Russisk

Russisk er et slavisk språk i den indoeuropeiske familien.

Talespråklig er det nærmest beslektet med belarusisk og ukrainsk, som er de to andre nasjonalspråkene i den østslaviske språkgruppen.

Grunnvokabularet, prinsippene for orddannelse, og i noen grad bøyninger og litterær stil i russisk er blitt påvirket av kirkeslavisk, som er en tilpasset variant av det sørslaviske, og gammelkirkeslavisk som ble brukt av den russisk-ortodokse kirke. Mange ord i moderne russisk litteratur er nærmere i formen til bulgarsk enn til ukrainsk eller belarusisk. De østslaviske formene er stort sett blitt bevart i de ulike dialektene. I noen tilfeller brukes både østslaviske og kirkeslaviske former, bare med litt ulik betydning.^{[trenger referanse]}

Det er blitt argumentert for at hele det litterære språket grunnleggende bygger på kirkeslavisk. Andre har tatt dette argumentet et skritt videre og gjort gjeldende et omstridt forslag om at bulgarsk bør anses som det språk som ligger nærmest russisk. Forholdet mellom russisk og kirkeslavisk er blitt hovedpunktet i den vitenskapelige debatten innen russisk filologi, som gjennom det 20. århundre (helt siden før sovjetperioden) har hatt tendenser til å dra et skarpt skille mellom de to.

Uten tvil har alle de tre språkene i den østslaviske gruppen påvirket hverandre. Synet på denne påvirkningen har forandret seg i tråd med den politiske utviklingen, og russiske, ukrainske og belarusiske kommentatorer tenderer til å fremheve sine synspunkter.

Selv om russisk er det overlegent største slaviske språket, skiller det seg fra de øvrige ved sentrale historiske påvirkninger fra uralske og altaiske språk. Dette gir seg for eksempel uttrykk i hvordan man sier «å ha» på russisk. En setning som «jeg har en bok» uttrykkes som «у меня есть книга» u menja jest kniga (på direkte oversatt til norsk: hos meg er bok). Denne uttrykksformen svarer helt til den som brukes på tyrkisk, benim kitabim var «min bok er». En tilsvarende uttrykksmåte brukes i finsk. Det finnes ingen tilsvarende i andre slaviske språk. Det slaviske verbet иметь imet, «å ha», er i russisk relativt lite utbredt og benyttes overveiende i stilistisk mer formelt språk. Et annet eksempel på uttrykksmåter der russisk ligner tyrkisk, men adskiller seg fra andre slaviske språk, er den såkalte nullkopula – at man normalt dropper verbformen «er». På russisk vil man for eksempel si «Он маленький» on malenkij (direkte oversatt til norsk: han liten) tilsvarende tyrkisk «o küçük», han liten – uten verbet «er», mens en på polsk vil si «on jest mały», han er liten.

Utenom slavisk er vokabularet og russisk litteratur blitt sterkt påvirket av gresk, latin, fransk, tysk og engelsk.

Russisk tales i hovedsak i Russland, og i varierende omfang i de tidligere sovjetstatene. På den ene siden har russisk status som offisielt språk ved siden av det lokale språket i Belarus, Kirgisistan, Kasakhstan, Tadsjikistan og Usbekistan. I landene Ukraina, Estland og Latvia finnes det betydelige russiske minoriteter som bevarer russisk som et betydelig minoritetsspråk. I alle de tre landene er den russiske befolkningen ujevnt regionalt fordelt, slik at de i noen byer og regioner er i flertall. I Turkmenistan søker det sittende regimet aktivt å redusere utbredelsen av russisk, og i Georgia har engelsk erstattet russisk som fremmedspråket for den oppvoksende generasjon. Ikke desto mindre er russisk det klart mest utbredte fremmedspråket i de tidligere sovjetrepublikkene, og en vil sjelden eller aldri oppleve noen negative holdninger om man bruker russisk som en praktisk måte å kommunisere på.

Frem til 1917 var russisk det eneste offisielle språket i det russiske riket. Gjennom sovjettiden varierte holdningene mot de forskjellige etniske gruppenes språk mye. Selv om hver av republikkene hadde sine egne offisielle språk, var enhetsrollen og den overlegne status forbeholdt russisk, noe som har en sammensatt bakgrunn. På den ene siden undertrykket Sovjetregimet blant annet i Stalin-perioden minoritetsspråkene i Sovjetunionen. På den annen side var de språklige minoritetsgruppene i varierende grad i stand til å snakke og skrive sitt eget språk. Dette er for eksempel erfaringen fra sovjetregimet i Lenin-tiden, da offisiell politikk gikk inn for å oppmuntre ukrainere og belarusere til å snakke sitt eget språk. For det tredje besto det en stor geografisk mobilitet på tvers av språkregionene i Sovjetunionens befolkning, som et resultat av dels frivillig og dels pålagt flytting i forbindelse med arbeid, utdanning og militærtjeneste.

