Ladejarlene

Ved slutten av eldre jernalder, omkring år 600, kan man regne med en jevn bosetting i jordbruksbygdene på sør- og østsiden av Trondheimsfjorden.^[3] I siste halvdel av 800-tallet var Trøndelag organisert i åtte fylker.^[4] Noen leder med kongsnavn kan ikke dokumenteres før Harald Hårfagre, selv om Snorre sier at «Kong Harald hadde til sammen åtte slag eller flere i Trondheimen, og da han hadde felt åtte konger, tok han hele Trondheimen under seg.»^[5]

De åtte kjernefylkene i det trønderske tingsambandet Frostatinget var:^[6]

• Orkdølafylke
• Gauldølafylke
• Strindafylke
• Stjordølafylke
• Verdølafylke
• Øynafylke
• Skøynafylke
• Sparbyggjafylke

Hålogaland synes å ha hatt en stor befolkning på 7–800-tallet og stor tilgang på handelsvarer. De må ha hatt sjøveis kontakt med andre land, noe som blant annet vises i diktet Volundkvadet, som skal være blitt til i Hålogaland med sterk påvirkning fra angelsaksiske dikt.^[7]

Den viktigste samtidskilden til håløygenes posisjon og selvforståelse er Øyvind Skaldespillers dikt Håløygjatal. Dette diktet, som er fra Håkon jarls regjeringstid (980-tallet), nevner ladejarlenes forfedre i 25–27 generasjoner helt fra den guddommelige opprinnelsen hos gudene Odin og Skade til de dalevende jarlene. Diktet er svært inspirert av Ynglingatal^[8][9] og er selvsagt først og fremst mytedannende; ikke historisk korrekt. Diktet karakteriseres som et «genealogisk hyllingkvad»^[8], og må ha hatt samme funksjon som legitimering av Håløygættens guddommelige avstamning som Ynglingatal hadde for Ynglingeætten – Harald Hårfagres kongsætt. Håløygjatal er ujevnt bevart i eldre kilder og håndskrifter, men et islandsk håndskrift fra 1300-tallet gjengir 27 slektsledd, på samme måte som Ynglingatal gjør; noe som understreker ambisjonene om likeverd med Hårfagreætten.^[9]

Håløygjatals skildring av de siste generasjonene før Håkon Grjotgardsson kan antas å være noenlunde dokumentarisk. De håløygske stormenn har gradvis flyttet seg sørover. Håkon Grjotgardssons farfars far nevnes som Harald Naumdølajarl i Namdalen. Håkons far Grjotgard Herlaugsson knyttes til Selva i Agdenes.

Hålogalendingen Ottar har i sin beretning til den engelske kong Alfred den store gitt et utfyllende bilde av nordlendingenes utfordringer på 800-tallet. De nordnorske stormennenes utbytte fra primærnæringer, spesielt jordbruk og dyrehold, var små. Ottar opplyste selv at han – som en av de mektigste og rikeste i landsdelen – hadde 20 kyr, 20 sauer og 20 svin, i tillegg til 600 reinsdyr. Men skattleggingen av og handelen med finnene ga enorme inntekter spesielt i form av skinnvarer som var kostbare handelsvarer lenger sør. De stormenn som klarte å utruste handelsfartøyer sørover til de store markedene (Ottar selv dro til Slesvig), tjente store penger. Det var imidlertid farefullt å dra med handelsskip langs norskekysten. I denne tida var «hver vestlandsk stormann sjørøver av profesjon» ^[10]. Historikeren Andreas Holmsen mener at Ottars handelsferd sørover er representativ også for håløygjarlenes handelsvirksomhet og at denne handelsvirksomheten var grunnlaget for deres maktposisjon^[11]. Kontrollen med skipsleia sørover langs norskekysten var derfor avgjørende for deres virksomhet.

