Buddhisme

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2013-12

Buddhisme er en ikke-teistisk religion, eller filosofi, som er basert på læren fra Buddha (Siddharta Gautama) som levde fra ca. 563 f.Kr. til ca. 483 f.Kr. i Nord-India/Nepal. Buddhismen spredde seg gradvis derfra gjennom Sør-Asia til Midtøsten, Sentral-Asia, Sørøst-Asia, og de nordøstasiatiske landene Tibet, Mongolia, Kina, Korea, Japan og Taiwan.

Buddhisme kan beskrives som «veien til den grunnleggende forandringen Buddha erfarte», og sentrale elementer er ikkevoldsetikk, meditasjon for selvinnsikt og visdom, som vil si å «utvikle selvinnsikt og derigjennom forståelse av den tilværelsen man er en del av.»^[1]

Buddhisme er en av de store verdensreligionene, med tilhengere over hele verden. I asiatiske land hvor buddhisme er en majoritetsreligion, er det noen som praktiserer buddhisme sammen med sjamanisme, animisme, taoisme, konfutsianisme, shintoisme og andre tradisjonelle religioner og filosofier. I tillegg er mange buddhister praktiserende uten å være med i organiserte trosforsamlinger, og mange vestlige utøvere blir gjerne introdusert til buddhismen gjennom økende interesse for meditasjon. Estimater på antallet buddhister i verden varierer dermed betraktelig, men konservative estimater legger seg rundt 350–550 millioner,^[2][3] mens enkelte opererer med tall på mellom 1,2 og 1,6 milliarder, som inkluderer troende i Folkerepublikken Kina.^[4]

Det var ikke før europeisk kolonisering av buddhistiske land i Asia i det 19. århundre at detaljert kunnskap om buddhismen ble tilgjengelig for et større antall mennesker i Vesten. Den første engelske oversettelsen av Den tibetanske dødeboken ble publisert i 1927, og de første buddhistene som kom til USA var kinesiske og japanske innvandrere som etablerte templer for eget bruk. Innvandrermunker begynte snart å nå et vestlig publikum, og den bredere new age-bevegelsen viste seg svært mottakelig for buddhistiske temaer. I 1965 etablerte munker fra Sri Lanka Washington Buddhist Vihara i Washington D.C., som ble det første theravada-klosteret i USA.

Mange hollywoodfilmer med buddhistiske temaer, slik som Kundun, Little Buddha og Syv år i Tibet, har hatt stor kommersiell suksess, og filmer som for eksempel Matrix-trilogien har kjernetematikk som også kan knyttes til buddhistisk filosofi.^[5]

I buddhismen søkes ikke en ekstern frelse slik begrepet tradisjonelt forstås i andre religioner, men det høyeste målet i buddhismen er å oppnå «nirvana» (Sanskrit) / «nibbāna» (Pali). I buddhistisk tenkning anses dette som noe man først kan oppnå når man har eliminert de grunnleggende årsakene til emosjonell lidelse og forvirring i eget sinn. Metoden går derfor ut på å frigjøre seg fra de bakenforliggende årsakene, de såkalte «sinngiftene» (innbilninger og forutinntatthet, samt vanemønstre av grådighet og begjær, hat, arroganse og misunnelse), ved at man i stedet for å tenke, tale og handle ut fra disse, «våkner opp» og forholder seg til virkeligheten og med sann visdom ser den slik den virkelig er, som fører til en opplevelse av fullstendig og endelig frihet – nirvana.

Buddhismen omfatter en modell av menneskesinnet som søker å kartlegge de mekanismene som gjør at vi tenker, føler og handler slik som vi gjør, og buddhistisk praksis går i stor grad ut på å gjenkjenne og forstå seg selv i henhold til denne modellen, slik at tanker og handlinger kan komme over i et fruktbart, konstruktivt og etisk gagnlig spor. Det er mulig å se likhetstrekk i deler av buddhistisk praksis med det som i moderne psykologi benyttes og omtales som kognitiv terapi.

Buddhismens etikk bygger på prinsippene om respekt for alt liv, samt en måteholden livsførsel. Praksisen fokuserer på etisk-moralsk selvdisiplin (sila), meditativ konsentrasjon/absorpsjon (samadhi), uforbeholden kjærlighet (mettā), som dermed gir forutsetninger for utvikling av sann visdom (prajñā/pañña).

