall of Fame i den første runden med innlemmelser. Da han var den eneste levende grunnleggeren av NFL da AFL og NFL ble sammenslått i 1970 ble han utpekt til president av National Football Conference, en stilling han beholdt frem til han døde i 1983. I hans ære ble trofeet for NFC Championship oppkalt etter han, George Halas Memorial Trophy.

Etter sammenslåingen avsluttet Bears 1970-sesongen på siste plass i sin divisjon, som de også hadde gjort året før. I 1975 plukket Bears opp Walter Payton fra Jackson State University som sitt første pick i NFLs draft i 1975, som vant NFL Most Valuable Player Award i 1977.^[29][30]

1. november 1983, dagen etter Georga Halas døde, tok hans eldste datter Virginia McCaskey over som majoritetseieren av laget. Mannen hennes, Ed McCaskey, tok over som styreleder.^[31] Deres sønn, Michael, ble lagets tredje president.^[32] Virginia McCaskey holder ærestittelen "Secretary of the Board of Directers", men den 90 år gamle matriarken har blitt referert til som limet som holder laget sammen. At hun skulle ta over laget var ikke planlagt, faren hadde originalt planlagt at hennes bror, George "Mugs" Halas Jr. skulle arve laget, men han døde av et hjerteinfarkt i 1979. Chicago Sun-Times har inkludert henne på en liste over Chicagos mektigste kvinner.^[33]

Mike Ditka, en tight end for Bears fra Chicago Bears i NFL-sesongen 1961 til 1966, ble ansatt som ny hovedtrener av George Halas i 1982. To år senere, i 1984, nådde laget NFC Championship, og året etter ble rivaliseringen mellom Bears og Packers intensivert da Ditka brukte den 142 kg tunge defensive tacklen William Perry som running back i en touchdown i Lambeau Field mot Packers. Bears vant sin niende tittel, og første siden sammenslåingen av AFL og NFL, i Super Bowl XX, og etter 1985-sesongen dominerte de ligaen med sitt da revolusjonerende 46 defense. Sesongen er merkbar fordi Bears kun hadde ett nederlag, sesongens trettende kamp, mot Miami Dolphins.

Etter mesterskapssesongen i 1985 forble Bears kompetitive ut tiåret, men nådde ikke et nytt Super Bowl under Ditka. Etter Ditka fikk sparken og før Lovie Smith ble ansatt hadde Bears to forskjellige hovedtrenere, Dick Jauron og Dave Wannstedt. Begge to ledet laget til sluttspillet en gang (Wannstedt i 1994 og Jauron i 2001), men ingen av dem klarte å nå Super Bowl, og 1990-årene ble i stor grad sett på som et skuffende tiår.

Før Bears ansatte Jauron i januar 1999 hadde Dave McGinnis (Arizonas defensive coordinator og tidligere assistent med Bears under Ditka og Wannstedt) trukket seg fra å ta stillingen som hovedtrener. Bears hadde planlagt en pressekonferanse for å annonsere ansettelsen før han hadde godkjent kontrakten.^[34] Like etter at Jauron ble ansatt sparket McCaskey sin sønn Michael fra presidentstillingen, og erstattet han med Ted Phillips mens Michael fikk stillingen som styreleder. Phillips ble den første utenfor Halas-McCaskey-familien som holdt en lederstilling i laget.^[35]

Lovie Smith, ansatt 15. januar 2004, er den tredje hovedtreneren etter Ditka. Han ble ansatt av Bears som en fersk hovedtrener, og hadde med seg et vellykket Tampa 2-forsvar. Før hans andre sesong hadde laget gjenansatt tidligere offensive coordinator for Bears og hovedtrener ved University of Illinois Ron Turner til sin gamle stilling. I 2005 vant Bears divisjonen og nådde sluttspillet for første gang på fire år. Den neste sesongen sikret laget sin andre divisjonstittel på rad i uke 13, og sin første seier i sluttspillet siden 1995, som sikret dem en tur til Super Bowl XLI.^[36] De tapte mot Indianapolis Colts 29-17 i tittelkampen. Smith fikk forlenget kontrakten sin ut 2011 etter sesongen, verdt omtrent $5 millioner per år. Dette kom sesongen etter at han hadde vært den lavest betalte hovedtreneren i NFL.^[37]

Klubben har spilt over tusen kamper siden de ble et oppstartslag i NFL i 1920. Ved slutten av 2010-sesongen ledet de NFL i totalt antall seiere med 704, og et sammenlagtresultat på 704-512-42 (687-494-42 i seriespill og 17-18 i sluttspillet).^[38] Den 18. november 2010 sikret Bears lagets 700. seier i en kamp mot Miami Dolphins.

Et av lagets beste bytter var da de fikk Jay Cutler fra Denver Broncos i bytte mot Kyle Orton og draft picks den 2. april 2009. Etter en skuffende 2009-sesong som endte 7-9,^[39] ble Mike Martz ansatt som offensive coordinator den 1. februar 2010.^[40] I offseason 2010 ble Michael McCaskey erstattet av broren George McCaskey som styreleder for laget.^[41] Etter å ha slått New York Jets 38-34 i 2010 sikret Bears andre seed, spilte sin første kamp i sluttspillet siden Super Bowl XLI da de slo Seattle Seahawks 35-24 i divisjonsrunden. I NFC Championship møtte de Green Bay Packers på bortebane i Soldier Field, den andre gangen de to rivalene hadde møttes i sluttspillet hvor den første var i 1941.^[42] Packers vant kampen 21-14.