Sannsynligvis var det på denne bakgrunn at Grjotgard Herlaugsson etablerte sitt hovedsete på Selva i Agdenes på sørsida av Trondheimsfjorden, hvor han kunne kontrollere innløpet til fjorden med de rike jordbruksbygdene i Trøndelag, blant annet på Innherred. Det sies riktignok ikke eksplisitt i kildene at han etablerte et hovedsete i Selva, bare at Eirik Blodøks var i gjestebud der og at Grjotgard døde der, men lokalseringen vurderes som naturlig og rimelig.^[3] Også herfra ble det drevet handel med friserne i Nordvest-Tyskland, og dette falt godt inn i håløygjarlenes forretningside. Hvor denne slekten hadde sitt hovedsete før de kom til Trøndelag er usikkert, men det har vært spekulert både i Andøya og Malangen i Troms^[12]. Det er også pekt på tilknytning til høvdingsetet på Borg i Lofoten^[13]. Jarlene ønsket også kontroll videre langs skipsleia sørover. I forståelse med kong Harald dro Grjotgards sønn Håkon sørover og falt i et slag mot Atle jarl i Sogn^[14].

Kildene, framfor alt Snorre og Ågrip har forskjellige syn på hvem som først var den reelle makthaver i Trøndelag - Harald Hårfagre eller Håkon Grjotgardsson. Den historiske dom er nok at Håkon ladejarl møtte Harald Hårfagre som en tilnærmet likemann^[15]. Harald hadde fra sin maktposisjon underlagt seg store deler av Opplandene og kanskje også områder lenger sør på Østlandet før han dro mot Trøndelag, mens Håkon hadde startet en slags rikssamling nordfra. Historikeren Andreas Holmsen hevder at de to storhøvdingene dannet et forbund med felles interesser: Håkon ble Haralds mann i Trøndelag og fikk et solid fotfeste på Lade i Strindafylket ved (i) det nåværende Trondheim, mens Harald dro til Møre og Vestlandet og tuktet småkongene der. En solid allianse til begges fordel ble grunnlagt. For å besegle alliansen giftet Harald seg med Håkons datter Åsa. Etter å ha alliert seg med Håkon dro Harald videre til Møre og utvidet herskernes allianse til også å omfatte Ragnvald Mørejarl.

Sist på 800-tallet var Grjotgards sønn Håkon «Gamle» den første som kalte seg «ladejarl», og allerede under ham synes jarlesetet å ha blitt godt forankret i det trønderske samfunnet.

Hovedkildene beskriver noe ulikt hvordan han etablerte seg på herresetet Lade. I Harald Hårfagres saga gir Snorre Sturlason uttrykk for at Håkon og mennene hans kom fra oppholdsstedet på Ørlandet for å møte Harald, og at kongen ga ham jarletittel og lot ham etablere hovedsetet på Lade. I Fagrskinna synes Håkon allerede etablert på Lade ved at Harald og hæren hans er til veitsle hos ham da noen av kongens menn søker tilflukt på Lade. De hadde vært kongens stedfortredere hos Atle jarl den mjåe i Gaular, men «gjorde det helst utrivelig, gjorde mye ugagn i drukkenskap. Den fjerde sommeren da kongens menn skulle komme til veitsle, jaget Atle jarl dem bort med skam. Han ville ikke ha ustyrligheten deres, og ba kongen selv ta veitslen eller veitsleavgifter. […] Kongen ble sint da han fikk vite dette. Håkon ba da om det lenet over Sygnafylket med samme vilkår som Atle jarl hadde. Kongen ga ham det.» Samme år dro Håkon med trønder- og håløyghæren sørover langs land og støtte sammen med Atle jarl «ved Fjaler i Stavenesvågen» der Håkon ble drept og hæren hans fikk tap.^[16]

Etter Håkons død, som skal ha skjedd engang mellom 900 og 920 (mest sannsynlig rundt 915), overtok sønnen Sigurd jarletittelen. Sigurd beholdt sin maktposisjon i Trøndelag gjennom resten av Harald Hårfagres regjeringstid (til ca. 930), og alliansen fortsatte også under kong Håkon den gode. Kong Håkon var kristen, mens befolkningen, særlig i Trøndelag og med jarlene i spissen^[17], fortsatt holdt hardt på den gamle åsatroen. Snorre vier stor oppmerksomhet til Sigurd jarls mekling i religionsspørsmålet mellom kongen og bøndenes talsmann Asbjørn fra Medalhus, hvor kong Håkon til slutt tvinges av bøndene til å delta i det hedenske midtvintersblotet i Trøndelag.^[18]

