Mesterligaen

I motsetning til den tidligere Serievinnercupen, som bare var for serievinnerne i de europeiske ligaene, er Mesterligaen åpen for flere lag fra hvert land.

Når UEFA skal avgjøre hvilke lag som er direkte kvalifisert til Mesterligaen, og hvilke lag som må ut i kvalifisering til turneringen, bruker de en utregningsmetode som blir kalt UEFA-koeffisienten.

De enkelte klubbenes prestasjoner (i de fem foregående sesongene) i Mesterligaen, Europaligaen og Serieligaen danner grunnlaget for hvor mange poeng hver klubb oppnår i UEFA-koeffisienten. Poeng oppnås ved seier, uavgjort og når lagene går videre fra gruppespillet og til de ulike utslagsrundene.

Eksempelvis har norske og danske lag de seneste årene ikke hevdet seg i disse turneringene, og har derfor ikke vært direkte kvalifisert til Mesterligaen. De norske og danske seriemesterne må dermed ut i kvalifisering for å komme til Mesterligaen. Spanske og engelske lag har de siste fem sesongene hevdet seg i disse turneringene, og får derfor flere lag direkte kvalifisert til Mesterligaen.

For lag som ikke er direkte kvalifisert, spilles det opptil tre kvalifiseringsrunder. De lavest seedede lagene starter i første kvalifiseringsrunde, mens de som har flere poeng på UEFA-koeffisienten, kan starte i andre eller tredje kvalifiseringsrunde. Etter tredje kvalifiseringsrunde er det såkalt playoff. De fire vinnerne i disse fire kampene får delta i Mesterligaen.

Det kan være inntil fem lag fra et land med i turneringen. Fjorårsvinneren har friplass. Det samme har vinneren av Europaligaen. I tillegg gis det en ekstra plass til de to nasjonenes lag som gjorde det best i de tre turneringene foregående sesong.

Mesterligaen startet i 1992 og avløste den tidligere Serievinnercupen, som besto av ligamestrene fra alle land i UEFA. Mesterligaen åpnet for flere deltakere fra samme land.

Første sesong var det to grupper i gruppespillet, der vinnerne møttes i finalen. Fra 1993 gikk de to beste lagene (i gruppa) videre til semifinale, og året etter ble det fire grupper der de to beste (i gruppa) gikk til kvartfinaler. Fra sesongen 1997–1998 var det seks grupper, der vinnerne og de to beste toerne gikk til kvartfinalene. Dette ble igjen endret fra sesongen 1999–2000 da det ble åtte grupper med fire lag, der de to beste gikk videre til et nytt gruppespill med fire grupper, hvorfra de to beste igjen gikk til kvartfinaler. Dette førte til at finalelagene spilte i alt 15 kamper, pluss eventuell kvalifisering, noe som ble i meste laget. I perioden 2003–2004 og 2023–2024 var det åtte grupper med fire lag, der de to gruppevinneren gikk videre til cupspill (åttendedelsfinaler, kvartfinaler, semifinaler og finale).

Rosenborg har vært det dominerende norske laget i Mesterligaen og nådde kvartfinalen i sesongen 1997–1998, der de tapte for Juventus. Rosenborg har deltatt i gruppespillet hele elleve ganger (fra 1995–1996 til og med 2002–2003, og etter dette i sesongene 2004–2005, 2005–2006 og 2007–2008) og er med det en av de mest erfarne Mesterliga-klubbene i Europa. Det eneste andre norske laget som har deltatt i gruppespillet, er Molde i sesongen 1999–2000. Øvrige deltakende norske lag har alle blitt slått ut i kvalifiseringen.

Steinar Pedersen ble den første norske spilleren som vant Mesterligaen. Han spilte ikke finalen i 1997, da Borussia Dortmund slo Juventus 3-1, men fikk to kamper for Dortmund i gruppespillet og regnes som mester.

Ole Gunnar Solskjær og Ronny Johnsen ble de første norske spillerne til å spille en finale i Mesterligaen da Manchester United slo Bayern München på Camp Nou i 1999. Johnsen spilte kampen fra start, mens Solskjær var innbytter. Solskjær avgjorde finalen i overtiden. Henning Berg var skadet, men spilte flere kamper i sluttspillet og regnes også som vinner av dette mesterskapet.

I 2005 var John Arne Riise med på å sikre Liverpool tittelen da de slo AC Milan i finalen. Erling Braut Haaland vant tittelen med Manchester City i 2023. Sesongene 2020/2021 og 2022/2023 ble han turneringens toppskårer med henholdsvis Borussia Dortmund (10 mål) og Manchester City (12 mål).

Mesterligaen har en egen fanfare, The Champions, komponert av den britiske komponisten Tony Britten i 1992 og med tekst på engelsk, tysk og fransk. Fanfaren er basert på Georg Friedrich Händels kroningshymne Zadok the Priest (1727).

Mesterligaen for kvinner ble spilt for første gang i 2001–2002 under navnet UEFA Women’s Cup. I 2009–2010 skiftet den navn til UEFA Women’s Champions League.

Lyon er tidenes mestvinnende lag i turneringen med 8 trofeer, mens Ada Hegerberg er turneringens toppscorer gjennom tidene med 64 mål (per september 2024).

FFC Frankfurt vant den første utgaven av turneringen i 2002. Svenske Umeå vant de to neste og Arsenal vant ett år, men ellers var det de tyske storklubbene som dominerte fram til Lyons storhetstid på 2010-tallet. I 2021 ble Barcelona, med norske Caroline Graham Hansen på laget, det første spanske laget som vant.

To norske klubber har nådd semifinalen i Mesterligaen for kvinner, Trondheims-Ørn (2004–2005) og Kolbotn (2006–2007). I tillegg har norske klubber nådd kvartfinale seks ganger (Trondheims-Ørn 2001–2002 og 2002–2003, Kolbotn 2003–2004, Røa 2009–2010, LSK Kvinner 2018–2019 og Brann i 2023–2024)

Etter at de la om formatet til å inkludere gruppespill i 2018, har LSK Kvinner, Avaldsnes, Vålerenga, Rosenborg Kvinner og Brann deltatt i det.

Ada Hegerberg har vunnet turneringen seks ganger med Lyon, og Caroline Graham Hansen har vunnet tre ganger med Barcelona. Ingrid Syrstad Engen har vunnet to ganger – også det med Barcelona.

I tillegg har Ingvild Stensland (2012, Lyon) vært med i troppen til vinnerlaget uten å spille selve finalen.

Lise Klaveness (2007), Isabell Herlovsen (2010), Ingvild Stensland (2010) og Guro Reiten (2021) har også spilt finale, uten å vinne.

• fotball
• UEFA