Ecuador

Ecuadors fastland deles naturlig i tre deler: Kysten og lavlandet i vest (La Costa), høylandet som befinner seg i Andesfjellkjeden (La Sierra) og det lavereliggende området i øst som også omfatter Ecuadors del av Amazonas-regnskogen (El Oriente). Galápagosøyene utgjør en fjerde geografisk del.

Disse ulike regionene har betydelige forskjeller i klima og miljø. Amazonas er kjent for å ha det største artsmangfoldet i verden, og i de tropiske regnskogsområdene i Ecuador finnes det betydelige olje- og mineralforekomster i undergrunnen. Artsmangfold og naturmiljø, som også er hjem for flere urfolk, trues av oljeproduksjon og gruvedrift.

Høylandet består av fjellkjeder med noen av verdens høyeste fjelltopper og mellom disse daler med svært gunstig klima for jord- og kvegbruk. De brede dalene preges av industrielt og delvis eksportrettet jordbruk. Småbønder står for dyrkingen i dalsidene opp mot høyfjellet, og de benytter seg av avanserte tradisjonelle vanningssystemer. De høyestliggende områdene i Andes kalles paramo, 'høyslette'. Paramoen brukes som beitemark for husdyr, og dette er også livsviktige nedslags- og oppsamlingsområder for regn og smeltevann fra isbreene.

I overgangene mellom høyland og regnskog mot øst og høyland og kyst mot vest, i de såkalte montaña-områdene, danner de mange høydeforskjellene en lang rekke mikroklimaer. Disse er opphav til et særlig stort artsmangfold. Høydeforskjellene i montaña-områdene danner også grunnlag for vannfall og fosser som i stadig økende grad utvinnes til vannkraft. Kystområdene i Ecuador er preget av intensiv fruktdyrking på store plantasjer, og av oppdrettsnæring i kystsonen. Særlig oppdrett av reker er i dag i ferd med å utradere viktige områder med mangroveskog. I de nordlige kystområdene pågår det en dramatisk avskoging som følge av illegale tømmerdrift.

Galápagosøyene utmerker seg ved sitt unike plante- og dyreliv som har oppstått som følge av øyenes totale isolasjon fra fastlandet. Landets myndigheter regulerer turismen til øyene som i dag er så omfattende at den truer flere sårbare og unike økosystemer.

• Les mer om Ecuadors geografi, klima i Ecuador og dyreliv i Ecuador.

En tredjedel av Ecuadors innbyggere bor i de to største byene, Guayaquil og Quito. Det er en vedvarende tendens at folk fra landsbygda flytter til urbane strøk. I tillegg til den jevne tilstrømmingen av folk til de to største byene, er det de nordlige kystområdene som urbaniseres raskest. Etnisk tilhørighet i Ecuador baserer seg på selvtilskrevet identitet. Under den siste folketellingen i 2010 åpnet Statens Institutt for Statistikk og Folketellinger (INEC) for at befolkningen selv valgte tilhørighet. Flertallet, mer enn 70 prosent, definerte seg som mestiser, mens resten av befolkningen identifiserte seg som henholdsvis amerikanske urfolk, afroecuadorianere, montubios og hvite.

Det er store økonomiske forskjeller i landet. En studie fra 2010 antyder at 20 prosent av de rikeste husholdningene kontrollerer 70 prosent av Ecuadors materielle og finansielle verdier. Ifølge Verdensbanken var rundt 23 prosent av befolkningen fattige i 2017, det vil si at de levde på under 5,5 amerikanske dollar per dag. Under regjeringene til president Rafael Correa i perioden 2007–2017 var fattigdomsbekjempelse prioritert nasjonal politikk, sammen med en storstilt satsing på å utbedre offentlig utdanning og helsevesen. I denne perioden gikk inntektsforskjellene betydelig ned (fra en Gini-koeffisient på 0,53 i 2007 til 0,45 i 2017).

Urfolksbevegelsen i Ecuador har spilt en viktig rolle i ecuadoriansk samfunn og politikk siden begynnelsen av 1990-tallet. Som sentral sivilsamfunnsaktør med den nasjonale organisasjonen CONAIE i spissen, har de øvet press på landets myndigheter og påvirket nasjonal politikkutforming. Virkemidlene spenner fra ulike former for sivil ulydighet, politisk organisasjonsarbeid og til strategisk alliansebygging med politiske partier. De viktigste kampsakene har vært bevaring av språk og kulturell egenart, rettigheter til jord, vann og skog og motstand mot miljøødeleggende naturressursutnytting; særlig i Amazonas' regnskog. Urfolksorganisasjoner og -ledere spilte en viktig rolle i arbeidet med å utforme en ny grunnlov i 2008. Et av prinsippene som ble grunnlovsfestet var at naturen har egne rettigheter.