Etter oppløsningen i 1991 har flere av de nylig uavhengige statene oppfordret til å bruke sine egne språk, noe som i sterk grad har reversert den privilegerte statusen russisk hadde. Selv om russisk stadig har beholdt mye av den samme rollen, vil nok dette avta etterhvert.

I Latvia har bruk av russisk i undervisningen vært temaet i en stor debatt, i et land med en 40 % stor russisktalende minoritet. Mange av disse bor i Riga.

Gjennom hele det 20. århundre ble russisk i stor utstrekning brukt på skoler i hele Sovjetunionen og andre kommunistland under påvirkning av Sovjetunionen.

Russisk tales også i Israel av 750 000 etnisk jødiske immigranter fra den tidligere Sovjetunionen (folketelling i 1999). Israelsk presse publiserer jevnlig russisk materiale i aviser og på internett.

Store russisktalende grupper (totalt over hundre tusen) finnes også i Nord-Amerika, og i mindre grad i Vest-Europa. Det har kommet flere bølger med russiske utvandrere til Nord-Amerika siden begynnelsen av det 20. århundre, hver med sin variant av språket. Etterkommere av russiske emigranter har ofte hatt en tendens til å miste sitt russiske morsmål i tredje generasjon.

Nyere beregninger av det totale antallet russisktalende:

Russisk er det eneste offisielle språket på føderalt nivå i Russland, og er offisielt i Belarus (med belarusisk), Kasakhstan (med kasakhisk) og Kirgisistan (med kirgisisk). Det er ett av seks offisielle språk i FN og en rekke andre internasjonale organisasjoner.

Til tross for en standardisering etter 1900 finnes det i dag mange dialekter i Russland. Noen språkforskere deler dialektene i to hovedregioner, nordlig og sørlig, med Moskva liggende i overgangen mellom disse to. Andre deler inn i tre grupper, nordlig, sentral og sørlig, med Moskva i sentralregionen. Dialektforskere i Russland deler imidlertid dialektene i mange flere varianter.

Dialektene viser ofte klare ikke-standardiserte egenskaper i uttale og intonasjon, vokabular og grammatikk. Mange av dem bygger på gamle ord og uttrykk som ikke lenger er tilstede i standard russisk.

De nordlige dialektene beholder den trykksvake /o/, altså at alle o-er uttales helt klart, i motsetning til i de fleste dialekter hvor /o/ pleier å bli til /ɐ/ eller /ə/ (fenomenet kalles оканье okanje, det motsatte er аканье akanje); i sør palataliseres /t/ på slutten av mange ord og /g/ går mot /h/.

Dialektforskjellene i russisk er meget små sammenlignet med norsk. En utlending som forstår standard-russisk (såkalt ikone) vil uten videre forstå en hvilken som helst russisk dialekt. En skal videre være godt skolert med hensyn til hva en skal lytte etter, dersom man skal kunne gjenkjenne en russisk dialekt og plassere den geografisk.

Blant de første som studerte russiske dialekter, var Mikhail Lomonosov (1800-tallet). Vladimir Dahl ferdigstilte den første ordboken som også inneholdt en dialektdel. Detaljert kartlegging av russiske dialekter begynte tidlig på 1900-tallet. Dialektatlas for russisk (Диалектологический атлас русского языка Dialektologitsjeskij atlas rosskogo jazyka), ble publisert tre ganger fra 1986–89, etter fire tiår med forberedelser.

Standard russisk er basert på Moskva-dialekten.

• Russenorsk er et handelsspråk som kombinerer russisk og norsk.
• Fenya eller fenka er et forbryterspråk av gammel opprinnelse, med russisk grammatikk, men med et særegent vokabular.
• Transjanka kombinerer belarusisk og russisk, brukt av store deler av landsbybefolkningen i Belarus.

Det russiske alfabetet er den mest utbredte versjonen av det kyrilliske alfabetet, og består av 33 bokstaver.

Følgende tabell (gjengitt med store bokstaver) viser IPA-transkripsjonen for uttale.

