Bard

Ordet bard er et lånord fra skotsk-gælisk, avledet fra urkeltisk *bardos, til sist fra urindoeuropeisk *g^wrh₂-dh₁-ó-, fra rotordet *g^werh₂ i betydningen «å løfte» (opp), antagelig beslektet med den moderne meningen om «det opphøyde». Urkeltiske *bardos skapte skotsk-gæliske og irsk-gæliske bárd og walisiske bardd som hadde betydningen «poetsanger». Det synes å ha vært den skotske formen som introduserte ordet til engelsk i betydningen «omvandrende sanger» , jf. skald, trubadur, minnesanger. Det moderne og mer generelle ordet poet er fra 1600-tallet.^[2]

I andre indoeuropeiske samfunn var samme funksjon fylt med andre navn, og en arvelig kaste av profesjonelle poeter innenfor urindoeuropeiske samfunn har blitt rekonstruert ved å sammenligne med poetenes posisjon i middelalderens Irland (tilsvarende i Norden) og med oldtidens India.^[3]

Barder var de som sang sangene som minnes krigerne i stammens dåder og mot foruten også slekt- og familiehistorier til den herskende klassen i de insulære keltiske samfunnene. De førkristne keltiske folkene nedtegnet ikke sine historier skriftlig, men ble videreført muntlig ved kollektivt minne av barder. Bardene støttet hukommelsen ved å benytte seg av poetisk versemål og kadens, se artikkel muntlig litteratur.

Den bardiske tradisjonen var utdødd på midten av 1600-tallet i Irland og på begynnelsen av 1700-tallet i Skottland.

I romantikkens tidsalder var kunnskapen om keltisk kultur dekket av legender og fiksjoner. Begrepet bard ble reintrodusert til engelsk i betydningen lyrisk poet, idealisert av den skotske romantiske romanforfatteren Walter Scott. Fra romantikken kom også bruken av bard som et høystemt epitet, gitt til blant andre William Shakespeare i England og til Robert Burns i Skottland, noe som ble uoffisiell hyllest tilsvarende poet laureate, eller nasjonalpoet. Fra engelsk har bard også gått inn i en rekke andre språk, eksempelvis kom bard på russisk, бард, fra tidlig på 1960-tallet til å betegne visesangere som sto utenfor det etablerte Sovjetunionen. Med den moderne keltiske revitaliseringen på De britiske øyer på slutten av 190-tallet mistet begrepet mye av sin opprinnelige mening og kom til å bety en hvilken som helst profesjonell poet eller sanger.

I middelalderens Irland var bardene den ene av to særskilte grupper av poeter, den andre var filid (flertall av fili). I henhold til tidligirsk lovtekster om status, Uraicecht Becc, var bardene en underordnet gruppe av poeter, ikke berettiget for høyere poetiske roller som beskrevet ovenfor. Imidlertid har det blitt diskutert hva som var forskjellen mellom filid og barder, og det har blitt hevdet at denne forskjellen var noe som ble opprettet med kristningen av Irland hvor filid ble mer knyttet til kirkens funksjoner enn bardene.^[4]

Irske barder utgjorde en profesjonell kaste av høyt utdannede poeter. De var bevandret i stammens og landets historie og tradisjoner, foruten også trenet i de tekniske virkemidler innenfor framføring og poesi som syllabisk og bruken av blant annet assonans halvrim og bokstavrim. Ved høvdingens eller kongens hoff hadde de en rekke offisielle roller. De var krøniker og satirikere når jobben krevde å prise sin oppdragsgiver og fordømme deres fiender.

Et antall legendariske barder i walisisk mytologi har blitt bevart i middelalderens walisiske litteratur som Llyfr coch Hergest (Hergests røde bok), Llyfr Gwyn Rhydderch (Rhydderchs hvite bok), Llyfr Aneirin (Boken til Aneirin), og Llyfr Taliesin (Boken til Taliesin). Bardene Aneirin og Taliesin kan være legendariske refleksjoner av historiske barder som var aktive på 500- og 600-tallet. Svært lite informasjon om den walisiske hofftradisjonen i «den mørke tidsalder» (tidlig middelalder) har overlevd, men mellomwalisisk materiale kom til å bli kjernen av litterære britiske emner og legendene om Arthur av britene som ble utviklet på 1200-tallet.

Den walisiske tradisjonen synes å ha ebbet ut på 1200-tallet. Den walisiske krigføringen til kong Edvard I av England skal etter sigende endt med et legendarisk selvmord til «den siste bard» (ca 1283), slik som det minnet i diktet The Bards of Wales av den ungarske poet János Arany i 1857, som i form av en skjult motstand til den undertrykkende politikken til de engelske. Det synes å ha vært en viss fortsettelse av tidlig middelaldersk walisisk tradisjon inn i senmiddelalderen med diktere på 1300-tallet som Dafydd ap Gwilym og Iolo Goch, og faktisk finnes en levning i moderne tid med tradisjonen Gorsedd (en sammenkomst av diktere).

I motsetningen til Wales og Irland er det langt færre skriftlige kilder til de skotske bardene.

Det fantes en skotsk-gælisk tradisjon med Aois-dàna som bokstavelig betyr «kunstartenes folk», og er ofte oversatt som barder som fungerte som rådgivere for adelen og klanenes høvdinger over hele det skotske Gàidhealtachd, det skotske høylandet og øyene, fram til slutten av 1600-tallet. Mange av disse hadde spesialisert seg å minnes historien og familienes slekter som ble resitert ved høytidelige anledninger.^[5]

• «Bard», Wiktionary
• «Irish Bardic Poetry», Corpus of Electronic Texts, University College Cork.
• Chisholm, Hugh, red (1911): «Bard» i: Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press.