Ynglingeætten

Kvadet Ynglingatal er, dersom den tradisjonelle dateringen stemmer, den eldste kilden til informasjon om Ynglingeætten. Informasjonen i kvadet er imidlertid knapp. Islendingabok er fra tidlig 1100-tall, og blir således den nest eldste, men informasjonen om ynglingene består ikke av annet enn en liste med navn, og gir derfor lite å bygge på. En helhetlig fortelling kommer først med Historia Norvegiæ, som er fra rundt 1170. Historien om Ynglingene i Historia Norvegiæ er kort og enkel, og tar for seg ynglingeætten fra de norrøne gudene og frem til Halvdan Svarte. Om Opplendingenes konger er fra begynnelsen av 1200-tallet og gjengitt i Hauksbok. Den er trolig litt eldre enn Ynglingesaga, som er fra 1220-årene eller fra rundt 1230. Ynglingesaga begynner også med gudene, mens Om Opplendingenes konger tar til med den norske delen av yngligeætten.^[1] Hvordan Norge ble bygget er den yngste kilden, og er gjengitt i Flatøybok fra 1387.^[2]

Hva benevnelsen «yngling» egentlig betyr, er usikkert. Vanligvis er det tolket som «etterkommere av Yngve», men det kan også (som i moderne nordisk) bety bare «ung mann».^[3] I skaldekvadene forekommer ordet yngling kun i entallsform. Det er bare i sagaene man har brukt det i flertall – ynglinger/ynglingene. Man kan altså egentlig ikke ut fra kvadene, som regnes for å være mer pålitelige kilder enn de yngre sagaene, definere ynglinger som én ætt. Kanskje var yngling bare en kjenning, en omskriving, for fyrste/konge, og ikke noe som hadde noe med en spesiell ætt å gjøre.^[4]

Forestillingen om Ynglingeættens opprinnelse er en opphavsmyte. Slekten ble regnet for å stamme fra gudene, en forestiling som kalles en evhemerisme. Slike myter forklarer allerede vunne posisjoner, og legitimerer en slekts opphøyde posisjon. Opphavsmyter som ynglingenes var vanlige i hele Europa i tidlig middelalder. Vi vet ikke når opphavsmyten om Harald Hårfagres ætt var laget, men det kan ha vært på 900-tallet, altså mens rikssamlingen pågikk.^[5] Enkelte forskere mener også at forestillingen om Ynglingeætten ble laget på 1000- eller 1100-tallet, slik at det først var i ettertid at Harald Hårfagre ble regnet for å stamme fra denne.^[6]

Ynglingeættens stamfar, vanen Frøy, sønn av Njord, fikk sønnen Fjolne med jotunkvinnen Gerd. Denne sønnen ble den første ynglinge-kongen. Fjolne var altså halvt gud, halvt jotun. Dette innebar at han måtte ha krefter fra begge verdener, og dermed være noe helt unikt. Dette er grunnidéen i myten: herskeren er noe særskilt, noe som gir ham og hans slekt en enestående posisjon i forhold til andre slekter.^[7]

Ifølge både Snorre og forfatteren av Om opplendingenes konger ble Frøy også kalt Yngve, og det var det navnet som var opphavet til betegnelsen yngling.^[8] I Ynglingesagaen står det at gudene kom fra Asia,^[9] mens forfatteren av Hvordan Norge ble bygget skriver spesifikt Tyrkland.^[10] De første Ynglingene var konger i Svitjod (det gamle navnet på deler av Sverige). Etterhvert kom noen av dem til Norge, og den første kongen der ble Halvdan Kvitbein.

Før rikssamlingstiden i Norge, fantes det trolig forestillinger om at alle de store høvdingættene hadde guddommelig opphav. Under rikssamlingstiden, som begynte på slutten av 800-tallet på Vestlandet og i Trøndelag, endret dette seg. Bare to ætter ble nå regnet for å stamme fra gudene: Ynglingeætten og Håløygætten (også kjent som Ladejarlene). Både Heimskringla og Islendingesagaene forklarer Harald Hårfagres seire med at han hadde større hell (norrønt: gæfa eller hamingja) enn motstanderne. Dette hellet kom fra gudene. Det nyttet ikke kjempe mot Harald, for gudene var på hans side. Dette hellet, som før hadde vært knyttet til alle høvdingfamilier, gjaldt nå bare for to ætter. Dermed var opphavsmyten med på å svekke de andre høvdingslektenes posisjon, og tilsvarende øke Harald Hårfagres og Ladejarlenes makt. At bare to ætter kunne føre sin slekt tilbake til gudene, var et argument for at bare menn fra disse slektene kunne være konger eller jarler.^[11]