Gamle bokstaver er blitt opphevet en eller annen gang, slik som <ѣ> /ěː/ eller /e/; <і> og <ѵ> som begge gikk over til <и> /i/; <ѳ> som ble slått sammen med <ф> /f/; <ѫ> som ble slått sammen med <у> /u/; <ѭ> som ble slått sammen med <ю> /ju/ og <ѧ>/<ѩ> som endra form til <я> /ja/. Tegnene <ъ> og <ь> ble opprinnelig uttalt som veldig korte /ŭ/, /ĭ/.

Russisk rettskrivning er relativt morfologisk oppbygget (det vil si at hovedprinsippet er at hvert enkelt morfem skal skrives på samme sett uansett posisjonen i ordet). Som i de fleste levende språk har russisk også en del inkonsekvente og kontroversielle punkter.

Dagens stavemåte følger stort sett den store reformen i 1918, med den endelige fastsettelsen i 1956. En oppdatering gjort i 1990-årene er blitt negativt mottatt, og er ikke formelt blitt godkjent.

Tegnsettingen, opprinnelig basert på bysantinsk, ble gjennom 1600- og 1700-tallet omformulert og basert på modeller for fransk og tysk.

Det russiske fonetiske systemet stammer fra samslavisk, men har gjennomgått en omfattende modernisering fram mot 1400-tallet da det fikk sin nåværende form.

Språket har fem vokaler som blir skrevet med forskjellige bokstaver avhengig av om den forutgående konsonanten er palatalisert eller ikke. Konsonantene kommer i hard og myk variant også avhengig av palataliseringen.

Standard russisk, basert på Moskva-dialekten, har en trykksterk aksent og en moderat variasjon i tonehøyde.

Russisk utmerker seg gjennom sin distinksjon etter palatalisering for de fleste konsonantene. Mens /k/, /g/, /x/ har palataliserte allofoner [kʲ, gʲ, xʲ] kan bare /kʲ/ ses som et mulig fonem, men dette er marginalt og det anses vanligvis ikke som distinktivt. Palatalisering betyr at midten av tungen heves under og etter konsonantens artikulering. I tilfellet /tʲ/ og /dʲ/ heves tungen tilstrekkelig til å forårsake en svak frikasjon (affrikater). /t, d, ʦ, s, z, n og r/) er dentale.

Det bør bemerkes at de palataliserte postalveolare frikativene ɕ og ʑ alltid uttales som lange konsonantlyder. Mange har derfor villet betrakte hver og en av dem som en fonetisk realisasjon av to andra, «sammensmeltede» fonemer, dette til tross for at lyden ɕ ofte representeres av en bokstav – щ. Med en slik analyse blir antallet konsonantfonemer i russisk 32.

Russisk har opprettholdt en indoeuropeisk syntetisk bøyningsstruktur, selv om det har foregått en betydelig tilpasning.

Russisk grammatikk omfatter

• En svært syntetisk morfologi
• En syntaks i det litterære språket, bestående av en bevisst sammensmeltning av tre elementer:
  • Et polert folkespråk/dagligtale
  • En kirkeslavisk arv
  • En vesteuropeisk skrivemåte

Talespråket er sterkt påvirket av det litterære, men visse karakteristiske muntlige former har overlevd.

Russiske substantiv, adjektiv og pronomen bøyes i 6 kasus: nominativ, akkusativ, genitiv, dativ, instrumentalis og lokativ^[3] (også omtalt som preposisjonalis)^[4].

Det russiske verbsystemet inkluderer valg av aspekt: perfektiv og imperfektiv.

Tabell for de fleste standardendinger på russiske substantiv

Den totale mengden ord i russisk er vanskelig å beregne pga. muligheten for og tendensen til å avlede og skape et mangfold av sammensetningsord, forminskelsesord osv.

Her følger en oversikt over mengden oppslagsord i noen av de viktigste offisielle ordbøkene de siste århundrene, samt Pusjkins totale ordforråd.

Filologer har beregnet at dagens språk kan bestå av så mange som 350 000 til 500 000 ord.

Tydeligvis har det å banne effektivt alltid vært godtatt som en kunstform, i hvert fall enkelte steder, og enda mer av de liberal-tenkende litterære. For eksempel, så langt tilbake som på 1800-tallets sjøfarne år av Stanjukovitsjs, «artistisk fornærmelse» (артистическая ругань artistitsjeskaja rugan) kommer stadig ut av seilernes munner, selv om det aldri er skrevet. Ferdigheten å sette sammen ord på denne måten har blitt kalt «trippel-dekkers banning» (трёхэтажный мат trokhetazjnyj mat).

