tarmen

Tolvfingertarmen er 25–30 centimeter lang. Den ligger som en C-formet bue rundt bukspyttkjertelens hode. Den ligger også ganske tett inntil bakre bukvegg.

Like under tolvfingertarmens slimhinne ligger de Brunnerske kjertlene som er særlig tallrike nær mageporten, der deres basiske slim bidrar til å nøytralisere det sure mageinnholdet.

I den midterste delen er det to små åpninger, papilla duodeni major & minor. Gjennom disse kommer bukspytt fra bukspyttkjertelen og galle fra galleblæren eller leveren. Bukspyttet inneholder enzymer som bidrar i fordøyelse av karbohydrater og fett. Galle inneholder stoffer som gjør opptaket av fettstoffer enklere.

I duodenum dannes også hormonene sekretin og kolecystokinin som via blodbanen er med på å styre uttømmingen av mageinnholdet.

Tomtarmen (jejunum) utgjør om lag to femdeler, mens krumtarmen (ileum) om lag tre femdeler av resten av tynntarmen. Disse to delene av tynntarmen går i mange slynger som fyller det meste av bukhulen.

Slyngene skifter ofte plass under tarmens bevegelser fordi de ikke er festet direkte til bukveggen, men er hengt opp i tarmkrøset (mesenteriet). Tomtarmen og krumtarmen kan derfor også kalles krøstarmen (intestinum mesenteriale).

Krøset er et vifteformet lag av bindevev som inneholder en del fett. Krøset går ut fra bakveggen i bukhulen, fra andre lendevirvel til korsbeinet, og fester seg med den frie, fremre randen til tarmen.

Selve krøset er kledd med den fuktige og glatte bukhinnen (peritoneum), som også ligger rundt tarmslyngene og reduserer gnidningen mellom dem. Krøstarmen sies derfor å ligge inni bukhinnen (intraperitonealt), i motsetning til tolvfingertarmen som er uten krøs og ligger bak bukhinnen (retroperitonealt).

Tarmens nerver, blod- og lymfekar ligger i krøset.

Blindtarmen begynner nederst til høyre i bukhulen som en liten sekk. Det man vanligvis kaller «blindtarmen» er en liten utløper som egentlig heter blindtarmsvedhenget (appendix vermiformis). Det er i dette blindtarmsvedhenget at man kan få blindtarmbetennelse.

Tynntarmen munner inn i tykktarmen cirka fem til åtte centimeter over bunnen av blindtarmen. Munningen er her fortykket til en lukkemuskel, utformet som to folder eller «lepper» som rager litt inn i tykktarmen. Lukkemuskelen presses reflektorisk sammen når trykket i tykktarmen stiger, det vil si når den fylles av tarminnhold.

Lukkemuskelen sikrer det riktige tempoet i tømmingen av tarminnholdet. Den fungerer også som en enveisventil, kalt Bauhins klaff, som hindrer tarminnholdet i tykktarmen i å flyte tilbake til tynntarmen.

Fra blindtarmen går den egentlige tykktarmen rett opp på høyre side mot leveren. Der bøyer den skarpt mot venstre og henger i en bue tvers over underlivet og opp mot milten. På venstre side bøyer den skarpt nedover og går ned langs bukhulens venstre side. I bekkenet ligger den inntil den muskelkledde innsiden av venstre hoftebein. Herfra går den ned og innover mot midtlinjen og stikker ned i det lille bekkenet og går over i endetarmen.

De opp- og nedgående avsnittene av tykktarmen (colon ascendens og colon descendens) ligger bak bukhinnen mot bukhulens bakvegg (det vil si retroperitonealt), mens den tverrgående tykktarmen (colon transversum) befinner seg like under fremre bukvegg og er intraperitonealt hengt opp i et krøs, slik at den lett lar seg forskyve og gi plass til en fylt magesekk. I midtlinjen kan den nå ned i høyde med navlen. Også den nederste, siste S-formede delen av tykktarmen (colon sigmoideum) er forsynt med krøs og ligger dermed intraperitonealt.

Endetarmen er 15–20 centimeter lang og ligger festet til korsbeinets fremside. Endetarmen ligger bak bukhinnen (retroperitonealt).

Siste del av endetarmen kalles analkanalen. Den danner overgangen mellom den indre og den ytre kroppsoverflaten. Den har slimhinnefolder som går på tvers på innsiden. I enden av analkanalen er det lukkemuskler som gjør at man kan «knipe igjen»: den ene består av glatt muskulatur, den andre av viljestyrt tverrstripet muskulatur.

Oppsugingen av næringsstoffer skjer via celler med mikrovilli, og disse cellene utgjør cirka 90 prosent av cellene i slimhinnen. Mellom disse finner vi begerceller som skiller ut slim. De utgjør rundt ni prosent. Resten er celler som produserer hormoner (sekretin, cholecystokinin) og en rekke stoffer med virkning på tarmens muskulatur og blodårer (serotonin, bradykinin).