Buddhismen har gjennom århundrene utviklet seg til et mangfold av retninger eller skoler. Mens noen anser buddhismen som hovedsakelig en filosofi eller livsanskuelse, vil andre tillegge buddhismen en klar religiøs betydning. En rekke steder har den tatt opp i seg lokale skikker og folketro, mens hovedkjernen og essensen i læren (Buddhadharma) er beholdt og fortsatt til stede. Buddhismen forholder seg ikke til en allmektig skapergud – herav omtalen av livssynet som et ikke-teistisk, men buddhismen anerkjenner eksistensen av andre bevisste vesener utenfor vår menneskelige verden, som slik utgjør en bredere buddhistisk kosmologi med et mangfold av mulige destinasjoner for gjenfødelse etter det inneværende menneskeliv. Vår moralske og etiske livsførsel gjennom dette livet, samt graden av utvikling i meditative tilstander vil være utslagsgivende for neste gjenfødelse og hvor vidt den blir en ønskelig eller uønskelig destinasjon. Vesener som i buddhistiske tekster omtales som «devaer» kan for eksempel sammenlignes med det vi i Vesten kjenner beskrevet som «engler» eller «himmelske skikkelser», og innehar mange beundringsverdige kvaliteter som ofte tillegges disse. Fra et buddhistisk perspektiv er imidlertid disse eksistensene også tidsbegrenset i sine livsløp, som i likhet med alt annet liv her på jorden er i stadig forandring og på ett eller annet tidspunkt vil forgå. Selv om levetiden betegnes som usedvanlig mye lengre relativt til våre menneskeliv, gjelder de universelle naturlovene også der, og kan gjerne føre til å bli mistolket som «evig-levende» av nettopp denne grunn. En fullt opplyst Buddha, som oppstår uhyre sjelden, overgår med sin innsikt og kjærlighet alle andre levende vesener – det være seg mennesker, devaer og guder, og det oppstår angivelig ikke mer enn én om gangen i samme inneværende tidsperiode, og heller ikke så lenge læren – Buddhadharma, fortsatt er tilgjengelig i verden.

Buddha er et ord som har opphav i de gamle indiske språkene Pāli og sanskrit, og betyr «en som har våknet». Begrepet stammer fra verbet «budh», som betyr «å våkne» eller «å bli opplyst» og «å begripe».

Ordet «Buddha» refererer altså ikke bare til den historiske Buddha, Siddharta Gautama som levde for rundt 2 500 år siden, men betegner alle som oppnår sann og fullstendig innsikt om eksistensen og verden vi lever i, og slik opplever den endelige frigjøringen fra samsara, med andre ord Nirvana / Nibbāna. I den betydning tror buddhister at det har levd mangfoldige Buddhaer, og at også flere vil komme.

Siddharta Gautama påberopte seg ikke å være en gud, og heller ikke at han var inspirert eller sendt av noen gud. En Buddha er en som har våknet og erkjent eksistensens og virkelighetens sanne natur og dermed blitt fri fra grepet som sinnsgiftene har hatt på ens sinn og livsførsel. Prinsippene som styrer livets gang og som dermed også gjør det mulig å nå åndelig opplysning, kalles Dhamma (Pali) / Dharma (Sanskrit), eller Buddhadharma – som i denne sammenhengen betyr «naturlov», «doktrine» og «sannhet».

Ifølge buddhistisk tankegang er alle fysiske og mentale fenomener i konstant forandring. Fysiske og mentale fenomener oppstår på grunn av sammensatte årsakssammenhenger; de har en betinget eksistens for kortere eller lengre tid, før de endres, for dermed å opphøre igjen. Hele veien er ethvert fysisk eller mentalt fenomen selv årsak og betingelse for andre betingede fenomener i den antakelig grenseløse «veven» av årsak og virkning i kosmos. Denne lovmessigheten gjelder alle betingede fysiske og mentale fenomener, men unntak av tilstanden nirvana, som omtales som fullstendig ubetinget og tidløs.