Bears begynte 2011-seongen 7-3, men både quarterback Jay Cutler og running back Matt Forté ble skadet og ble satt på sidelinjen for sesongen, som førte til fem nederlag på rad før de eventuelt vant mot Minnesota Vikings. Ved sesongslutt fikk general manager Jerry Angelo sparken, og stillingen gikk til tidligere Director of Scouting for Chiefs og speider for Bears Phil Emery. Offensive coordinator Mike Martz sa opp stillingen, og ble erstattet med offensive line coach Mike Tice. Til tross for et sammenlagtresultat på 10-6 nådde ikke Bears sluttspillet, og Smith fikk sparken 31. desember.^[43]

Marc Trestman, som da var hovedtrener i CFL, ble ansatt som Smiths erstatning etter en omfattende ansettelsesprosess hvor 13 kandidater ble vurdert.^[44][45] Trestman-æraen begynte 8. september 2013 med en seier (24-21) mot Cincinnati Bengals, som gjorde Trestman til den fjerde hovedtreneren i Bears historie som vant i sin første kamp, etter George Halas (1920), Neill Armstrong (1978) og Dick Jauron (1999).^[46] Bears avsluttet sesongen 8-8,^[47] med et angrep som var rangert som nummer to i ligaen og som satte flere lagrekorder,^[48] men et forsvar som var lagets dårligste i flere kategorier.^[49]

Den neste sesongen var katastrofal for Bears, hvor angrepet falt til under 20. plass i ligaen.^[50] Laget slapp inn over 50 poeng i to kamper på rad mot Patriots og Packers, inkludert en lagrekord med 42 poeng og en NFL-rekord med seks touchdowns i første halvdel mot sistnevnte,^[51] og ble det første laget siden Rochester Jeffersons i 1923 til å slippe inn over 50 poeng i to kamper på rad.^[52] Bears avsluttet sesongen 5-11, sisteplass i NFC North. Trestman og Emery fikk begge sparken ved sesongslutt.^[53]

Bears ansatte Ryan Pace som ny general manager den 8. januar 2015.^[54] 16. januar 2015 aksepterte John Fox en fireårig avtale for å bli lagets hovedtrener.^[55] Bears forbedret seg i Fox sin første sesong; mens USA Today forutså at Bears kom til å vinne tre kamper,^[56] avsluttet Bears sesongen med dobbelt så mange seiere, 6-10, inkludert en seier borte mot Packers på Thanksgiving Day.^[57]

I 2016 gikk Bears tilbake igjen, og avsluttet sesongen 3-13, lagets dårligste resultat siden NFL utvidet seriespill til 16 kamper. En av årsakene var flere skader på viktige spillere, inkludert Jay Cutler som kun spilte fem kamper på grunn av to forskjellige skader.^[58] Reservequarterback Brian Hoyer fikk bare spilt tre kamper før han knakk armen og ble erstattet av Matt Barkley, som fikk sin karrieres første kamp som starter med Bears.^[59][60]

Bears hadde en dårlig sesong i 2017 også, med et sammenlagtresultat på 5-11 og en sisteplass i divisjonen. 1. januar 2018 fikk Fox sparken, med et sluttersultat på 14-34.^[61]

Bears ansatte Matt Nagy fra Kansas City Chiefs som hovedtrener i januar 2018.^[62] I offseason fikk Bears oppdatert spillerstallen med blant andre Khalil Mack^[63], og sikret en divisjonstittel i 2018 for første gang siden 2010 da de slo Green Bay Packers 24-17.^[64] Bears avsluttet sesongen 12-4,^[65] men tapte i Wild Card-runden av sluttspillet 15-16 mot Philadelphia Eagles.^[66] Til tross for nederlaget i første runde ble Nagy utnevnt til Coach of the Year av Pro Football Writers Association og Associated Press.^[67][68] Han var den første treneren for Bears til å bli tildelt AP-prisen siden Lovie Smith i 2005, og den femte i lagets historie.^[69]

I 2019 avsluttet laget sesongen 8–8, men Nagys 20 seiere i 2018 og 2019 kombinert var flest av en hovedtrener for Bears i sine to første sesonger.^[70] I løpet av året ble oppussingen av Halas Hall fullført, som gjorde det mulig for laget å flytte treningsleiren sin fra Ward Field på Olivet Nazarene Universitys campus i Bourbonnais, Illinois til Lake Forest før 2020.^[71][72]

2020-sesongen begynte bra med fem seiere og et tap, før Bears tapte sine seks neste og eventuelt avsluttet sesongen 8–8. De kvalifiserte seg til sluttspillet, som det året hadde blitt utvidet til å inkludere et ekstra wildcardlag per conference, men tapte mot New Orleans Saints i wildcardrunden, 21–9.^[73]

Også i 2021 staret Bears sesongen relativt sterkt, og hadde tre seire og to tap etter fem kamper. Etter dette tapte imidlertid Bears fem kamper på rad, og fullførte sesongen med seks seire og elleve tap. De kvalifiserte seg ikke til sluttspillet. Sesongen var videre preget av mye usikkerhet rundt Matt Nagys fremtid som hovedtrener for Bears, etter skuffende resultater siden 2019. Den 10. januar 2022, under ett døgn etter at laget hadde fullført sesongen med et tap 31–17 mot divisjonsrivalene Minnesota Vikings, meldte ESPN-reporterne Adam Schefter og Kevin Seifert om at Bears hadde terminert kontrakten med Matt Nagy og lagets general manager, Ryan Pace.^[74] Dette ble kort tid senere bekreftet av laget selv.^[75] Chicago Bears hadde med dette 34 seire og 33 tap, inkludert to tap i sluttspillet, under Nagy.