Dypt nede i slimhinnen finnes det flere områder med lymfatisk vev. De største ansamlingene kalles Peyers plakk og kan sees som flekker i slimhinnen. De beskytter mot infeksjoner, også ved at plasmaceller i mage-tarmkanalen skiller ut immunglobulin (IgA) gjennom tarmcellene. IgA er proteiner som kan uskadeliggjøre antigener før de trenger inn i vevet.

Tarmslimhinnen er utsatt for stadig mekanisk slitasje, og den kan angripes også av sine egne fordøyelsesenzymer. Cellene i slimhinnen må derfor hele tiden fornyes. Fornyelsen foregår fra de såkalte Lieberkühnske krypter, som er innbuktninger eller «groper» i slimhinnen mellom tarmtottene. Cellene i bunnen av disse kryptene deler seg raskt, og de nydannede cellene beveger seg som et sammenhengende lag opp av kryptene og videre opp langs de omgivende tottene til toppen. På toppen blir de fort avstøtt for å gi plass til nye celler nedenfra. Hele slimhinnen skiftes ut på mindre enn én uke, og skader på slimhinnen repareres normalt svært raskt.

Fra de Lieberkühnske kryptene skilles det også ut tarmsaft som bidrar til fordøyelsen ved å transportere næringsstoffene frem til cellene. Mange av enzymene i tarmsaften stammer fra avstøtte slimhinneceller.

Den glatte muskulaturen i tarmen utfører rytmiske sammentrekninger av seg selv, altså uavhengig av viljen og nerveimpulser utenfra. Det er tre typer tarmbevegelser: segmentasjon, peristaltikk og massebevegelser.

Ved segmentasjon deles et tarmstykke opp i avsnitt av sammensnøringer som dannes med få centimeters mellomrom. Sammensnøringene er kortvarige, men de etterfølges av nye sammensnøringer på andre steder. Disse bevegelsene elter tarminnholdet slik at alle delene av det kommer i nær kontakt med slimhinnen.

Ved peristaltikk beveger en sammensnøring seg som en bølge gjennom tarmveggen og presser tarminnholdet i retning endetarmen. De peristaltiske bølgene beveger seg med en hastighet på 0,5–2 centimeter i sekundet, og hastigheten er størst i den øvre delen av tarmen. Hver bølge tilbakelegger imidlertid bare noen få centimeter før den dør ut, og tarminnholdets gjennomsnittshastighet er bare om lag én centimeter i minuttet.

Begge bevegelsestypene forsterkes gjennom reflekser når tarmen utvides av mat og drikke. Refleksene utløses av strekkfølsomme sanselegemer i tarmveggen, og forløper via fordøyelseskanalens lokale nerveapparat som strekker seg fra spiserøret til endetarmsåpningen. Se det enteriske nervesystemet.

Massebevegelser forekommer i tykktarmen med flere timers mellomrom. Dette er bevegelser hvor større deler av tykktarmen trekker seg sammen som én enhet og flytter tarminnholdet over en lengre distanse. Massebevegelsene forekommer særlig i den nedgående og den S-formede delen av tykktarmen og er den drivende kraften under avføringsprosessen.

Den første delen av tarmen fram til tykktarmens venstre fleksur får sympatiske nervesignaler fra innvollsnerver via de store ansamlingene av nerveceller i bukhulen (abdominalgangliene): ganglion coeliacum og ganglion mesentericum superius (plexus mesentericus superior).

Fra venstre fleksur og videre utover kommer de sympatiske nervesignalene fra de lumbale og sakrale gangliene i grensestrengen (plexus mesentericus inferior).

Fram til venstre fleksur får tarmen parasympatiske nervesignaler fra tiende hjernenerve, nervus vagus. Derfra får den sin nerveforsyning fra de sakrale parasympatikusgrenene.

Både i bindevevet og i muskulaturen til tarmen ligger det et eget, selvstendig nettverk av nerver (plexus) som kalles det enteriske nervesystemet. Den delen som ligger i bindevevet kalles plexus submucosus (Meissners plexus), mens det som ligger i muskulaturen kalles plexus myentericus (Auerbachs plexus). Det første styrer kjertlene, det andre tarmbevegelsene. De fungerer som lokale reflekssentre, men de kontrolleres selv av signaler fra det autonome nervesystemet (sympatikus og parasympatikus).

Via det autonome nervesystemet kan også psykiske følelser påvirke peristaltikken. For eksempel er det velkjent at angst og nervøsitet kan stimulere peristaltikken så kraftig at det oppstår diaré.

