Tredreiing

Tredreiing, eller svarving, er et håndverk som går ut på å forme et roterende emne (også kalt arbeidsstykke) av tre ved avsponing^[1] på en dreiebenk av forskjellig type, ved hjelp av ulike typer håndholdte eller fastmonterte eggverktøy. Håndverkeren kan være en tredreier, en blokkmaker, hjulmaker eller møbelsnekker, eller ha et annet primæryrke med videre. Det ferdige produktet er som regel, men ikke alltid, rundt.

Tredreiing er brukt til å lage alt fra boller og skåler, hjulnav, rokker og blokker til møbeldeler og arkitektoniske detaljer. Dreiebenkene kan være av forskjellige typer og av varierende størrelse. Dreiing kan foregå ved diskontinuerlig rotasjon, hvor det kun skjer avsponing når emnet dreies i én retning, eller ved kontinuerlig rotasjon. Der dreiingen har etterlatt seg spor, kan vi se om en gjenstand er dreid ved den ene eller andre metoden.^[2] Tredreiing som metode er kjent i Euro-Asia og Nord-Afrika tilbake til eldre jernalder, og fra tidligmoderne tid i Afrika sør for Sahara og i Sør- og Nord-Amerika.

Diskontinuerlig rotasjon

Dreiing ved diskontinuerlig rotasjon^[3] kan utføres på hånddrevne buebenker og stroppebenker, og på fotdrevne vippebenker. Østasiatiske hånd- eller fotdrevne drivaksel-stroppebenker (Shaft-type strap-lathe), utgjør en separat tradisjon.^[4]

Buebenk

Under dreiing på buebenken skjer rotasjonen ved at en drar en snor festet både rundt arbeidsstykket og til begge ender av en pinne fram og tilbake.

Stroppebenk

Stroppebenken, kjennetegnet ved at en hjelper drar en snor surret rundt arbeidsstykket fram og tilbake, finner vi avbildet i et egyptisk hellenistisk gravkammer fra kort etter 332 f.kr. Den viser to menn som dreier en møbel-del mens en tredje fullfører en liknende del, trolig med en tverrøks.^[5] En beskrivelse av Theophilus Presbyter fra første fjerdedel av 1100-tallet beskriver et tilsvarende oppsett.^[6] Dreiing på stroppebenk er demonstrert som tradisjonshåndverk i Nord-Afrika inn i vår tid.

Vippebenk

Dreiing på vippebenk – en fotdrevet svarvestol med fotbrett og en fjærende stokk forbundet med et snøre eller rem – kan føres tilbake til 1200-tallet. Den eldste kjente illustrasjonen er en fransk illuminasjon fra 1200-tallet. Blant europeiske land var typen i bruk i Norge til inn på 1900-tallet, på Irland var den siste dreieren aktiv inn på 1960-tallet^[7] og i Romania er den dokumentert på 1990-tallet. Vippebenken har i løpet av den siste generasjonen fått en renessanse. Arbeidsstykket roterer diskontinuerlig: Svarveren setter jernet til emnet når han legger press på fotbrettet og når han slipper opp roterer det motsatt vei. Emnet ble holdt fast mellom faste jernspisser festet i to vanger, hvorav den ene var flyttbar. Om emnet var langt ble snøret slått et par tre ganger rundt selve emnet, men kortere emner ble forbundet med en spindel som snøret ble slått rundt.^[8]

Kontinuerlig rotasjon

I tidligmoderne tid kom det benker der hånd- eller fotkraft ble omsatt til en sirkelbevegelse via en krank, eller ved at en hjelper sveivet et svinghjul som var koblet til arbeidsstykket via belter. Vannkraft, og seinere andre kraftkilder, var godt egnet når man skulle utføre dreiing ved kontinuerlig rotasjon.

Norge

I Norge har dreierfaget vært et beskyttet håndverksfag med mulighet til å være lærling, ta svennebrev og deretter mesterbrev. I 1958 var det registrert 12 personer som hadde mesterbrev i dreiing og kunne kalle seg dreiermestere.^[9]

Referanser

^ «dreiing». SNL. Besøkt 29. september 2023.
^ Morris 2000
^ «History of the Lathe». Stuart King. Besøkt 29. september 2023.
^ Jarrod Dahl. «Japanese Woodturning - Part One». WOODSPIRIT HANDCRAFT. Besøkt 29. september 2023.
^ Venit 2015: 24.
^ Hawthorne, John G. og Smith, Cyril Stanley (1979). Theophilus. On Divers Arts. Dover Publications.
^ Morris 2000
^ Norman 1961: 53
^ «Dreierfaget». Norges håndverksmestere. no: Dreyers forl. 1958. s. 1184–1185.

Litteratur

Ljungberg, Gert. Forme og dreie i norske treslag. Utg. Landbruksforl.. xx#. 1981. (no) Digital versjon på Nettbiblioteket.
Flatum, Ivar. Tredreiing : noen praktiske råd om: verktøy, verktøybruk, muligheter, metoder. Utg. Univ.forl.. no#. 1983. (no) Digital versjon på Nettbiblioteket.
Stana, Lars. Norsk tredreiing. Utg. Allehånde. 1995. (no) Digital versjon på Nettbiblioteket.
Rieber, Johannes. Tredreiing. Utg. Universitetsforl.. no. 1999. (no) Digital versjon på Nettbiblioteket.
Enget, Stein Arild. Tredreiing som hobby. Utg. Landbruksforl.. no#. 1999. (no) Digital versjon på Nettbiblioteket.
King, Stuart. «History of the Lathe». Stuart King. Besøkt 29. september 2023.
Granlund, John, Helge Søgaard, Hilmar Stigum og Kustaa Vilkuna (1972). «Svarvare». Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder 17. Gyldendal: 470-74.
Venit, Marjorie Susan (2015). Visualizing the Afterlife in the Tombs of Graeco-Roman Egypt. Cambridge University Press.
Morris, Carole A. (2000). Wood and Woodworking in AngloScandinavian and medieval York. The Archaeology of York.
Rieber, Johannes (1999). Tredreiing. Universitetsforl. ISBN 8200428591.
Böckelmann, Gottfried (2000). Håndbok i tredreiing. Teknologisk forl. ISBN 8251205867.
Gustafsson, B. Arne (1991). Sponfraskillende bearbeiding. NKI. ISBN 8256227443.
Norman, G.A. (1961). «Tredreiere og dreiebenker». Årbok for Maihaugen 1957-60. Lillehammer: 51–80.

Eksterne lenker

(en) Woodturning – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

[1] «dreiing». SNL. Besøkt 29. september 2023.

[2] Morris 2000

[3] «History of the Lathe». Stuart King. Besøkt 29. september 2023.

[4] Jarrod Dahl. «Japanese Woodturning - Part One». WOODSPIRIT HANDCRAFT. Besøkt 29. september 2023.

[5] Venit 2015: 24.

[6] Hawthorne, John G. og Smith, Cyril Stanley (1979). Theophilus. On Divers Arts. Dover Publications.

[7] Morris 2000

[8] Norman 1961: 53

[9] «Dreierfaget». Norges håndverksmestere. no: Dreyers forl. 1958. s. 1184–1185.

[1]