Det er interessant at de moderne obskøniteter ser ut til å ha fått mening på 1700-tallet, som erstatning for glemte ord. For eksempel, ordet блядь bljad («hore»), er nå sett på som veldig støtende. Ordet betydde tidligere «feil, synd», som et konsept på et høyere plan, forekommer i litterære verk, og kan muligens høres i liturgi.

Russisk har mange hundre ordtak (пословица poslovitsa) og ordspråk (поговорка pogovorka). Disse var allerede systematisert på 1600-tallet, samlet og studert på 1800 og 1900-tallet, spesielt med folke-historier som en fruktbar kilde.

Her er noen av dem:

• в тридевятом царстве v tridevjatom tsarstve «i det tjue-syvende riket», en typisk begynnelse på et eventyr, ofte brukt ironisk som en referanse til et sted langt borte. (три tri «tre», девять devjat «ni», 3x9=27)
• со времён царя Гороха so vremjon tsarja gorokha «siden Tsar Grønn-erts tid» = «fra tidenes morgen»
• ни к селу, ни к городу ni k selu, ni k gorodu «hverken for by eller land» = «unyttig eller uvesentlig»
• до Бога высоко, до Царя далеко do Boga vysoko, do Tsarja daleko «Gud er høyt opp og Tsaren lang borte»
• голь на выдумку хитра gol na vydumku khitra «gode ideer kommer til fattige» = «nød er oppfinnsomhetens mor»
• хоть кол на голове теши khot kol na colove tesji «selv om man skar en bit av hodet…» (sagt om noen som er svært sta).
• сделал дело, гуляй смело sdelal delo, guljaj smelo «oppgave utført, gå av sted modig»

Etter historiske opptegnelser å dømme, var den østlige grenen av slaverne den fremherskende etniske gruppen over store deler av det nåværende europeiske Russland, Ukraina og Belarus rundt 1000 e.Kr., og de snakket en nært beslektet dialektgruppe. Den politiske samlingen av denne regionen resulterte i Kievriket, som dagens Russland og Ukrainas opphav kan spores tilbake til, ble raskt fulgt av innføring av kristendom i 988–989, og etableringen av gammelkirkeslavisk som det liturgiske og litterære språket. Lånord fra bysantinsk gresk trådte inn i talemålet på denne tiden, og samtidig beveget skriftspråket seg mot østslavisk.

Følgende opplistinger tjener som referanser for både denne artikkelen og de relaterte artikler vedrørende det russiske språk:

På norsk:

• Mathiassen, Terje, Russisk grammatikk, Oslo, Universitetsforlaget, 1996.

På engelsk:

• B. Comrie, G. Stone, M. Polinsky, The Russian Language in the Twentieth Century, 2nd. ed. Oxford, Clarendon Press, 1996
• W.K. Matthews, Russian Historical Grammar, London, University of London, Athlone Press, 1960
• T.R. Carleton, Introduction to the Phonological History of the Slavic Languages, Columbus, Ohio : Slavica Publishers, 1991
• A. Stender-Petersen, Anthology of old Russian literature, New York, Columbia University Press, 1954

På russisk:

• Иванов В.В. Историческая грамматика русского языка. "Просвещение", М., 1990.
• Цыганенко Г. П. Этимологический словарь русского языка. Киев, 1970.
• Т. Н. Михельсон, Рассказы русских летописей XV–XVII веков. М., 1978
• Н.М. Шанский, В.В. Иванов, Т.В. Шанская. Краткий этимологический словарь русского языка. М. 1961.
• А. Шицгал, Русский гражданский шрифт, "Исскуство", Москва, 1958, 2-e изд. 1983.
• Л. П. Жуковская, отв. ред. Древнерусский литературный язык и его отношение к старославянскому. М., «Наука», 1987.

Mange flere referanser er henvist til i bøkene ovenfor.

• Det kyrilliske alfabetet
• Russisk grammatikk
• Russisk rettskrivning
• Russisk fonetikk
• Russisk språkhistorie

• Østslaviske språk
• Kirkeslavisk språk
• Storrussisk språk
• Oldkirkeslavisk språk
• Oldrussisk språk

• (ru) Offisielt nettsted  
• (en) Russian language – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (nb) Russisk hos Det flerspråklige bibliotek
• (ru) Gramota, referansegrammatikk støttet av russiske myndigheter
• (en) Lærebok i russisk fra Wikibøker