Fordi alt er virkninger av forutgående og sammenkommende årsaker og betingelser, har kosmos (med sine årsaker og betingelser for eksistensen av fysiske og mentale, animate og inanimate fenomener) heller ikke nødvendigvis en begynnelse. Buddha oppfordret sine disipler eksplisitt til å sette spørsmålet om hvorvidt det eksisterer et endelig eller uendelig univers til side, da det vil være til større hinder enn gavn i søken på svar på det virkelige spørsmålet: hvordan frigjøre seg fra all emosjonell lidelse. Alle levende vesener har levd et uendelig antall tidligere liv, dog ikke ved at «en sjel» beveger seg fra liv til liv, men ved at den bevisste prosessen i sinnet, søker gjenfødelse i omstendigheter som tilsvarer den karma som preger/farger den. Karma (Kamma – Pali) betyr «intensjonell handling» men omtales ofte i allmenn sammenheng som loven om årsak og virkning. Enkelt forklart innebærer det at gode og dyktige handlinger fører til positive resultater og ringvirkninger, mens dårlige og udyktige fører til negative resultater og påfølgende utilfredshet og lidelse. I buddhismen er det ingen Gud som dømmer og deler ut belønning og straff, ettersom karmaprosessen i seg selv er en pålitelig naturlov og den avgjørende styringsmekanismen. Levende vesener former selv sine liv gjennom sine tanker og handlinger, og de vanemessige tanke- og handlingsmønstre som dannes på vegen. Å skade andre levende vesener innebærer dermed at man fôrer slike negative tendenser, som ufravikelig vil føre til en eller annen form for fremtidig lidelse, enten i dette livet, eller på et senere tidspunkt. Et annet komplekst spørsmål om direkte årsakssammenheng mellom en bestemt tanke eller handling og den påfølgende direkte konsekvens, er et annet spørsmål som Buddha oppfordret sine disipler til å legge til side – nettopp på grunn av dens kompleksitet som potensielt kan paralysere ens praksis og ende opp i spekulative blindveier, og på den måten motvirke evnen til å konsentrere seg fullt og helt om å kultivere dyktige levemåter og å legge grunnlaget for fremtidig innsikt. Tematikken rundt karma kan dermed regnes som det eneste i Buddhismen som man oppfordres til å ta til seg som en "arbeidshypotese" – uten å kunne ha et endelig sikkert forhåndsvar før man selv har oppnådd fullstendig innsikt. Da Buddha selv nådde sin opplysning fikk han som del i prosessen tilgang på informasjon og minner fra sine mangfoldige tidligere liv, og kunne også se andre vesens tidligere livsløp. Det var nettopp denne forståelsen av årsak og effekt sett i et lengre perspektiv over flere livsløp som gjorde han i stand til å skreddersy teknikker og kontemplasjons-objektene som han gav til de som kom til han for å lære, og dermed gav dem optimaliserte forutsetninger for å kunne bryte gjennom de mest problematiske illusjonene og hindrene som tåket deres evne til å se virkeligheten som den er. De eksistensielle lidelsene og all den ugagn som gjøres til den dag i denne verden skyldes nettopp mangelen på innsikt og forståelse av dette årsaksforholdet, og det er vår manglende evne til å se våre begjær og handlinger i et bredere perspektiv som fremmer mentale hindringer av fiendtlighet og aversjon, higen og grådighet. Den påfølgende syklusen av gjenfødsel, lidelser og stress har sitt opphav i denne uvitenheten, og hele syklusen omtales i buddhismen som samsara den "evige" vandringen.

Et levende vesen kan gjenfødes på ulike typer eksistensplan, avhengig av sine karmiske forutsetninger. Det finnes ugunstige eksistensplan preget av intensifiserte lidelser og tilstander av dyp forvirring – gjerne uten en fysisk definerbar menneskekropp (som vi kjenner beskrevet i de fleste kulturer som ånder og gjenferd etc.), eller man kan gjenfødes i dyreriket, som også anses som mindre ønskelig, da de generelt preges av en høy grad av stress og lidelse relatert til overlevelse i seg selv, i tillegg til et begrenset utviklingspotensial som følge av potensielt bevissthetsnivå til sammenligning med eksempelvis mennesker. Her kan man se grunnlaget for at buddhistisk tanke søker å avstå fra å påføre dyr unødig lidelser, og setter respekt for alt levende i høysetet. Noen skoler i buddhismen insisterer på vegetarianisme, dog Buddha kun nektet sine munker og nonner å avstå fra almissemat dersom det var mistanke om at dyr var slaktet i hovedhensikt å tilbys dem, og ikke primært for et familiemåltid.

Det finnes også høyere eksistensplan i den buddhistiske kosmologien, som er preget av vedvarende intense lykkefølelser, som man kjenner igjen fra beskrivelser av ulike himmelske tilværelser i ulike religiøse tradisjoner. I buddhistisk kosmologi anses imidlertid heller ingen av disse eksistensplanene evige, men er under samme lov om forgjengelighet, som er preget av nye gjenfødsler som dermed vil medføre en viss form for uvisshet og stress, uansett hvor subtil – nettopp på grunn av de usikre fremtidsutsiktene og flyktige natur. Dette vil dermed utelukke ideer om såkalte «evige» fortapelser etc., selv om livsløp i lavere eksistensplan angivelig skal kunne vare svært lenge. I buddhismen regnes det spesielt gunstig å bli gjenfødt som menneske, fordi den generelle balansen mellom lidelse og velbehag her gjør det lettere å komme til en erkjennelse om den større sammenhengen vi befinner oss i, og dermed kan fordre et sunt begjær om å dedikere sin innsats frem mot fremtidig frigjøring fra samsara.

Buddhismen oppfordrer dermed til et langsiktig perspektiv, og stimulerer til empati med alle levende vesener, og vektlegger som i alle andre myndiggjørende livssyn: enkeltindividets personlige ansvar og handlingskraft, med de potensielle muligheter og valg det medfører.

Kort tid etter Buddhas bortgang (parinibbana) oppsto behovet for å samle de muntlige tradisjonene omkring fremstillingen av læren og den praksis Sanghaen skulle følge – og i henhold til den tradisjonelle fremstillingen begynte denne prosessen allerede under det første store «rådsmøtet» i Rajagrha i år 483 f.kr. Tekstene ble senere skrevet ned ca. 100 år f.Kr. på Sri Lanka på språket pali, et klassisk indisk språk som er beslektet med sanskrit.