Grjotgard var Sigurd jarls yngre bror. På begynnelsen av 960-tallet var det sterk strid mellom Eirikssønnene med kong Harald Gråfell i spissen og ladejarlen. Bak Eirikssønnene sto også deres mor, den beryktede dronning Gunnhild. Harald fikk med både list og smiger lurt Grjotgard til å forråde sin bror mot at han selv skulle få overta jarletittelen på Lade. Grjotgard hjalp Eirikssønnene slik at Sigurd jarl ble overrasket og brent inne da han var på gjestebud rett over fjorden, på Aglo (Skatval) i 962. Kildene er ikke uttrykkelig klare på at Grjotgard ble jarl, men det antas at han hadde jarletittelen i noen få år før Sigurds sønn Håkon hevnet sin far ved å drepe Grjotgard på Møre^[19][20].

Etter at kong Håkon den gode falt i I 960 eller 961, overtok brorsønnen Harald Gråfell kongsnavnet i Norge, meget godt hjulpet av danskekongen Harald Blåtann. Den sterke alliansen mellom kongemakta og ladejarlene slo nå sprekker. I 962 ble Sigurd jarl drept av Harald Gråfell, og etter et kort mellomspill med Grjotgard Håkonsson, overtok Håkon Sigurdsson jarletittelen. I 970 ble Harald Gråfell drept i et bakhold i Danmark, ifølge Fagerskinna med sterk medvirkning fra Håkon jarl,^[21][22] og Harald Blåtann satte ham da inn som sin skattekonge i Norge.^[23] Fram til 986 betalte Håkon jarl skatt til danskekongen, men kom på kant med Haralds sønn Svein Tjugeskjegg, som med støtte av jomsvikingene samlet en hær som Håkon beseiret i slaget ved Hjørungavåg.

I realiteten var Håkon jarl nå norsk konge fram til sin død i 995. Kongesagaen Ågrip kaller Håkon en enevoldshersker i Norge og mener han var kommet dit av sin klokskap og sin støtte i folket, og dessuten fordi Gunnhildssønnene var døde og hårfagreætten var utdødd på mannssiden.^[24] I Fagrskinna står det at «Etter slaget med jomsvikingene mente Håkon jarl seg å ha hele makten. Etter å ha slått så store høvdinger, trengte han ikke lengre å frykte danene.»^[25] Einar Skålaglam skrev at alt land nord for Viken lå under jarlen og Øyvind Skaldespiller at han rådde over alt land helt sør til Agder.^[26] Mye tyder på at jarlens maktsentrum lå på Vestlandet, mens maktgrunnlaget i Trøndelag var svakere.^[27] I Fagrskinna nevnes at jarlen styrte svært hardt, ble grådig, ikke fulgte lovene og «var usedsmann etter kvinner». Likevel mener Schreiner at det utslagsgivende var at han etter slaget i Hjørundavåg var blitt så sterk og egenrådig at bondearistokratiet i Trøndelag vendte seg mot ham. Jarlen ble drept av trellen Tormod Kark^[28], mens yngstesønnen Erlend druknet etter å ha blitt angrepet på Trondheimsfjorden. De andre sønnene rømte landet.^[25] At Snorre hele tida omtaler Håkon som «jarl» og ikke «konge», må sannsynligvis tilskrives Snorres ydmykhet for Hårfagreætten. Håkon regnes som den siste norske herskeren som holdt på de gamle gudene.

