tysk

Tysk har fire kasus: nominativ, akkusativ, genitiv og dativ. Det er andre språk som har langt flere kasus enn tysk, for eksempel finsk (15), nordsamisk (7) og russisk (6). Det norrøne språket som norsk stammer fra, hadde fire kasus, de samme som i tysk. I dagens norsk finnes det i noen dialekter rester av dativ i bestemt form, og vi kan også se spor av kasusbøyninger i faste uttrykk som til bords, til salgs, i søvne, på ferde og i stedsnavn som Hamre, Hauge og Lom.

Språk som ikke har kasus, stiller gjerne strengere krav til hvor i setningen ordene plasseres. Det er ordstillingen som markerer «hvem som sier hva til hvem», mens kasusspråk kan ha en friere ordstilling. Bøyningsformen til ordet viser hvilken funksjon det har i setningen.

Kasus er altså på den ene siden en måte å markere hvilken funksjon ord har i setningen, om det er et subjekt, direkte (akkusativobjekt) eller indirekte objekt (dativobjekt). På den andre siden har preposisjonene i tysk betydning for artiklenes, substantivenes og pronomenenes form. Etter noen preposisjoner brukes akkusativformen, etter andre preposisjoner dativ eller genitiv.

Tyske substantiv har tre grammatiske kjønn, i likhet med norsk: hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. Men både ubestemt og bestemt artikkel har flere bøyningsformer enn på norsk.

Substantiv i bestemt form entall ser slik ut i de fire kasusene:

Lampe er altså hunkjønn som på norsk, hund er hankjønn og hus intetkjønn.

For personlig pronomen entall ser det slik ut:

Genitivformen til personlig pronomen er sjelden i bruk.

Et par eksempler på hvordan kasus fungerer i en setning:

• Ich habe den Hund gesehen –> ich er subjekt, og da brukes nominativformen. Hund er direkte objekt (akkusativobjekt), og da brukes akkusativ, derfor må bestemt artikkel få akkusativformen den.
• Der Hund hat ihn gebissen –> Hund er subjekt, nominativ brukes, ihn er direkte objekt (akkusativobjekt) og får akkusativformen.
• Sie hat ihm schon das Geschenk gegeben –> sie er subjekt, nominativ brukes, ihm er indirekte objekt (dativobjekt), dativ brukes, das Geschenk er direkte objekt (akkusativobjekt), akkusativformen, som er den samme som i nominativ, brukes.

Når det gjelder preposisjoner, må man lære hvilken kasus ordet etter skal ha. På tysk er det også slik at etter visse verb pluss preposisjon må objektet bøyes i akkusativ, men etter samme preposisjon med et annet verb brukes dativformen. Dette gjelder særlig preposisjonene an og auf.

For eksempel får denken an (tenke på) akkusativ: Ich denke an dich, mens leiden an (lide av) får dativ: Sie leidet an einem schlimmen Ekzem. Et eksempel med auf er hoffen auf (håpe på) som får akkusativ: Ich hoffe auf ein gutes Ende, mens bestehen auf (stå ved) får dativ: Er besteht auf seinem Recht. Dette er forhold som er vanskelig å finne en logisk grunn til – det har utviklet seg slik over tid. Det er også variasjoner i talemålet, slik at i noen dialekter benyttes akkusativ, i andre dativ.

Det er spesielt to forhold som er sentrale når det gjelder substantiv: hvilket kjønn substantivet har, og hva flertallsformen er.

Alle substantiv skrives med stor forbokstav på tysk. Noen substantiv kan ha to kjønn; spesielt gjelder dette nye ord som kommer inn i språket som engelske lånord: der/das Blog, der/das Tweet, die/das Mail.

Det finnes mange flere flertallsformer på tysk enn på norsk.

• -e: der Brief – die Briefe (brev)
• -e pluss omlyd: die Stadt – die Städte (by)
• -er: das Kind – die Kinder (barn)
• -er pluss omlyd: der Mann – die Männer (mann)
• -(e)n: die Lampe – die Lampen / das Hemd – die Hemden (lampe, skjorte)
• -s: der/ das Tweet – die Tweets (twittermelding, tweet)
• -ingen ending: der Wagen – die Wagen (bil)
• -ingen ending pluss omlyd: die Tochter – die Töchter (datter)

Det finnes regler og holdepunkter for hvilken ending et substantiv får i flertall. For eksempel får de fleste hankjønns- og intetkjønnsord endingen -e (med eller uten omlyd), mens noen intetkjønnsord, men ingen hunkjønnsord får endingen -er.