Tipitaka («de tre kurvene»; sanskrit: Tripitaka) er navnet på de eldste tekstene i buddhismen, og regnes som kanon innenfor Theravādaskolen. Tekstene er mange og varierer i lengde; og de samlede utgavene finnes på over 20 000 sider. Som navnet tilsier, består denne tekstsamlingen av tre deler:

1. Vinaya pitaka: Disiplinære skrifter (klosterregler), og historiene bak hendelsene som frembrakte nødvendigheten for eksplisitte regler.
   • Suttavibhanga (227 allmenne klosterregler for munker (Bhikkhu), etterfulgt av reglene for nonner (Bhikkhuni)
   • Khandhaka (detaljerte regler). Disse er delt i to undergrupper:
     • Mahavagga (den store del)
     • Culavagga (den lille del)
   • Parivara (senere tillegg)
2. Sutta pitaka er skrifter om Buddhas ord og gjerninger, kategorisert i 5 samlinger:
   • Dighanikaya (34 lange suttaer (sutraer)
   • Majjhimanikaya (152 middels lange suttaer)
   • Samyuttanikaya (ca. 2880 kortere suttaer samlet i 52 grupper)
   • Anguttaranikaya (ca. 2200 korte «nummererte» suttaer)
   • Khuddakanikaya (15 småskrifter, blant annet Dhammapada, Jâtakafortellingene (547 fortellinger om Buddhas tidligere liv), Buddhavamsa (biografiske beretninger om Gautama Buddha og de 24 buddhaer forut for ham), Senior-munkenes vers (Theragatha) og Senior-nonnenes vers (Therigatha))
3. Abhidhamma pitaka: Læresetninger og filosofiske skrifter
   • Detaljerte dharma-analyser og filosofiske tolkninger

Tekstene er et resultat av langvarige bearbeidelser og redigeringsarbeid. «Samtaleskriftene» mellom Buddha og disiplene regnes for å høre til det eldste sjiktet av tekster, mens «Læresetningene» (doktrinene) hører til yngre sjikt, men Buddha kan selv også ha utformet sine taler i listeform for å gjøre dem lettere å memorere og dermed mer egnet for videre gjengivelse og undervisning. Tradisjonell memorering og resitasjon av tekstene står fortsatt sentralt i dagens praktisering av buddhisme, og tekstene ble utformet for verbal gjengivelse og er slik preget av gjentagelser og standardiserte uttrykksformer. Da tekstene først ble nedskrevet i sin helhet ble palmeblad benyttet, som har lang konserveringsvarighet og fortsatt finnes brukt til samme formål i dag.

Det finnes også mange andre buddhistiske skrifter på forskjellige språk. Et par viktige skrifter er «Kong Milindas spørsmål» (fra det 1. århundret) og det dogmatiske arbeidet «Veien til renhet» av Buddhagosa (5. århundre).

I Mahayanabuddhismen finnes dessuten flere autoritative tekster formulert av munker i etterkant av Buddhas levetid, særlig i kinesisk og japansk tradisjon. Blant disse er for eksempel Hjertesutraen (sanskrit: Prajnaparamita sutra), Diamantsutraen, Lotussutraen, Lankavatara sutra, Avatamsaka sutra, Lam Rim og Sukhavativyuha.

Buddhas lære forklarer hvordan den emosjonelle utilfredsheten man gjennomgår i livet springer ut av en grunnleggende mistolkning av verden rundt oss, som gis uttrykk i higen og begjær, tilknytninger og aversjoner – men presiserer at dette kan endelig kureres ved riktig praktisering av Den åttedelte veien. Denne grunnlæren omtales som «De fire edle sannheter» og består av følgende:

1. Dukkha: Erkjennelsen av at det verdslige liv er utilfredsstillende, splittet og innebærer i alle tilfeller en viss grad av lidelse.
2. Samudaya: Det finnes årsak til lidelsene, som er feilaktig innbilninger og forutinntatthet, som i sin tur fører til usunne tendenser av grådighet, fiendtlighet, arroganse og misunnelse osv. (Dvs. «sinnsgiftene»).
3. Nirodha: Det finnes en ende på alle former for emosjonell lidelse, som er nibbāna / nirvana.
4. Magga: Det finnes en pragmatisk vei ut av denne emosjonelle lidelsen, som er Den åttedelte (middel-) veien.

De fire edle sannheter er slik strukturert mye på samme måte som en medisinsk diagnose – med symptom, årsak, prognose og kur.