Den 25. januar 2022 ble Ryan Poles ansatt som general manager.^[8] Matt Eberflus ble ansatt som lagets 17. hovedtrener to dager senere.^[76] Laget slet seg gjennom en 2022-sesong hvor de blant annet satte en ny lagrekord for lengste tapsrekke med ti strake nederlag.^[77] Med et sesongresultat på 3–14 sikret de første pick i NFLs draft i 2023.^[77] Dette byttet de til Carolina Panthers mot wide receiver D.J. Moore og flere draft picks.^[78] Bears startet 2023-sesongen 0–4 og forlenget da tapsrekken til 14 kamper (den lengste i lagets historie).^[79] Med fem seiere i lagets åtte siste kamper endte de sesongen 7–10 på sisteplass i NFC North for andre år på rad. Takket være byttehandelen med Panthers sikret de første pick i NFLs draft i 2024 da Panthers endte sesongen på sisteplass i ligaen.^[80]

Lagest hovedeiere er George Halas' arvinger. Datteren Virginia Halas McCaskey (22,6 % av aksjene) er hovedeier og stemmer med stemmene tilhørende sine 11 barn og to nevøre (3,8 % hver) og Brizzolara-familien (8,33 %), som gir en total eierandel på 80,33 % og gir henne kontroll over laget.^[81] Patrick Ryan, executive chairman i Aon Corp. og direktør i Aon Andrew McKenna eier 19,67% av laget.

I 2020 rapporterte Forbes at laget var verdt $3,525 milliarder, det syvende mest verdifulle i NFL.^[82] Chicago er det tredje største mediemarkedet i USA.^[83]

I en artikkel i Crain's Chicago Business beskrev en forretningsmann et ønske for at laget skulle nå sitt fulle potensiale. I 2009 rangerte Yahoo! Sports McCaskey-familien som de tredje verste eierne i NFL, med kommentaren "[T]hey get less for what they've got than any team in our league."^[84]

Laget ble stiftet av eier av A. E. Staley Manufacturing Company Augustus Eugene Staley, og selskapet var den offisielle eieren frem til 1921. I 1922 føte Staley at han ikke lenger kunne ta på seg kostnadene og overførte laget til Halas sammen med $5 000 som sørget for at laget beholdt navnet i ett år til,^[85] Halas tok deretter inn Edward «Dutch» Sternaman som medeier, og laget ble offisielt akseptert inn i ligaen under et ligamøte den 28. januar 1922.^[86] Etter sesongen konkurrerte de to med agenten Bill Harley om eierskapet av Staleys etter at han forhandlet en kontrakt som skulle gi broren hans Chic Harley og seg selv en tredjedel av eierskapet av laget. Halas og Sternamann mente derimot at kontrakten ikke lenger var gyldig da det etter en helseundersøkelse kom frem at Harley hadde pådratt seg skader under krigen. De andre ligaeierne gikk med på å annullere kontrakten til fordel med 8 stemmer for og to mot.^[87] I tillegg tilbød Halas og Sternaman en andel av laget til Paddy Driscoll, noe som ble hindret av de andre eierne under et ligamøte i juni.^[87]

I 1931 foreslo Sternaman å selge sin andel til Halas for $38 000 for å kunne fokusere på sine andre bedrifter. Halas avtale skulle betales over tid, og dersom Halas ikke kunne betale noen av avdragene skulle eierskapet gå tilbake til Sternaman. Halas skaffet pengene ved å selge andeler til Ralph Brizzolara (8,33 %),^[88] Jim McMillen ($5 000) og George Traftons mor som spyttet in $20 000 (Halas kjøpte henne senere ut for $40 000).^[89] Charles Bidwill kjøpte $5 000 i andeler i 1933 (som senere ble kjøpt fra hans enke Violet for $50 000 i 1949)^[90]) og han skaffet et lån fra banken for de gjenværende $5 000: Mal:Blockquote Halas forble lagets hovedeier og president frem til han døde 31. oktober 1983.

Halas’ barn, George Halas Jr. («Mugs») og Virginia McCaskey skaffet seg andeler i laget gjennom tidligere gaver og salg. Etter at «Mugs» døde i 1979 eide Halas, Sr. 49,35 % av Bears, Halas Jrs dødsbo stod for 19,67 % av andelene, Virginia McCaskey, Jim Finks (3,5 %, som han senere gav opp da han trakk seg som lagets general manager^[91]), Charles Brizzolara, Robert og Carol Brizzolara eide andeler sammen og Nancy Lorenz eide resten av laget. I 1981 slo andelseierne Bears ammen med en nylig opprettet organisasjon i Delaware, Chicago Bears Football Club, Inc..^[92]

I 1987, ønsket Christine og Stephan Halas, arvingene etter «Mugs», å selge farens andeler og utfordret lovligheten rundt omorganiseringen til en bedrift i 1981.^[93] De klarte ikke å hindre Chicago Bears i kjøpe deres andel på 19,67 %, og endte opp med å selge for $17,5 millioner i 1988.^[94] Bears’ daværende president Michael McCaskey beskrev kjøpet som «terrific financial burden», og laget solgte senere de samme andelene til forretningsmennene Andrew McKenna og Patrick Ryan for en uavklart sum i 1990.^[a][95] Det ble også spekulert i at investeringen kom for å hjelpe Bears å lobbye for et innendørs stadion med kuppeltak.^[96] I 2017 godkjente NFL salget av andeler fra barna til Halas Jr. (ukjent hvem eller hvor mye) til McCaskey-familien.^[97]

Laget har sponsoravtaler med Dr Pepper Snapple Group, Miller Brewing Company, PNC Financial Services, United Airlines, Verizon, Xfinity og Proven IT.^[98] Laget var det første i NFL med en "presenting sponsor", da de i 2004-sesongen ble reklamert for som "Bears Football presented by BankOne (now Chase". Bears har også en avtale med WFLD (eid og kontrollert av Fox i Chicago) som sender lagets kamper i sesongoppkjøringen.^[99]

Laget har hatt få offisielle logoer gjennom lagets historie. Da de spilte under navnet Decatur Staleys i 1920 brukte de A.E. Staleys logo da lagets hovedmål var å promotere selskapet.^[100] Den første logoen til Chicago Bears ble introdusert i 1940, med en sort bjørn som springer med en ball. Den neste logoen, introdusert i 1946, hadde en marineblå bjørn over en ball.