Når det gjelder hvilket kjønn substantivene har, finnes det også mange holdepunkter, som for eksempel at ord som ender på -ei, -heit, -keit, -in, -ion, -schaft, -tät og -ung er hunkjønnsord (die Zeitung – avis, die Freiheit – frihet). Ord som ender på -chen er intetkjønn. Derfor er das Mädchen, som betyr jente, intetkjønn på tysk.

Adjektiver som står foran et substantiv, må bøyes. Grammatikken skiller mellom sterk og svak bøyning.

Den svake bøyningen av adjektiv forekommer etter bestemt artikkel i alle former (der, die, das, den, dem, des) etter ubestemt artikkel i de bøyde formene (eine, einen, einer, einem, eines), etter de bøyde formene av kein (ingen) og eiendomspronomenene (meine, meinen, meinem, meines og så videre).

Den sterke adjektivbøyningen forekommer hvis det ikke er noe bestemmelsesord foran adjektivet, hvis bestemmelsesordet er ubøyd (ein, kein og eiendomspronomenene mein, dein, sein, ihr, unser, euer, ihr, Ihr), etter tallord (zwei, drei) og etter ubestemte pronomen som einige, andere, mehrere, viele og wenige.

Når adjektivet bøyes svakt, får det endelsen -e eller -en. Det ser slik ut:

Sterk adjektivbøyning ser slik ut:

På tysk bøyes ikke adjektivet når det står som predikat i ei setning. På norsk får adjektivet i flertall endingen -e også når det står som predikat. Eksempel:

De tyske verbene bøyes i person og tall, det vil si at verbene får ulik endelse alt ettersom det er jeg, du eller vi som er subjekt i setninga.

Verbene deles inn i tre kategorier som har litt ulike bøyningsformer:

• svake verb
• sterke verb
• uregelmessige verb

De svake verbene på tysk har et oversiktlig bøyningsmønster. Machen, som i eksempelet ovenfor, er et svakt verb, og alle svake verb får disse endelsene.

Sterke verb endrer vokal i de ulike tidene: helfen (infinitiv) half (preteritum, fortid) hat geholfen (presens perfektum). Dette kalles vokalveksling eller omlyd. Enkelte verb har også omlyd i presens i andre og tredje person entall (du, er/sie/es).

Mange av de sterke verbene i tysk er sentrale ord som brukes ofte.

Til uregelmessige verb regnes de verbene som har andre bøyningsformer enn svake og sterke verb. Ei viktig gruppe er modalverbene sollen, mögen, können, müssen, dürfen, wollen. Disse har vokalveksel i presens mellom entall og flertall (bortsett fra sollen): ich darf, wir dürfen. I preteritum har de også annen vokal enn i infinitiv (unntatt sollen og wollen), men endelsene er som hos de svake verbene: ich mußte, wir mußten. Wissen oppfører seg likedan som modalverbene: ich weiß, wir wissen (presens), ich wußte, wir wußten (preteritum).

Mange uregelmessige verb er blant de aller mest brukte. I tillegg til modalverbene gjelder dette sein (å være), haben (å ha) og werden (å bli). Haben og sein har i tillegg funksjon som hjelpeverb i sammensatte fortidsformer (presens perfektum og preteritum perfektum), mens werden er hjelpeverb i futurum (framtidsform). I eksemplet med verbet helfen utgjør haben en del av den sammensatte tiden presens perfektum, og det er hjelpeverbet som bøyes i person og tall. Det er det samme på norsk: Jeg har hjulpet. Et eksempel med sein (å være) og werden som hjelpeverb:

Det er ingen andre språk som har påvirket norsk, svensk og dansk så mye som tysk, nærmere bestemt nedertysk. Man anslår at rundt 30 prosent av skandinavisk ordforråd har middelnedertysk opphav. Språkkontakten fant sted i hansatiden i senmiddelalderen og omfattet alle lag av befolkningen. I utgangspunktet var påvirkningen sterkest innenfor nye områder som handel, sjøfart, håndverk, nye teknikker, yrker, redskaper og arbeidsmåter. Men også abstrakte ord som angst, frykt, lykke, ære kommer fra nedertysk samt uttrykk fra hverdagslivet: kjøkken, stue, skap, kiste, frokost. En annen gruppe er ord med forstavelser som an-, be-, bi-, for-, unn- og etterstavelser som -aktig, -bar, -eri, -het, -else, -inne, og -maker. Norsk overtok i disse tilfellene hele ordet, men særlig etterstavelsen -het, -else, -inne og -bar tas i bruk i produksjonen av nye ord.

Som på norsk kan man på tysk lage nye ord ved å sette sammen to eller flere ord. For eksempel: die Koalition (koalisjon) + die Verhandlung (forhandling) = die Koalitionsverhandlung (koalisjonsforhandling). Denne egenskapen ved språket kan føre til lange ord som das Arbeiterunfallversicherungsgesetz som består av Arbeiter (arbeider), Unfall (ulykke), Versicherung (forsikring) og Gesetz (lov). Slike lange ord finner man stort sett innenfor bestemte fagområder.

Allerede i Karl den stores (747–814) tid ble avstanden mellom latin og folkespråket problematisert. Karl den stores kulturpolitiske reformer, hans interesse for utdanning og hans idé om at folket skulle bli kjent med religiøse tekster på sitt eget språk, førte til en litteratur- og språkbevissthet med tanke på folkets språk i motsetning til gresk og latin. Flere oversettelser av religiøse tekster, og også eksempler på religiøs diktning oppstod (se avsnittet om gammelhøytysk). Man kan ikke snakke om noe enhetlig skriftspråk i denne tiden, og etter Karl den store gikk hans visjoner i glemmeboken. Latin skulle i flere århundrer være det dominerende skriftspråket i det tyskspråklige området.

Ridderdiktningen i mellomhøytysk periode ga et delvis felleshøytysk skriftspråk, men det utviklet seg ikke videre etter ridderkulturens tilbakegang. Bestrebelser på et enhetlig skriftspråk ble gjort i de ulike kanselliene. Senere fikk det keiserlige østerrikske kanselliets skriftspråk betydelig utbredelse. Allerede under Karl den fjerde spores tendenser til et kompromiss mellom overtysk og mellomtysk (Pragerkanselliet), noe boktrykkerkunsten bidrog til med sitt krav om større enhetlighet.

Ennå på 1500- og 1600-tallet var det uklart hvorvidt et tysk enhetlig skriftspråk kom til å utvikle seg, eller om man ville få ulike varianter. Tysk var et polysentrisk språk som manglet et klart og retningsgivende språksentrum. Det fantes heller ingen tysk enhetlig stat – i motsetning til i England og Frankrike, der London og Paris/Versailles var politiske, språklige og kulturelle maktsentra. Det engelske språket ved hoffet i London og det franske språket i Paris/Versailles hadde høy status, stor legitimitet og ble dermed på naturlig vis standard for hele landet.

Fransk hadde for øvrig status langt ut over sine landegrenser. Fremdeles på 1700-tallet snakket europeiske kongehus og adel fransk i offentligheten. Dette gjaldt også for det tyske språkområdet. I tillegg til fransk kom konkurransen med latin som skriftspråk. I 1518 var 90 prosent av bokproduksjonen i det tyske språkområdet på latin, i 1570 70 prosent, i 1740 28 prosent og i 1770 14 prosent. I noen fag ble doktoravhandlinger ved universitetet skrevet på latin helt fram til 1800-tallet.

Martin Luther (1483–1546), som er aller mest kjent for den sentrale rollen han spilte under reformasjonen, hadde stor betydning for utviklingen av et enhetlig tysk skriftspråk. Stikkordet er bibeloversettelsen hans. Mens bibeloversettelser i middelalderen la seg tett opp til originalspråket i bibelen, som ble ansett som Guds ord, ønsket reformatoren Luther at folk flest skulle kunne lese bibelen og få et personlig forhold til bibeltekstene.

