Bagn kirke

På 1600-tallet besto Reinli anneks, som også omfattet Bagn, av to kirker, Ule og Reinli stavkirker. Ule forfalt raskest og ble sannsynligvis revet mot slutten av samme århundre. Etter kirkesalget på 1720-tallet tok det ikke lang tid før bygdefolket kjøpte tilbake sine kirker, og påtok seg forpliktelsene dette medførte. Den delen av bygda som hadde sognet til Ule, hadde behov for en ny kirke. En stund så det ut til at også Reinli kirke skulle rives, og at den planlagte nye kirken skulle tjene begge menigheter. Etter en bygdekrangel, som vi i dag kan være takknemlige for, ble det i 1735 bestemt at Reinli stavkirke skulle bli stående, og at det skulle bygges ny kirke på Bagnsmoen i tillegg.

Svend Olsen Traaset fra Fåberg i Gudbrandsdalen, "Svend kirkebygger", fikk i oppdrag å bygge kirken. Traaset var en effektiv og kyndig byggmester. På samme tid ledet han nemlig også byggingen av kirken i Aurdal litt lenger nord. Kort tid etter reiste han tårnet i Elverum kirke og i 1738 bygget han om Hedalen stavkirke til korskirke. Ti år senere bygget han dessuten Etnedal kirke.

Det var lite furu i Sør-Aurdal, så furutømmeret i den nye kirken skal ha blitt hentet i Nord-Aurdal. Bagn kirke ble en høyreist tømmerkirke med korsformet grunnplan. Bortsett fra langskipet er alle armene tilnærmet like lange og brede. Kirken ble reist i 1735, men tårnet først våren etter.

Kirken må opprinnelig ha vært relativt mørk. Veggene var i ubehandlet tømmer, og det var bare ett vindu der det i dag er to over hverandre. Dette sto til gjengjeld relativt høyt på veggen. På sørgavlen var det dessuten tre vinduer mellom dørens overstykke og himlingen. Ytterveggene sto upanelt og tjæret helt opp mot slutten av 1800-tallet. Taket var tekket med spon helt til 1892.

Kirkens eksteriør er en relativt vellykket 1700-tallstolkning fra 1960-tallet. Men kirken var som kjent opprinnelig verken malt eller panelt. Før annen verdenskrig var det planer om å gjenreise den gamle klokkestøpulen som sto over inngangspartiet mellom 1820-årene og 1897.

Kirkerommet ble tradisjonelt organisert: Korskranke med spiler med kongemonogram over og lukkede benker. I vest kom det snart opp et galleri. I 1832 ble det satt opp gallerier på vestskipets nord og sørvegg. Kort tid etter ble det bygd gallerier i sideskipene også. Disse fikk en sjelden plassering på skipenes vestvegger, noe som ga flest mulig godt innsyn til kor og prekestol. Men det gjorde også at buene mellom sideskip og midtrom, som virket stabiliserende og estetisk sett er viktige, ble hugget av.

Gausdølen Johannes Ellingsen Segalstad var ansvarlig for inventaret i kirken. Det var han som introduserte akantusen i Valdres, og ble bindeleddet mellom Gudbrandsdalens akantusskjærere og Valdres. Både altertavlen og prekestolen ser ut til å ha vært ferdig til kirkens innvielse.

Før Segalstad kom til Bagn arbeidet han med Østre Gausdal kirke. Inventaret her ble staffert, dekormalt, av Johan Nicolai Schavenius, som senere skulle male altertavlen i Trondheim domkirke, og som nå står i Vår Frue kirke i samme by. Dette gjør det sannsynlig at han tok med Schavenius til Bagn for å staffere altertavlen her også.

Altertavlen har en svært stram arkitektonisk oppbygning. Akantusen er fullstendig underordnet. Ikonografien, symbolbruken, er ordinær med nattverdsscene sentralt nede og korsfestelsen over. Nattverdsfeltet er omgitt av Moses og Kristus. I feltet over Kristus står Aron med et noe forvansket røkelseskar i form av en vannkanne. Over Moses står Johannes døperen. Tavlen bekrones av den oppstandne Kristus. Figurene er sjarmerende i sin naive enkelhet. Nattverdsscenen mangler en disippel. Dessuten sitter disippelen Jesus hadde kjær, Johannes, på Mesterens fang i størrelse som et barn, sett i forhold til de andre. Det er først og fremst dekorasjonsmalingen på arkitekturelementene i stilen régence som gjør denne tavlen så spesiell.

Kirken har også flere andre spennende dekorerte felter. En av våre betydeligste dekorasjonsmalere, Peder Aadnes, malte sent på 1700-tallet blomsterdekorasjonene på den såkalte bispestolen, som ble brukt ved skriftemål, på korets nordside, prekestolen og himlingen over. Aadnes malte både portretter og ren dekor, men det var det siste som var hans sterkeste side. I Bagn har han malt en serie med luftige og fine blomsterdekorer som en kontrast til den skårne akantusen. Selv om treskjæring og dekorasjonsmaling er to forskjellige disipliner, aner vi her en endring i smaks- og stiloppfatning gjennom århundret.

Det kirkerommet vi møter i dag, har for en stor del beholdt sitt opprinnelige preg, og mye av kirkekunsten er intakt. Likevel kan vi takke konsulent og malerikonservator Domenico Erdmann for at rommet ser ut som det nå gjør. I 1937 ledet han en restaurering og tilbakeføring av kirkerommet, etter at det var blitt "modernisert" i 1897, med blant annet nye luftige benker og malte vegger.

• kirke
• Bagn
• Sør-Aurdal