Den dominerende religionen er katolsk kristendom. Den katolske kirken har en sterk stilling i landet, men stat og kirke har vært atskilt siden begynnelsen av 1900-tallet. Det er en økende oppslutning om evangelisk kristendom.

Spansk er det offisielle språket. I tillegg er det en rekke språk som snakkes av urfolk, med quechua (dialektformen kichwa i Ecuador) som det mest utbredte.

• Les mer om Ecuadors befolkning, Skole og utdanning i Ecuador, Massemedier i Ecuador, Ecuadors litteratur, Kunst i Ecuador og Musikk i Ecuador.

Ecuador er en demokratisk enhetsrepublikk der presidenten er øverste statsoverhode. Allmenn stemmerett for alle borgere over 18 år ble først innført i 1979. Landets styresett består av en utøvende, en lovgivende og en dømmende makt, samt et nasjonalt råd som overvåker valgene, og et nasjonalt kontrollorgan for offentlig virksomhet og korrupsjon.

Den utøvende makt er lagt til den folkevalgte presidenten og dennes regjering. Nasjonalforsamlingen utgjør den lovgivende makt og består av 137 representanter. Både president og representanter til Nasjonalforsamlingen blir valgt for fire år av gangen.

Ecuadors styresett har i store perioder vært preget av ustabilitet. Siden uavhengigheten i 1830 har landet hatt 20 grunnlover, den siste ble innført i 2008. Regime- og presidentskifter har vært hyppige, men i perioden 2007–2017 ble landet styrt av én president, Rafael Correa. Dette er den lengste sammenhengende perioden en president har sittet ved makten i Ecuador.

Ecuador er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken; for øvrig av blant annet Organisasjonen av amerikanske stater og den latinamerikanske handelsorganisasjonen ALADI. Ecuador har med unntak av perioden 1992–2007 vært medlem av OPEC siden 1973.

• Les mer om Ecuadors politiske system og Ecuadors forsvar.

Ecuadors brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger var 11 410 amerikanske dollar i 2018. I henhold til Verdensbankens rangering kan det klassifiseres som et mellominntektsland. Den nasjonale valutaen er amerikanske dollar.

Oljeutvinning har utgjort Ecuadors økonomiske ryggrad siden 1972, og olje er landets viktigste eksportprodukt. Eksporten består hovedsakelig av råolje. Egen produksjon av videreutviklede oljeprodukter som bensin, diesel og naturgass er ikke tilstrekkelig til å dekke landets eget konsum. Ecuador leverer årlig cirka 0,5 prosent av verdens totale oljeforbruk.

Ecuador er også en stor eksportør av fødevarer; særlig reker, bananer, prosesserte fiskeprodukter og kakao, og i tillegg blomster. Utvinning av mineraler utgjør fortsatt en liten del av samlet eksport, men er i rask vekst. Annen industriell virksomhet i landet retter seg hovedsakelig mot et nasjonalt marked, særlig tekstilmanufaktur og prosesserte fødevarer.

Ecuadors viktigste handelspartner er USA, om enn i synkende grad. Under regjeringsperioden til Rafael Correa (2007–2017) inngikk den ecuadorianske regjeringen flere viktige sør-sør-samarbeidsavtaler. Kinesiske selskaper har gått tungt inn med investeringer i olje-, mineral- og energisektoren. Russiske selskaper investerer også i energisektoren, og særlig innen vannkraftutbygging. Ecuador har en betydelig gjeld til Kina som skal tilbakebetales i form av oljeleveranser.

• Les mer om Økonomi og næringsliv i Ecuador og Mynt, mål og vekt i Ecuador.

Det landområdet som i dag er Ecuador, utgjorde på 1400-tallet den nordligste og sist inkluderte delen av det gamle Inkariket. Området befant seg i utkanten av inkaimperiet, og besto av jordbrukssamfunn som var knyttet sammen av utstrakt byttehandel og utveksling av produkter mellom økologiske nisjer på ulike høydenivåer i landskapet, fra de høytliggende slettene (páramos) og ned til tropisk regnskog i lavtliggende strøk. De spanske erobrerne, conquistadores, under ledelse av Francisco Pizarro tok disse områdene i besittelse i perioden 1531–1533, og den spanske kronen innlemmet dem i visekongedømmet av Peru.

