stress

Ifølge Selyes stressmodell GAS (General Adaptation Syndrome) går kroppen gjennom tre faser i reaksjon på stress:

1. Den første, alarmfasen, er en kort periode med aktivering for å hanskes med den stressende hendelsen («fight or flight»).
2. I neste fase, motstand eller tilpasning, inntar kroppen en viss grad av aktivering for å tåle langvarig stress. Hvis dette pågår over lang tid uten mulighet til god hvile, har dette negative følger – man føler seg blant annet sliten, konsentrasjonen blir svekket, og opplevelse av livskvalitet blir redusert.
3. I tredje fase, utmattelse, er ressursene oppbrukt, og utmattelse, sykdom og i verste fall kollaps inntrer.

Det avgjørende for den subjektive opplevelsen av stress er ikke først og fremst påkjenningenes «objektive» intensitet, men i hvilken grad individet evner – og gis anledning til – å reagere på stressoren på en psykologisk sett konstruktiv måte. Forskning har her dokumentert ulike mekanismer som kan påvirke individets stressreaksjon, både psykologisk og kroppslig:

• Måten den stressende opplevelsen fortolkes på, har stor betydning for hvor negativt stressoren virker på individet.
• Det å kunne forutse og/eller kontrollere den stressende hendelsen reduserer dens negative virkninger.
• En tredje faktor som kan dempe den negative effekten av en stressende situasjon (for eksempel en eksamen), er «immunisering» – det å gjennomgå og eventuelt trene på situasjonen på forhånd.

Personens typiske forklaringer av hendelser i livet (attribusjon) og grunnleggende kognitive antakelser er også av betydning. Eksempelvis har noen en optimistisk grunnholdning til livet, noe som åpenbart er funksjonelt i håndtering av stress. Bevisst avslapning, trening og distraksjon, altså å tenke på noe annet enn den stressende hendelsen, kan også være funksjonelt.

De som tar utgangspunkt i en definisjon av stress som en ubehagelig subjektiv psykisk tilstand, måler stress på grunnlag av personens subjektive rapporter, gjerne i form av spørreskjemaer (for eksempel grad av angst og anspenthet og gjenopplevelse, mangel på velvære, kroppslige symptomer).

De som definerer stress som en fysiologisk tilstand, måler grad av stress ved blodprøver (for eksempel nivå av kortisol eller andre såkalte stresshormoner som prolaktin og veksthormon), ved urinprøver (for eksempel metabolitter (stoffskifteprodukter) av noradrenalin) eller ved fysiologiske metoder (for eksempel blodgjennomstrømning i små hudkapillarer eller hjerneundersøkelse med elektroencefalografi).

De som definerer stress som en belastende ytre hendelse, bruker gjerne standardiserte metoder for å kartlegge livshendelser, som dernest vektlegges etter på forhånd gitte vekter.

De psykologiske og atferdsmessige stressreaksjonene er omtalt under katastrofepsykiatri. De fysiologiske reaksjonene henger sammen med endret aktivitet i de hjerneområdene som styrer følelser og perifere fysiologiske reaksjoner (limbiske system, paleocortex og hypothalamus) med tilhørende endret aktivitet i hjerneområder som er uavhengig av vår bevissthet (retikulærsubstansen), men som styrer funksjoner som våkenhet, oppmerksomhet, muskelspenninger og respirasjon.

Hvis en stressituasjon medfører «på vakt»-holdning, øker aktiviteten i det sympatiske nervesystemet, noe som blant annet øker blodtrykket. Aktiviteten i det parasympatiske nervesystemet og endring i pulsfrekvensen har en mer differensiert respons. Aktiviteten i mage-tarmkanalen og nyrene reduseres. Det er lite hormonelle reaksjoner. Hvis den ytre faren derimot vurderes som betydelig, oppstår det en alarmreaksjon i kroppen kjennetegnet ved økning av aktiviteten i det sympatiske nervesystemet, puls, blodtrykk, visse stresshormoner (ACTH-kortikosteroidaksen, HPA-aksen) og immunsystemets aktivitet. Det blir også en generell aktivering av sentralnervesystemet (engelsk arousal) som også gjenspeiler seg i økt EEG-aktivitet. Samtidig reduseres aktiviteten til det parasympatiske nervesystemet, mage-tarmkanalen og nyrene.

Ved stressreaksjoner av typen frysreaksjon («spille død») reduseres sympatikusaktiviteten, mens parasympatikusaktiviteten øker. Det innebærer både redusert puls og blodtrykk. I uttalte tilfeller kan blodtrykket bli så lavt at det medfører forbigående bevissthetstap (vasovagal synkope). Ved kroniske stressbelastninger vil ofte immunsystemet svekkes.

• Se stressresponsen.

Kroppens fysiologiske reaksjonsmønster på stress er ikke ferdig utviklet ved fødselen. Både hjernestrukturer som hypothalamus (sentral for regulering av fysiologiske reaksjoner ved følelser) og amygdala (sentral for følelser) utvikles fortløpende til puberteten er avsluttet.

Fysiologiske stressresponser varer lenger hos barn under pubertetsalder enn hos voksne personer. Store belastninger i barnealder (for eksempel alvorlig fysisk eller psykisk mishandling; atskillelse fra omsorgspersoner) kan hos barn medføre varige endringer i de fysiologiske reaksjoner på stress. I voksen alder vil slike personer under stress utsondre større mengder stresshormoner som kortisol, adrenalin og noradrenalin enn personer som ikke har hatt samme alvorlige belastninger i barndommen. Det kan igjen føre til økt forekomst av sykdommer forbundet med stress i voksen alder, som metabolsk syndrom, overvekt, hjerte-karsykdommer, diabetes type 2 og fibromyalgi. Eksempler på psykiske lidelser som kan være knyttet til alvorlig fysiologisk stress i barnealder er dissosiative lidelser, angstlidelser, kroniske depresjoner og personlighetsforstyrrelser. Enkelte barn har en genetisk sammensetning som gjør at de kan være bemerkelsesverdig motstandsdyktige mot selv alvorlige belastninger, såkalte «løvetannsbarn».

Uavhengig av barndomsopplevelser kan fysiologiske stressreaksjoner også utløse sykdom i voksen alder. Det vanligste er utløsning av hjerte-karsykdom hos disponerte personer. Det er foreløpig ikke entydige forskningsmessige holdepunkter for at fysiologisk stress i voksen alder kan utløse kreft. Derimot er det gode holdepunkter for at fysiologisk stress kan utløse endringer i funksjonene til flere organer.

Kroppslige sykdommer hvor stress ansees å være den viktigste enkeltfaktoren for symptomer og funksjonsforandringer, og hvor det ikke er sikker påviselig vevsskade, kalles funksjonelle lidelser. Psykiske lidelser hvor stress antas å være den viktigste enkeltfaktor for symptomer og funksjonsforandringer, kalles akutte belastningslidelser eller post-traumatisk stresslidelse. Psykotiske former av lengre varighet inngår i begrepet 'akutte polymorfe psykoser'.

Behandlingen av stress og stressrelaterte sykdommer er i første omgang å unngå de stressutløsende faktorene (stressorene) så langt mulig. Videre behandling vil som regel være en kombinasjon av psykologisk bearbeiding av de belastende hendelsene sammen med ulike avspenningsteknikker. Av og til kan det være nødvendig å bruke legemidler for å dempe de fysiologiske stressreaksjonene. Benzodiazepiner er mest brukt, men også andre legemidler som for eksempel antidepressiver kan ha sin plass ved mer langvarige stressreaksjoner.

• utbrenthet
• mindfulness
• stressresponsen