For fullt ut å forstå de edle sannhetene og virkelig kunne etterprøve dem, foreskrev Gautama Buddha følgende levesett eller livs-sti, som består av: (opprinnelig Pali begrep står skrevet i parentes)

1. Fullkommen forståelse/perspektiv (Sammā-ditthi): full forståelse og integrering (det vil si mer enn kun en ren intellektuell forståelse) av de fire edle sannheter.
2. Riktig tankemåte (Sammā-sankappo): å gi avkall på all fiendtlighet og fremskape harmløshet.
3. Riktig tale (Sammā-vācā): å snakke på en vennlig og sannferdig måte og avstå fra løgn og annen tale som setter mennesker opp mot hverandre eller er fornærmende, samt unngå unyttig tomprat.
4. Riktig oppførsel/handling (Sammā-kammanto): å følge de basale retningslinjene for etisk livsførsel (sila).
5. Riktig levebrød (Sammā-ājivo): å leve av et harmløst yrke hvor en avstår fra svindleri, uærlighet og tyveri, avstår fra handel med våpen og menneskeliv, samt andre potensielt skadende objekter og prosesser for dyre- og menneskeliv, og slik avstå fra virksomhet som med sannsynlighet vil kunne fremme begjær, fiendtlighet og forvirring i andre mennesker.
6. Riktig innsats/bestrebelse (Sammā-vāyāmo): å forhindre, forebygge og gi slipp på negative tanker og følelser – og videre kultivere og utvikle positive tanker og følelser til å nå deres høyeste potensial.
7. Riktig tilstedeværelse/mindfulness (Sammā-sati): evnen til å være til stede og oppmerksom på sine tanker og handlinger her og nå, med primær hensikt å nå nøytralitet og sinnslikevekt i forhold til de ugunstige fristelser verden har og by, og slik kunne nå sann innsikt i De fire edle sannheter og en fullstendig tilstand av frihet.
8. Riktig konsentrasjon/absorpsjon (Sammā-samādhi): evnen til å fullstendig iaktta et bestemt objekt eller emne over lang tid i den meditative prosessen, med andre ord å være fullstendig og "helhjertet" til stede. Det finnes ulike grader av absorpsjonstilstander omtalt som "jhāna" – som springer ut av de andre leddene beskrevet i Den åttedelte veien, og potensielt kan lede til endelig oppvåkning – nibbāna, gjennom sann innsikt/visdom (paññā).

Den åttedelte veien blir i enkelte tilfeller referert til som en progressiv serie av nivåer som utøveren gjennomgår: kulmineringen av det ene leder til begynnelsen av det andre, men det er mer vanlig å betrakte stegene på 'stien' som at de utvikles simultant og gjensidig forsterker hverandre kontinuerlig gjennom prosessen. Den åttedelte veien består essensielt av 3 hovedgrupperinger og betraktes som utviklingen av 1) Sila – som betyr etisk og moralsk disiplin i alt en foretar seg verbalt, fysisk og mentalt. 2) Samādhi, som er fullstendig tilstedeværelse og mental absorpsjon. 3) Paññā, som kan anses som resultatet av de to foregåendes vellykkede utvikling, og innebærer den høyeste visdom og innsikt i vår sanne eksistens.

Buddhister søker etter beste evne å følge disse fem grunntankene, eller "treningsreglene" for etisk livsførsel:

1. Avstå fra å skade levende vesener (drap, vold).
2. Avstå fra å ta ting som ikke har blitt gitt (tyveri).
3. Avstå fra utroskap og alle former for seksuelt misbruk og utnyttelser. (For munker og nonner gjelder fullt sølibat).
4. Avstå fra å lyve, villede, bruke frastøtende språk, baktale eller føre generelt unyttig tomprat.
5. Avstå fra rusmidler som forkludrer sinnet og fører til likegyldighet, og ofte fører til lettere brudd på de andre treningsreglene.

I tillegg har munker og nonner minst fem ekstra grunnregler:

Disse levereglene er ikke plikter som påtvinges, men kan anses som sunne mål som man gir seg selv i respekt og kjærlighet til både en selv og verden rundt oss.

Beskrivelsene fra historiene om Buddha da han fortsatt var "Bodhisattaen" prins Siddhatta Gotama, forteller at han vokste opp som tronarving i en kongerike og var omgitt av overflod og velstand, og at han senere gikk hen og praktiserte asketiske disipliner, inspirert av daværende lærere og andre spirituelle søkere, og førte blant annet til at han sultet kroppen og utsatte seg selv mange smertefulle opplevelser. Formålet var at gjennom å nekte kroppen det sinnet begjærte kunne man til slutt nå fullstendig frihet som følge, men ingen av disse "ekstreme" metodene han praktiserte i løpet av den 6 års perioden han tilbrakte vandrende, gav svarene han lette etter. Først etter han bestemte seg for å avbryte denne harde askesen var han i stand til å oppnå full opplysning. Han "gjenoppdaget" dermed og karakteriserte Den åttedelte veien som Den gyldne middelveien, som er et balansert levesett og disiplin hvor man avstår fra de to utilfredsstillende ytterkantene av ekstrem askese og ekstrem hedonisme.

