Mariss Jansons

Jansons vokste opp i Riga og fra 13-års alder i St. Petersburg i Russland, daværende Leningrad i Sovjetunionen. Her var faren dirigent ved byens berømte orkester Leningrad-filharmonien, nåværende Sankt Petersburg-filharmonien. Moren Iraida Jansone var sangerinne.

Jansons lærte fiolin av sin far fra ung alder. Han studerte i tillegg klaver og kordireksjon ved konservatoriet i Leningrad og var siden dirigentelev hos Hans Swarowsky i Wien og Herbert von Karajan i Salzburg.

I 1971 vant han andrepris i Karajan-konkurransen for dirigenter og ble i 1973 dirigent ved Leningrad-filharmonien.

Jansons’ første faste engasjement i Skandinavia var som gjestedirigent ved Sjællands Symfoniorkester fra 1972, en stilling han hadde til 1979. Han dirigerte Oslo-Filharmonien, hvor faren var gjestedirigent, første gang i 1975.

Jansons var en av dirigentene da Moskva Statlige Symfoniorkester gjennomførte et bejublet gjestespill i Oslo i mars 1978; den andre var Jevgenij Svetlanov.

I 1979 ble Jansons engasjert som Oslo-Filharmoniens sjefdirigent etter Okko Kamu. Samarbeidet var fra første øyeblikk svært godt. Jansons startet umiddelbart et arbeid med å forbedre orkesterets grunnegenskaper som ensemble og klang samt å bygge orkesteret ut til fullt symfoniorkester. Orkesteret skiftet navn fra Filharmonisk Selskaps Orkester til Oslo-Filharmonien.

I den første tiden spilte Oslo-Filharmonien og Jansons inn en komplett serie med Pjotr Tsjajkovskijs symfonier for det britiske selskapet Chandos. Serien vakte oppsikt og bidro til orkesterets fremskutte posisjon internasjonalt. Oslo-Filharmonien ble et ettertraktet turnéorkester som under Jansons' ledelse besøkte de mest tradisjonsrike spillestedene.

Med Oslo-Filharmonien fremførte Jansons ofte store og krevende orkesterverker av komponister som Hector Berlioz, Gustav Mahler, Richard Strauss og Dmitrij Sjostakovitsj. Han ledet kritikerroste plateinnspillinger, blant annet med norsk musikk av Edvard Grieg, Harald Sæverud og Finn Mortensen og av Gustav Mahlers symfonier.

Jansons ble svært populær hos publikum, men var på kant med myndighetene over spørsmål om tilpasninger og forbedringer i orkesterets hjemmearena Oslo Konserthus. Dette ble oppgitt som grunnen til at han forlot orkesteret etter 22 år. En bemerket epoke i orkesterets historie var over da Jansons i 2002 ble avløst av André Previn. Jansons kom aldri til å dirigere Oslo-Filharmonien igjen.

Jansons var i tillegg sjefdirigent for Pittsburgh Symfoniorkester i årene 1997–2004 og gjorde mye for å heve dette orkesterets status, blant annet ved kritikerroste plateinnspillinger.

Etter tiden i Oslo og Pittsburgh overtok Jansons sjefsstillinger ved to av Europas og verdens ledende orkestre, Bayerischer Rundfunk-orkesteret i München i 2003 og Concertgebouw-orkesteret i Amsterdam i 2004. Concertgebouw-orkesteret ble under hans ledelse kåret til verdens beste orkester av musikktidsskriftet Gramophone. Han beholdt sin stilling der til 2015.

Jansons ble fast gjestedirigent ved London Filharmoniske Orkester i 1992 og gjestet siden jevnlig flere ledende orkestre, som London Symfoniorkester, Berlinfilharmonien og Wienerfilharmonien. Han ledet den berømte Nyttårskonserten i Wien tre ganger, i 2006, 2012 og 2016.

Jansons gjorde i senere år plateinnspillinger med flere orkestre, helst med verker av de store symfonikerne fra Ludwig van Beethoven til Dmitrij Sjostakovitsj.

• Mariss Jansons i Norsk biografisk leksikon
• symfoniorkester