Ufrivillig barnløshet

Forbedringspotensial: Denne artikkelen har forbedringspotensial. Mangler som har blitt anført: Dette er foreløpig på ordboksnivå, uten noen form for faglighet. Faglighet kan f.eks. være medisinske termer, årsaker, teknikker, tall el.l.

Ufrivillig barnløshet, infertilitet eller ufruktbarhet vil si at et kvinnelig og et mannlig individ mangler evnen til å få barn sammen på naturlig måte, til tross for ønske om dette. Det kan være mange grunner til dette, blant annet sterilitet hos en av partene, men fortsatt er mange av årsakene ukjente for medisinen. Infertilitet rammer omtrent 10–15 % av norske par.

Gjennom tidene har folk utført ulike ritualer for å blant annet øke sjansen for å få barn. Par eller kvinner som ikke fikk barn kunne for eksempel besøke hellige steder eller utføre særskilte ofre. I dag finnes det mange medisinske metoder som kan hjelpe ufrivillig barnløse par å få unger likevel, for eksempel prøverørsmetoden. En annen måte å behandle barnløse på kan være gjennom adopsjon eller oppfostre unger andre ikke kan ta vare på.

Primær infertilitet er en betegnelse som brukes om kvinner hvor graviditet aldri er oppnådd, mens sekundær infertilitet benyttes om kvinner som tidligere har vært gravid – enten hvor svangerskapet endte i normal fødsel, for tidlig fødsel, spontanabort eller svangerskapsavbrytelse.

Behandlingsmetodene mot infertilitet kan grupperes som medisinske, eller alternative og komplementære behandlingsmetoder.^[1] Noen metoder kan brukes sammen med andre metoder. Medikamentene som brukes for både kvinner og menn^[2][3] inkluderer klomifen, humant menopausalt gonadotropin (hMG), folliklestimulerende hormon (FSH), humant choriongonadotropin (HCG), gonadotropinfrisettene hormon (GnRH)-analoger, aromatasehemmere og metformin.

Medikamentell behandling av infertilitet innebærer vanligvis bruk av infertilitetsmedikamenter, medisinsk utstyr, kirurgiske inngrep, eller en kombinasjon av disse.^[4] Hvis sæden er av god kvalitet, og de reproduktive strukturene til kvinnen fungerer (livmor, ingen vedheft eller arr), kan et ovulasjonsinduksjonskurs brukes. Legen eller WHNP-en kan også foreslå å bruke et befruktningshett for cervikalhette, som pasienten bruker hjemme ved å sette sperma inne i hetten og ta på seg befruktningsapparatet på livmorhalsen, eller intrauterin inseminering (IUI).^[5]

Det er for tiden flere behandlinger (som fortsatt er under eksperimentering) som er relatert til stamcelleterapi.^[6] Dette er et nytt alternativ ikke bare for partnere med en gametmangel, men også for likekjønnede par og enkeltpersoner som ønsker seg barn. Teoretisk kan vi ved hjelp av denne terapien få kunstige gameter in vitro. Det finnes forskjellige studier for både kvinner og menn.^[7]