I buddhismen anses ikke sanselige gleder i seg selv som grunnleggende galt, men utfordringen som følger er at de ofte medfører forvirring eller en ugunstig avhengighet til disse sanseopplevelsene i seg selv. Problemet med å basere sin idé om lykke på ytre omstendigheter er at man lett kan ende opp med usunne reaksjoner når man av ulike grunner blir forhindret å oppnå det man vanligvis søker lykken i. Det langsiktige problemet er imidlertid at disse former for lykke også er flyktige, essensielt ukontrollerbare og uforutsigbare – i dyp kontrast til den sanne og varende lykke som er innen rekkevidde når man er frigjort fra det emosjonelle behovet for å "nære" oss gjennom sanse-stimuli, og heller ikke lenger klamrer seg til livet, eller motsatt, søker opphør av sin eksistens her i verden.

Buddhister søker det som tradisjonelt omtales «tilflukt i De tre juveler». Dette er et symbol for Buddha, Dhamma / Dharma og Sangha. Sangha er et begrep som brukes noenlunde ulikt, men opprinnelig brukt om samfunnet med munker og nonner – og De som har nådd frem til ett av de fire ulike nivåer av opplysning, "Den Edle Sangha". I noen tilfeller brukes Sangha begrepet imidlertid om alle praktiserende buddhister, det vil si både lekfolk og ordinerte munker og nonner.

Mens de karmiske lovene vil gjelde frem til en når opplysning (årsaks- og effekt-sammenhengen mellom tidligere tanker, handlinger og ord – er det mulig å unngå lidelsen som følger disse ved å praktisere Dharma, i henhold til veien Buddha beskrev opp mot full innsikt og nirvana. Det er her Dharma blir referert til som «tilflukt», ofte metaforisk kalt en «flåte», som en midlertidig tilflukt og hjelpemiddelet som lar en «krysse elven». Det virkelige målet nås først på «den andre siden av elven», hvor man trygt kan gi slipp på «flåten» av mestringsstrategier og teknikkene Den åtte-delte vei fordrer – imidlertid ikke før man har nådd den fulle innsikten og forståelsen som følger "landgangen" på den andre siden.

For dem som søker full opplysning, innebærer det å ta tilflukt i og innrette seg etter oppfordringene som inngår i prosessen: å følge den grunnveien som så mange andre har fulgt dertil tidligere. Det inneholder dermed nødvendigvis elementer av tillit til at opplysning faktisk er mulig, og at man før eller siden må ta en beslutning for hvilken vei en vil gå og med hvor stor innsats man vil investere – ettersom man ikke kan vite med full sikkerhet at man når helt frem i det inneværende livsløp. Mange buddhister bruker gjerne jevnlige resiteringer, for å minne seg selv på hva som er deres overordnede mål her i livet og for å henlede sin beslutning om veivalget innover til frigjørelse. Den kan for eksempel lyde slik:

Inntil jeg oppnår Opplysning,

tar jeg tilflukt i De tre juveler;

Buddha, Dharma og Sangha.

Det er også verdt å merke seg at ordet «tilflukt» i buddhismen ikke betyr «å gjemme seg» eller «å slippe unna»; ordet henspiller på «å komme hjem» eller å «søke helbred». Noen oversetter det også som «å ta en sikker retning». Dette har imidlertid ofte blitt misforstått her i Vesten hvor en kan dra slutningen at det er en religion for dem som «stikker hodet i sanden». Å avstå fra usunn adferd, og å kultivere dyktig adferd – samtidig som en renser og styrker sitt eget sinn, er den største gave en kan gi seg selv og likeledes er av uvurderlig verdi for våre omgivelser. Å holde fast ved en etisk livsførsel er å anse som en velsignelse til den verden vi lever i, og bidrar til en unik trygghet og tillit både i oss selv, og for dem som kommer i kontakt med oss gjennom livet.

Buddhismen har utviklet seg til et antall forskjellige retninger som kan kategoriseres i tre hovedgrener: Nikaya (Theravada; tidligere omtalt som Hinayāna), Mahāyāna, og Vajrayāna. Innenfor Nikaya er det kun Theravada som fortsatt praktiseres, og regnes som den eldste tradisjonen som fortsatt er i voksende utvikling, inkludert i Norge og den vestlige verden forøvrig.

