OPEC

I 1976 opprettet OPEC et utviklingsfond. Fondet har bidratt med 27 milliarder amerikanske dollar (USD) til finansiering av utviklingsprosjekter i 125 land, spesielt på feltene matvareforsyning, energi, infrastruktur, sysselsetting, forsyning av rent vann, sanitære forhold, utdanning og helse, herunder bekjempelse av koronapandemien.

Konferansen er OPECs øverste organ. Den består av delegasjoner fra hvert av medlemslandene. Alle medlemsland har én stemme hver. Alle spørsmål med unntak av prosedyresaker krever enstemmighet. Konferansen møtes minst to ganger i året. Ved utgangen av 2021 hadde konferansen holdt til sammen 182 møter. Konferansen velger en president som har denne posisjonen fram til neste møte i konferansen. Konferansen fastlegger organisasjonens mål og strategier og tar alle substansielle beslutninger som ikke eksplisitt er delegert til andre.

Styret (Board of Governors) leder organisasjonen mellom konferansene og har ansvaret for å iverksette vedtakene fattet av konferansen. Styret består av én representant for hvert medlemsland. Hvert styremedlem har én stemme, og beslutninger tas med alminnelig flertall.

Sekretariatet ivaretar de daglige utøvende oppgavene i organisasjonen. Sekretariatet ledes av en generalsekretær, utnevnt for en tre-års periode med mulighet for ytterligere en periode. Generalsekretæren er den rettslig autoriserte representanten for organisasjonen.

Den moderne oljehistorien starter i 1850-årene med oljeboring i Baku (dagens Aserbajdsjan) og i Pennsylvania i USA. Det ble etter hvert gjort store funn i flere delstater i USA, og fra begynnelsen av 1900-tallet var USA verdens dominerende oljeprodusent. Fram til andre verdenskrig produserte USA over 60 prosent av verdens olje.

På begynnelsen av 1900-tallet begynte både de store amerikanske og europeiske oljeselskapene å søke etter nye oljeressurser i Midtøsten. I 1928 inngikk Standard Oil Company of New Jersey (senere Exxon), Anglo Persian Oil Company (senere BP) og Royal Dutch/Shell en samarbeidsavtale om oljevirksomheten i det område som i dag inkluderer Tyrkia, Irak, Syria, Libanon, Israel, Jordan og Saudi-Arabia. (Avtalen er omtalt som Achnacarry-avtalen etter stedet hvor avtalen ble inngått, Red-line avtalen etter streken på kartet som omsluttet samarbeidsområde, eller As-is avtalen ettersom selskapene ikke skulle konkurrere mot hverandre). Noen flere selskaper sluttet seg til samarbeidet. I 1960 kontrollerte disse selskapene (også omtalt som De sju Søstre) over 80 prosent av oljeproduksjonen utenfor USA og Sovjetunionen.

Som en følge av Det ottomanske rikets sammenbrudd etter første verdenskrig var deler av selskapenes samarbeidsområde britiske og franske protektoratområder. Amerikanske myndigheter presset imidlertid på, slik at også de amerikanske selskapene skulle nyte godt av oljeressursene i denne regionen. Argumentet var at alle allierte under krigen måtte få del i dette ‘krigsbyttet’ etter det Ottomanske rikets fall.

Krigføringen under andre verdenskrig viste betydningen av olje for moderne krigsoperasjoner til lands, til havs og i luften. Kontrollen over oljeressursene i Midtøsten fikk dermed sikkerhetspolitisk betydning for USA og de store europeiske oljekonsumerende landene.

Etter andre verdenskrig steg verdens kommersielle oljeforbruk kraftig. Den økte etterspørselen ble i hovedsak dekket ved økt produksjon fra Midtøsten og Nord-Afrika. Som illustrasjon produserte Saudi-Arabia i 1938 tusen fat per dag, i 1958 var dette økt til én million fat per dag og i 1978 var produksjonen steget til over åtte millioner fat per dag (et fat tilsvarer 158 liter olje).

Med en kraftig økning i produksjonsvolumet og lave produksjonskostnader steg nettofortjenesten både til selskapene og statene. Myndighetene i landene hvor de store internasjonale selskapene opererte, hadde liten innflytelse over virksomheten. Samarbeidet mellom de internasjonale selskapene gjorde imidlertid at dersom en enkelt stat stilte ett selskap overfor noe det oppfattet som urimelige krav, kunne selskapet redusere aktiviteten i det landet og trappe den opp i et av de andre landene innenfor samarbeidsområdet. Mens selskapene samarbeidet seg imellom, sto statene alene hver for seg i forhandlinger med selskapene.