I 1962 introduserte Bears bokstavlogoen for første gang.^[101] Bokstaven var originalt hvit med en sort kantlinje og har likhetstrekk med logoen Cincinnati reds]] bruker samt logoen University of Chicago Maroons introduserte i 1989. Endringen kom som et resultat av at lagene begynte å ha logoen på hjelmene på 1950- og 1960-tallet.

I 2023 endret endret Bears primærlogoen til et oransje bjørnehode, som siden 1999 hadde vært lagets sekundærlogo.^[2] Til tross for at den klassiske C-logoen ble gjort om til sekundærlogo valgte laget å beholde den på hjelmer og på midtbane på hjemmebanen.^[102]

•  
  Primærlogo (1962–1973)
•  
  Primærlogo (1974–2022)
  Primærlogo (2023–nå)
•  
  Tekstlogo (1974–nå)

Før 2003-sesongen hadde laget to uoffisielle maskoter, "Rocky" og "Bearman". "Rocky" var en mann med en Bears-trøye med nummer 1, som bare en megafon og startet kampord i Soldier Field på 1970-, 80- og tidlig 90-tall. Der er ingen fortrolig kilde for hvem "Rocky" var, men vedkommende bodde trolig i nordvestlige Indiana.^[103] Don Wachter, bedre kjent som "Bearman", er en tilhenger med sesongkort som i 1995 bestemte at han skulle hjelpe laget med å heie, som Rocky hadde gjort. Klubben lot han springe over banen med et stort Bears-flagg under spillerintroduksjoner og hver gang laget scoret (en rolle som nå gjøres av Bears 4th Pase og Bears-kapteiner). I 1996 tok han på seg et "kostyme" bestående av ansiktsmaling, bjørnehode og armer, og en trøye med nummeret 46. "Bearman" måtte slutte å bruke kostymet da Staley Da Bear ble introdusert i 2003; i 2005 fikk Wachter bruke kostymet igjen.^[103]

Staley Da Bear er en antropomorfisk bjørn med en trøye med nummer 00, som har blå og oransje øyne, i smasvar med lagfargene.^[104] Navnet er en referanse til selskapet A.E. Staley, som stiftet laget i 1920. I likhet med Rocky og Bearman underholder han tilhengere, men i likhet med andre maskoter i NFL, og maskoter generelt, deltar Staley under forskjellige veldedighetsarrangementer, fester,^[105][106] Chicago Rush sine AFL-kamper, og andre Bears-relaterte arrangementer, samt at han deltar i forskjellige kamper med sine "furballs" mot ungdoms- og barnelag ved halftime.^[107]

Laget hadde også tidligere en egen cheerleadinggruppe kalt Chicago Honey Bears, stiftet i 1976,, som Virginia Halas McCaskey oppløste etter 1985-sesongen.^[108] Gruppens uniformer ble endret tre ganger: fra 1977-79 brukte de en hvit bodysuit med marineblå ermer, fra 1980-84 ble ermene oransje med marineblå på kantene, og i gruppens siste sesong i 1985 fikk uniformene et nytt design med en oransje vest.^[109]

Siden 1998 har Bears hatt et partnerskap med 'A Safe Place', et overnattingssted for ofre av vold i hjemmet i Waukegan, Illinois.^[110] I juni 2017 hjalp daværende og tidligere ansatte med renovasjon av overnattingsstedet,^[110] og Bears har gitt økonomisk støtte opp gjennom årene.

Green Bay Packers er Bears sin største rival siden laget ble stiftet i 1920. Packers leder sammenlagt 103–95–6,^[111] og lagene har møttes to ganger i sluttspillet. Bears vant i 33–14 i 1941, og slo deretter New York Giants i NFL Championship Game 1941, og Packers vant 21–14 i 2011 da de gikk videre til å vinne Super Bowl XLV mot Pittsburgh Steelers. Lagenes første møte endte i en seier for Bears (da kjent som Staleys) i 1921, 20–0. Packers fikk sin første seier i 1925, 14–10. Møtet i 1924 (som endte 3–0 for Chicago) var merkbar for at det var den første gangen en spiller ble kastet ut av en kamp i NFLs historie, da Frank Hanny for Bears og Walter Voss for Packers ble kastet ut etter å ha slått hverandre.^[112]

Detroit Lions og Bears har spilt mot hverandre siden Lions ble stiftet i 1930, da under navnet Portsmouth Spartans. Spartans vant 7-6 i det første møtet, og Chicago vant 14-6 i det andre møtet. Bears leder per sesongslutt 2018 99-74-5.^[113] Rivaliseringen vokste i 1932 da lagene møttes i den første sluttspillkampen i NFLs historie, hvor Bears vant 9-0. Kampen er også merkbar for å være den første amerikansk fotballkampen som ble spilt innendørs, da den ble flyttet til Chicago Stadium på grunn av en snøstorm.^[114]

Chicago og Minnesota møttes for første gang i Vikings sin første kamp i NFL, hvor Bears tapte 37-13. Minnesota holder ledelsen sammenlagt 60-54-2.^[115]

Bears og Chicago Cardinals var originalt rivaler i samme by frem til 1959 da Cardinals flyttet til St. Louis. Rivaliseringen ble mindre viktig da Cardinals flyttet til Phoenix og ble Arizona Cardinals. Selv om de to er de eldste lagene i ligaen har Bears og Cardinals fremdeles ikke møttes i sluttspillet. Sammenlagt leder Bears serien 59–28–6, og da Cardinals spilte i Chicago gikk Bears 47–19–6 mot dem.^{[116][117][118][119]}