Luthers språkform tok utgangspunkt i skriftspråket til det kursaksiske kanselliets i Sachsen-Thüringen og språkdrakten i Wittenberg (østmellomtysk). Det var naturlig, siden han ble født i Eisleben, studerte i Erfurt og ble professor i teologi i Wittenberg.

Det nye testamentet i Luthers oversettelse ble trykt i Wittenberg i 1522. Det ble en stor suksess, hele opplaget på 3000 ble snart utsolgt og spredt over hele det tyske språkområdet, også i det nedertyske språkområdet.

En grunn til at Luthers bibel fikk slikt gjennomslag var hans evne til å skrive et levende og folkelig språk. Han hadde et mål om at språket skulle være overregionalt forståelig. Luthers bibeloversettelse fikk dermed stor språklig innflytelse og bidrog sterkt til at høytysk med østmellomtysk dialektbasis ble hovedgrunnlaget for den videre utviklingen av skriftspråket.

Det var ingen selvfølge at det var det østmellomtyske dialektgrunnlaget som skulle få en slik betydning for utviklingen av et enhetlig tysk skriftspråk. I middelalderen hadde de sørlige og sørvestlige delene av det tyskspråklige området hatt en dominant posisjon, det vil si vestmellomtysk (rhinenfrankiske, moselfrankiske og ripuariske dialekter) og vestovertysk. Det maximilianske tyske kansellispråket, innført av keiser Maximilian I, ble overregionalt skriftspråk i store deler av det sørtyske og østerrikske språkområdet etter den middelhøytyske perioden.

På 1400-tallet vokste det fram en språkallianse i de østlige delene, mellom østmellomtysk og østovertysk, det saksiske kansellispråket i kurfyrstedømmet Sachsen, også kalt Meißner kansellitysk (etter Meißen, en by i Sachsen). Det var denne skriftnormen Martin Luther orienterte seg mot, og som etter hvert slo gjennom som norm i hele det tyskspråklige området.

På 1600-tallet bidrog både toneangivende enkeltpersoner – diktere, litteraturkritikere og språkforskere som Martin Opitz, Johann Christoph Gottsched, Justus Georg Schottel, Johann Christoph Adelung – og nye språkrøktinstitusjoner til at høytysk skriftspråk etter hvert fikk fastere form. Spesielt Martin Opitz var en forkjemper for å gjøre tysk til et litterært språk likestilt med fransk og latin. Det viktigste språkselskapet var Fruchtbringende Gesellschaft, som ble grunnlagt i 1617 med den hensikt å pleie det tyske morsmålet.

Hos 1700-tallets store klassikere (Gotthold Ephraim Lessing, Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich Schiller, Friedrich Gottlieb Klopstock) var skriftspråket allerede relativt ensartet.

Det språkvitenskapelige arbeidet med tysk startet med innsatsen til brødrene Jacob og Wilhelm Grimm på midten av 1800-tallet. Brødrene Grimms arbeider bidro til oppstarten av faget Germanistik (tysk språk og litteratur). Spesielt var og er deres samling av tyske ordforråd i Deutsches Wörterbuch av stor betydning. Første bind ble utgitt i 1854, og det siste kom i 1961. Flere forskergenerasjoner har dermed deltatt aktivt i dette prosjektet.

Inntil 1800-tallet hersket det to retninger når det gjaldt hvordan ordene skulle skrives (ortografi). En retning mente at man burde skrive slik man snakket (fonetisk prinsipp), mens tilhengerne av den andre retningen mente man burde ta hensyn til ordets historiske form (historisk-etymologisk prinsipp). De ulike tyske statene, og også skolekretser, kunne ha svært ulik ortografi.

Etter at Tyskland ble samlet til ett rike i 1871, ble disse ulikhetene oppfattet som et problem, og mange begynte å arbeide for en mer enhetlig tysk skrivemåte. En komplett ortografisk ordbok for det tyske språket kom ut i 1880, den såkalte Urduden av Konrad Duden. Denne utgivelsen dannet grunnlaget for en enhetlig tysk skrivemåte for hele det tyske språkområdet.

I 2017 ble den 27. utgaven av Dudens rettskrivningsordbok utgitt, Duden – Die deutsche Rechtschreibung.