Håkons sønn Eirik (957–1024) var jarl på Lade for Trøndelag og Hålogaland fra farens død i 995 og til 1012, og etter å ha anerkjent det danske overherredømmet til Svein Tjugeskjegg etter slaget ved Svolder i 1000 fikk han også, sammen sin bror Svein, dele de norske fylkene mellom seg etter overenskomst med kong Svein og kong Olof Skötkonung av Sveariket. I 1015 dro han til England og overlot makten til sin sønn Håkon. Eirik var senere også jarl av Northumbria (1016–1023). Sagaen fremstiller Eirik som et handlekraftig menneske som først kom på kant med sin far gjennom et drap på en venn av jarlen. Så dro han til Danmark og ble alliert med kong Harald Blåtann, noe som ikke var selvsagt for en frillesønn som ham. Dette taler for at han hadde personlige egenskaper ut over det vanlige. Han kom tilbake til Norge og sto ved sin fars side i slaget ved Hjørungavåg, hvor han leder en styrke på 60 skip.

Svein var Eiriks yngre halvbror. På tross av at han var av «bedre» avstamning enn sin halvbror (som var frillesønn), levde han store deler av livet i sin brors skygge. Svein deltok i slaget ved Hjørungavåg sammen sin bror og sin far, men får ikke samme helteomtale.^[29] Han omtales ikke som jarl hos Snorre, men han styrte Norge sammen sin brorsønn Håkon mens Eirik jarl var i utlandet fra 1012 til 1015. I 1015 ble han beseiret av Olav Haraldsson (Olav den hellige) i slaget ved Nesjar, måtte flykte til Sverige og døde der.

Håkon Eiriksson, født ca. 998, død ca. 1029, var sønn av Eirik Håkonsson Ladejarl og Gyda Sveinsdatter, datter av Svein Tjugeskjegg. 17 år gammel, i 1015, ble han riksstyrer i Norge. Sagaen skildrer et møte mellom Håkon og Olav Haraldsson på Vestlandet.^[30] Etter dette, fra 1019, blir Håkon omtalt i engelske kilder som jarl i Mercia (Worcestershire) i England. Han deltok sannsynligvis i Knud den stores kamper og maktspill i 1020-årene som førte til at han kunne ta makten i Norge i 1028. Han ble utnevnt til jarl over Norge av Knut den store i 1028, etter at Knut hadde tvunget kong Olav ut av landet. Håkon var tilbake i England i 1029, sannsynligvis for å gifte seg med Knut den stores søsterdatter Gunnhild. Han druknet på vei tilbake til Norge. Med Håkons død i 1029 døde mannslinjen i ladejarlætten og håløygætten ut.^[31] Samtidig sluttet også epoken med jarlestyre, og de kristne kongene fikk et politisk overtak.^[32]

Kilder og tolkninger for herskertitlene før og under ladejarlene har vært gjenstand for diskusjon. Tittelen «konge» er brukt om de eldste ynglingene i Ynglingatal lenge før en norsk rikssamling var på tale. Snorre bruker kongstittelen på småkongene i østlandsområdet før Harald Hårfagre startet rikssamlingen. Ellers synes det som om flere herskertitler ble brukt samtidig. Merete Røskaft skriver at «mens småkonger, jarler og herser tidligere hadde ligget i stadig strid og rivalisering med hverandre, var det nettopp Harald Hårfagre som ble den første som greide å skaffe seg kontroll over store deler av Vestlandet»^[33].

De trønderske fylkene synes å ha vært styrt av herser, og også Sola-høvdingen Erling Skjalgsson i Rogaland omtales som herse. Snorre skriver om ham at kong Olav Tryggvason tilbød å gi Erling jarlsnavn, men at han ønsket å forbli herse.^[34]

Håløygene omtales imidlertid tidlig som håløygjarler, mens de som etter hvert kom sørover til Namdalen i enkelte tilfeller omtales som konger. Kildene omtaler minst to tilfeller hvor kongen har «veltet seg ut av kongssetet» og satt seg ned på fotpallen for så å ta jarlsnavn^[35]. Snorre omtaler konsekvent ladejarlene med jarlsnavn, også i den tiden hvor Håkon Sigurdsson er «Jarl av Norge» under danskekongen. Jarletittelen benyttes også i Håløygjatal som er en samtidig kilde (i motsetning til Snorre).