Bears og New York Giants har møttes i seks tittelkamper i NFL, mer enn noen to andre lag i tittelkamper i NFL både før og etter Super Bowl ble introdusert. Bears har vunnet fire av de seks kampene, som inkluderer The Sneakers Game som Giants vant i 1934. De to lagene møttes også i sluttspillet i 1985 og 1990, hvor de vant hver sin gang på vei til en Super Bowl-tittel (Bears i Super Bowl XX, Giants i Super Bowl XXV). Bears leder serien sammenlagt 36–24–2.^[120]

Bears og San Francisco 49ers møttes ofte da begge lagene spilte i Western Conference. Rivaliseringen vokste på 1980-tallet, da begge lagene ofte nådde sluttspillet i NFC: 49ers leder sammenlagt 35–33–1, og 3–0 i sluttspillet.^[121][122] Under NFLs nåværende rotasjon for seriespill møtes de to lagene minst en gang hvert fjerde år.^[123]

Historisk har Bear hatt en mindre rivalisering med tidligere divisjonsmotstander i NFC Central, Tampa Bay Buccaneers. Chicago leder sammenlagt 40–21.^[124][125] Under NFLs nåværende rotasjon for seriespill møtes de to lagene minst en gang hvert fjerde år.^[123]

Selv om lagene aldri har spilt i samme divisjon har Bears og Washington Commanders en historisk rivalisering som kan spores tilbake til 1932, da Braves holdt til i Boston og spilte som Braves. Rivaliseringen vokste frem i 1937 da washington draftet quarterback Sammy Baugh og begge lagene møttes ofte i NFL Championship Game på den tiden.^[126] Den mest minneverdige kampen fra perioden kom i 1940, da BEars satte en rekord ved å slå Commanders 73–0 i NFL Championship Game, som per 2023 fremdeles er en rekord for størst seiermargin i NFL.^[127][128] Rivaliseringen var tilbake på 1980-tallet da begge lagene kjempet om å lede National Football Conference.^[129] Washington leder knapt sammenlagt, 27–25–1 (2–1 i sluttspillet og 2–2 i tittelkamper). Ifølge den nåværende planleggingen av terminlister møtes Bears og Commanders minst én gang hver fjerde år.^[123]

De to lagene møttes for første gang i 1937-sesongen og spilte mot hverandre årlig frem til 1980. Fra 1995 til 2015 var begge lagene av en pågående rivalisering mellom Chicago og St. Louis som strakk seg over alle de fire store idrettsligaene i USA. Chicago leder sammenlagt, 54–39–3 (1–1 i sluttspill).^[130] Under NFLs nåværende rotasjon for seriespill møtes de to lagene minst en gang hvert fjerde år.^[123]

AFC-laget Miami Dolphins og Bears har møttes færre en 20 ganger, men har produsert flere minneverdige kamper. Mest kjent var en Monday Night Football-kamp i 1985 da Miami stod for Chicagos første og eneste nederlag i seriespillet, som også sørget for at Miamis 1972-lag forble det eneste perfekte laget i ligaens historie.^[131] Miami leder sammenlagt, 10–4.^[132] Under NFLs nåværende rotasjon for seriespill møtes de to lagene minst en gang hvert fjerde år.^[123]

Chicago og Rock Island Independents var delstatsrivaler i ligaens første tiår, hvor Bears vant sammenlagt 8–1–4.^[133]

Rivaliseringen mellom Canton/Cleveland Bulldogs og Staleys/Bears var den største i NFL på 1920-tallet, mellom to av ligaens mest dominante lag. Kampene tiltrakk seg vanligvis de høyeste tilskuertallene,^[134] og resultatet av kampene var ofte avgjørende for hvem som vant NFL Championship (1921–1924).^[135] Rivaliseringen vokste etter 1921-sesongen da Staleys’ stjernespiller Guy Chamberlin signerte med Bulldogs og ledet dem til tre strake ligatitler, inkludert en tittel de sikret over Bears takket være tiebreakers i 1924.^{[87][136][137]} Chicago vant sammenlagt, 4–3.

Soldier Field, som ligger i Lake Shore Drive i Chicago, er Bears sin nåværende hjemmebane. Bears flyttet til Soldier Field i 1971 etter å ha utvokst Wrigley Field, hvor laget hadde holdt til i 50 år. Etter sammenslåingen av AFL og NFL ville den nye ligaen at lagene skulle spille i stadioner med en kapasitet på minst 50 000. Selv med portable tribuner hadde Wrigley en makskapasitet på 46 000.^[138] Bears skulle originalt spille på Dyche Stadium (nå Ryan Field), men naboene rundt Northwestern University klaget på dette og avtalen ble kansellert. Bears’ originale hjem var Staley Field i Decatur i Illinois da laget spilte under navnet Decatur Staleys, før de flyttet til Chicago i 1921.

Underlaget i Soldier Field ble byttet fra naturlig gress til AstroTurf i forkant av 1971-sesongen, men ble byttet tilbake til naturlig gress før 1988-sesongen. Stadionet var banen for det beryktede Fog Bowl mellom Bears og Philadelphia Eagles.^[139]

I 2002 ble stadionet stengt ned og gjenbygd, hvor kun stadionets utvendige vegg ble beholdt. Det ble stengt søndag 20. januar 2002, dagen etter at Bears tapte i sluttspillet. 27. september 2003 ble stadionet åpnet igjen etter å ha blitt helt gjenoppbygd (for andre gang i stadionets historie).^[138] Mange tilhengere refererer til stadionet som "New Soldier Field".^[140] I 2002-sesongen spilte Bears hjemmekampene sine i University of Illinois sitt Memorial Stadium i Campaign, hvor de spilte 3-5 sammenlagt.

