grunnstoff

Atomsymbolet for hvert grunnstoff er det samme i alle land, men navnene kan variere. Dagens norske navn på grunnstoffene ble fastsatt i slutten av 1950-årene. Da ble de lagt nærmere opp til navnene på engelsk. Vannstoff, kullstoff, kvelstoff og surstoff ble erstattet med hydrogen, karbon, nitrogen og oksygen. Navn på grunnstoffer som er i alminnelig bruk utenfor kjemifaget, blir skrevet med norsk skrivemåte som litium, silisium, kalsium, kadmium, sink og klor. Navn på grunnstoffer som sjelden omtales utenfor kjemi, som scandium og cesium, blir skrevet som på engelsk.

Dansk og svensk har egne navn på hydrogen og oksygen. På dansk heter stoffene henholdsvis brint og ilt, og på svensk väte og syre. Navnene er gamle og er beholdt av historiske grunner. Særlig syre skaper komplikasjoner ved oversettelse fra svensk til norsk, da det forveksles med norsk syre (som på svensk heter en syra).

Tabellen er sortert etter atomnummer.

Grunnstoff ble opprinnelig definert av Robert Boyle og Antoine Laurent Lavoisier som et stoff som ikke lar seg dele i enklere stoffer. Lavoisier satte opp den første tabellen over 33 stoffer som han mente var grunnstoffer i 1789. Bare 23 av disse viste seg senere å virkelig være grunnstoffer.

På 1800-tallet økte antallet kjente grunnstoffer jevnt. I Illustrert Norsk konversasjonsleksikon (1906–1913) skrev Claus Nissen Riiber at det er 81 kjente grunnstoffer, og han satte opp en tabell med 60 grunnstoffer og deres navn på norsk. I dag er 118 grunnstoffer kjent, og alle har fått navn; se periodesystemet.

Opprinnelig var et grunnstoff definert som et stoff som ikke lot seg endre. Det er ikke riktig lenger. Det er ikke mulig å endre et grunnstoff gjennom kjemiske reaksjoner, men i dag finnes det kraftigere metoder. Les mer i artikkelen grunnstoffomdanning.

• periodesystemet
• atom
• isotop
• kjemisk forbindelse