Helt fra Håkon den gode (Håkon Adalsteinfostre), som var oppdratt i et kristent livssyn hos sin fosterfar Adalstein av England, hadde Norge hatt kristne konger, som med ulik framferd og styrke introduserte kristendommen. Det tok hundre år før kristendommen fikk et reelt gjennomslag i befolkningen. Dette skjedde etter slaget på Stiklestad i 1030.

Imot troen på «hvitekrist» på 900-tallet sto først og fremst ladejarlene som hedenske ledere for bondesamfunnet i Trøndelag, selv om nyere forskning gir et mindre entydig bilde av for eksempel Håkon Sigurdsson som ensidig hedning. Sigurd jarl ble av Snorre beskrevet som «svær til å blote», hans sønn Håkon likeså. Snorre beretter at kong Håkon den gode «øste vann over» Håkon da han ble født i 935. Selv om Håkon den gode var kristen, er det imidlertid lite som tyder på at dette var en kristen dåp. Håkon jarl ble senere døpt til kristendommen i Danmark; sannsynligvis skjedde dette samtidig med at danskekongen Harald Blåtann ble døpt i 963 eller 965^[36], men det kan også ha skjedd senere. De hedenske herskerne i Norden var på denne tiden under sterkt press fra den katolske kirke og den tysk-romerske keiser Otto I. Ifølge Fagrskinna ble Håkon tvangsdøpt av Harald Blåtann,^[37] og det er usikkert om Håkon konverterte reelt. Heltediktet Vellekla fra 986 hyller Håkon som en hedensk mann:

Hærens kloke herre

lot det herjede hovsland

som Tor eide, atter

aktes som guders templer^[38]

Samtidig viser Frans-Arne Stylegar også til en episode hvor Håkon skal ha brutt ned et hov viet til guden Tor i Gautland.^[39] Dette ville være uforenlig med hedensk tro. Det er derfor, ifølge Stylegar, grunn til å tro at hans livssyn ikke var entydig hedensk, men at det sannsynligvis skjedde en livssynsmessig utvikling i livet hans. Han regnes likevel som Norges siste hedenske nasjonale hersker, og sønnen Eirik jarl og sønnesønnen Håkon, som satt på det trønderske jarlesetet i nesten en mannsalder etter Olav Tryggvasons fall, ble også omtalt som sterke motstandere av kristendommen.^[40]

Et stamtre for ladejarlslekta viser med stor tydelighet hvilken betydning giftermålene hadde for alliansebygging i de ledende adels- og kongeslektene i Norden. I løpet av tre–fire generasjoner er ladejarlene knyttet med blodsbånd til de ledende familier, først og fremst landets fremste kongsslekt Ynglingeætten ved at Harald Hårfagre ble gift med Håkon Grjotgardssons datter Åsa (de fikk blant andre sønnene Halvdan Svarte og Halvdan Kvite, som på slutten av Haralds levetid ble innsatt som landsdelskonger i Trøndelag), den danske kongefamilien ved datteren til Svein Tjugeskjegg og søsterdatteren til Knut den store^[41], mørejarlene ved sønnedatteren til Ragnvald Mørejarl, den svært innflytelsesrike trønderske bondehøvdingen Einar Tambarskjelve og sannsynligvis også den mektige Bjarkøyætten ved at Aslak, sønnen til Erling Skjalgsson på Sola ble gift med Sigrid Sveinsdatter, datter til Svein Håkonsson Ladejarl. Kildene til dette ekteskapet er usikre. Snorre gir også en opplysning om at Svein Håkonsson skulle være gift med en Holmfrid, datter av den svenske Olof Skötkonung.^[42] Denne Holmfrid kjennes imidlertid ikke fra andre kilder. En datter av disse skal (ifølge samme usikre kilde) ha blitt gift med den danske kong Svein Estridsson.^[43] De øvrige slektsopplysningene i stamtreet er stort sett sammenfallende hos Snorre og andre kilder og må regnes som relativt sikre.