Flere kritikere har en negativ innstilling til det nye stadionet. De mener at stadionet er stygt å se på snarere enn et landemerke; noen har kalt det for "Mistake on the Lake".^[141] Soldier Field mistet sin status som "National Historic Landmark 17. februar 2006.^[142]

I 2005-sesongen vant Bears divisjonen og sikret andre seed for NFC i sluttspillet, som gav dem retten til å spille minst én hjemmekamp i sluttspilet. Laget spilte hjemme (og tapte) i divisjonsrunden 15. januar 2006 mot Carolina Panthers. Dette var den første sluttspillkampen i Soldier Field etter stadionets gjenåpning.

Stadionets målsone og midtbane var ikke malt før i 1982-sesongen.^[143] Designet på banen inkluderte ordet "Chicago" i Highway Gothic i end zone på begge sider. I 1983 ble samme design brukt, med en stor "C" på midtbane. Designet forble det samme frem til 1996.^[143] I 1996 ble den store "C"en på midtbanen byttet ut med et stort Bears-hode, og designet i end zone ble endret til ordet "Bears" i kursiv. Det nye designet forble til 1999-sesongen, da de gikk tilbake til det gamle designet. I New Soldier Field ble designet i end zone endret til at én side hadde ordet "Chicago" og den andre har "Bears".^[143]

I juni 2021 la Bears inn et bud for å kjøpe opp Arlington International Racecourse i Arlington Heights i Illinois fra Churchill Downs.^[144] Til tross for forhandlinger med byen Chicago angående oppgraderinger i Soldier Field inngikk Bears en avtale med Churchill Downs for å kjøpe Arlington International Racecourse i Arlington Heights i Illinois i september 2021 for $197,2 millioner. Salget, som inkluderer 325 acre (132 ha; 1 320 000 m²) av landeområder som kan bygges på, ble ferdigstilt 15. februar 2023.^[145][146] I 2024 skiftet Bears fokuset til parkeringsområdet sør for Soldier Field, på Museum Campus.^[147][148] Den 24. april 2024 annonserte Bears planer for utviklingen av et kuppelstadion med en prislapp på $4,7 milliarder.^[149][150]

Fra laget ble stiftet og frem til 1930 avholdt Staleys/Bears treningsleir i eget stadion: Staley Field (Decatur i Illinois) og Cubs’ Park (Chicago i Illinois). I 1930 ble leiren flyttet til Mills Stadium (Chicago i Illinois) og mellom 1931 og 1934 til henholdsvis Loyola University Chicago, Logan Square Baseball Park, Notre Dame University og Lane Tech College Prep High School.^[151]

I 1935 begynte laget å avholde treningsleir på mer kjente steder da de begynte å trene på St. John's Northwestern Military Academy (Delafield i Wisconsin). I 1944 flyttet de til St. Joseph's College i Collegeville i Indiana og holdt seg der i 30 år. Fra 1975 til 1984 trente de på Lake Forest College før de flyttet til University of Wisconsin–Platteville i 1985. De flyttet videre til Olivet Nazarene University i Bourbonnais i Illinois i 2002 før de permanent flyttet inn i det nylig oppussede Halas Hall i 2020.^[152]

Lagets hovedkvarter Halas Hall er oppkalt etter lagets grunnlegger George Halas og ligger i Lake Forest i Illinois. Under sesonger trener Bears’ i fasiliteter som ligger like ved. Det originale Halas Hall, oppkalt etter George Halas Jr. som døde brått i 1979, lå 4 miles (6,4 km) vest for det nåværende bygget, på Lake Forest College, og inkluderte to treningsbaner og administrasjonskontorer^[153] som nå blir brukt av Foresters Athletics Department.^[154] Det nye Halas Hall ble åpnet 3. marsr 1997 og utvidet i 2013 og 2018.^[155]

Laget har også kontorer i Chicago sentrum, på 123 N. Wacker Dr,^[156] for ansatte i salgsavdeling, bedriftspartnere og arrangementsavdelingen.^[157]

Mens Super Bowl XX-vinnerne Bears var velkjente i amerikansk populærkultur på 80-tallet, hadde laget tidligere spilt en rolle i TV-filmen Brian's Song fra 1971, med Billy Dee Williams som Gale Sayers og James Caan som Brian Piccolo. Filmen fortalte historien om hvordan Piccolo hjalp Sayers å komme seg fra en kneskade til å returnere til sin status som en av ligaens beste spillere, og hvordan Sayers hjalp Poccolos familie gjennom Brians sykdomsperiode.^[158][159] En remake i 2001 hadde Sean Maher i rollen som Piccolo og Mekhi Phifer som Sayers.^[160]

Laget i 1985 huskes også for innspillingen av sangen "The Super Bowl Shuffle, som nådde 41. plass på Billboard Hot 100, og ble nominert til en Grammy Award.^[161] I musikkvideon for låten rapper laget at de er "not here to start no trouble", men "just here to do the Super Bowl Shuffle". Laget tok en risk da de spilte inn og gav ut sangen før sluttspillet hadde begynt, men klarte å unngå en flause da de vant Super Bowl XX med en rekordstor margin, 46-10. Kampen var ifølge Nielsen ratings en av de mest sette TV-sendingene i historien; kampen hadde en rating på 48,3 som plasserte den på 7. plass.^[162]

I tillegg til "Super Bowl Shuffle" inspirerte Bears sine suksesser på 80-tallet en gjentakende sketch i det amerikanske TV-programmet Saturday Night Live kalt "Bill Swerski's Superfans".^[163] Sketchen består av George Wendt som vert for et radioprogram sammen med Carl Wollarski (Robert Smigel), Pat Arnold (Mike Myers) og Todd O'Connor (Chris Farley). Sketchen stoppet etter at Ditka fikk sparken i 1993. Sketchen har dukket opp en gang siden, da Horatio Sanz dukket opp som en Super Fan for Cubs under "Weekend Update" i 2003. Utenfor SNL har George Wendt spilt rollen i en promovideo for Super Bowl XL på ABC.

