Hopp til innhold

Taiyuan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bybilde fra Taiyuan
Taiyuan i Shanxi
Taiyuan i Shanxi

Taiyuan (kinesisk: 太原市; pinyin: Tàiyuán) er en kinesisk storby som er hovedstad i provinsen Shanxi i det nordlige Kina. Arealet for hele prefekturet er 6 988 km² og innbyggertallet på ca. 3 398 000 (2003)}}.

Administrative enheter

[rediger | rediger kilde]

Den subprovinsielle by Taiyuan har jurisdiksjon over 6 distrikter (区 ), ett byfylke (市 shì) og 3 fylker (县 xiàn).

Kart
# Navn Hanzi Hanyu Pinyin Befolkning (2003 est.) Areal (km²) Tetthet (/km²)
Distrikter
1 Xinghualing 杏花岭区 Xìnghuālǐng Qū 530 000 170 3 118
2 Xiaodian 小店区 Xiǎodiàn Qū 470 000 295 1 593
3 Yingze 迎泽区 Yíngzé Qū 490 000 117 4 188
4 Jiancaoping 尖草坪区 Jiāncǎopíng Qū 330 000 286 1 154
5 Wanbailin 万柏林区 Wànbǎilín Qū 500 000 305 1 639
6 Jinyuan 晋源区 Jìnyuán Qū 180 000 287 627
Byfylker
7 Gujiao 古交市 Gǔjiāo Shì 210 000 1 540 136
Fylker
8 Qingxu 清徐县 Qīngxú Xiàn 300 000 607 494
9 Yangqu 阳曲县 Yángqǔ Xiàn 140 000 2 062 88
10 Loufan 娄烦县 Lóufán Xiàn 120 000 1 290 93

Arkeologiske funn viser at byens historie går tilbake til første del av Shang-dynastiet.

Taiyuan var en gammel hovedstad, anlagt av Zhaojianzi (赵简子) ca. 500 f.Kr., og den het da Jinyang (晋阳). Den fikk navnet TaiyuanQin-dynastiets tid. Jinyang var et strategisk senter i oldtidsstaten Zhao. Etter at Qin erobret Zhao i 221 f.Kr., ble byen sete for et kommanderi. Dette vedvarte under Han-dynastiet (206 f.Kr.220 e.Kr.) og senere. I den senere Han-perioden ble byen hovedstad for provinsen (zhou) Bing.

En matmarkedsgate i Taiyuan

For en stund på 500-tallet var byen sekundær hovedstad for Det østlige Wei og for Det nordlige Qi, og vokste seg temmelig stor. Den ble et senter for buddhismen. En ny by ble bygd i 562, og den ble slått sammen med den gamle by i 733. Fra da av, og til midten av Tang-dynastiet (618–907), ble det vedvarende utbygd huletempler i Tianlongfjellene rett sørvest for byen. Grunnleggeren av Tang-dynastiet begynte sin erobring av Kina med Taiyuan som viktig base og med hjelp fra det lokale aristokrati der. Periodevis var byen designert som Tangs nordlige hovedstad. Den ble et mektig og sterkt befestet militært støttepunkt.

En rekke keisere kom fra Taiyuan; den mest kjente er Tang-keiseren Li Shimin (keiser Taizong). Også mange kinesiske diktere stammer fra Taiyuan.

Byen lå i det som nå er Taiyuanzhen, noen kilometer øst for den moderne by. Etter at Song-dynastiet kom til makt der i 960 begynte man å bygge en helt ny by ved elven Fens bredder i 982. Byen ble sete for et overordnet prefektur i 1059 og ble administrativ hovedstad for Hedong (det nordlige Shanxi) i 1107. Den forble det – skjønt med varierende navn og status – frem til slutten av Yuan-dynastiet (1368).

Ved begynnelsen av Ming-dynastiet (1368–1644) fikk den navnet Taiyuan Fu (府; fu, som betyr «hovedby») og beholdt det navnet til 1912. Det var i Ming-tiden at bymuren ble til (1568). Under Ming-dynastiet og Qing-dynastiet var Taiyuan Fu hovedstad for Shanxi. Under republikken (etablert i 1911) ble navnet endret til Yangqu, et navn som ble bevart til 1947.

Under bokseropprøret i 1900 ble 77 ubevæpnede vestlige menn, kvinner og barn tilhørende protestantiske misjonærfamilier eller katolske ordenssamfunn henrettet på provinsgovernørens bud. Denne hendelsen er senere blitt kalt Taiyuanmassakren.

I 1907 steg Taiyuans betydning da byen fikk jernbaneforbindelse til Shijiazhuang i Zhili, på hovedlinjen mellom Beijing og Wuhanbyene. Men kort etter ble Taiyuan rammet av økonomiske nedgangstider. På 1800-tallet hadde handelsstanden og det lokale bankvesen i byen vært av stor betydning, men blant annet på grunn av moderniseringen av bankvesenet kom Taiyuan og hele Shanxi i bakevjen.

Etter 1911 ble Shanxi kontrollert av krigsherren Yen Hsi-shan fra 1913 til 1948. Taiyuan blomstret økonomisk og industrien vokste. Det tilkomn også jernbaneforbindelse både til de sørvestlige deler av provinsen og nordover til Datong i nord.

Etter japanernes invasjon i 1937 fortsatte Taiyuans industrielle vekst. I 1945 overgav den japanske hær i Shanxi seg til Yen Xi-shan og fortsatte å kjempe for ham til 1948. Men til slutt erobret kommunistene Taiyuan.

Siden den kommunistiske maktovertakelse i 1949 har Taiyuan utbygd sin industrielle basis, selv om tungindustri – jern- og stålverk – er forblitt den viktigste; den lokale kullproduksjon er meget høy. Det produseres også maskiner, sement og kjemiske produkter. Byen har også fått store forsknings- og utdannelsesinstitusjoner.

Kulturminner

[rediger | rediger kilde]

Jinci-tempelanlegget ble i 1961 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over verneverdige kulturminner.

En av Huang Hes største sideelver, Fen He renner igjennom byen. Demninger og vanningsanlegg lenger opp i elva gjør at den på det nærmeste er tørr og ikke lenge forskjønner byen med sitt elveløp.

Samferdsel

[rediger | rediger kilde]

Qingdao-Taiyuan høyhastighetstog sender her på sin vei fra Qingdao til Taiyuan.

Kinas riksvei 108 løper gjennom området. Riksveien begynner i Beijing og fører via Taiyuan, Xi'an og Chengdu sør til Kunming i den sørvestlige provinsen Yunnan.

Kinas riksvei 208 fører gjennom området. Den begynner i Erenhot og fører via Jining og Datong og Taiyuan til Changzhi i provinsen Shanxi.

Kinas riksvei 307 passerer gjennom området. Den begynner i Qikou i Hebei og fører gjennom provinsene Shanxi og Shaanxi til Yinchuan i den autonome region Ningxia Hui.

Severdigheter

[rediger | rediger kilde]

Byens eldste eksisterende bygning er Gudinnetempelet (圣母殿) inne i Jin Ci-komplekset; det ble opprinnelig bygd i 1023, og ble vesentlig ombygd i 1102.

Vennskapsbyer

[rediger | rediger kilde]