Thomas Fearnley (skipsreder)

Etter et kort opphold på katedralskolen i Kristiania drog Fearnley i 1896 til sin fars gamle handelsskole i Leipzig, der han ble uteksaminert i 1898. Etter et kort praksisopphold i Frankrike ble han samme år ansatt i farens firma, Fearnley & Eger, i Kristiania. Faren skaffet ham stilling i det store meglerfirmaet H. Clarkson & Co. i London, gjennom mange år en utklekkingsanstalt for unge norske shippingfolk. London-oppholdet i 1898–1901 var faglig utbytterikt og skaffet Fearnley nyttige kontakter i det britiske skipsfartsmiljøet.

I 1901 var Thomas Fearnley tilbake i Fearnley & Eger, der han ble medinnehaver i 1908. I 1921 ble han seniorsjef, mens skipsreder Dagfinn Paust (1881–1963) samtidig ble tatt opp som kompanjong. Fearnley & Eger gikk inn i en ekspansiv periode. I årene frem til andre verdenskrig ble det satset både på linje- og tankfart med motorskip. Fearnley var drivkraften bak firmaets første reelle satsing på oversjøisk linjefart, gjennom selskapene Den norske Afrika- og Australia Linje og senere Norge-Mexico Gulf Linjen, begge deler i samarbeid med Wilh. Wilhelmsen.

I 1925 gikk Fearnley & Eger igjen inn i oversjøisk linjefart, nå i samarbeid med A. F. Klaveness & Co. AS. Fern Line skulle i utgangspunktet seile mellom Mexicogolfen og Øst-Asia via Panamakanalen, og Fearnley & Eger skulle stå for den daglige administrasjon. Seilingsområdet ble etter hvert utvidet og nye skip satt inn. Ved krigsutbruddet i 1939 disponerte linjen ti skip.

Ved leveringen av motortankeren Glittre fra Götaverken gikk Fearnley & Eger i 1928 inn i norsk skipsfarts store vekstsektor i mellomkrigstiden – tankskipsfarten. I 1939 disponerte firmaet fire tankskip.

Fearnley & Eger hadde flere ben å stå på. Helt fra starten var virksomheten preget av mangfold. Interessen for industri- og gruvedrift startet i Thomas Fearnley seniors tid. Sønnen arvet interessen og ble en av de betydeligste industribyggere i landet. Han engasjerte seg ikke direkte som bedriftseier, men gjorde sin innflytelse gjeldende som styre- eller representantskapsmedlem. Han hadde nærmere 30 slike verv, blant annet i store foretak som Norsk Hydro, Orkla Grube A/B, A/S Sydvaranger og Norsk Sprængstofindustri A/S (Dyno). Det siste selskapet var han med på å etablere i 1917.

Mellomkrigstiden var økonomisk vanskelige år. Mange bedrifter måtte nedlegges, andre reorganiseres og refinansieres. I 1930-årene var Fearnley med på refinansieringen og reorganiseringen av blant andre A/S Ranheim Papirfabrikk, A/S Hunton Bruk, Folldal Verk og Dalen Portland Cementfabrik A/S. I 1936 deltok han i hjemkjøpet av Sulitjelma Gruber A/S fra Sverige. Fearnley engasjerte seg også i virksomhet utenfor Norge. I en årrekke frem til andre verdenskrig var han medlem av styret i Hambros Bank Ltd. i London. Gjennom Societé du Madal S.A. hadde han interesser i plantasjer i portugisisk Øst-Afrika.

Grunnet sykdom trakk Thomas Fearnley i 1941 seg ut av den aktive ledelsen av Fearnley & Eger. Han fortsatte imidlertid i mange år å ha tillitsverv i norsk nærings- og idrettsliv. Først i 1958 gikk han således av som styreformann i Orkla.

Rederivirksomheten, finans-, industri- og gruveinvesteringene gjorde Fearnley-familien til en betydelig maktfaktor i norsk næringsliv, en posisjon som ble ytterligere styrket gjennom forbindelse med Andresen-familien. Thomas Fearnley hadde selv ingen barn som kunne videreføre denne posisjonen. I stedet ble det hans søstersønn Nils Ebbessøn Astrup og dennes barn som skulle føre tradisjonene videre. Astrup var medinnehaver av Fearnley & Eger fra 1931.

Thomas Fearnley fikk sentrale tillitsverv innen skipsfartsnæringen i en skjebnetid for både landet og næringen. Etter å ha vært viseformann i Kristiania Rederiforening i årene 1910–1912, ble han i 1912 medlem av Centralstyret i Norges Rederforbund. Han var visepresident i perioden 1915–1918 og president fra 1918 til 1921.