I 1959 ble det avholdt en arabisk oljekongress i Kairo, hvor det også var en delegasjon fra Iran og Venezuela til stede. Her ble forholdet mellom staters suverenitet og kontraktene med selskapene diskutert. Oppfatningen var at siden staten eier ressursene på sitt eget territorium, har staten råderett over ressursene og kan endre tidligere avtaler med selskapene om ressursutnyttelsen. Olje var statens eiendom, ikke selskapenes. Dette prinsippet ble i 1962 stadfestet i FNs generalforsamlings resolusjon 1803 om staters permanente suverenitet over egne naturressurser.

Etter den arabiske oljekongressen ble kontakten og samarbeidet mellom de arabiske oljelandene og Venezuela intensivert. I august 1960 satte selskapene ned styringsprisen på olje som dannet grunnlaget for selskapenes skatteinnbetalinger. Dette ble gjort uten å konsultere myndighetene i produsentlandene, noe som skapte sterke politiske reaksjonene i produsentlandene. Måneden etter møttes representanter for fem oljeproduserende land: Iran, Irak, Kuwait, Saudi Arabia og Venezuela, i Bagdad. Her ble det besluttet å danne en felles front mot selskapene, og den 16. september 1960 etablerte de Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC).

De store oljeselskapene ble også utfordret av nye mindre selskap som startet oljeleting utenfor de store selskapenes samarbeidsområde. I 1970 ga det amerikanske oljeselskapet Occidental den nye lederen i Libya, Muammar al-Gaddafi, langt bedre vilkår enn de store selskapene ga innenfor samarbeidsområdet. Iran og Venezuela reagerte med å øke sine andeler av overskuddet. Mens samholdet mellom oljelandene økte, svekket de nye mindre oljeselskapene de store oljeselskapenes kontroll. I 1971 møttes OPEC-landene og de store oljeselskapene for første gang til felles forhandlinger om prissettingen og fordelingen av inntektene. Resultatet var økte priser og økte andeler til OPEC-landene.

I oktober 1973 brøt den fjerde arabisk-israelske krigen ut (også kjent som Yom Kippur-krigen eller Oktoberkrigen). Arabiske oljeproduserende land fremsatte en felles trussel om å kutte oljeeksporten med fem prosent hver måned, inntil Israel trakk seg tilbake fra de okkuperte områdene. Deres oljeleveranser til USA stoppet helt. Det er en utbredt feilslutning at OPEC sto bak denne aksjonen. Det var medlemmene av Organisasjonen av arabiske oljeproduserende land (OAPEC) som forsøkte å bruke oljen som et politisk våpen for å stanse USAs støtte til Israel i den pågående konflikten.

Aksjonen skapte panikk, og mange oljekonsumerende land iverksatte tiltak for å redusere oljeforbruket (se oljekrisen 1973–1974). Panikken nesten firedoblet oljeprisen fra september 1973 til januar 1974. OPEC innførte en offisiell salgspris som alle medlemmene skulle forholde seg til. Markedsprisen steg imidlertid gjennom hele tiåret og mange medlemmer presset på for å øke de offisielle salgsprisene. Saudi-Arabia motsatte seg prisøkningene av frykt for konsekvensene for etterspørselen.

Mot slutten av tiåret fikk politiske begivenheter igjen betydning for oljeprisen og samholdet i OPEC. I oktober 1978 stoppet Irans oljeproduksjon opp etter streiker i oljeindustrien. Året etter skapte den iranske revolusjonen usikkerhet om landets oljeeksport. Markedsprisen på olje ble tredoblet i løpet av 1979. I september 1980 brøt krigen mellom Iran og Irak ut. Den pågikk i åtte år og svekket begge lands oljeeksport.

Prisøkningen gjennom 1970-tallet fikk på begynnelsen av 1980-tallet omsider betydning for forbruket. Prisøkningene hadde også stimulert oljeproduksjon utenfor OPEC, særlig i Nordsjøen og i Alaska. På 1970-tallet kunne OPEC stort sett øke både produksjon og pris samtidig. På 1980-tallet ble organisasjonen tvunget til å endre strategi. Medlemslandene forsøkte nå å forsvare prisen med produksjonsbegrensninger. I mars 1982 etablerte OPEC et kvotesystem. Alle medlemslandene unntatt Saudi-Arabia fikk tildelt en produksjonskvote. Saudi-Arabia fikk rollen som svingprodusent. Landet skulle sørge for stabil pris ved å regulere egen produksjon i takt med endringene i markedet.