Som ledd i innføringen av katolisismen igangsatte spanjolene en storstilt kampanje for å ødelegge de opprinnelige befolkningenes religiøse symboler og steder. Nye byer ble grunnlagt, og den rurale befolkningen ble samlet i egne lokalsamfunn. Samfunnet ble delt inn i to atskilte «republikker»; byene, befolket av spanske etterkommere og kreoler, og de omkringliggende jordbruksområdene, bebodd av de opprinnelige befolkningene og administrert av en ny jordeiende elite – haciendaeierne.

Den nye koloniale merkantilistiske økonomien hadde to hovedpilarer, jordbruk og tekstilproduksjon, og baserte seg på tvangsarbeid og andre former for utbytting av lokal arbeidskraft. Som følge av de endringene som kolonialiseringen av det nordlige Andes førte med seg, utviklet kichwa seg til å bli et fellesspråk for etterkommere av de opprinnelige befolkningene.

Ecuador ble en selvstendig republikk i 1830. På 1800- og 1900-tallet ble landet styrt av to rivaliserende politiske tendenser; en konservativ og en liberal, som skiftet om å ha makten. I andre halvdel av 1800-tallet forsøkte en konservativ regjering å opprette en katolsk nasjon i Ecuador. På begynnelsen av 1900-tallet gjennomgikk landet derimot en omfattende sekularisering, der blant annet kirken ble skilt fra staten.

1900-tallet var preget av lange perioder med politisk uro og ustabilitet og kortere perioder med politisk konsolidering og statsbygging. I andre halvdel av århundret ble Ecuador underlagt militærdiktaturer i to perioder (1963–1966 og 1972–1978). Landet undergikk også to landreformer. Den siste, på begynnelsen av 1970-tallet, førte til en omfattende refordeling av jord og til en gradvis utradering av den jordeiende elitens økonomiske dominans. Fra 1950-tallet har det også vært en omfattende innflytting av folk fra landet til de store byene.

Forholdet til urbefolkningen endret seg langsomt gjennom 1900-tallet. Livegenskapet ble formelt avviklet i 1918, men allmenn stemmerett ble først innført i 1978. I forlengelsen av den andre jordreformen vokste det også opp en sterk urfolksbevegelse som siden 1990-tallet har vært en sentral pådriver for sosiale og politiske endringer. På slutten av 1990-tallet gikk også Ecuador igjennom en alvorlig økonomisk krise som utløste den mest omfattende utvandringsbølgen i landets historie, særlig til USA og Spania. Inngangen til 2000-tallet var også preget av politisk ustabilitet der flere presidenter ble avsatt før utgangen av deres regjeringsperioder. Denne tendensen stoppet foreløpig opp ved valget av Rafael Correa til president i 2006. Han satt ved makten til han ble avløst av sin partikollega Lenín Moreno i mai 2017.

Ved presidentvalget i 2021 tok den konservative politikeren Gullermo Lasso over som president. Han ble avløst av Daniel Noboa som gikk av med seieren i et ekstraordinært presidentvalg i 2023.

• Les mer om Ecuadors historie.

Det er få politiske og handelsmessige forbindelser mellom Ecuador og Norge. Norge har ingen ambassade i landet, men er representert ved honorær generalkonsul i Quito, og dekkes av ambassaden i Bogotá i Colombia. Den ecuadorianske ambassaden som betjener Norge ligger i Stockholm.

Noen norske ikke-statlige organisasjoner har etablert seg i Ecuador. Norsk Folkehjelp driver en rekke prosjekter og har hovedkontor i Quito. Regnskogfondet støtter organisasjoner i landet som retter fokus på skogbevaring, urfolksspørsmål og klimapolitikk. Normisjon (tidligere Den norske Santalmisjon) er en norsk misjonsorganisasjon som har vært aktiv i det sørlige Ecuador (i Cañar-provinsen) siden 1968.

Det har vært en jevn, men liten tilflytting av ecuadorianere til Norge over tid. Etter at den økonomiske krisen rammet Spania på slutten av 2000-tallet har ecuadorianske migranter med spansk statsborgerskap flyttet nordover på leting etter inntektsmuligheter.

På politisk og diplomatisk nivå har norske og ecuadorianske myndigheter vært i kontakt vedrørende initiativ for regnskogbevaring og reduksjon av karbonutslipp. Ecuador har gjennom sin egen klimapolitikk også igangsatt tiltak som Norge har støttet, en insentivordning, Socio Bosque, for bevaring av skog og artsmangfold i landet. Gjennom ordningen blir tiltak for å bevare skog snarere enn å hogge den ned kompensert gjennom pengeutbetalinger. Lokalsamfunn i landet har benyttet seg av denne muligheten.

• Ecuadors historie
• Sør-Amerika

• FN-sambandet om Ecuador
• Utenriksdepartementets landsider om Ecuador
• BBCs landside om Ecuador
• CIA World Factbook om Ecuador