Under første verdenskrig var særlig forholdet til Storbritannia problematisk for det nøytrale Norge. Britene krevde mest mulig av den norske tonnasjen til sin disposisjon og til lavest mulig pris. Samtidig forlangte de en drastisk reduksjon av Norges handel med Tyskland. Ved trusler om bunkersnekt for norske skip og stans i forsyningene til Norge, satte britene makt bak sine krav. Sommeren 1916 krevde de forhandlinger om innføring av maksimalfrakter for norske skip. Av hensyn til nøytraliteten overlot regjeringen forhandlingene til representanter for Norges Rederforbund, med den 36 år gamle Fearnley som forhandlingsleder. Blant forhandlerne på britisk side var Fearnleys gamle venn O. G. Holmden, sjef for H. Clarkson & Co. og rådgiver for den britiske regjering i skipsfartsspørsmål. Fearnley og den norske delegasjonen fikk til akseptable avtaler om maksimalfrakter og reassuranse.

Viktigst var kanskje fremforhandlingen av Tonnasjeavtalen med britene i 1917. Den tyske erklæringen om uinnskrenket ubåtkrig i januar 1917 forverret den norske forsyningssituasjonen dramatisk, men Tonnasjeavtalen og Kulloverenskomsten sikret tilgangen til viktige forsyninger. Fearnleys innsikt i og fortrolighet med britisk tenkemåte var av uvurderlig betydning for forhandlingenes lykkelige utfall.

Ved utbruddet av andre verdenskrig erklærte Norge seg igjen nøytralt. Britene presset straks på for å få en tonnasjeavtale med Norge. Igjen stilte Thomas Fearnley seg til tjeneste som forhandlingsleder. Etter harde forhandlinger i London ble en ny tonnasjeavtale klar i november 1939. Det tyske overfallet 9. april 1940 gjorde at avtalen fikk kort varighet, men den ble lagt til grunn for norsk tonnasjeoverføring til de allierte etter at Norge var kommet med i krigen.

Også på andre områder ble det trukket veksler på Fearnleys innsikt og kompetanse. Under den første verdenskrig var han medlem av en rekke statlige råd, blant andre Statens valutaråd. Frem til 1940 var han medlem av Statens pengetekniske kommisjon, og han representerte Norge under den økonomiske verdenskonferanse i London i 1933.

Thomas Fearnley arvet sin fars sportsinteresse. Inspirert av oppholdene i Storbritannia ble det særlig golf, tennis og galoppsport som fenget hans interesse. I 1909 tok han initiativet til dannelsen av Norges Lawn Tennis forbund (nå Norges Tennisforbund) og ble forbundets første president. Innen galoppsporten var han aktiv som rytter, hesteeier og organisasjonsleder – han var blant stifterne av Norsk Jockeyklub i 1932 og var klubbens president frem til 1940.

Det var likevel skisporten, særlig hoppsporten, som stod hans hjerte nærmest. I yngre år deltok han i Holmenkollrennene. Fra 1927 til 1950 var han fast norsk medlem av Den internasjonale olympiske komité (IOC). Fearnley arbeidet for å få vinter-OL til Oslo i 1940. Etter krigen tok han opp igjen tanken og fikk til en allianse med finnene, som ønsket sommerlekene til Helsingfors. Samarbeidet lyktes, og de to byene ble tildelt lekene i 1952. Fearnley ble æresmedlem av IOC i 1951.

I 1952 satte han opp Fearnleys olympiske ærespris. Prisen deles ut til norske idrettsutøvere for fremragende prestasjoner i de olympiske leker. Den første prisen gikk til skøyteløperen Hjalmar Andersen i 1952.

Thomas Fearnley mottok en rekke norske og utenlandske ordener. I 1921 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats i skipsfartsforhandlingene og i Rederforbundet under første verdenskrig og etterkrigskrisen og fikk kommandørkorset med stjerne i 1960. Han var kommandør av Dannebrogordenen, den svenske Vasaorden og Order of the British Empire, samt offiser av den franske Æreslegionen.

• Fearnley & Eger
• Astrup Fearnley Museet
• Skipsfart
• Norge under første verdenskrig
• Oslo-konsortiet

• A. Thowsen: Norsk biografisk leksikon 2
• A. Rygh: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
• J. N. Tønnesen og N. A. Ytreberg: Fra klipperen til motorskipet, bd. 2:3 i Den norske sjøfarts historie, 1951
• K. Domaas: «Thomas Fearnley 75 år», i NHST 16.1.1955
• J. O. Egeland: «Thomas Fearnley. Et ruvende livsverk innen redersamarbeidet», i NHST 11.1.1961
• J. Schreiner: Norsk skipsfart under krig og høykonjunktur 1914–1920, 1963
• S. Engelstad: Slekten Fearnley i Norge 1753–1967, 1967
• R. Agutter og B. Mørck: Fearnley & Eger 1869–1969, Kendal (Storbr.) 1968
• G. C. Wasberg og K. Petersen: Fearnley & Eger 1869–1969, 1971
• J. O. Egeland: Eventyr og virkelighet i skipsfartens tjeneste, 1984
• Atle Thowsen: Profitt og patriotisme, bd. 1 i Handelsflåten i krig 1939–1945, 1992