Ynglingeætten blir ofte forbundet med Harald Hårfagre, som regnes som Norges første konge. Harald er imidlertid ikke nevnt i kvadet Ynglingatal. Det er kun Snorre og andre sagaforfattere fra høymiddelalderen som kan fortelle at Harald og faren Halvdan tilhører Ynglingeætten.^[12] Harald kalles imidlertid for «yngling» i Haraldskvedet, et kvad som skal være skrevet at Haralds skald Torbjørn Hornkløve. Dette kan bety at Harald ble regnet for å tilhøre Ynglingeætten, men det kan også bety noe annet, for eksempel «ung mann» eller «konge».^[13]

Spørsmålet om hvorvidt det fantes en forestilling om en Ynglingeætt helt tilbake til før rikssamlingstiden, eller hvorvidt Harald Hårfagre i sin samtid ble regnet for å tilhøre Ynglingeætten, må derfor regnes som ubesvart.

Halvdan Kvitbein var sønn av Olav Tretelgja, som skal ha ryddet Vermland. Moren Sølva var fra Solør. Halvdan skal ha blitt oppfostret på Solør hos morbroren Sølve den gamle. Etter Sølves død ble Halvdan konge på Solør etter ham. Slik ble en gren av den svenske ynglingeætten konger i Norge.^[14]

Ifølge tradisjonen var den norske Ynglingeætten Vestfoldkonger. Kildene er imidlertid ikke samstemte om dette. I Historia Norvegiæ og Om Opplendingenes konger er det Opplandene, altså det indre Østlandet, som er ynglingenes område. Forfatteren av Historia Norvegiæ skriver at Halvdan Kvitbein ble konge på Opplandene og døde på Toten.^[15] Forfatteren av Om Opplendingenes konger skriver at Halvdan ble konge på Romerike og Hedmark og døde på Toten.^[16] Snorre skriver derimot i sin Ynglingesaga at Halvdan i tillegg til Romerike og Hedmark også erobret deler av Vestfold. Snorre slutter seg til tradisjonen om at Halvdan døde på Toten, men skriver at Halvdan etter sin død ble ført til Vestfold og hauglagt der.^[17]

Når det gjelder Halvdans sønn Øystein Halvdansson, anfører Om Opplendingenes konger at han var konge på Romerike, og giftet seg med datteren til en Vestfoldkonge.^[18] Historia Norvegia har ingen opplysninger om Øysteins landområder. Snorre skriver også at Øystein giftet seg med datteren til en Vestfoldkonge, men Snorre presiserer at Øystein hadde arvet deler av Vestfold fra faren Halvdan. Snorre skriver også at Øystein døde i Vestfold og ble hauglagt på Borre.^[19] Øysteins sønn, Halvdan den milde og mat-ille, var ifølge Om Opplendingenes konger gift med datteren til kongen av Vestmar, og døde i Vestfold.^[20] Snorre skriver det samme, men utdyper at Halvdan ble hauglagt på Borre.^[21]

Både Om Opplendingenes konger og Snorre er enige om at Halvdans sønn Gudrød først giftet seg med Alvhild, datteren til Alvarin av Alvheim, og siden med Åsa, datter av en konge på Agder, og fikk sønnen Olav Geirstadalv med Alvhild og Halvdan Svarte med Åsa.^[22] Etter dette er kildene uenige igjen: Ifølge Om Opplendingenes konger ble Olav Geirstadalv konge over Grenland og Vestfold, og hans sønn igjen, Ragnvald Heidumhære, konge over Grenland.^[23] Denne sagaen sier ikke noe mer om Halvdan Svarte og hans posisjon. I Snorres Ynglingesaga ble Olav Geirstadalv bare konge over Vestfold, etter å ha mistet de indre østlandsområdene, og delte riket med halvbroren Halvdan.^[24] Etter Olavs død ble hans sønn Ragnvald også konge i Vestfold.^[25]

Historia Norvegiæ har en annen versjon. Her nevnes ikke hverken Alvhild, Olav Geirstadalv eller Ragnvald, forfatteren skriver bare at Gudrøds sønn Halvdan Svarte ble konge på Opplandene etter faren.^[26]

Halvdan Svarte var som kjent far til Harald Hårfagre, tradisjonelt regnet som Norges første rikskonge. Det er sannsynlig at Halvdan og Harald har blitt koblet på Ynglingeætten ved å gjøre Halvdan til sønn av Gudrød for å gi Halvdan, og dermed Harald og resten av de norske kongene en høytstående ættebakgrunn for å gi ytterligere legitimasjon til Haralds og hans etterfølgeres kongedømme. Det er sannsynlig at Halvdan og Haralds forbindelse med ynglingeætten er konstruert i høymiddelalderen, kanskje av den islandske dikteren Are Frode.^[27]