Theravada («De Eldstes vei») baserer sin praksis og doktriner utelukkende på Paliskriftene, som er en samling tekster kjent som agamas eller nikaya-suttaer (sutraer). Begrepet utgår også historisk fra da de eldste munkene (Theraene) som stod i mot strukturendringene en stor gruppe «yngre» munker ønsket gjennomslag for etter Buddhas levetid. (Thera betegner en munk som har minst 10 år som fullt ordinert Bhikkhu). Nikaya-suttaene er de eldste kjente skriftene innen buddhistisk litteratur, og er akseptert som autentiske i alle grener av buddhismen. Theravada er den mest konservative buddhistretningen og mener å videreføre det som var Buddhas opprinnelige lære. I Theravada-buddhismen anses en Buddha som den fremste opplyste lærer, som avdekker og viser veien som kan føre dem som praktiserer riktig – til nibbana (nirvana). Hovedmålet for Theravada-buddhister er "Arahant-stadiet", som er det fjerde og siste utviklingsnivået for full vekkelse, full opplysning: nibbāna. En "selvlært" fullt opplyst Buddha (som i motsetning til en Arahant ikke har tilgang på en opplyst lærer som viser vei), antas å oppstå særdeles sjeldent, og ifølge Theravadaskolen oppfordret Buddha sine disipler til å praktisere for å bryte ut av samsara jo før jo bedre, da det ikke foreligger automatikk i veien opp mot full opplysning i samsara – uansett hvor mange ganger man gjenfødes. Kun når en har nådd frem til første steg av oppvåkning: "Sotapatti", som muliggjøres ved at enkelte hindringer er fullstendig eliminert fra sinnet – har en nådd inn i den strømmen som etter angivelig 7 gjenfødsler eller mindre – gjennom Den åtte-delte vei vil lede til full opplysning. Theravada er svært utbredt blant annet i land som Sri Lanka, i Burma, Thailand, Laos, Kambodsja, deler av Kina, Vietnam og Malaysia, og er i stadig voksende omfang her i Vesten. Det høyeste målet, og primær-fokuset i Theravada-buddhismen er med andre ord den individuelle frigjøring fra samsara ved hjelp av egeninnsats. Dem som selv når nibbāna, vil dermed kunne yte best og mest kompetent veiledning til andre søkende som ønsker å nå samme målet.

Mahāyāna («Den store vogna») oppstod i India ved begynnelsen av moderne tidsregning, men skal angivelig ha begynt å spire frem rundt 140 år etter Buddhas Parinibbāna. Det fortelles om et tilfelle hvor en Thera-munk som tilbrakte regntiden sammen med en større gruppe munker, merket seg at denne gruppen hadde gått bort fra deler av den opprinnelige disiplinen (Vinaya) som var utformet eksplisitt av Buddha i hans levetid for å sikre optimale treningsforhold for sine ordinerte etterkommere. Siden ble theravada-buddhismen kritisert for å kun være en vei kun for "de få": med andre ord den ordinerte munke- og nonne-ordrenene dedikerte med sine liv for å nå nirvana. Blant Mahayana-buddhistene ble idealet om å få med seg alle mennesker og andre levende vesener til nirvana imidlertid gjeldende, fremfor å vinne frem selv som Arahant, og universell medfølelse og de altruistiske bodhisattva-idealene henger høyest. Idealet er å bli en Buddha, og deretter bli værende i samsara for å hjelpe alle levende vesener til å oppnå det samme. Det høyeste religiøse idealet er dermed å bli en Bohisattva (en som aspirerer til å bli en fullt opplyst Buddha), som har oppnådd opplysning og med mulighet for å gå inn i (pari-)nirvana. Bohisattvaen velger derimot å komme tilbake til verden for å hjelpe alle til frelse. Kjennetegnet for en bohisattva er stor innsikt og medfølelse for alle levende skapninger og den mest kjente bohisattvaraen er Avalokiteshvara. I Kina blir han gjerne oppfattet som en kvinnelig skikkelse og kalles "Kuan-yin". I tillegg til Nikaya-skriftene, anerkjenner Mahāyāna alle eller deler av en samling skrifter som ble nedtegnet ca. år 100 e.kr. I Mahayana-tekstene brukes sanskrit, og tradisjonen er den dominante formen for Buddhisme i Kina, Korea, Japan og mesteparten av Vietnam. Den dominerende grenen av Mahāyāna utgjøres av forskjellige skoler innen Rent Land Buddhismen og Zen.

Vajrayāna («Diamantvogna» – også kjent som Mantrayana, Tantrayana, Tantrisk eller esoterisk buddhisme) deler en del av de grunnleggende konseptene i Mahāyāna, men inkluderer også en rekke åndelige teknikker utformet for å forbedre den buddhistiske praksisen. Man praktiserer for eksempel meditasjon der man mediterer direkte på ulike Buddha-aspekter og forsøker å identifisere seg med Buddha. Vajrayāna kom til Tibet på 600-tallet e.Kr., og målet er å kunne nå innsikt som en diamant: å se direkte gjennom alt og oppnå full oppvåkning i dette livet. I Vajrayāna er det også vanlig å bruke mantraer i meditasjonen og består av en lydkombinasjon som gjentas om og om igjen. Det mest kjente mantraet er "om mani padme hum" som betyr "juvelen i lotusen", og er mantraet til bohisattvaen Avalokiteshvara. Tibetanerne anser Dalai Lama som en reinkarnasjon av Avalokiteshvara, og vajrayana er idag den dominerende form for buddhisme i Tibet, Nepal, Bhutan, Mongolia, Kalmykia (Russland), Sibir, deler av India, samt er en minoritet som praktiseres blant Shingon- og Tendai-skoler – i Kina og Japan.

Vajrayāna er i enkelte skoler ikke anerkjent som en vei av Buddhas lære.

