Som pianist var Ellington preget av den såkalte «stride»-stilen, som var populær i 1920-årenes New York, men han fremtrådte bare sjelden selv som solist med orkesteret. Det ble ofte sagt at Ellington var pianist, men orkesteret var hans egentlige instrument. Som orkestrator var han hele sitt liv en foregangsfigur innen jazzen. Han var en mester i å utnytte jazzorkesterets klangmuligheter og var svært tidlig ute i jazzsammenheng å arrangere musikk med klanglig fokus. Dette gjorde han blant annet ved å skrive for uvanlige instrumentkombinasjoner og bruke mutes hos messingblåserne. I motsetning til datidens norm valgte ikke Ellington ut sine musikere kun basert på solistisk evne, men også deres individuelle klang og stil, og svært mye av hans musikk var som følge bygd opp omkring en spesiell solist innen orkesteret.
Ellington var også blant de første som brøt med jazzens tradisjonelle 32-takters jazzmelodier fra standardtradisjonen. Han var tidlig ute med å inkorporere 12-takters bluesskjemaer i musikken, og allerede i 1930-årene skrev han stykker som strakk seg ut over det tradisjonelle 32-takters AABA-formatet. Hans første helt store verk var suiten Black, Brown and Beige, som ble urfremført i Carnegie Hall i 1943. Flere store verk fulgte, blant andre Liberian Suite, Suite Thursday, Peer Gynt Suite, Harlem og New-World-a-Comin'. Mot slutten av 1960-årene skrev han tre kirkekonserter for orkesteret og sangsolister.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.