Umiddelbart startet medlemslandene å krangle om kvotene. Begge de to krigførende landene, Iran og Irak, trengte penger og krevde høyere kvoter. Etterspørselen tok seg ikke opp, så de samlede kvotene måtte justeres ned. I all hovedsak var det bare Saudi-Arabia som kutte produksjonen. Prisen fortsatte å synke. Sommeren 1985 hadde Saudi-Arabia fått nok. Landets produksjon hadde falt fra over 10 millioner fat per dag sommeren 1981 til under 3 millioner fat per dag sommeren 1985. Kongedømmet startet en priskrig mot de andre medlemmene av OPEC og oljeprodusenter utenfor organisasjonen. Oljeprisen kollapset fullstendig, og våren 1986 var den under 10 dollar per fat. OPEC ble erklært død og maktesløs. Styringen av oljeprisen var overlatt til markedskreftene.

Mot slutten av 1980-årene ble kvotesystemet aktivert igjen, men det monnet ikke for å drive prisene oppover. Nok en gang fikk en uventet politisk hendelse betydning for OPEC, ikke minst Saudi-Arabia. Etter åtte års krig med Iran, kombinert med lave oljepriser og svekket produksjonskapasitet, var Iraks økonomi sterkt svekket. For å bedre den økonomiske situasjonen, invaderte Irak i 1990 nabolandet Kuwait (se Golfkrigen 1990–1991). Begge lands oljeproduksjon forsvant fra markedet. Når de irakiske styrkene trakk seg ut, satte de kuwaitiske oljebrønner i brann. Dette ga rom for økt produksjon i de andre landene, noe særlig Saudi-Arabia benyttet seg av. Saudi-Arabias produksjon økte med tre millioner fat per dag fra midten av 1990 til midten av 1991. Oljeprisen holdt seg imidlertid lav, og OPEC hadde liten betydning for utviklingen i oljemarkedet resten av dette tiåret.

Det første tiåret på 2000-tallet skulle vise seg å gjenskape frykten for knapphet på olje kjent fra 1970-tallet. Oljeetterspørselen økte kraftig, særlig i Kina. Fra 2003 til 2004 økte det kinesiske oljeforbruket med over 16 prosent. Frykten spredte seg raskt blant de som handlet olje, og prisen steg fra under 20 dollar per fat i begynnelsen av 2002 til over 140 dollar per fat sommeren 2008. OPEC hadde ingen rolle i prisøkningen, men forsøkte snarere å motvirke prisøkningen. Fra 2000 til 2008 økte OPECs produksjon med over fem millioner fat per dag.

Finanskrisen i USA 2008–2009 skapte en nedgang i aktiviteten i verdensøkonomien som brått reduserte oljeprisen. Den steg igjen fram til høsten 2014. Samtidig hadde man i USA fått et teknologisk gjennombrudd knyttet til såkalt skiferolje. Det medførte en drastisk økning i amerikansk oljeproduksjon. I 2008 produserte USA under sju millioner fat per dag, i 2019 var produksjonen 17 millioner fat per dag. Dermed tok USA store markedsandeler fra OPEC-landene.

2014 ble et nytt vendepunkt. Den amerikanske skiferoljen hadde skapt et betydelig overskudd av olje i markedet. Denne gangen tok ikke Saudi-Arabia rollen som svingprodusent. Dermed sank oljeprisen fra omtrent 100 dollar per fat i 2014 til under 50 dollar per fat i 2016.

Høsten 2016 tok Saudi-Arabia og Russland initiativ til å danne en bredere allianse blant produsentene. OPEC-landene gikk sammen med elleve oljeproduserende land utenfor organisasjonen om å fordele produksjonskvoter. Alliansen har fått tilnavnet OPEC+. De sentrale aktørene er Saudi-Arabia og Russland som hver står for over tolv prosent av verdensproduksjonen. Koronapandemien skapte en ny utfordring for dette samarbeidet da oljeetterspørselen i 2020 kollapset fordi mange land stengte ned og flytrafikken stoppet opp.

På 2020-tallet er den største utfordringen for OPECs medlemsland behovet for å erstatte verdens forbruk av kull, olje og gass med energikilder som ikke slipper ut klimagasser. De fleste OPEC-landene har en ensidig næringsstruktur, og er sterkt økonomisk avhengige av oljeeksporten. Faller etterspørselen etter olje bort eller blir kraftig redusert, kreves det stor omstillingsevne i disse landene for å opprettholde den økonomiske aktiviteten og derav innbyggernes økonomiske levestandard. Kanskje kan OPEC innta en ny rolle som en ramme for samarbeid mellom medlemslandene i denne omstillingsprosessen.