Buddha stiftet munke- og nonneordenen for å tilrettelegge for optimale forhold for mennesker som ville dedikere seg fullt og helt til søken på nirvana. Ifølge de tidligere buddhistiske tekstene nådde tusenvis av disipler målet i Buddhas levetid, og disse Arahantene kunne dermed og bidra til å videreføre læren (dharma) frem til det vi har tilgjengelig fortsatt den dag i dag. Det er verdt å merke seg at både medlemmer av Sanghaen (munkene og nonnene) samt lekdisipler nådde frem til dette målet, som begge i stand til å vinne full opplysning – selv om forholdene var til stede og ytterligere tilrettelagt og for medlemmene av den ordinerte Sanghaen.

Reglene for munker og nonner er angitt i Vinaya Pitaka og aksepteres av de fleste skolene. Det finnes imidlertid ulike variasjoner (selv om det i det store og hele foreligger konsensus om kjernereglene), samt ytterligere tillegg til disse levereglene, noe påvirket av de tradisjonene og kulturene de ulike skolene blomstret opp i.

Munker og nonner forlater sine tidligere verdslige liv, lever i sølibat, og gir avkall på personlige eiendeler og andre verdslige forpliktelser. Tradisjonelt sett opprettholdes munke- og nonne-ordenene gjennom frivillige donasjoner og gaver fra lekfolk, som igjen ofte vil kunne tilby sin "prisløse" kunnskap basert på direkte erfaringskunnskap fra egen fulltidspraksis. I enkelte tradisjoner finner man munker og nonner som arbeider i veldedig virksomhet, eller skoler – men først og fremst er munkene og nonnenes hovedformål å arbeide aktivt med å lære og kjenne sitt eget sinn, for slik å kunne få kontroll over tanke- og følelsesliv og kultivere sitt høyeste iboende potensial og positive egenskaper. Meditasjonspraksis er helt essensielt for å oppnå dette, og Buddhas direkte instrukser og varierte teknikker er tilgjengelig i Tipitika-skriftene, den formidable samlingen av de tidligste buddhistiske tekster.

Munker og nonner respekteres høyt blant praktiserende lek-buddhister, og Sanghaen er en av de tre juveler lek-praktikanter søker støtte og veiledning i. Buddhister har naturligvis stor takknemlighet for at Sanghaen i over 2,5 millennier har holdt læren levende og det anses som svært beundringsverdig å vie livet sitt til å trene seg i disiplinen hvis mål er å nå helt frem til full oppvåkning. Buddha gav ingen formaning om at munker eller nonner måtte gi livstidsforpliktende garantier for å bli værende i Sanghaen, men står fritt åpent til å gå tilbake til sitt tidligere verdslige liv som lekmann eller -kvinne. I mange tradisjoner er dette fullt akseptert, men i enkelte kulturer medfører det et visst sosialt press å bli værende når en først har gjort valget. I land som Thailand er det imidlertid vanlig med midlertidige ordinasjoner, eksempelvis gjennom den 3 måneder lange regntiden, hvor majoriteten imidlertid går tilbake til sine liv som lekpraktiserende buddhister. Tradisjonelt har det også ført til sosial mobilitet å ha tilbrakt en viss periode som ordinert, både før en eventuell stiftelse av familie, samt som en god bakgrunn for å kunne få stillinger i det offentlige i enkelte buddhistiske land.

Buddha unnlot først å gi sitt samtykke til å opprette en egen nonneorden, men lot det etterhvert gjennomføre etter stor etterspørsel fra disipler i sin nære familie. Alle skoler innenfor buddhismen har munkeordener, men ikke alle har nonner ettersom en tidligere uavbrutt linje av Theravada buddhistiske nonner opphørte og "døde ut" på Sri Lanka. Ettersom Vinaya Pitaka antyder at en gyldig ordinasjon av en nonne (Bhikkhuni) må godkjennes av minst fem full-ordinerte nonner, ble det dermed ansett "umulig" å ordinere nye nonner etter dette. Etterhvert som Theravada-buddhismen spredte seg til Thailand og Burma, ble nonneordenene slik avviklet, men i senere tid har det likevel blitt ordinert nonner både innenfor Theravada- og i Vajrayana-skolene, ved hjelp av nonner fra tradisjoner som anerkjenner Vinaya Pitaka. Selv om det også her i den vestlige verden har vært mange fremstående buddhist-nonner, er det flere skoler som ikke anerkjenner denne revitaliserte linjen av Bhikkhunier i henhold til tolkingen av Vinaya-formuleringen (nevnt ovenfor).

• Buddha
• Liste over begreper i buddhismen

• (en) Buddhism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Det norske Buddhistforbundet (no)
• Den norske Sotozen buddhistorden (no)
• Diamantveibuddhismen i Norge (no)
• Karma Tashi Ling buddhistsamfunn (no)
• Dharmadata.org — Tibetan Rimé Text Library (en)
• BuddhaNet.net — Buddhist education and information network (en)
• Om Buddhisme, Kåre A. Lie (no)