Vi ser altså at de tre kildene som gir mest informasjon om Ynglingeætten – Historia Norvegiæ, Om Opplendingenes konger og Ynglingesaga – har ulike versjoner av hvem ynglingene var, hvor de bodde og hvilke landskap de var konger over. Ifølge Historia Norvegiæ, den eldste kilden av disse tre, var alle ynglingene opplandskonger. Ingen andre områder enn Opplandene blir nevnt. I Om Opplendingenes konger er ynglingene primært opplandskonger (det står også eksplisitt i sagaens tittel), spesifikt i Hedmark og på Romerike, mens de etterhvert vinner Vestfold og Grenland, gjennom erobring og giftermål. I Ynglingesaga får ynglingene derimot kontrollen over Vestfold en generasjon tidligere enn i Om Opplendingenes konger. I Ynglingesaga får dessuten Olav Geirstadalv og Halvdan bare Vestfold, mens i Om Opplendingenes konger, er Olav og sønnen Ragnvald konger i Grenland. Det er altså en tydelig utvikling i tre trinn - fra kun opplandskonger, via opplandskonger og så Vestfold-konger, til kun Vestfold-konger.

Det er imidlertid Snorres versjon i Ynglingesaga som har vært mest brukt av historikere og arkeologer. På 1800- og tidlig 1900-tall regnet mange forskere Snorres fortelling som en forholdsvis pålitelig historisk kilde. Dette gjelder for eksempel arkeologen Anton Wilhelm Brøgger, som er kjent for å ha «plassert» Ynglingekongene i hver sine gravhauger i Vestfold, og Haakon Shetelig, som også fremholdt idéen om «Vestfoldkongene».^[28] Etterhvert begynte imidlertid flere forskere å kritisere fremstillingen i Ynglingesaga. Historiker Johan Schreiner mente i 1936 at Halvdan Svarte og Harald Hårfagre var blitt feilaktig koblet på ynglingeætten, og at disse hadde sin maktbase på Vestlandet. Schreiner mente likevel at Ynglingeætten trolig var en kongeslekt i Vestfold, bare uten tilknytning til Harald Hårfagre og faren hans.^[29] I nyere tid har også arkeologen Dagfinn Skre fremholdt en lignende hypotese.^[30]

Ifølge historikeren Claus Krag handler fortellingene om Ynglingætten i Vestfold om at høymiddelalderens historieskrivere, som Snorre, ønsket å fremheve ynglingenes tilknytning til Vestfold. I virkeligheten var Vestfold helt eller delvis under kontroll av danske konger på den tiden ynglingekongene skal ha levd. De danske kongene fortsatte å være en trussel helt frem til første halvdel av 1200-tallet, da Snorre skrev Ynglingesaga og de andre sagaene i Heimskringla. Det var derfor trolig viktig for Snorre å fremheve Vestfold som utgangspunkt for den norske rikssamlingen. Krag mener altså at fortellingen om Ynglingeætten er noe i retning av en konstruksjon, uten rot i virkeligheten.^[31] Krags påstander har imidlertid ikke blitt stående uimotsagt. Blant annet har Bjarne Fidjestøl, Jørn Sandnes og Dagfinn Skre alle argumentert mot Kags sene datering av Ynglingatal.^[32]

Arkeologer, spesielt Anton Wilhelm Brøgger på begynnelsen av 1900-tallet, har gjort mange forsøk på å «plassere» de ulike ynglingekongene og konene deres i gravhaugene i Vestfold. De mest kjente eksemplene er dronning Åsa i Oseberghaugen utenfor Tønsberg, og Olav Geirstadalv i Gokstadhaugen utenfor Sandefjord. I tillegg har arkeologene foreslått at både Øystein Halvdansson, Halvdan den milde og mat-ille, Gudrød Veidekonge og Halvdan Svarte ligger på Borregraveltet utenfor Horten.^[33] Det å finne ut hvem som lå i de ulike haugene utfra informasjon i kvadet og sagaene, er imidlertid en svært vanskelig oppgave, og må i beste fall bli kvalifisert gjetning.^[34]

Noen av ynglingekongene kjent fra de norrøne kildene nevnes i kvadet Beowulf. Kvadet omtaler imidlertid ikke ynglinger (kun skjoldunger og skilfinger), kun navnene på de enkelte personene. Dette kan sies å være et argument mot at det kan ha eksistert en Ynglingeætt, siden Beowulf er en samtidig kilde. Man skulle tro at dersom en slik ætt eksisterte, ville Beowulf ha omtalt dem på samme måte som skjoldunger og skilfinger.^[35] Det samme gjelder Ynglingatal, som også er nær ynglingene i tid dersom den tradisjonelle dateringen stemmer. Ynglingatal bruker riktignok begrepet «yngling», men kun i entall. Det står ingenting i kvadet om noen ynglingeætt.^[36]