I TV-serier som er basert i Chicago, som The Bob Newhart Show, Married... with Children, Family Matters, Still Standing, According to Jim, Early Edition og The Bernie Mac Show, er hovedrollene tilhengere av Bears og bruker ofte Bears sine trøyer og t-skjorter. Roseanne er en annen TV-serie basert i Illinois hvor Bears er hovedrollenes favorittlag, og 'Dan Connor' (John Goodman) bruker ofte hatter med Bears sin logo. Der er flere referanser til Bears i That '70s Show, som var basert i Wisconsin, hvor Packers holder til. I en episode hvor gjenger er på en kamp mellom Bears og Packers dukker Eric opp med en Walter Payton-trøye og blir buet av Packerstilhengerne rundt. I en episode av Disney Channel-serien Shake It Up, som er basert i Chicago, drev karakteren Dina Garcia (Ainsley Bailey) med videresalg av billetter til Bears-kamper. Karakteren Cameron Tucker i Modern Family er en Bears-fan. I en episode av Disney Channel-serien "I Didn't Do It", basert i Chicago, prøver Lindy Watson (Olivia Holt) og Logan Watson (Austin North) å få en fotball signert av Hall of Fameren Dick Butkus etter at de ødela farens signerte ball.

Ditkas suksess og popularitet i Chicago har ledet til at han har holdt analytikerstillinger i forskjellige pregame-programmer. Ditka jobbet både med NFL on NBC og The NFL Today på CBS, og han jobber nå for ESPN i Sunday NFL Countdown samt gir analyser av Bears sine fredagskamper på WBBM-TVs 2 on Football med Mark Malone.^[164] Han er også ekspertkommentator for alle lokale sendinger av Bears-kamper i sesongoppkjøringen. Ditka spilte også seg selv sammen med Will Ferrell i komedien Kicking & Screaming fra 2005.^[165]

Ditka, Dick Butkus, Walter Payton, Jim McMahon, William "Refrigerator" Perry og Brian Urlacher er kjent for å ha deltatt i reklamer på TV. Urlacher, som hadde den mestselgende trøyen i 2002, var i en reklame for Nike sammen med tidligere quarterback for Atlanta Falcons Michael Vick.^[166][167]

I den animerte kortfilmen "Rah Rah Bear" av Hanna-Barbera fra 1961 hjelper Yogi Bear Bears å slå New York Giants. Bears var senere med i en tegnefilmversjon av NBC sin sitcom Punkmy Brewster hvor Bears spiller mot Green Bay Packers.^[168]

Clark Griswold (Chevy Chase) fra Hjelp, vi må på ferie-serien har i noen sener på sen en Chicago Bears-caps. Han bruker den samme capsen i alle fire filmene i serien.^[169]

WMVP (1000 AM) sender Bears’ kamper med Jeff Joniak som hovedkommentator og Tom Thayer, som spilte for Bears fra 1985-92, som ekspertkommentator,^[170] og sidelinjereporter Zach Zaidman. Tidligere kommentatorer inkluderer hovedkommentatorene Jack Brickhouse, Joe McConnell og Wayne Larrivee, samt ekspertkommentatorene Hub Arkush, Dick Butkus, Jim Hart og Irv Kupcinet.

Bears’ kamper ble sendt på spansk på WLEY-FM fra 2012 til 2014. Siden 2015 har WRTO og WVIV-FM tatt over.

Sesongoppkjøringskamper blir sendt på WFLD. Kommentatorene er Adam Amin (hovedkommentator), Jim Miller (ekspertkommentator) og Lou Canellis (sidelinjereporter). WFLD sender også størsteparten av lagets seriekamper gjennom NFL on Fox. Bears’ hjemmekamper mot lag i AFC blir sendt på CBS-stasjonen WBBM-TV, som var lagets uoffisielle «hjemmestasjon» fra 1956 frem til Fox vant rettighetene for NFC i 1995. Søndagskamper i kveldstid sendes på NBCs WMAQ-TV, og ESPN Monday Night Football-kamper sendes enten på ESPN eller WLS-TV.

Patrick Mannelly holder rekordern for flest sesonger med Bears på 16.^[171] Steve McMichael holder rekorder for flest kamper på rad for Bears med 191, mellom 1981 og 1993.^[171] Payton ligger på andreplass med 186 kamper som running back mellom 1975 og 1987, hvor han kun gikk glipp av én kamp på 13 sesonger.

Kickeren Robbie Gould ble Bears sin poengleder i uke 5 i 2015-sesongen^[172] og tok da over etter placekicker Kevin Butler som holdt rekorden før, med 1 116 poeng for Bears mellom 1985 og 1995.^[171] Walter Payton ligger på andreplass med 750 poeng. Payton holder lagrekorden for rushiing yards med 16 726.^[171] Det var en NFL-rekord frem til Emmitt Smith fra Dallas Cowboys slo den i 2002. Tidligere running back for Bears Matt Forte, som signerte med Bears i 2008, holder andreplass med 6 985 yards. Forte holde også lagrekorden for en nykommer i løpsforsøk, yards og mottagelser i én sesong. Mark Bortz har rekorden for flest sluttspillkamper med Bears, 13 mellom 1983 og 1994, fulgt av Kevin Butler, Dennis Gentry, Dan Hampton, Jay Hilgenberg, Steve McMichael, Ron Rivera, Mike Singletary, og Keith Van Horne, som alle har spilt i 12 sluttspillkamper.

