Amazonasbekkenet, som utgjør nedbørfeltet til Amazonas og dens bielver, kan grovt sett avgrenses av Andesfjellene i vest, Guyanahøylandet i nord og det brasilianske sentralplatået i sør. Elven Casiquiare danner vest for Guyanahøylandet en unik naturlig kanal fra elven Orinoco til Amazonas' sideelv Negro og forbinder dermed de to store vassdragene (bifurkasjon). Således kan man si at Amazonasbekkenet strekker seg helt nord til Orinocos bredder.
Store deler av Amazonasbekkenet er elveslette eller lavtliggende områder under 200 meter over havet. Bredest er lavlandet i de indre vestlige delene, mens det innskrenkes nærmere kysten. Det vidstrakte lavlandet gjør i alt 23 000 kilometer elver navigerbare for skip, inklusive sideelvene Madeira, Xingo, Tapajós, Negro, Trombetas og Jari. Imidlertid gjør det vidstrakte lavlandet at kraftutbyggingspotensialet er svært lite i forhold til vannmengden.
I Amazonasbekkenet finnes verdens største regnskog (selvas, ‘urskog’). Til Amazonas (i Brasil kalt Amazônia) regnes i denne sammenheng også nedre del av Tocantinsbekkenet, men området dekker også deler av Venezuela, store deler av Guyana, det meste av Surinam og store deler av Fransk Guyana. Klimaet er varmt og fuktig med hyppige regnskyll fordelt over hele året (tropisk regnklima). Regnskogen regnes for å ha verdens rikeste artsmangfold.
Særlig i den brasilianske delen avskoges store arealer grunnet inntrengning av hogstselskaper, landbrukere, gullgravere og andre mineraltutvinnere. Hogstselskapene søker sjeldne treslag, som blant annet mahogni. Landbrukerne kommer fra sør og rydder store landområder til bruk for store kvegfarmer. I 1990-årene ble disse områdene omgjort til soyaplantasjer, mens nye skogområder ble tatt i bruk for kvegdrift. Ved år 2000 var til sammen 587 700 km2, eller 14 prosent av den opprinnelige amazoniske skogen i Brasil, regnet for ødelagt. Et kritisk belte strekker seg fra Maranhão til Acre. Alvorligst er ødeleggelsene i delstatene Pará, Mato Grosso og Rondônia. Jordsmonnet i regnskogen er lite fruktbart og vil ved dyrking ikke gi avkastning i mer enn noen få år. Et skrint jordsmonn gjør at ny regnskog ikke vil vokse opp igjen om de avskogede områdene er for store. Veianlegg og jernbaner åpner nye områder for nybyggerne og skaper ytterligere press på områdene. Også produksjonsprosessene ved mineralutvinning med fremstilling av trekull krever sin del av regnskogen.
Reduksjonen av regnskog har flere lokale konsekvenser. Den legger store landarealer øde og uproduktive, og den truer livsførselen til urbefolkningen som tradisjonelt har holdt til der. Avskogingen kan også ha globale konsekvenser, noe som har skapt stor internasjonal oppmerksomhet og bekymring. En stor del av jordens biologiske mangfold befinner seg i Amazonas, og med avskogingen forsvinner dette. Man er også redd for at en avskoging vil forstyrre globale klimaprosesser. Brenning av regnskog tilfører atmosfæren CO 2, og vil på denne måten kunne være med på å øke den globale drivhuseffekten. Vegetasjon holder på fuktighet og motvirker erosjon, slik at klimaet lokalt vil bli tørrere ved reduksjon av regnskogen. Reduksjonen av nedbør vil muligens også gjøre seg gjeldende i tilstøtende områder. Klimaprosessene er imidlertid kompliserte, og det er vanskelig å anslå effekten av en regnskogsreduksjon. Som ledd i bevaringen av regnskogen er det blant annet opprettet urfolkreservater. Forvaltningen av skogområdene i slike reservater overføres dermed til de lokale folkegruppene, men også disse områdene kan åpnes for kommersiell utnyttelse under president Jair Bolsonaros politikk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.