Det har også vært hevdet at Olav Geirstadalv er identisk med Olav Hvite, en norrøn høvding i Irland som ble konge av Dublin.^[37] Denne mannen kalles Amlaib i irske kilder, og nevnes i Ulsterannalene. Dette skjedde rundt 870. Hvorvidt denne Olav kan ha vært Olav Geirstadalv, er usikkert.

Flere ulike kilder har opplysninger om hvilke konger som skal ha tilhørt Ynglingeætten. Ofte er opplysningene sammenfallende, men det er også ulikheter i fremstillingene. Spesielt gjelder dette de to yngste leddene av ætten; var det Halvdan Svarte og Harald Hårfagre, eller Olav Geirstadalv og Ragnvald Heidrumhære?

Nedenfor følger en tabell med oversikt over hvilke konger de ulike kildene hevder skal ha tilhørt Ynglingeætten.

Flere av de norske kongene i middelalderen hevdet de stammet fra Harald Hårfagre, selv om de kanskje ikke gjorde det. Både Olav Tryggvason og Olav Haraldsson (den hellige) påberopte seg å være etterkommere av Harald, mens moderne forskere setter ikke særlig lit til dette. Trolig var de eneste norske kongene som var etterkommere av Harald sønnene Eirik Blodøks og Håkon den gode, og sønnesønnen Harald Gråfell. Dersom Olav Haraldsson virkelig var en etterkommer av Harald Hårfagre, kan imidlertid dagens norske konge, Harald V, føre sin slekt tilbake til Harald Hårfagre, og dermed påberope seg en mulig avstamning fra Ynglingeætten. Harald V er nemlig etterkommer av Olav Haraldsson gjennom Olavs datter Ulvhild, som var gift med hertug Ordulf av Sachsen, og ble stammor til huset Oldenburg, som dagens norske kongefamilie stammer fra.^[38]

Kongehuset regner Harald Hårfagre som sin stamfar.^[39]

• Hauksbók på norrønt med innledning på dansk, PDF-versjon hos Septentrionalia.net
• Historia Norvegia. I: Norges Historie, Historien om de gamle norske kongene, Historien om danenes ferd til Jerusalem. Oversatt av Astrid Salvesen, Aschehoug, Oslo 1990
• Hversu Noregr byggðist. I: Fornaldarsögur Norðurlanda, ved Guðni Jónsson
• Snorre Sturlasson: Norges Kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip. Gyldendal, Oslo 1979

• Gansum, Terje: Borrehaugene. I: Borreminne 1996
• Jon Vidar Sigurdsson: Norsk historie 800-1300. Det norske samlaget, Oslo 1999
• Krag, Claus: «Vestfold som utgangspunkt for den norske rikssamlingen». I: Collegium Medievale (3), 1990. s. 179-195
• Krag, Claus: Ynglingatal og Ynglingesaga: en studie i historiske kilder. Rådet for humanistisk forskning ; Universitetsforlaget, Oslo 1991
• Krag, Claus: Vikingtid og rikssamling 800-1130. Aschehougs Norgeshistorie, Aschehoug, Oslo 2005
• Moseng, Oppsahl, Pettersen og Sandmo: Norsk historie 750-1537. Universitetsforlaget, Oslo 2007
• Myhre, Bjørn: Før Viken ble Norge, Vestfold fylkeskommune 2015
• Myhre, Bjørn: «Ynglingeætten i Vestfold - ønskedrøm eller virkelighet?» I: Christensen, Arne Emil: Osebergdronningens grav, Oslo 1992
• Skre, Dagfinn: «The dating of Ynglingatal». I: Skre, D (Red.): Kaupang in Skiringssal. Kaupang Excavation Project, Århus/Oslo 2007. s. 407-429
• Steinsland, Gro: Mytene som skapte Norge. Pax forlag, Oslo 2012

• (no) «Ynglingeætten» i Store norske leksikon
• Snorre Sturlasson, Ynglingesagaen, oversatt av Gustav Storm
• Ynglingatal, dansk oversettelse ved Jesper Lauridsen
• Beowulf, dansk oversettelse ved Adolf Hansen
• Om Oplændingernes Konger, til dansk ved C. C. Rafn
• Hvordan Norge ble bebygd, til norsk ved Jon Julius Sandal