1940-laget holder rekorden for den største seiersmarginen i en NFL-kamp (sluttspill eller seriespill) da de vant 73-0 mot Washington Redskins i NFL Championship Game 1940. Den største hjemmeseieren for Bears er 61-7, fra en kamp mot Green Bay Packers i 1980. Det største nederlaget var 52-0 mot Baltimore Colts i 1964. Klubben hadde ubeseirede sesonger i 1934 og 1942, men vant ikke mesterskapskampen i noen av sesongene. I 1934 gikk klubben 13-0 men tapte mot New York Giants, og i 1942 gikk klubben 11-0 men tapte mot Redskins. Halas holder rekorden for flest sesonger som coach med 40, og for flest seiere med 324. Ditka er nummer to med 112. Ingen andre coaches for Bears har vunnet over 100 kamper med laget.^[171]

Under 2006-sesongen satte return specialist Devin Hester flere kick return-rekorder. Han holder lagrekorder for flest return yards med 2 261.^[173] Han hadde seks touchdown returns, og satte med det en rekord for flest i én sesong.

He had six touchdown returns, setting a record for most returns in a single season.^[174] I 2007 fikk han igjen seks touchdown returns i en sesong, inkludert den 12. november 2006 da han returnerte et field goal som bommet for en 108-yard touchdown.^[175] Han tangerte med det rekorden til tidligere lagkamerat Nathan Vasher, som ble satt under ett år tidligere.^[176] Hester satte også en SUper Bowl-rekord da han ble den første spilleren til å returnere et åpningsspark for en touchdown i et Super Bowl.^[177] Den 20. desember 2010 satte Hester en NFL-rekord for flest touchdowns etter et punt eller kickoff return med sin 14 i en kamp mot Minnesota Vikings. I 2011 tok Hester rekorden for flest punt returns mot Carolina Panthers.

I 2012 satte Charles Tillman rekorden for flest forced fumbles i én kamp med 4 mot Tennessee Titans. Chicago ble også det første laget i ligaens historie med en touchdown pass, touchdown run, interception return for en touchdown og et blokkert kick/punt for en scoring i samme kvarter mot Titans.^[178] Tillman sammen med lagkameraten Lance Briggs ble det første paret i NFLs historie som returnerte en interception for en touchdown i to kamper på rad, mot Jacksonville Jaguars og Dallas Cowboys.^[179]

Følgende er en liste over Bears sine fem siste sesonger. For en full liste over sesongresultater se Liste over Chicago Bears’ sesonger.

Merk: Kolonnene for Plassering, Seiere, Tap og Uavgjort viser kun resultater for seriespill og inkluderer ikke resultater i sluttspillet.

Per 8. januar 2023

Bears er laget med flest medlemmer i Pro Football Hall of Fame med 32, men har også åtte andre Hall of Famere som har tilbragt en mindre del av sin karriere med laget.^[180] Grunnlegger, eier, hovedtrener og spiller George Halas, halfback Bronko Nagurski og Red Grange var med i den originale gruppen inlemmelser i 1963. Franchisen fikk 14 medlemmer innlemmet mellom 1963 og '67. Offensive tackle Jim Covert og defensive end Ed Sprinkle er lagets nyligste Hall of Famere, som begge ble innlemmet i 2020.^[181] Chuck Howley, som bare spilte en kort periode for Bears i løpet av sin karriere, ble innlemmet som en seniorkandidat i 2023.^[182]

Bears har pensjonert 14 uniformnumre, som er mer enn noe annet lag i NFL, og fjerde mest i sport i Nord-Amerika bak basketballaget Boston Celtics (23), baseballaget New York Yankees (21) og ishockeylaget Montreal Canadiens (15). Bears pensjonerte Mike Ditkas #89 9. desember 2013.^[183] Dette er det siste nummeret Bears skal pensjonere.^[184]

I anledning lagets 100-årsdag avduket Chicago Bears 20. mai 2019 en liste over de 100 beste spillerne i lagets historie, bestemt av Don Pierson og Dan Pompei, to av de mest anerkjente journalistene som har fulgt laget opp gjennom tidene.^[185] Da listen ble publisert inkluderte den 27 Hall of Famere samt to som skulle innlemmes i 2020 (Jim Covert og Ed Sprinkle).

Fire aktive spillere var inkludert på listen, safety Eddie Jackson (96), defensive lineman Akiem Hicks (75), offensive lineman Kyle Long (74) og den høyest rangerte aktive spilleren Khalil Mack (60), som da kun hadde spilt for laget i én sesong. Long pensjonerte seg året etter.

Senere publiserte laget listen «Top 10: Best of the rest» med 10 spillere som ikke hadde blitt inkludert på topplisten. Spillerne som var nevnt var: Alex Brown, Thomas Jones, Dave Whitsell, Curtis Conway, Tim Jennings, Leslie Frazier, Roberto Garza, Marty Booker, Nathan Vasher og William Perry.^[186]

 ^𝙝𝙤𝙛   Innlemmet i Pro Football Hall of Fame.
 ^𝐟   Finalist for Pro Football Hall of Fame.
 ^HAF   Medlem av Helms Athletic Foundation Pro Football Hall of Fame.^[b]
 vg   Medlem av PFRA Hall of Very Good.^[187]

I løpet av uken fra 3. juni 2019 ble deler av Bears' All-Time Team annonsert daglig, først med forsvarsspillerne,^[188] fulgt av special teams^[189] og deretter angrepsspillerne.^[190]

Larry Mayer sa senere om de som hadde avlagt stemme at «if they had included a long-snapper on the team it would have been Patrick Mannelly».^[191]

^* Som Chicago Bears-spiller

• Taylor, Roy (2004). Chicago Bears History. Arcadia Publishing (SC). ISBN 978-0-7385-3319-3. 

• (en) Offisielt nettsted  
• (en) Chicago Bears – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Chicago Bears – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• Chicago Bears på National Football Leagues nettsider
• Chicago Bears på ESPN.com