Grekeren Herophilos (cirka 320–250 fvt.) skal ha beskrevet tarmene, og det var han som ga tolvfingertarmen navnet duodenum (av gresk duodeni, 'tolv om gangen'), siden han vel syntes at den hadde en lengde på omtrent tolv fingerbredder. Han satte dessuten blodårene i tarmkrøset i forbindelse med leveren. Også Galenos (129–200 evt.) fra Pergamon beskrev tarmene, men langt mer unøyaktig enn for andre organer. Tarmkanalen var for ham spiserøret og magesekken, resten flettet han inn i et spekulativt fordøyelsessystem. Etter hans oppfatning skulle tarminnholdet føres til leveren og der forvandles til blod ved hjelp av en mystisk «spiritus naturalis».

Mange av de betegnelsene som fremdeles brukes skriver seg fra oldtiden. Tynntarmen ble betegnet som intestinum tenue (av latin tenuis, 'tynn, svak') i motsetning til tykktarmen som enten het intestinum crassum (av latin crassus, 'tykk, grov') eller beholdt sin greske betegnelse (kolon, 'tarm'). Tynntarmens midterste avsnitt (jejunum), ble kalt «faste-tarmen» (av latin jejunium, 'faste, sult'), da den ofte ble funnet tom ved likundersøkelser (disseksjon). Blindtarmen kalte grekerne typhlos ('blind'), mens romerne brukte betegnelsen caecum, som betyr det samme.

Galenos' oppfatning holdt seg levende gjennom middelalderen og renessansen. En av de første lærebøkene i anatomi – Mondino de Luzzis (cirka 1275–1326) Anatomia mundini (i trykk allerede fra 1475), som egentlig bare var en rekke disseksjonsøvelser, var sterkt preget av oldtidens spekulative oppfatning, men kom faktisk til å bli medisinstudentenes «pensum» gjennom flere hundre år.

Anatomene holdt lenge fast ved fortidens dogmer som urokkelige sannheter – det var med andre ord ingen grunn til å gjøre nye undersøkelser. Selv den flamske anatomen Andreas Vesalius (1513–1564) er meget knapp i sin fremstilling av tarmen. Gaspare Aselli (1581–1626) fra Cremona beskrev chyluskarene, men uten å forstå eller interessere seg for hvordan den hvite lymfen oppsto eller hvor den kom fra. Den skotske legen Archibald Pitcairn (1652–1713) mente – uten nærmere undersøkelse – at magesekken og tarmen «malte opp» maten som en kvern, og at det derfor ikke var behov for noe kjemisk ferment.

Men langsomt oppsto interessen for patologi knyttet til tarmene. Italieneren Giovanni Battista Morgagni (1662–1771) påviste forekomst av divertikler og polypper i tykktarmen. Den tyske legen Lorenz Heister (1683–1758) gjenga i 1735 et tidligere kasus der pasienten døde av en abscess i høyre fossa iliaca, men uten at tilstanden ble satt i sammenheng med en mulig blindtarmbetennelse. I 1701 gjorde den franske kirurgen Jean Méry (1645–1722) et forsøk på å operere et inneklemt brokk. Endelig må østerrikeren Leopold Auenbrugger (1722–1809) nevnes, da han i 1761 innførte perkusjon som et ledd i undersøkelsen av mage-tarmforløpet.

Røntgenfremstilling av tarmen ble forsøkt allerede i 1896, året etter oppdagelsen av røntgenstrålene. Innvendig undersøkelse av mage-tarmkanalen, både gjennom gastroskopi (1869) og laparoskopi (1910) representerer innledningen til moderne gastroenterologi.

Rimeligvis hadde befolkningen liten eller ingen forståelse av tarmens anatomi og egenskaper. Man forsøkte i noen grad å forstå årsaken til tarmsykdommene, som tidligere var hyppige. Kurene var konsentrert om symptomene, og var basert på planteekstrakter i brennevin, men var også forbundet med adskillig overtro og magi.

Diaré ble gjerne kalt «laust liv», «durkløp», «livsjuke» eller «utsott». De enkle, folkelige rådene besto av urtetinkturer med tepperot, karve, rabarbra, blåbær eller betonie. De trodde at jo sterkere blandingen var, desto bedre ble effekten. For økt effekt ble det ikke sjelden tilsatt krutt i brennevinet. Som magisk råd kunne man ta menneskebein fra kirkegården, brenne det til pulver og gi dette til den syke.

Forstoppelse ble omtalt som «hefte», «heiesjuke», «steinsott» eller «tråkk mage». Mot slikt tok man rugmel i lunkent vann. Ellers kunne mose som vokste på nordsiden av en rogn kanskje hjelpe.

Innvollsorm synes å ha vært vanlig, med smitte gjennom infiserte matvarer. Egg av innvollsorm er funnet i middelalderske latriner under arkeologiske utgravninger. Man trodde at «ormen» kunne krype inn i munnen mens man sov, men det kunne forhindres ved å smøre anisolje rundt munnen. Brekkmidler av forskjellig slag ble også ansett som god terapi – for sikkerhets skyld.