Ifølge Snorre ble Lade gård bygd av Harald Hårfagre. Snorre skriver at «Kong Harald reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der reknet han siden at han hadde heimen sin. Han bygde den største hovedgarden sin der, den heter Lade.»^[44] Dette står i motstrid til Fagrskinnas opplysning om at «… [kongens menn] kom seg til Harald da han var i veitsle nord i Trondheimen med sin hær på Lade hos Håkon Gamle [Håkon Grjotgardsson]».^[45] Navnet, som betyr «ladested» eller «opplagssted», kan tolkes i retning av at det var ladejarlenes hovedgård – de var framfor alt handelsmenn, i motsetning til kong Harald. Uansett må gården være bygd som et høvdingsete rundt år 900 sentralt plassert på en høyde på Ladehalvøya øst for Nidelvas munning. Gården var hovedsete for jarlene fram til Håkon Sigurdssons død i 995, da kong Olav Tryggvasson overtok. Olav bodde der i to år før han ble drept i slaget ved Svolder i år 1000. Ladejarlene flyttet da inn igjen og bodde der til 1015, men stedet mistet sin rikspolitiske betydning^[46]. Gården har senere gjennom historien vært sete for forskjellige adelsmenn^[47]. Gården forble krongods, men ble senere lagt under Bakke kloster. Etter reformasjonen (fra 1574) kom den i privat eie^[48].

Lade kirke ligger like ved gården. Den nåværende kirken er bygd i 1190, men det har stått minst én steinkirke og én stavkirke på stedet. Det må antas – ut fra ladejarlenes tro – at det opprinnelig har stått et hedensk hov på stedet.

Lade gård i Trondheim eksisterer fortsatt. Gården ble i 1992 kjøpt av Reitangruppen, som har sitt hovedkontor der og som har restaurert gårdsanlegget.^[49]

Den danske forfatteren Adam Oehlenschläger utga diktet Hakon jarls død, eller christendommens indførsel i Norge i 1803^[50], og sørgespillet Hakon Jarl hin rige i 1807.^[51][52] Håkon jarl har også vært emne for romaner av mindre kjente forfattere: Haakon Ladejarl, en historisk Skildring av W.S. Dahl i 1887 og Sigurd Ladejarl og kong Haakon den første av P.Z. Helbostad i 1906^[53].

Historien om Håkon Sigurdsson og trellen Tormod Kark er grunnlag for sagaspillet Håkon og Kark, som har vært framført på Lade siden 1989.^[54] Dessuten er Tormod Kark og Håkon jarl tema i operaen Thora paa Rimol.

Tormod Kark har vært tema for mange forfattere: Oehlenschläger i Nordiske Digte (1807), visegruppa Isenkram med sangen «Soga om Kark», (Tekst: Sæmund Fiskvik, 1974), Peder Wright Cappelen med teaterstykket Kark (1974) og Idar Lind med romanen Kark (2000).

• Fagerskinna. Sagaen om Norges konger. Redigert av Torgrim Titlestad, oversatt av Edvard Eikill. Saga Bok, Stavanger 2008. ISBN 978-82-91640-28-0. sagabok.no
• Andreas Holmsen. Norges historie : fra de eldste tider til 1660. Universitetsforlaget, 1976. ISBN 82-00-03244-2 (1. utgave 1939)
• Johan Schreiner: Trøndelag og rikssamlingen, Jacob Dybwad, Oslo 1928
• Frans-Arne Stylegar. Håkon Jarl. Saga bok; Spartacus forlag, 2013. (Sagakongene). ISBN 978-82-430-0579-2
• Torgrim Titlestad, Norge i vikingtid. Saga bok, Stavanger 2011. ISBN 978-82-91640-59-4
• Trøndelags historie. Bind 1: Landskapet blir landsdel, fram til 1350. Av Sigmund Kinn Alsaker mfl. Redigert av Ida Bull. Tapir forlag, 2005. ISBN 978-82-519-2001-8

• Håkon jarls saga
• Ottars beretning til kong Alfred
• Håløygjatal
• Vellekla
• Torsdråpa